OverStortinget

Det har vært en interessant debatt å følge med på, for til tider opplever jeg at motstanderne mot de forslagene som i dag har flertall, argumenterer mot noe som ikke er foreslått. Man blir bedt om å vise at avkriminalisering virker. Vel, det er ikke foreslått en avkriminalisering. Enkelte mener det til og med er en legalisering. Kleveland fra Senterpartiet sa f.eks. at «litt narkotikabruk skal altså være greit». Nei, det er ingen som har foreslått det i dag. Det blir også framstilt som om det ikke lenger er noen virkemidler i narkotikapolitikken. Det er heller ikke riktig. Når man ikke kan argumentere fullt ut mot det som faktisk er foreslått, blir konklusjonen for meg at man kanskje ikke har gode nok argumenter til å ta det som ligger på bordet i dag. Representanten Hoksrud fra Fremskrittspartiet var innom erfaringene fra Portugal og mente det ikke var noen hallelujastemning der. Jeg var i helsekomiteen i forrige periode og var med til Portugal sammen med Hoksrud. Jeg er enig i at det ikke var noen som i dag ville mene at det de gjorde der, var perfekt, men det var også en erkjennelse av at man hadde ganske betydelige utfordringer. Min erfaring etter å ha vært med på det samme opplegget, var at man mente det var ganske mye som var viktige og riktige endringer. Det er viktig å legge til at dette ikke er klipp og lim av Portugal. Representanten Mykjåland fra Senterpartiet var inne på at mange land snur. Da vil jeg si at dette er ganske forsiktig sammenlignet med enkelte land som f.eks. har legalisert, for det er ikke det vi håndterer i dag. Jeg er helt enig med representanten Hoksrud når han peker på forebyggings- og behandlingsreform. Det er en kjempeviktig diskusjon. Gir vi et godt nok tilbud? Der tror jeg vi alle har større ambisjoner enn det man faktisk klarer å levere i dag. En viktig forutsetning for å kunne få behandling og også for å drive god forebygging, er at folk faktisk oppsøker hjelp, og at terskelen for å oppsøke hjelp ikke er for høy. Da tror jeg det har en betydning hva vi gjør, også det vi nå gjør på den juridiske siden, i så måte. Kanskje hadde det vært litt lettere for representantene som er veldig mot det som er foreslått nå, hvis man tenker seg at dette kan være ens barn eller barnebarn. Da tror jeg man vil se at det å drive med en stigmatiseringspolitikk gjør at man også bygger opp en del barrierer som gjør det vanskelig å føle seg som en del av samfunnet. De vi i dag definerer som tungt rusavhengige, begynte aldri som tungt rusavhengige. Samfunnet klarte ikke å hjelpe dem i tide. Når vi da sliter med 300 overdosedødsfall i året, kan det være vi ikke har lykkes godt nok. Da bør ikke resepten være å gjøre mer av det samme, men heller justere kursen, uten å kaste vrak på det som faktisk fungerer. Det opplever jeg at vi er et skritt nærmere nå. Det blir også litt søkt å sammenligne rusavhengighet og råkjøring. Råkjøring er ikke en sykdom, men vi ser at mange sliter med både rusavhengighet og psykisk uhelse, og det er noe helt annet.