Et velfungerende kapitalmarked er helt avgjørende for bedriftene våre, samtidig som det gir muligheter for folk til å delta i den verdiutviklingen som skjer der, gjennom kjøp av enkeltaksjer eller aksjefond. Derfor var Arbeiderpartiet en del av det brede politiske flertallet som stilte seg bak innføringen av ordningen med aksjesparekonto, en ordning som må sies å ha vært vellykket for både bedriftene og den enkelte sparer eller investor. Dokument 8-forslaget fra Høyre om å utvide aksjesparekontoordningen som vi nå har til behandling, er derfor etter Arbeiderpartiets syn et konstruktivt forslag som det er verdt å se videre på. Små og mellomstore bedrifter i en vekstfase kan ofte ha større behov for tilgang på ny kapital. Det gir også investorer mulighet for å delta på et tidligere tidspunkt i en vekstbedrift, med potensial for større avkastning. På den andre siden medfører investeringer i slike virksomheter gjerne også en større risiko enn i veletablerte selskaper notert på Oslo Børs. Ved en eventuell utvidelse av aksjesparekontoordningen til også å gjelde små og mellomstore bedrifter notert på mindre markedsplasser bør en derfor samtidig sikre at både disse markedsplassene og enkeltvirksomhetene gir investorene tilgang på god og riktig informasjon, at markedsplassene holder visse standarder, og at det samtidig er selskaper med et visst omfang av transaksjoner, slik at det også er mulig for investorer å komme seg inn og ut av selskaper innen rimelig tid. Arbeiderpartiet har fremmet et eget forslag i saken vi har til behandling i dag, der intensjonene er veldig like flertallets forslag, men tidslinjen noe annerledes. Grunnen til dette er at en utvidelse av aksjesparekontoordningen bør gjøres i tråd med vanlig praksis for utredninger og høringer, slik at man sikrer at de endringer en eventuelt innfører, er grundig gjennomarbeidet. Et eksempel på en problemstilling: Det vises flere steder i komiteens innstilling til markedsplassen Euronext Growth. Dette er den mest kjente markedsplassen for de selskapene som er «hakket under» Euronext Expand og hovedlisten på Oslo Børs. Jeg vil anta at Euronext Growth i så måte er lettere rent praktisk å ta inn i aksjesparekontoordningen. Samtidig er det verdt å minne om at forslaget ikke sier at selskaper notert på Euronext Growth skal tas inn i ordningen, det sier at «aksjer som er notert på markedsplasser for små og mellomstore bedrifter (…) skal kunne eies gjennom aksjesparekonto». Eieren, Euronext Growth, er forresten et børsnotert europeisk selskap. Å gi Euronext Growth en eksklusiv tilgang til aksjesparekontoordningen vil derfor i framtiden kunne være utfordrende overfor andre potensielle markedsaktører. Samtidig må det være på plass kriterier som avgrenser og sikrer at de aktørene som tas inn i aksjesparekontoordningen, holder visse standarder, for hvis staten utvider denne ordningen, påhviler det også staten et visst ansvar for hva slags standard som må kunne forventes av dem som inkluderes, selv om det til sjuende og sist er den enkelte investor selv som må gjøre vurderingen av om det er riktig å gå inn med midler i enkeltselskaper. Dette forslaget har mye godt ved seg, men vi skriver i dag 21. april. Det er altså to måneder før fristen til flertallet om å sende et forslag på høring går ut. Arbeiderpartiet ønsker oppriktig å følge opp denne saken innen rimelig tid, men det er verdt å minne om at hastverk ofte er lastverk. Både vekstbedriftene det gjelder og investorene fortjener at dette gjøres med den samme grundighet som vi forventer i andre politiske saker. Det vil også være det beste utgangspunktet for at en slik utvidelse kan bli like vellykket som det innføringen av aksjesparekontoordningen var i sin tid. Med det tar jeg opp forslaget til Arbeiderpartiet.

