I en krevende tid er jeg veldig glad for at Stortinget samlet kan gå inn for en langtidsplan for Forsvaret som også medfører en betydelig satsing på Agder. Spenningen er naturlig nok størst i nord, men det er betydningsfullt at hele landet blir sett. Det er viktig for Forsvarets legitimitet i en tid der vi satser på Forsvaret på bekostning av mange andre områder i samfunnet vårt. Men hvis noe først skulle skje, blir det aldri helt slik man hadde trodd. Det betyr at det nå er viktig at vi har en beredskap i hele landet. Fram til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen la fram sin langtidsplan i forrige stortingsperiode, så det ut til at Agder skulle bli stående uten egen forsvarsaktivitet. Men i Fædrelandsvennen den 15. mars 2024 kunne man se statsministeren og under overskriften lese følgende: «Regjeringen sikrer fortsatt militær tilstedeværelse på Kjevik.» Da kom nyheten om at Forsvarets befalsskole skulle legges til Agder, en flytting som i disse dager er gjennomført. Det betyr ca. 50 ansatte og 360 befalsskoleelever i året. Også Heimevernet skulle reetableres med eget HV-distrikt på Agder, HV-07. Dette har blitt svært godt tatt imot i landsdelen min. I forbindelse med fjorårets revidert nasjonalbudsjett ble Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV enige om å legge inn midler til en forsering av dette arbeidet med reetablering av HV-07. Det har derfor allerede skjedd en opptrapping i den forbindelse, men samtidig må vi være ærlig å si at det har vært uklart hvordan disse midlene til forsering skulle finansieres framover. Derfor er jeg nå veldig godt fornøyd med at en samlet utenriks- og forsvarskomité har sagt at etablering av HV-07 skal framskyndes med ansettelse av resterende ledere og støttefunksjoner i 2027, og at det skal være operativt i 2028. Det er òg særdeles viktig at det nå settes av egne midler til dette – 30 mill. kr totalt. Samtidig vil jeg også peke på at Agder bidrar betydelig inn i forsvarsindustrien vår. Når vi bruker så mye penger på opprustning, er det viktig at det gir kompetanse og arbeidsplasser tilbake til Agder og Norge. Kjøp av britiske fregatter skapte jubel på Agder og hos Umoe Mandal. 50 årsverk i fem–seks år har en enorm betydning i Lindesnes-regionen, og er et godt eksempel på at de investeringene vi gjør i sektoren, gir både penger, kompetanse og arbeidsplasser tilbake til Norge. Et annet eksempel er Kitron i Arendal – nesten 600 private arbeidsplasser har en enorm betydning for den regionen. Nylig sendte de ut invitasjon til åpning av de nye fasilitetene, med seremoni, takket være nye oppdrag i forsvarssektoren. Agder er nå tilbake på forsvarskartet takket være regjeringen og Stortingets satsing. Det er bra for Agder, men òg for hele Norges forsvarsevne.

La meg starte med å si at jeg mener det har vært mye godt samarbeid rundt denne finansmarkedsmeldingen. Det er mange her som uttrykker ambisjoner på vegne av meldingen, samtidig som vi også ser behov for at den må reguleres der det er nødvendig for samfunnet og den enkelte kunde. Representanten Grande fra Fremskrittspartiet var inne på store forventninger som man opplevde at ikke er innfridd med denne meldingen. Noen av de konkrete tiltakene som representanten Grande og nå også representanten Staahle var inne på, er jo egentlig behørig omtalt. Det ene går på like rammebetingelser for norske og utenlandske foretak. For det første er det en omtale her av det som heter resiprositet, der man går ett skritt lenger nettopp for å sørge for at utenlandske finansforetak ikke skal ha bedre vilkår enn norske i Norge. Det er en behørig omtale av det som går på harmonisering av regelverk, og det er en behørig omtale av det som går på å ta ned EØS-etterslepet. Samtidig er det FrP som har fremmet et forslag som uttrykker en EØS-skepsis, om vi kan si det sånn, i denne sammenhengen. Det er samtidig som næringen selv har sagt at dette er et av de viktigste tiltakene for dem, nettopp harmonisering og å få ned etterslepet. Det er også et eget FrP-forslag som jeg mener slår inn åpne dører, og som sier noe om et tydelig forenklingsarbeid i Finanstilsynet. Det er jo nettopp det Finansdepartementet og finansministeren har gitt et eget oppdragsbrev om. Representanten Raja fra Venstre harselerte litt med at det var gitt uten krav til mål og rapportering. Hvis representanten Raja hadde lest punktet om forenklinger, ville han ha sett at Finanstilsynet allerede er i gang med dette arbeidet og har i samarbeid med næringen identifisert en rekke områder med potensial for forenkling. Nå skal de gå videre med konkrete tiltak. Gjennomførte tiltak publiseres i en forenklingslov på Finanstilsynets nettsider, sånn at det er fullt mulig for oss å følge opp. I tillegg er vi flere partier som har hatt en egen konkret merknad som sier at det også kan være naturlig at man i finansmarkedsmeldingene framover kan rapportere på dette området. Representanten Astrup fra Høyre var inne på at han hadde store ambisjoner, som han savnet litt i meldingen for finansnæringen. Samtidig er Arbeiderpartiet og Høyre inne i akkurat de samme forslagene til denne meldingen. Ellers tar representanten Astrup opp det som går på skatter. Det er en skattekommisjon som nå arbeider, og finansministeren har flere ganger invitert til å sette seg ned og se om man kan få til et forlik i så måte. Jeg håper det var et uttrykk for et reelt ønske om å faktisk se på om vi kan få til noe sammen. Avslutningsvis er det verdt å minne om at man har gode resultater i næringen. Ifølge Finanstilsynet er det et resultat på over 100 mrd. kr for fjoråret, med en egenkapitalavkastning på 14 pst. Det er godt over det europeiske snittet. Det er ikke slik representanten Grande sa i replikkvekslingen, at det nødvendigvis er sånn at noen særnorske kapitalkrav svekker norske banker. Tvert imot går det veldig godt, og de er heldigvis også solide.

