OverStortinget

Truls Vasvik (A) [17:26:32] (ordfører for saken): Denne saken omhandler muligheten til å forskriftsfeste krav om godkjenning av virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, når dette anses nødvendig for å ivareta kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap, i tillegg til regulering av bruken av benevnelsene «sykehus» og «legevakt». Komiteen har avholdt skriftlig høring, det kom inn tre svar, og komiteens tilråding fremmes av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Rødt. Så forutsetter jeg at de ulike partiene redegjør for sine syn. I denne saken, som i veldig mange andre saker de siste fire årene, kan det veldig gjerne bli sagt fra alle partier, og jeg tror alle på det, at vi skal hegne om vår offentlige helsetjeneste. Noen ganger krever det at vi også tar noen valg for å sikre nettopp det, og dette er en sånn sak. Nå ser det ut til at vi får på plass en godkjenningsordning som både skal sikre kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap og sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste. Det er bra for pasientene, og det er bra for vår offentlige helsetjeneste. Til det førstnevnte, nemlig en godkjenningsordning som skal ivareta kvalitet, pasientsikkerhet og beredskap, er det interessant at Aleris i høringssvaret helhjertet støtter en slik ordning. Det er vel talt. Fra Arbeiderpartiets ståsted er det helt nødvendig og ikke minst en sikkerhet for at ideelle og private aktører faktisk konkurrerer på like vilkår. Når det gjelder godkjenning for å sikre personellressurser i offentlig helsetjeneste, er dette en sikkerhetsventil for tilfeller der vi som samfunn står i fare for ikke å kunne ivareta kritiske funksjoner, f.eks. 24-7-akuttberedskap. Det vil, som det også står i merknadene fra flertallet, være en høy skranke for å gå til dette drastiske skrittet, men det er ikke desto mindre viktig eller mindre riktig. Mindretallet bruker ord som uambisiøst og naivt, og at vi skal tvinge folk til å jobbe spesifikke steder. Med all respekt: Det er ikke å ta inn over seg alvoret som personellmanglene i framtiden kan føre til, særlig når det gjelder tunge vaktfunksjoner ved sykehusene våre. Det er selvfølgelig ikke sånn at dette er det eneste tiltaket for såkalt å rekruttere og beholde personell i vår offentlige helsetjeneste, men det vet vi jo egentlig alle sammen veldig godt. Til slutt: Det framstår egentlig litt merkelig – hvis det er et parlamentarisk godkjent uttrykk – at ikke en samlet komité kan stille seg bak reguleringen av bruken av betegnelsene «sykehus» og «legevakt». I andre saker er enkelte representanter veldig opptatt av at befolkningen skal kunne ta opplyste valg. Dette er nettopp et skritt i den retningen. Folk skal få vite hva de får, og hva de kan forvente, når de oppsøker et sykehus eller en legevakt. Det skulle vel strengt tatt bare mangle.