Norge er helt avhengig av fly- og helikoptertransport som en del av vår infrastruktur, både innenriks og utenriks. Derfor er også tilgang på piloter avgjørende. Vi er ikke bare et land som har store geografiske avstander, deler av landet opplever også mye krevende værforhold, samtidig som vi har mange mindre flyplasser der det kan være utfordrende for fly å lette og lande. Dette var f.eks. en viktig del av diskusjonen om et anbud for luftambulansetjenesten, som utløste mange debatter i denne salen for noen få år siden. Det er derfor klokt at bransjen også har tilgang på piloter som er utdannet her i Norge, med god kjennskap til norske forhold og regelverk. Vi har en liten offentlig pilotutdanning på Bardufoss, men de pilotene som blir utdannet i Norge, har i all hovedsak gått på private utdanningstilbud. Vi har derfor en særlig interesse av at pilotskoler som dem i Sandefjord og Arendal lykkes. En konkurs som den til Pilot Flight Academy i Sandefjord har potensielt svært store konsekvenser for den enkelte student. Samtidig trenger vi altså piloter i Norge framover. For et par år siden var det en større diskusjon rundt pilotstudentenes trafikkflygerlån i Lånekassen. Jeg vil rose den daværende regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at den valgte å beholde ordningen, og at det ble gjort sammen med tydelige forventninger til kvalitetssikring av gjennomføringstallene ved skolene. Det er en forutsetning at en så kostbar utdanning sørger for at studentene lykkes, både gjennom utdanningen og ved at de får seg relevant jobb i etterkant. Det vil alltid være et spørsmål hvor mye det offentlige skal tilrettelegge for private skoler. Selv kjenner jeg best til OSMs pilotskole som holder til i Arendal og på Gullknapp i Froland. I en by som ikke har et offentlig universitet eller høyskole, er de et svært kjærkomment bidrag. I tillegg utdanner de et langt større antall pilotstudenter enn den offentlige pilotskolen på Bardufoss, nesten uten støtte fra det offentlige. Det er imidlertid et krevende prosjekt for OSM, særlig økonomisk. Så lenge staten ikke selv ønsker å opprette tilsvarende tilbud i offentlig regi, bør derfor konkursen til Pilot Flight Academy utløse en diskusjon om hvordan vi kan sikre de gjenværende pilotskolene i Norge. Siden dette er en viktig sak for Arendal og Agder, har jeg prøvd å jobbe litt med problemstillingen, og det er ikke helt «beint fram», for å si det mildt. Til Gullknapp finnes det et lite statlig tilskudd som går gjennom Agder fylkeskommune. Tilskuddet har en egen kolonne i Kommunaldepartementets overføringer til fylkeskommunene, men i praksis er det Samferdselsdepartementet som styrer det. Samtidig illustrerer saken vi behandler i dag, at selve utdanningsløpet ligger til Kunnskapsdepartementet. Dermed blir det fort en pekelek på hvem som skal følge opp, samtidig som framtiden til disse utdanningsinstitusjonene er usikker. Bare for å understreke det: Dette systemet er arvet fra Solberg-regjeringen, så det er ikke en utfordring som har oppstått i dag. Hvis vi ønsker en stabil, forutsigbar pilotutdanning i Norge framover, er min oppfordring at man nå går gjennom rammebetingelsene for disse skolene, koordinert med de ulike departementene som hver har sin del av ansvaret. Det er behov for at man ser helhetlig på hvordan de private pilotskolene skal følges opp. For egen del, sett fra Agder, med en stor privat flyskole som opplever at rammebetingelsene for framtidig drift er usikre, vil man sannsynligvis til en svært begrenset kostnad kunne bidra til stabil utdannelse i Norge av piloter framover – en vinn-vinn-situasjon for både pilotstudenter, lokalsamfunn og Samferdsels-Norge. I en sak som i utgangspunktet er veldig lei for de som er berørt, ville det vært et positivt bidrag til noe som kunne bli starten på en helhetlig gjennomgang, og sånn sett sikre de pilotskolene som vi har igjen i Norge nå.