Tellef Inge Mørland (A) [16:32:34] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke finanskomiteen for godt samarbeid i de to sakene vi nå har til debatt. Mens behandlingen av rapporten fra Norges Banks representantskap har en enstemmig komité bak seg i alle merknader, har det vært betydelig mer aktivitet knyttet til finansmarkedsmeldingen. Jeg kommer derfor til å bruke resten av tiden min på den. I forbindelse med årets finansmarkedsmelding er det avholdt åpen høring, der sentralbanksjefen var særskilt invitert for å redegjøre for utøvelsen av pengepolitikken. Det har ellers vært et betydelig engasjement knyttet til meldingen, og komiteen har mottatt skriftlige og muntlige innspill fra 16 ulike organisasjoner. Finansnæringen utgjør om lag 2 pst. av den totale sysselsettingen i Norge og om lag 6 pst. av verdiskapingen. Det er med andre ord en lønnsom næring som er viktig for både sysselsetting og skatteinntekter. Finansnæringen har derfor i seg selv stor betydning, og i tillegg er den avgjørende for kapitaltilgangen til andre næringer og husholdningene. I forbindelse med komiteens behandling av meldingen er det framkommet om lag 30 mindretallsforslag og 3 flertallsforslag. Jeg legger til grunn at partiene selv redegjør for sine mindretallsforslag. Det er imidlertid en samlet komité som ber regjeringen vurdere en økning av beløpsgrensen for når statsforvalteren overtar forvaltningen av finansielle eiendeler som eies av barn eller annen person med verge. Det er også en samlet komité som ber regjeringen vurdere om det bør åpnes for flere plasseringsmuligheter enn bankinnskudd for disse personene. Komiteen har vært opptatt av at midler forvaltet av statsforvalteren de siste årene har hatt en tendens til å forvitre over tid når de har vært plassert som bankinnskudd, når man tar høyde for inflasjon. Samtidig er det avgjørende at forvaltningen skjer med en forsvarlig risiko, og det er dette komiteen nå ber regjeringen gjøre en vurdering av. Komiteen har i tillegg levert et flertallsforslag, som også Arbeiderpartiet er med på, der man ber regjeringen utrede om og hvordan rente- og kombinasjonsfond kan innlemmes i ordningen med aksjesparekonto, og samtidig vurdere om det er andre spareprodukter eller verdipapirer som enkelt kan inkluderes i ordningen. Dette kan på mange måter ses som en utvidelse av det tidligere vedtaket i Stortinget om å inkludere små og mellomstore markedsplasser, som Euronext Growth, i ordningen. Jeg vil nå gå over til å argumentere for Arbeiderpartiets syn i denne saken. For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi har en konkurransedyktig finansnæring i Norge som bidrar til å sikre kapital over hele landet. De siste årene har vi derfor gjort flere grep for å styrke konkurransekraften til næringen og sørge for at det ikke skal ligge insentiver til å flytte aktivitet ut av landet. Det beste eksempelet i så måte var da regjeringen i forbindelse med årets statsbudsjett forbedret reglene for rente- og kombinasjonsfond, slik at man fikk like konkurransebetingelser som i andre europeiske land, og kanskje særlig med tanke på Sverige. Dette førte bl.a. til at Storebrand stoppet utflaggingen av sine fond. Finansnæringen har selv pekt på regelverksharmonisering med andre europeiske land som et av de viktigste politiske grepene for å sikre gode rammevilkår. Regjeringen har derfor det siste året prioritert å ta ned etterslepet på feltet når det gjelder innlemmelse av EU-regler i EØS-avtalen og i nasjonal rett. Det gjenstår fortsatt noe arbeid på feltet, men man har kommet et godt stykke på vei. Forenklingsarbeid er et annet område som er prioritert av regjeringen. Vi vet at regelverksutformingen på feltet er blitt betydelig mer kompleks de siste årene. Noe av det følger som en del av at vi gjennom EØS-avtalen er tett knyttet til EU, også når det gjelder finansmarkedet. Det er samtidig helt nødvendig å prioritere arbeidet mot f.eks. hvitvasking og svindel, men unødvendig rapportering og dokumentering kan bidra til å svekke konkurranseevnen. Regjeringen har derfor gitt Finanstilsynet et eget oppdrag om å bidra til forenkling på feltet i sitt arbeid og i sin regelverksutforming. I finansmarkedsmeldingen peker vi på at det er viktig at man blir målt på dette, og at man også kan rapportere på det i senere meldinger. I forbindelse med behandlingen av denne meldingen har ikke Arbeiderpartiet funnet det riktig å gi Finanstilsynet et «growth mandate». Når tilsynet skal bidra til forenkling for næringen, vil dette likevel være et positivt bidrag. Men en viktig oppgave for Finanstilsynet er å drive med nettopp tilsyn. Samtidig har tilsynet et mandat om å bidra til finansiell stabilitet. I noen situasjoner kan det derfor tenkes at et «growth mandate» vil kunne komme i motstrid med disse oppgavene. Arbeiderpartiet ser det imidlertid som en del av politikkens oppgave å bidra med å legge til rette for at finansnæringen kan vokse videre i Norge. Vi har en ambisjon om å fortsette å spille på lag med næringen, og heldigvis, resultatene fra de siste årene viser at vi har en finansnæring i Norge som lykkes svært godt. Det er et godt utgangspunkt å bygge videre på i årene som kommer, sammen med næringen.

Sakene der statsforvalteren har omgjort en rekke vedtak om bygging i strandsonen, har skapt mye turbulens på Agder. For meg står allemannsretten svært høyt. Tilgang til strandsonen for alle er på mange måter en indrefilet i allemannsretten. Derfor mener jeg man skal være restriktiv med å bygge ned nye områder med stor betydning for friluftsliv og rekreasjon i strandsonen. Av den grunn har jeg heller ikke problemer med å se at enkelte av de byggesakene media har dokumentert har fått byggetillatelse, men som nå Statsforvalteren i Agder har stoppet, er utfordrende med tanke på bygging i hundremetersbeltet. Men måten Statsforvalteren i Agder har løst problemstillingen med dispensasjonsvedtak på, som kanskje aldri burde vært gitt av kommunene, er svært krevende. Jeg skal bruke en sak fra Grimstad som eksempel, og i dette tilfellet må jeg forutsette at Agderpostens bilder og artikkel til saken gir et riktig inntrykk. En søknad om bygging 19 meter fra sjøen rett i tilknytning til et friluftsområde har jeg ingen problemer med å se at kan kvalifisere til et avslag, men når statsforvalteren før kommunal behandling har frarådet dispensasjon, lokalpolitikerne likevel har tillatt bygging og statsforvalteren ikke har tatt affære rett i etterkant av vedtaket, blir det svært problematisk at man først lar søker investere opptil 2 mill. kr i opparbeidelse av tomt og infrastruktur før statsforvalteren så kommer på banen igjen og stopper hele prosjektet. Det gir etter mitt syn ikke en følelse av rettssikkerhet for folk, og det er heller ikke slik staten optimalt bør opptre. Jeg tror absolutt det stemmer når Statsforvalteren i Agder har gjennomgått disse strandsonevedtakene fra 2025 og funnet klare, alvorlige feil i mange av dem. Jeg tror også det kan være helt riktig at mange kommuner ikke har vært flinke nok i dialogen med Statsforvalteren i Agder om sine dispensasjonssaker. Samtidig er det for meg ganske underlig om statsforvalteren i en sak der de har gitt en negativ forhåndsuttalelse, likevel lar en lokal dispensasjon skure og gå, og så tar affære når folk har lagt ned millionbeløp i en byggeprosess de trodde var ok. Da må statsforvalteren også ta sin del av ansvaret og se om det er mangler i egen forvaltning som har bidratt til den svært uheldige situasjonen man nå har kommet opp i. Nå ser det i salen i dag ut til å være et flertall som vil oppheve statsforvalterens opphevelse av tillatelsen til bygging i de nevnte sakene. Når tiltakshaver er helt uskyldig for den situasjonen vedkommende har havner i, har jeg en viss forståelse for det, for å si det sånn. Samtidig er det viktig å si på generelt grunnlag at spørsmål om bygging i strandsonen også er politikk. For meg og Arbeiderpartiet er allemannsretten og alles tilgang på strandsonen helt sentral. Andre partier har et mer liberalt syn på spørsmålet om nedbygging og privatisering av disse arealene. Nettopp derfor er det også viktig at uansett utfall av saken som vi i dag har til behandling, må den få følger både for kommunen og statsforvalteren, som ikke har håndtert disse sakene godt nok. For tilslutningen til å beskytte strandsonen og allemannsretten står seg bedre om man samtidig ivaretar folks rettssikkerhet i møte med det offentlige, og unngår saker der folk først har lagt ned millionbeløp i investeringer, for så å oppleve at det offentlige lang tid etter kommer med en kontrabeskjed. Slik kan vi ikke ha det. Utfordringen her er altså ikke at statsforvalteren har overprøvd kommunenes vedtak, men måten det er gjort på. Hvis denne gjennomgangen kan lede til en bedre praksis for framtiden, både på Agder og i resten av landet, er det veldig positivt, men det bør ikke være enkeltmennesker som tidligere har handlet i god tro, som skal betale prisen for det.

