OverStortinget

Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står som en av de mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre i familier, i lokalsamfunn og i historien vår. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke, den handler også om svikt. Myndighetene tillot bruk av plattformen som boliginnretning, selv om den aldri var ment for det. Det ble gitt unntak som aldri burde vært gitt. Det er ikke til å komme utenom at staten har et ansvar, og det skulle bare mangle at ikke det ansvaret får konsekvenser. Etter ulykken har sviket fortsatt. Granskingen ble ikke grundig nok, og oppfølgingen av de etterlatte og overlevende har vært mangelfull i tiår. Dette er ikke våre eller mine ord, det er dokumentert i rapporter fra både fagmiljøet og Riksrevisjonen. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt. Kielland-ofrene står i dag igjen som den eneste gruppen blant dem som har betalt prisen for oljeeventyret, som ikke har fått noen form for kompensasjon. Nordsjødykkerne fikk det, og oljepionerene fikk det. Det er uforståelig at Kielland-ofrene, som den eneste av disse tre gruppene, skal stå uten noen form for erstatning fra det offentlige. Vi må tørre å si at rettferdighet også handler om handling, ikke bare ord. Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å rydde opp, og derfor støtter vi i dag begge mindretallsforslagene som er fremmet i innstillingen. Vi mener det er viktig at vi gjør opp for den uretten som har skjedd. Norge har tjent mye på oljen, men noen har betalt en altfor høy pris. Det minste vi kan gjøre, er å vise at vi tar ansvar, også i ettertid.