Når jeg har hørt på denne debatten, er det flere fra opposisjonspartier som har framstilt det som at man ikke anerkjenner finansnæringen som en egen næring, eller har hevdet at finansnæringen er mer enn et regulatorisk objekt. Jeg opplever at det er å skape et kunstig skille, for jeg har ikke hørt noen fra talerstolen her ha ment noe annet enn at man ser verdien i finansnæringen som en egen næring. Tvert imot opplever jeg at alle har prøvd å gi uttrykk for det på sin måte. Regjeringen har på flere områder det siste året gjort et omfattende arbeid. Vi har vært inne på det som gjelder fond, og jeg oppfatter at også opposisjonen er enig i det, men vi har også gjort betydelige endringer på f.eks. inkasso og standardmetodebanker, i tillegg til alle de regelverksharmoniseringene vi har sett, til EU. Det er faktisk sånn at hvis man ser på Oslo Børs, f.eks., er finanssektoren en av de store, store vinnerne de siste årene. Det må jo tyde på at man mener at det har vært noenlunde forutsigbare rammevilkår, siden det har vært stor interesse for å investere i de aksjene eller egenkapitalbevisene som måtte tilhøre denne sektoren. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke ting kan gjøres bedre, men det er viktig at vi skaper et edruelig og riktig bilde av hvordan tilstanden er i denne sektoren, for det er all grunn til å snakke opp sektoren og snakke opp at det i hvert fall generelt er gode rammevilkår der. Uten at det innebærer noen løfter eller forpliktelser, vil jeg vise til at flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG, har pekt på at man gjerne i forbindelse med den gjennomgangen man allerede har pågående, kan se på problemstillingen rundt kapitalkrav for nisjebankene i Norge. Det finner man kommentert i merknadene. Det er også avgjørende, som finansministeren understreker, at man har et rammeverk som tåler uværsdager. Det er veldig kort tid siden vi så banker i veldig velorganisert land som Sveits og USA som plutselig fikk skikkelige problemer. Vi i Arbeiderpartiet har jobbet for å fjerne unødvendige reguleringer, og såkalt «gold-plating» har på mange måter kanskje vært både bukser og sikkerhetsbelte, men i noen tilfeller kan det være at investorene finner en trygghet i at vi har et veldig godt regulert finansmarked i Norge, og at noe av det kan ha en verdi i seg selv som faktisk bygger tillit opp mot investoren og ikke barrierer i så måte. Ja, vi er absolutt positive til å se på rammevilkårene – det vises også ved at vi går inn i det ene forslaget her – men det er definitivt også en lobby som gjør jobben sin rundt dette. Derfor er det fornuftig at vi gjør en vurdering mot alle andre tiltak vi i et statsbudsjett faktisk prioriterer penger til, men det gleder meg at det er et positivt engasjement her i salen for en viktig næring, også viktig for Arbeiderpartiet.

(ordfører for saken): Finansnæringen er helt sentral for Norge, for den er avgjørende for kapitaltilgang til norske bedrifter og husholdninger. Men finansnæringen er også av stor verdi i seg selv fordi den står for om lag 6 pst. av vårt BNP. Virksomhetene som er organisert i Finans Norge utgjør om lag 45 000 årsverk, og næringen bidrar med store skatteinntekter til vår velferd. Dette har en samlet komite understreket i innstillingen. Komiteen mener også det er avgjørende å legge til rette for en konkurransedyktig næring i framtiden. Nettopp derfor er regjeringen på stortingsflertallets bestilling i gang med en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen for å skissere eventuelle behov for å justere disse. I det arbeidet har en også dialog med næringen om hvilke områder det er mest hensiktsmessig å prioritere. Det gjøres imidlertid et kontinuerlig arbeid på feltet. Senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet før jul ble det vedtatt omfattende endringer når det gjelder skattereglene for verdipapirfond og fondskonto for å motvirke dobbel skattlegging. På bakgrunn av disse endringene, som regjeringen tok initiativ til, har f.eks. Storebrand varslet at de har skrinlagt sine planer om å flytte norske fond til Sverige. Det er også gjort omfattende regelverksharmoniseringer på en rekke områder. Arbeiderpartiet deler derfor mange av intensjonene i representantforslaget. Mye av dette arbeidet er imidlertid allerede i gang. Det er helt sikkert områder der vi fortsatt bør gjøre endringer for bransjen, men det er altså i all hovedsak gode rammevilkår for at disse selskapene kan lykkes i Norge. Og fordi en noen ganger kan bli i tvil når en hører på enkelte representanter for de borgerlige partiene: Det går rekordgodt i store deler av norsk finansbransje! Hos SSB finner en for denne måneden f.eks. saker som: «Bankenes resultat fortsetter å øke» og «Bedre resultat for livsforsikringsselskapene». Bankenes resultat for 2025 ser ut til etter skatt å være på rundt 100 mrd. kr, en oppgang på over 7 pst. Resultatene for livsforsikringsselskapene er, om vi skal tro SSB, og det bør vi vel, opp over 10 pst. siden fjoråret. Ser