Dette er kanskje ikke den saken alle der ute går og snakker om i dag, men den er likevel et godt eksempel på at politikk ofte bygges stein for stein, for å nå et større mål. Eksempel 1: Finanskomiteen har ved flere anledninger vært opptatt av å styrke tilgangen på kapital til bedrifter i oppstarts- og vekstfasen. I dag utvider vi unntaket for å kunne yte lån mellom foretak, slik at en virksomhet nå også kan gi lån til et tilknyttet foretak som ikke inngår i et konsernforhold. Det betyr at store selskaper som Equinor eller Aker kan bidra med finansiering også til selskaper der de bare er deleiere. Selvsagt løser ikke dette alle kapitalutfordringene, men det er et bidrag i rett retning. Som Finans Norge har sagt det i sin tilbakemelding: «Det er positivt at Finansdepartementet lytter til innspill fra næringen og tar aktive grep for å gjøre finansregelverket mer praktikabelt.» Eksempel 2: Regjeringen og Stortinget har ved flere anledninger engasjert seg i kampen mot økonomisk kriminalitet. I saken vi har til behandling i dag, får finansforetak nå en utvidet adgang til å dele informasjon med politiet, offentlige myndigheter og andre finansforetak, slik man kan forebygge og avdekke bedre økonomisk kriminalitet. Vi vet at både privatpersoner og virksomheter utsettes for en enorm mengde svindelforsøk. Nå får samfunnet og finansforetakene styrket sine virkemidler til å bekjempe dette. Selvsagt løser ikke det alle utfordringene med svindel og bedragerier, men det er et positivt bidrag. Eksempel 3: Finanskomiteen har ved flere anledninger vært opptatt av at vi har pålagt virksomheter en for stor mengde reguleringer og rapporteringskrav. Senest nå ved behandlingen av finansmarkedsmeldingen har dette vært et sentralt tema. Selvsagt er det bare et lite bidrag i så måte, men når man nå åpner opp for forenklinger i kravene knyttet til hva slags ulike meldinger norske finansforetak må gi til Finanstilsynet, er det like fullt godt tatt imot av næringen selv. Eksempel 4: Finansnæringen har ved flere anledninger gitt tydelige tilbakemeldinger om at man ønsker harmoniserte rammebetingelser med andre land i Europa for banker og kredittinstitusjoner. I dagens sak foreslås det endringer i finansforetaksloven for å gjennomføre kapitalkravsdirektivet, CRD6, og andre CRD-bestemmelser. Dette er et nytt eksempel på regjeringens arbeid med harmonisering på feltet i så måte. Alle disse fire eksemplene illustrerer hvordan dagens sak er et bidrag inn i et større prosjekt for å bygge en enda mer konkurransedyktig finansnæring i Norge. Tar vi inn EU-regelverk i Norge, skal vi selvsagt bruke det nasjonale handlingsrommet som ligger der, når det er i vår interesse. Den viktigste tilbakemeldingen vi har fått fra næringen selv, er: Gi oss like spilleregler som resten av Europa! I så måte er det også i vår egen interesse med felles regelverksutforming.

Dette er en litt underlig debatt. Det er veldig tydelig hva flertallet her ikke vil. Samtidig er det veldig uklart hva enkelte partier som ikke ser dette som et ledd i å avvikle hele skatten, vil. Representanten Jørgen H. Kristiansen holdt et innlegg der han snakket om at man skulle erstatte det med et mer robust system. Hvilket system KrF da tenker på, er for meg høyst uklart, men det kan være at representanten Kristiansen vil oppklare det etter hvert. Senterpartiet har – og det synes jeg egentlig er veldig positivt – i behandlingen av denne saken skrevet at «avviklingen av Prisrådet for havbruk ikke skal innebære en svekkelse av inntektene fra havbruksnæringen». Det er jeg positiv til, men spørsmålet er hvordan man har tenkt å løse det. Det hørte jeg egentlig heller ikke noe om i representanten Pollestads innlegg. Her ser det ut til at Stortinget gir en beskjed om å legge ned noe, uten at det samme flertallet vet hva det skal erstattes med. Det er nok partier her som er veldig fornøyd med det, fordi de egentlig vil noe annet enn det både KrF og Senterpartiet har gitt uttrykk for i denne salen. Da er det slik at flertallet ligger der KrF og Senterpartiet egentlig er, for resten av venstresiden har vært tydelig på at selv om normprissystemet kanskje ikke er perfekt, er man ikke i stand til – i hvert fall slik vi ser det nå – å finne et system som er bedre. Man har ikke bedt om en forbedring av det eksisterende systemet. Nei, man har bedt om at det fjernes, for det skal erstattes med noe. Hva det «noe» skal være, hadde det vært interessant å høre hva Senterpartiet og KrF tenker om, for jeg oppfatter at de er enig med oss i grunntanken om at det er fornuftig å ha denne typen skatt for denne næringen.