en for eksempel på aksjekursen til DNB, inkludert utbytter siden valget i 2021, finner en en god dobling. Jeg tror det er et bredt ønske i denne sal om å videreutvikle finansnæringen vår, men vi bør ha som et bakteppe at næringen overordnet har konkurransedyktige rammevilkår og går veldig godt. Noen vil sågar hevde at minst like viktig som å bekymre seg for en velfungerende finansnæring med svært solide overskudd er det at politikken også bidrar til at folk ikke betaler mer for bank- og finanstjenester enn strengt nødvendig, i en tid der rentebelastningen for mange har vært høy og bankene har tjent gode penger på sin rentemargin. Arbeiderpartiet kommer til å støtte Høyres forslag nr. 3. Utredningene det vises til, er imidlertid på nær 2 000 sider, og vi legger til grunn at en begrenser arbeidet til en mer overordnet vurdering av de forslag en måtte finne relevante i en norsk kontekst, slik det også påpekes i tilhørende merknad. Det er allerede gjort omfattende tiltak for å sikre like vilkår som i Sverige for fondsnæringen, noe vi altså bruker om lag en halv milliard på i inneværende år for verdipapirfond og fondskonto. Når vi i arbeidet med denne saken har fått innspill om f.eks. fond som investerer i virksomheter som ikke er børsnotert, som f.eks. såkornfond, er vi selvfølgelig åpne for å se på ytterligere justeringer.

51:07] (ordfører for saken): De fleste av oss har forsikret både hus, bil og oss selv, og mange har også forsikringer gjennom jobben. Vi gjør det i tilfelle noe skulle skje. Samtidig bekymrer vi oss og passer på at ikke noe skal skje: Har jeg husket å sjekke at alle julelysene er slukket? Er den bilen på vei ut av det krysset uten å ha sett meg? Kan jeg komme til å kutte fingrene på den maskinen på jobb, om jeg ikke er forsiktig? Det de fleste av oss ikke pleier å bekymre oss så mye for, er: Hvor solid er det forsikringsselskapet jeg eller arbeidsgiveren min har tegnet forsikringene i? Forhåpentligvis tenker vi på hva forsikringene dekker, og hva de koster opp mot konkurrentenes, men å kjøre en «due diligence» på eget eller arbeidsgivers forsikringsselskap må kunne sies å være for litt spesielt interesserte. Dessverre har historien vist oss at en konkurs i et forsikringsselskap kan få ganske dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner. Det er ikke slik at man ikke har tenkt på at et selskap som driver skadeforsikring kan gå konkurs. Man har opprettet en garantiordning for de tilfellene. Det man fram til nå ikke har tatt høyde for, er imidlertid at ordningen ikke dekker tilfeller der forsikringen er solgt på grensekryssende basis. Da det danske forsikringsselskapet Alpha lnsurance gikk konkurs i 2018, skapte det store utfordringer for enkeltpersoner som hadde yrkesskadeforsikringen sin der. I statsbudsjettet for 2024 kom regjeringen med midler for å hjelpe norske arbeidstakere som hadde blitt sittende med krav mot et selskap som ikke kunne gjøre opp for seg. I dag endrer vi regelverket på feltet og sørger for at de samme skadeforsikringer som er dekket av garantiordningen ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak fra andre EØS-land med filialer i Norge, skal være dekket også når forsikringene er solgt i Norge gjennom grensekryssende virksomhet. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge ved konkurs i forsikringsforetak, også når forsikringen er kjøpt direkte fra forsikringsforetak i et annet EØS-land, gjennom grensekryssende virksomhet. Det kan høres teknisk ut, men for enkeltmennesker kan dette være helt avgjørende for hva slags liv man kan leve i etterkant av at en slik situasjon har oppstått. Det er derfor en samlet komité som støtter at vernet for forsikringstakere og forsikrede med skadeforsikringer i foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge, styrkes. Flertallet i komiteen mener at en utvidelse av garantiordningen for skadeforsikring er en bedre løsning enn å utvide ansvarsområdet for Yrkesskadeforsikringsforeningen, slik SV og Rødt foreslår. Jeg skal bruke mine siste sekunder til å argumentere for hvorfor Arbeiderpartiet mener flertallets tilnærming her er riktig. For det første vil Yrkesskadeforsikringsforeningen bare kunne dekke krav på yrkesskadeforsikring, mens forslaget i proposisjonen er at alle typer av skadeforsikring som dekkes av garantiordningen i dag, også skal dekkes i den foreslåtte utvidelsen. Dessuten er garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. I tillegg er det slik at ved å benytte garantiordningen vil det være flere forsikringsforetak å fordele ansvaret på ved en konkurs, slik at det enkelte foretak blir mindre sårbart. Når det gjelder spørsmålet om søksmålsadgang, vil jeg understreke at Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet følge opp dette. Vi tegner forsikringer og håper vi aldri får bruk for dem, men for dem som er så uheldige å få bruk for forsikringene sine, kan endringene vi gjør i denne saken, være det som i etterkant i det minste sikrer en økonomisk trygghet.