Fra folketellinger til etableringen av Folkeregistret i 1964 og fram til i dag har det skjedd en enorm utvikling av samfunnet vårt. Selvsagt medfører det også jevnlig et behov for oppdatering og modernisering av Folkeregisteret og hvordan det brukes. Hvorfor stemmer så Arbeiderpartiet mot det forslaget som er fremmet av Høyre, og som andre partier støtter? Vel, for det første er det allerede et relevant pågående arbeid på feltet. For ett års tid siden vedtok Stortinget: «Stortinget ber regjeringen gjennomgå de alminnelige skattereglene for pendlere og utrede forslag til forenkling og klargjøring av regelverket.» I den gjennomgangen har finansministeren også sagt at det kan bli aktuelt å se på reglene om skattemessig bosted for pendlere. Arbeiderpartiet mener det riktige nå er å følge opp det arbeidet. For det andre stiller jeg spørsmål ved om bakgrunnen for forslaget er den beste inngangen til en modernisering av folkeregisterloven. Det er altså allerede slik at ektefeller kan være registrert med forskjellig bosted, så sant de ikke lenger har felles bolig. Ektefeller som aldri har etablert et felles hjem, vil også kunne ha forskjellig bostedsadresse. Høyres representant Asheim begrunner i forslaget behovet for endringer i lovverket med at ektefeller risikerer å måtte skille seg for å kunne tiltre et folkevalgt verv. Det vil i så fall være et folkevalgt verv for et sted der de egentlig ikke bor. Om f.eks. noen skulle bli utnevnt til byråd der de egentlig ikke bor, er det godt mulig at det ikke er noe stort problem, men at det skal påkreve en modernisering av folkeregisterloven, er jeg mer tvilende til. Rarere for meg er det at Senterpartiet har gått inn i dette forslaget med den bakgrunnen det har. Jeg vokste opp i distrikts- og landbrukskommunen Åmli på Agder og satt tolv år i kommunestyret, åtte av dem i formannskapet og planutvalget der. Og var det noe Senterpartiet var opptatt av den gangen, var det boplikt på landbrukseiendommer som vilkår for konsesjon og at det skulle være lys i husene hele året. Jeg og Arbeiderpartiet var stort sett enig i det. Men noe som utvilsomt var krevende, var å vite om kravene til boplikt faktisk ble fulgt opp. I Åmli hadde vi i alle fall ikke kommunalt ansatte dyneløftere for å se om folk faktisk sov i den senga de hadde sagt de skulle sove i. Den andre delen var at vi ønsket at folk faktisk skulle ha lyst til å bli boende der etter fem år. Senterpartiet ser nå ut til å mene at en gift person skal kunne være formelt bostedsregistrert på et annet sted enn sin ektefelle, en ektefelle som vedkommende også fram til nylig har bodd sammen med, for å oppfylle konsesjonsvilkår om boplikt knyttet til en landbrukseiendom vedkommende er i ferd med å overta. Det overrasker meg. For det første kommer det i praksis til å være nesten umulig å følge opp hvorvidt vedkommende bor på denne landbrukseiendommen i tilstrekkelig omfang til å følge vilkårene om boplikt, og for det andre: Om man ikke som ektefeller ønsker å leve sammen på landbrukseiendommen i tiden med boplikt, øker det faren betydelig for at det blir en fritidseiendom etter at plikten er utført. Arbeiderpartiet er opptatt av at folkeregisterloven skal være tilpasset det livet vi lever i 2026. Derfor pågår det som nevnt også en gjennomgang av reglene for pendlere. Når det gjelder forslaget i denne saken, mener vi imidlertid det er gode grunner for å ikke gå videre med det, slik det nå foreligger.

Et velfungerende kapitalmarked er helt avgjørende for bedriftene våre, samtidig som det gir muligheter for folk til å delta i den verdiutviklingen som skjer der, gjennom kjøp av enkeltaksjer eller aksjefond. Derfor var Arbeiderpartiet en del av det brede politiske flertallet som stilte seg bak innføringen av ordningen med aksjesparekonto, en ordning som må sies å ha vært vellykket for både bedriftene og den enkelte sparer eller investor. Dokument 8-forslaget fra Høyre om å utvide aksjesparekontoordningen som vi nå har til behandling, er derfor etter Arbeiderpartiets syn et konstruktivt forslag som det er verdt å se videre på. Små og mellomstore bedrifter i en vekstfase kan ofte ha større behov for tilgang på ny kapital. Det gir også investorer mulighet for å delta på et tidligere tidspunkt i en vekstbedrift, med potensial for større avkastning. På den andre siden medfører investeringer i slike virksomheter gjerne også en større risiko enn i veletablerte selskaper notert på Oslo Børs. Ved en eventuell utvidelse av aksjesparekontoordningen til også å gjelde små og mellomstore bedrifter notert på mindre markedsplasser bør en derfor samtidig sikre at både disse markedsplassene og enkeltvirksomhetene gir investorene tilgang på god og riktig informasjon, at markedsplassene holder visse standarder, og at det samtidig er selskaper med et visst omfang av transaksjoner, slik at det også er mulig for investorer å komme seg inn og ut av selskaper innen rimelig tid. Arbeiderpartiet har fremmet et eget forslag i saken vi har til behandling i dag, der intensjonene er veldig like flertallets forslag, men tidslinjen noe annerledes. Grunnen til dette er at en utvidelse av aksjesparekontoordningen bør gjøres i tråd med vanlig praksis for utredninger og høringer, slik at man sikrer at de endringer en eventuelt innfører, er grundig gjennomarbeidet. Et eksempel på en problemstilling: Det vises flere steder i komiteens innstilling til markedsplassen Euronext Growth. Dette er den mest kjente markedsplassen for de selskapene som er «hakket under» Euronext Expand og hovedlisten på Oslo Børs. Jeg vil anta at Euronext Growth i så måte er lettere rent praktisk å ta inn i aksjesparekontoordningen. Samtidig er det verdt å minne om at forslaget ikke sier at selskaper notert på Euronext Growth skal tas inn i ordningen, det sier at «aksjer som er notert på markedsplasser for små og mellomstore bedrifter (…) skal kunne eies gjennom aksjesparekonto». Eieren, Euronext Growth, er forresten et børsnotert europeisk selskap. Å gi Euronext Growth en eksklusiv tilgang til aksjesparekontoordningen vil derfor i framtiden kunne være utfordrende overfor andre potensielle markedsaktører. Samtidig må det være på plass kriterier som avgrenser og sikrer at de aktørene som tas inn i aksjesparekontoordningen, holder visse standarder, for hvis staten utvider denne ordningen, påhviler det også staten et visst ansvar for hva slags standard som må kunne forventes av dem som inkluderes, selv om det til sjuende og sist er den enkelte investor selv som må gjøre vurderingen av om det er riktig å gå inn med midler i enkeltselskaper. Dette forslaget har mye godt ved seg, men vi skriver i dag 21. april. Det er altså to måneder før fristen til flertallet om å sende et forslag på høring går ut. Arbeiderpartiet ønsker oppriktig å følge opp denne saken innen rimelig tid, men det er verdt å minne om at hastverk ofte er lastverk. Både vekstbedriftene det gjelder og investorene fortjener at dette gjøres med den samme grundighet som vi forventer i andre politiske saker. Det vil også være det beste utgangspunktet for at en slik utvidelse kan bli like vellykket som det innføringen av aksjesparekontoordningen var i sin tid. Med det tar jeg opp forslaget til Arbeiderpartiet.