Det går stort sett godt i norsk økonomi for tiden. Mange bedrifter har aldri gått så godt som de gjør nå. Det skulle en ikke tro når en hører en del av Frps og Høyres representanter på talerstolen her i dag. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de ikke orker å se på utviklingen på Oslo Børs fra da Arbeiderpartiet tok over i regjering, til i dag. En skulle tro det var et stygt børskrasj de fryktet å finne der, men nei, der finner man en børs som er opp 42 pst. siden valget i 2021. Da er det altså høyresidens historie om at det ikke går an å drive butikk under en Arbeiderparti-regjering, som krasjer stygt. At folk skal sitte igjen med mer i lommeboken, er jeg helt enig i. Derfor har Arbeiderpartiet de fire siste årene kuttet i inntektsskatten til folk med lave og vanlige inntekter. Nettopp derfor er tiltak som norgespris på strøm, økt barnetrygd, lavere barnehagepriser og bedre tjenester i kommunene og sykehusene så viktig. Begge deler er avgjørende for at folk skal sitte igjen med mer i lommeboken – «at the end of the day». Når høyresiden snakker om å sitte igjen med mer i lommeboken, er løsningen nesten utelukkende gjennom skattekutt, dvs. skattekutt der det er de som har mest, som får mest, for det er store kutt i formuesskatten som er førsteprioritet. Det gir mer frihet for de få. Skal folk flest sitte igjen med mer i lommeboken, må en også ta med den friheten som ligger i gode velferdstjenester og et anstendig nivå på offentlige ytelser, den dagen en trenger det sikkerhetsnettet. Mest sannsynlig er det nettopp den modellen som har vært et vesentlig bidrag til at våre børsnoterte selskaper i snitt har steget 42 pst. de siste fire årene, for skal bedriftene få solgt sine produkter, må også folk flest ha råd til å kjøpe dem. Da hjelper det lite bare å ville gi enda mer til dem som allerede har spist seg mette. Heldigvis ser vi nå at de fleste opplever å få mer i økt lønn enn det prisene stiger. Det er helt avgjørende for hverdagen til folk, men også for folks tillit til det politiske systemet. Likevel: Ingen av oss i denne sal hadde vel stilt opp til valget i høst hvis det ikke var fordi vi mener det fortsatt er noe som må gjøres bedre. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå, sammen med Rødt og de andre samarbeidspartiene, setter fortgang i tannhelsereformen. For dem som er redd for å tygge juleribba, er det en tannhelsereform som utgjør forskjellen og gir en bedre jul – ikke kutt i en formuesskatt de aldri kommer til å betale likevel. Når SV og MDG har presset på for et løft til kollektivtrafikken, er det selvsagt bra for klimaet, men det er minst like bra for dem som aldri har hatt råd til å kjøpe seg sin egen bil og bilnøkkel. Samtidig er jeg også glad for at Senterpartiet har – la oss si det slik – hjulpet oss å avlyse økningen i bensin- og dieselprisen. I bygda mi, der jeg kommer fra, Åmli, er det skolebussen som er hele kollektivtilbudet. For dem som drar på jobb på sagbruket, hvilehjemmet og barnehagen, er bilen eneste framkomstmiddel, og da er det ikke gitt at lønnen strekker til til en ny, fancy elbil. Derfor er det å vise respekt for helt vanlige folks hverdag ikke å gjøre den gamle jobbilen dyrere i drift. Det er etter mitt syn også god Arbeiderparti-politikk. Med budsjettet som i dag skal vedtas i denne sal, bygger vi velferden for framtiden, og slik også det frihetsprosjektet som har vært Arbeiderpartiets rettesnor helt siden stiftelsen av partiet i Arendal i 1887.