Norge er helt avhengig av fly- og helikoptertransport som en del av vår infrastruktur, både innenriks og utenriks. Derfor er også tilgang på piloter avgjørende. Vi er ikke bare et land som har store geografiske avstander, deler av landet opplever også mye krevende værforhold, samtidig som vi har mange mindre flyplasser der det kan være utfordrende for fly å lette og lande. Dette var f.eks. en viktig del av diskusjonen om et anbud for luftambulansetjenesten, som utløste mange debatter i denne salen for noen få år siden. Det er derfor klokt at bransjen også har tilgang på piloter som er utdannet her i Norge, med god kjennskap til norske forhold og regelverk. Vi har en liten offentlig pilotutdanning på Bardufoss, men de pilotene som blir utdannet i Norge, har i all hovedsak gått på private utdanningstilbud. Vi har derfor en særlig interesse av at pilotskoler som dem i Sandefjord og Arendal lykkes. En konkurs som den til Pilot Flight Academy i Sandefjord har potensielt svært store konsekvenser for den enkelte student. Samtidig trenger vi altså piloter i Norge framover. For et par år siden var det en større diskusjon rundt pilotstudentenes trafikkflygerlån i Lånekassen. Jeg vil rose den daværende regjeringen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet for at den valgte å beholde ordningen, og at det ble gjort sammen med tydelige forventninger til kvalitetssikring av gjennomføringstallene ved skolene. Det er en forutsetning at en så kostbar utdanning sørger for at studentene lykkes, både gjennom utdanningen og ved at de får seg relevant jobb i etterkant. Det vil alltid være et spørsmål hvor mye det offentlige skal tilrettelegge for private skoler. Selv kjenner jeg best til OSMs pilotskole som holder til i Arendal og på Gullknapp i Froland. I en by som ikke har et offentlig universitet eller høyskole, er de et svært kjærkomment bidrag. I tillegg utdanner de et langt større antall pilotstudenter enn den offentlige pilotskolen på Bardufoss, nesten uten støtte fra det offentlige. Det er imidlertid et krevende prosjekt for OSM, særlig økonomisk. Så lenge staten ikke selv ønsker å opprette tilsvarende tilbud i offentlig regi, bør derfor konkursen til Pilot Flight Academy utløse en diskusjon om hvordan vi kan sikre de gjenværende pilotskolene i Norge. Siden dette er en viktig sak for Arendal og Agder, har jeg prøvd å jobbe litt med problemstillingen, og det er ikke helt «beint fram», for å si det mildt. Til Gullknapp finnes det et lite statlig tilskudd som går gjennom Agder fylkeskommune. Tilskuddet har en egen kolonne i Kommunaldepartementets overføringer til fylkeskommunene, men i praksis er det Samferdselsdepartementet som styrer det. Samtidig illustrerer saken vi behandler i dag, at selve utdanningsløpet ligger til Kunnskapsdepartementet. Dermed blir det fort en pekelek på hvem som skal følge opp, samtidig som framtiden til disse utdanningsinstitusjonene er usikker. Bare for å understreke det: Dette systemet er arvet fra Solberg-regjeringen, så det er ikke en utfordring som har oppstått i dag. Hvis vi ønsker en stabil, forutsigbar pilotutdanning i Norge framover, er min oppfordring at man nå går gjennom rammebetingelsene for disse skolene, koordinert med de ulike departementene som hver har sin del av ansvaret. Det er behov for at man ser helhetlig på hvordan de private pilotskolene skal følges opp. For egen del, sett fra Agder, med en stor privat flyskole som opplever at rammebetingelsene for framtidig drift er usikre, vil man sannsynligvis til en svært begrenset kostnad kunne bidra til stabil utdannelse i Norge av piloter framover – en vinn-vinn-situasjon for både pilotstudenter, lokalsamfunn og Samferdsels-Norge. I en sak som i utgangspunktet er veldig lei for de som er berørt, ville det vært et positivt bidrag til noe som kunne bli starten på en helhetlig gjennomgang, og sånn sett sikre de pilotskolene som vi har igjen i Norge nå.

Når jeg har hørt på denne debatten, er det flere fra opposisjonspartier som har framstilt det som at man ikke anerkjenner finansnæringen som en egen næring, eller har hevdet at finansnæringen er mer enn et regulatorisk objekt. Jeg opplever at det er å skape et kunstig skille, for jeg har ikke hørt noen fra talerstolen her ha ment noe annet enn at man ser verdien i finansnæringen som en egen næring. Tvert imot opplever jeg at alle har prøvd å gi uttrykk for det på sin måte. Regjeringen har på flere områder det siste året gjort et omfattende arbeid. Vi har vært inne på det som gjelder fond, og jeg oppfatter at også opposisjonen er enig i det, men vi har også gjort betydelige endringer på f.eks. inkasso og standardmetodebanker, i tillegg til alle de regelverksharmoniseringene vi har sett, til EU. Det er faktisk sånn at hvis man ser på Oslo Børs, f.eks., er finanssektoren en av de store, store vinnerne de siste årene. Det må jo tyde på at man mener at det har vært noenlunde forutsigbare rammevilkår, siden det har vært stor interesse for å investere i de aksjene eller egenkapitalbevisene som måtte tilhøre denne sektoren. Det betyr selvfølgelig ikke at ikke ting kan gjøres bedre, men det er viktig at vi skaper et edruelig og riktig bilde av hvordan tilstanden er i denne sektoren, for det er all grunn til å snakke opp sektoren og snakke opp at det i hvert fall generelt er gode rammevilkår der. Uten at det innebærer noen løfter eller forpliktelser, vil jeg vise til at flertallet, som består av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG, har pekt på at man gjerne i forbindelse med den gjennomgangen man allerede har pågående, kan se på problemstillingen rundt kapitalkrav for nisjebankene i Norge. Det finner man kommentert i merknadene. Det er også avgjørende, som finansministeren understreker, at man har et rammeverk som tåler uværsdager. Det er veldig kort tid siden vi så banker i veldig velorganisert land som Sveits og USA som plutselig fikk skikkelige problemer. Vi i Arbeiderpartiet har jobbet for å fjerne unødvendige reguleringer, og såkalt «gold-plating» har på mange måter kanskje vært både bukser og sikkerhetsbelte, men i noen tilfeller kan det være at investorene finner en trygghet i at vi har et veldig godt regulert finansmarked i Norge, og at noe av det kan ha en verdi i seg selv som faktisk bygger tillit opp mot investoren og ikke barrierer i så måte. Ja, vi er absolutt positive til å se på rammevilkårene – det vises også ved at vi går inn i det ene forslaget her – men det er definitivt også en lobby som gjør jobben sin rundt dette. Derfor er det fornuftig at vi gjør en vurdering mot alle andre tiltak vi i et statsbudsjett faktisk prioriterer penger til, men det gleder meg at det er et positivt engasjement her i salen for en viktig næring, også viktig for Arbeiderpartiet.

(ordfører for saken): Finansnæringen er helt sentral for Norge, for den er avgjørende for kapitaltilgang til norske bedrifter og husholdninger. Men finansnæringen er også av stor verdi i seg selv fordi den står for om lag 6 pst. av vårt BNP. Virksomhetene som er organisert i Finans Norge utgjør om lag 45 000 årsverk, og næringen bidrar med store skatteinntekter til vår velferd. Dette har en samlet komite understreket i innstillingen. Komiteen mener også det er avgjørende å legge til rette for en konkurransedyktig næring i framtiden. Nettopp derfor er regjeringen på stortingsflertallets bestilling i gang med en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen for å skissere eventuelle behov for å justere disse. I det arbeidet har en også dialog med næringen om hvilke områder det er mest hensiktsmessig å prioritere. Det gjøres imidlertid et kontinuerlig arbeid på feltet. Senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet før jul ble det vedtatt omfattende endringer når det gjelder skattereglene for verdipapirfond og fondskonto for å motvirke dobbel skattlegging. På bakgrunn av disse endringene, som regjeringen tok initiativ til, har f.eks. Storebrand varslet at de har skrinlagt sine planer om å flytte norske fond til Sverige. Det er også gjort omfattende regelverksharmoniseringer på en rekke områder. Arbeiderpartiet deler derfor mange av intensjonene i representantforslaget. Mye av dette arbeidet er imidlertid allerede i gang. Det er helt sikkert områder der vi fortsatt bør gjøre endringer for bransjen, men det er altså i all hovedsak gode rammevilkår for at disse selskapene kan lykkes i Norge. Og fordi en noen ganger kan bli i tvil når en hører på enkelte representanter for de borgerlige partiene: Det går rekordgodt i store deler av norsk finansbransje! Hos SSB finner en for denne måneden f.eks. saker som: «Bankenes resultat fortsetter å øke» og «Bedre resultat for livsforsikringsselskapene». Bankenes resultat for 2025 ser ut til etter skatt å være på rundt 100 mrd. kr, en oppgang på over 7 pst. Resultatene for livsforsikringsselskapene er, om vi skal tro SSB, og det bør vi vel, opp over 10 pst. siden fjoråret. Ser en for eksempel på aksjekursen til DNB, inkludert utbytter siden valget i 2021, finner en en god dobling. Jeg tror det er et bredt ønske i denne sal om å videreutvikle finansnæringen vår, men vi bør ha som et bakteppe at næringen overordnet har konkurransedyktige rammevilkår og går veldig godt. Noen vil sågar hevde at minst like viktig som å bekymre seg for en velfungerende finansnæring med svært solide overskudd er det at politikken også bidrar til at folk ikke betaler mer for bank- og finanstjenester enn strengt nødvendig, i en tid der rentebelastningen for mange har vært høy og bankene har tjent gode penger på sin rentemargin. Arbeiderpartiet kommer til å støtte Høyres forslag nr. 3. Utredningene det vises til, er imidlertid på nær 2 000 sider, og vi legger til grunn at en begrenser arbeidet til en mer overordnet vurdering av de forslag en måtte finne relevante i en norsk kontekst, slik det også påpekes i tilhørende merknad. Det er allerede gjort omfattende tiltak for å sikre like vilkår som i Sverige for fondsnæringen, noe vi altså bruker om lag en halv milliard på i inneværende år for verdipapirfond og fondskonto. Når vi i arbeidet med denne saken har fått innspill om f.eks. fond som investerer i virksomheter som ikke er børsnotert, som f.eks. såkornfond, er vi selvfølgelig åpne for å se på ytterligere justeringer.

51:07] (ordfører for saken): De fleste av oss har forsikret både hus, bil og oss selv, og mange har også forsikringer gjennom jobben. Vi gjør det i tilfelle noe skulle skje. Samtidig bekymrer vi oss og passer på at ikke noe skal skje: Har jeg husket å sjekke at alle julelysene er slukket? Er den bilen på vei ut av det krysset uten å ha sett meg? Kan jeg komme til å kutte fingrene på den maskinen på jobb, om jeg ikke er forsiktig? Det de fleste av oss ikke pleier å bekymre oss så mye for, er: Hvor solid er det forsikringsselskapet jeg eller arbeidsgiveren min har tegnet forsikringene i? Forhåpentligvis tenker vi på hva forsikringene dekker, og hva de koster opp mot konkurrentenes, men å kjøre en «due diligence» på eget eller arbeidsgivers forsikringsselskap må kunne sies å være for litt spesielt interesserte. Dessverre har historien vist oss at en konkurs i et forsikringsselskap kan få ganske dramatiske konsekvenser for enkeltpersoner. Det er ikke slik at man ikke har tenkt på at et selskap som driver skadeforsikring kan gå konkurs. Man har opprettet en garantiordning for de tilfellene. Det man fram til nå ikke har tatt høyde for, er imidlertid at ordningen ikke dekker tilfeller der forsikringen er solgt på grensekryssende basis. Da det danske forsikringsselskapet Alpha lnsurance gikk konkurs i 2018, skapte det store utfordringer for enkeltpersoner som hadde yrkesskadeforsikringen sin der. I statsbudsjettet for 2024 kom regjeringen med midler for å hjelpe norske arbeidstakere som hadde blitt sittende med krav mot et selskap som ikke kunne gjøre opp for seg. I dag endrer vi regelverket på feltet og sørger for at de samme skadeforsikringer som er dekket av garantiordningen ved konkurs i norske forsikringsforetak og i forsikringsforetak fra andre EØS-land med filialer i Norge, skal være dekket også når forsikringene er solgt i Norge gjennom grensekryssende virksomhet. Dette vil sikre likebehandling av skadelidte i Norge ved konkurs i forsikringsforetak, også når forsikringen er kjøpt direkte fra forsikringsforetak i et annet EØS-land, gjennom grensekryssende virksomhet. Det kan høres teknisk ut, men for enkeltmennesker kan dette være helt avgjørende for hva slags liv man kan leve i etterkant av at en slik situasjon har oppstått. Det er derfor en samlet komité som støtter at vernet for forsikringstakere og forsikrede med skadeforsikringer i foretak som driver grensekryssende virksomhet i Norge, styrkes. Flertallet i komiteen mener at en utvidelse av garantiordningen for skadeforsikring er en bedre løsning enn å utvide ansvarsområdet for Yrkesskadeforsikringsforeningen, slik SV og Rødt foreslår. Jeg skal bruke mine siste sekunder til å argumentere for hvorfor Arbeiderpartiet mener flertallets tilnærming her er riktig. For det første vil Yrkesskadeforsikringsforeningen bare kunne dekke krav på yrkesskadeforsikring, mens forslaget i proposisjonen er at alle typer av skadeforsikring som dekkes av garantiordningen i dag, også skal dekkes i den foreslåtte utvidelsen. Dessuten er garantiordningen allerede etablert og innrettet for å dekke krav ved konkurs. I tillegg er det slik at ved å benytte garantiordningen vil det være flere forsikringsforetak å fordele ansvaret på ved en konkurs, slik at det enkelte foretak blir mindre sårbart. Når det gjelder spørsmålet om søksmålsadgang, vil jeg understreke at Finansdepartementet har bedt Finanstilsynet følge opp dette. Vi tegner forsikringer og håper vi aldri får bruk for dem, men for dem som er så uheldige å få bruk for forsikringene sine, kan endringene vi gjør i denne saken, være det som i etterkant i det minste sikrer en økonomisk trygghet.