Stortingsvalget har gitt Arbeiderpartiet styrket oppslutning og mandat til å styre videre. Det er jeg veldig glad for fordi jeg tror at de beste samfunnene bygger man ved å skape og dele sammen. Gjennom krevende økonomiske tider i den forrige perioden har Arbeiderpartiet klart å styre på en slik måte at vi har fått flere i arbeid, ikke færre. Prisveksten og renta er nå på vei ned, ikke opp. Vi har bygd ut velferden gjennom gratistid i SFO, økt barnetrygd og svært lave barnehagepriser. Likevel, skal vi komme videre, må vi aldri bli selvtilfredse og fornøyde. Jeg holder for tiden på med boka om Oddvar Nordli. Han vokste opp i en tid da Arbeiderpartiet nærmest var selve håpet for folk i arbeiderklassen. Det bør være noe å strekke seg etter, også i 2025. Når matprisene er gått opp 6 pst. det siste året, betyr det for mange med dårlig råd at det blir færre varer i handlekurven. Da skal Arbeiderpartiet være de som gjør noe med det – sørger for bedre konkurranse i matvarebransjen, sørger for at flere får arbeid, sørger for at de som ikke kan arbeide, får ytelser som det går an å leve av. Vi skal også være partiet som sørger for nye velferdsreformer, som en ordentlig tannhelsereform, slik at vi gjør sikkerhetsnettet til fellesskapet sterkere, ikke svakere. Vi vant valget som vokteren av våre fellesskapsløsninger. Samtidig må vi være ærlig på at for mange kommuner sliter med økonomien – kommunene, som er den viktigste leverandøren av nettopp gode fellesskapsløsninger. Vi har økt bevilgningene til kommunene flere ganger i den forrige perioden. Svaret på kommunenes utfordringer ligger ikke til høyre i politikken, men når over halvparten av kommunene gikk med underskudd i 2024, trues også våre fellesskapsløsninger. Jeg kan bruke min egen kommune, Arbeiderparti-styrte Arendal, som et eksempel. Kommunedirektøren har varslet at det må kuttes 300 mill. kr for å få neste års budsjett i balanse. Et av de kuttene man nå forbereder seg på, er avvikling av lindrende avdeling i kommunen. De sykeste og mest sårbare av våre innbyggere, på slutten av livet, ser nå ut til å kunne få et dårligere tilbud fordi kommuneøkonomien ikke går i hop. Jeg kjenner bystyrepolitikerne våre i Arendal. Det er ikke et bein i kroppen deres som ønsker å gi et dårligere tilbud til alvorlig syke personer på slutten av livet, men de må kutte i nær sagt alt av det som ikke er strengt lovpålagte tjenester. Det skjer på vår vakt. Kommunene har samtidig selv et ansvar for å omstille seg når antallet 90-åringer i eldreomsorgen øker og antallet 9-åringer i skolen faller. Da må kommunen selv foreta nødvendige endringer, noe som kan gjøre vondt. Vi i Arbeiderpartiet vant ikke valget fordi vi er fornøyde, men fordi vi vil videre. Da må ambisjonene de kommende fire årene være at kommunene skal være i en bedre stand i 2029 enn i 2025, at flere, også blant dem med dårlig råd, opplever å få bedre råd, og at flere opplever at Arbeiderpartiet i disse fire årene går i bresjen for nye velferdsreformer, velferdsreformer som kan sørge for at når matvareprisene går opp, går samtidig tannlegeregningen ned eller barnetrygden ytterligere opp. Slik bygger vi gode samfunn, 100 år etter at arbeiderklassen reiste seg, tok makta og sørget for et samfunn der alle skal med, og slik tar vi vare på den arven vi har fått av dem som gikk før oss.