Det går stort sett godt i norsk økonomi for tiden. Mange bedrifter har aldri gått så godt som de gjør nå. Det skulle en ikke tro når en hører en del av Frps og Høyres representanter på talerstolen her i dag. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de ikke orker å se på utviklingen på Oslo Børs fra da Arbeiderpartiet tok over i regjering, til i dag. En skulle tro det var et stygt børskrasj de fryktet å finne der, men nei, der finner man en børs som er opp 42 pst. siden valget i 2021. Da er det altså høyresidens historie om at det ikke går an å drive butikk under en Arbeiderparti-regjering, som krasjer stygt. At folk skal sitte igjen med mer i lommeboken, er jeg helt enig i. Derfor har Arbeiderpartiet de fire siste årene kuttet i inntektsskatten til folk med lave og vanlige inntekter. Nettopp derfor er tiltak som norgespris på strøm, økt barnetrygd, lavere barnehagepriser og bedre tjenester i kommunene og sykehusene så viktig. Begge deler er avgjørende for at folk skal sitte igjen med mer i lommeboken – «at the end of the day». Når høyresiden snakker om å sitte igjen med mer i lommeboken, er løsningen nesten utelukkende gjennom skattekutt, dvs. skattekutt der det er de som har mest, som får mest, for det er store kutt i formuesskatten som er førsteprioritet. Det gir mer frihet for de få. Skal folk flest sitte igjen med mer i lommeboken, må en også ta med den friheten som ligger i gode velferdstjenester og et anstendig nivå på offentlige ytelser, den dagen en trenger det sikkerhetsnettet. Mest sannsynlig er det nettopp den modellen som har vært et vesentlig bidrag til at våre børsnoterte selskaper i snitt har steget 42 pst. de siste fire årene, for skal bedriftene få solgt sine produkter, må også folk flest ha råd til å kjøpe dem. Da hjelper det lite bare å ville gi enda mer til dem som allerede har spist seg mette. Heldigvis ser vi nå at de fleste opplever å få mer i økt lønn enn det prisene stiger. Det er helt avgjørende for hverdagen til folk, men også for folks tillit til det politiske systemet. Likevel: Ingen av oss i denne sal hadde vel stilt opp til valget i høst hvis det ikke var fordi vi mener det fortsatt er noe som må gjøres bedre. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet nå, sammen med Rødt og de andre samarbeidspartiene, setter fortgang i tannhelsereformen. For dem som er redd for å tygge juleribba, er det en tannhelsereform som utgjør forskjellen og gir en bedre jul – ikke kutt i en formuesskatt de aldri kommer til å betale likevel. Når SV og MDG har presset på for et løft til kollektivtrafikken, er det selvsagt bra for klimaet, men det er minst like bra for dem som aldri har hatt råd til å kjøpe seg sin egen bil og bilnøkkel. Samtidig er jeg også glad for at Senterpartiet har – la oss si det slik – hjulpet oss å avlyse økningen i bensin- og dieselprisen. I bygda mi, der jeg kommer fra, Åmli, er det skolebussen som er hele kollektivtilbudet. For dem som drar på jobb på sagbruket, hvilehjemmet og barnehagen, er bilen eneste framkomstmiddel, og da er det ikke gitt at lønnen strekker til til en ny, fancy elbil. Derfor er det å vise respekt for helt vanlige folks hverdag ikke å gjøre den gamle jobbilen dyrere i drift. Det er etter mitt syn også god Arbeiderparti-politikk. Med budsjettet som i dag skal vedtas i denne sal, bygger vi velferden for framtiden, og slik også det frihetsprosjektet som har vært Arbeiderpartiets rettesnor helt siden stiftelsen av partiet i Arendal i 1887.

Stortingsvalget har gitt Arbeiderpartiet styrket oppslutning og mandat til å styre videre. Det er jeg veldig glad for fordi jeg tror at de beste samfunnene bygger man ved å skape og dele sammen. Gjennom krevende økonomiske tider i den forrige perioden har Arbeiderpartiet klart å styre på en slik måte at vi har fått flere i arbeid, ikke færre. Prisveksten og renta er nå på vei ned, ikke opp. Vi har bygd ut velferden gjennom gratistid i SFO, økt barnetrygd og svært lave barnehagepriser. Likevel, skal vi komme videre, må vi aldri bli selvtilfredse og fornøyde. Jeg holder for tiden på med boka om Oddvar Nordli. Han vokste opp i en tid da Arbeiderpartiet nærmest var selve håpet for folk i arbeiderklassen. Det bør være noe å strekke seg etter, også i 2025. Når matprisene er gått opp 6 pst. det siste året, betyr det for mange med dårlig råd at det blir færre varer i handlekurven. Da skal Arbeiderpartiet være de som gjør noe med det – sørger for bedre konkurranse i matvarebransjen, sørger for at flere får arbeid, sørger for at de som ikke kan arbeide, får ytelser som det går an å leve av. Vi skal også være partiet som sørger for nye velferdsreformer, som en ordentlig tannhelsereform, slik at vi gjør sikkerhetsnettet til fellesskapet sterkere, ikke svakere. Vi vant valget som vokteren av våre fellesskapsløsninger. Samtidig må vi være ærlig på at for mange kommuner sliter med økonomien – kommunene, som er den viktigste leverandøren av nettopp gode fellesskapsløsninger. Vi har økt bevilgningene til kommunene flere ganger i den forrige perioden. Svaret på kommunenes utfordringer ligger ikke til høyre i politikken, men når over halvparten av kommunene gikk med underskudd i 2024, trues også våre fellesskapsløsninger. Jeg kan bruke min egen kommune, Arbeiderparti-styrte Arendal, som et eksempel. Kommunedirektøren har varslet at det må kuttes 300 mill. kr for å få neste års budsjett i balanse. Et av de kuttene man nå forbereder seg på, er avvikling av lindrende avdeling i kommunen. De sykeste og mest sårbare av våre innbyggere, på slutten av livet, ser nå ut til å kunne få et dårligere tilbud fordi kommuneøkonomien ikke går i hop. Jeg kjenner bystyrepolitikerne våre i Arendal. Det er ikke et bein i kroppen deres som ønsker å gi et dårligere tilbud til alvorlig syke personer på slutten av livet, men de må kutte i nær sagt alt av det som ikke er strengt lovpålagte tjenester. Det skjer på vår vakt. Kommunene har samtidig selv et ansvar for å omstille seg når antallet 90-åringer i eldreomsorgen øker og antallet 9-åringer i skolen faller. Da må kommunen selv foreta nødvendige endringer, noe som kan gjøre vondt. Vi i Arbeiderpartiet vant ikke valget fordi vi er fornøyde, men fordi vi vil videre. Da må ambisjonene de kommende fire årene være at kommunene skal være i en bedre stand i 2029 enn i 2025, at flere, også blant dem med dårlig råd, opplever å få bedre råd, og at flere opplever at Arbeiderpartiet i disse fire årene går i bresjen for nye velferdsreformer, velferdsreformer som kan sørge for at når matvareprisene går opp, går samtidig tannlegeregningen ned eller barnetrygden ytterligere opp. Slik bygger vi gode samfunn, 100 år etter at arbeiderklassen reiste seg, tok makta og sørget for et samfunn der alle skal med, og slik tar vi vare på den arven vi har fått av dem som gikk før oss.

Vi vedtar i dag et revidert nasjonalbudsjett som holder seg innenfor ansvarlige økonomiske rammer, men som samtidig setter solidaritet og fellesskapsløsningene først. Femti ekstra milliarder til Ukraina er et betydelig beløp. At det er et samlet storting som står bak ønsket om å styrke bevilgningen, er etter mitt syn en styrke for det norske demokratiet, i en tid da splittelse og mistro ellers preger verden. Det er solidaritet med et land som urettmessig er blitt dratt inn i en meningsløs krig, men det er samtidig også en investering i vår egen trygghet, når vi står sammen med et land som har blitt angrepet på et slikt vis av en aggressor som ikke respekterer enkeltlands suverenitet. Som representant fra Agder, en region som har hatt overskudd på kraft, men likevel de aller høyeste strømprisene i landet, er jeg særlig glad for at vi i dette reviderte budsjettet får på plass norgespris på strøm. Muligheten for husholdningene til å velge en fastpris på 40 øre pluss moms gir folk sør i landet større trygghet og forutsigbarhet når strømregningen kommer i e-postkassen. Samtidig kuttes det også i elavgiften, noe mange av våre bedrifter får glede av. Det undrer meg imidlertid at Høyre og Fremskrittspartiet stemmer mot norgespris. Særlig Fremskrittspartiet har på Agder vært svært engasjert i strømprisdebattene vi har hatt i landsdelen det siste året. Jeg skjønner at de har en annen modell de aller helst ønsker seg, men at de ikke subsidiært støtter norgespris, er for meg ganske uforståelig, og det gjør kritikken deres på dette feltet hul. Folk fortjener et klart svar før valget: Kommer Høyre og Fremskrittspartiet til å avvikle norgespris om de får regjeringsmakt? Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV leverer et revidert nasjonalbudsjett der vi ikke øker oljepengebruken. På tross av dette klarte Høyres Tina Bru med bakgrunn i budsjettenigheten å si at «[d]ette har vært en mastercard-regjering». Det var ikke måte på hvor vondt og vanskelig alt var da vi hørte hennes innlegg i denne debatten før i dag. Vel, i går satte Norges Bank ned renten, etter at RNB var levert. Samtidig som regjeringen leverer en ansvarlig pengebruk, svarer sentralbanksjefen med at «vi mener tiden nå er kommet for å lette litt på bremsen». For å bruke et dieselbiluttrykk: Det er med andre ord en kritikk som nå går på tomgang, vi hører fra opposisjonen. Eller kanskje passer Høyres Peter Frølichs egne ord bedre: «Vi har gått sure.» Mens høyresiden ønsker å bruke et trettitalls milliarder på skattekutt til dem som har aller mest fra før, har vi heller valgt å bruke pengene i budsjettforliket på å styrke kommunenes økonomi og kutte i regningene til barnefamiliene. Når vi i utrygge tider styrker Forsvaret, er jeg som Agder-representant glad for at vi da samtidig har funnet penger til å forsere gjenoppbyggingen av HV-07 på Agder, som det har vært et sterkt ønske om fra landsdelen. Politikk er å velge. Jeg er glad for å tilhøre et parti som har valgt fellesskapsløsninger og trygghet for folk først.

Selv om denne debatten viser at det er noen forskjeller i retorikken, opplever jeg at vi i stor grad deler de samme målsettingene for å utvikle finansnæringen. Representanten Farahmand fra Høyre var imidlertid inne på at det ikke hjelper å komme med et mål om å gjøre noe om et år – nei, nettopp, derfor handler denne regjeringen nå. Det håper jeg representanten fra Høyre har registrert. Den 30. januar sendte Finansdepartementet ut et forslag på høring for å imøtekomme fondsbransjens ønsker og behov, der det ble gjort store endringer og forbedringer når det gjelder skatt for den bransjen. Vi har underveis vært tydelig på at vi ville lytte til de innspillene som kom i den påfølgende høringen. Den 22. mai kunne man lese på Finans Norges hjemmeside: «Gledelig temposkifte i regjeringens EU-arbeid. Regjeringen signaliserer rask gjennomføring av EU-regler for misligholdte lån (…), noe som vil sikre norske arbeidsplasser og viktige tjenester for forbrukerne.» Dette er to eksempler på en regjering som handler for å sikre norske arbeidsplasser og verdiskaping innen finansbransjen. Avslutningsvis: Noen har kanskje fått det med seg, men i dag gikk akkurat Oslo Børs «all time high» med over 1 600 poeng – langt, langt høyere enn det børsen var da Erna Solberg ga stafettpinnen og regjeringskontorene over til Støre. Det er selvfølgelig ikke bare regjeringens ære på noen som helst måte, men det viser at det går bra i norsk næringsliv. De aksjene som kanskje har vært med på å bidra vesentlig til denne oppgangen, er nettopp finansaksjer, noe som igjen understreker poenget med at det stort sett er relativt gode rammevilkår for finansbransjen. Så har denne regjeringen sagt at den lytter og ser. Der det er behov for å gjøre forbedringer, handler vi.

Tellef Inge Mørland (A) [20:29:27] (ordfører for sakene nr. 45 og 46): Som saksordfører for årets finansmarkedsmelding vil jeg takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. I tillegg behandler vi også Høyres representantforslag om en handlingsplan for finansnæringen samt Norges Banks representantskaps rapport for 2024 i denne debatten. Finansnæringen er en helt sentral næring for Norge, som sysselsetter om lag 50 000 personer. Den er avgjørende for at annet næringsliv og vi som privatpersoner skal ha tilgang til nødvendig kapital, men den er samtidig en næring som i seg selv går godt, leverer betydelig overskudd og sånn sett bidrar med store skatteinntekter til staten. Når norsk finansnæring i all hovedsak går veldig godt, er det et tegn på at vi har en næring som har kompetente ansatte, er langt fremme når det gjelder digitalisering og har overordnet gode rammebetingelser for å drive god butikk. Men det betyr også at det er et potensial for å videreutvikle næringen. Dagens arbeiderpartiregjering er derfor opptatt av at vi skal se på en harmonisering av regelverkene på feltet, for over tid og med vekslende regjeringer har en på enkelte områder fått utviklet vesentlige forskjeller i regelverket vårt opp mot andre land innenfor EU. Regjeringen er derfor nå godt i gang med å rette opp i dette, og for både fonds- og inkassobransjen har en kommet langt i det arbeidet. Mens Høyre har bedt om en handlingsplan, er Arbeiderpartiet opptatt av at vi skal handle nå, slik at vi ikke trenger å vente på en plan, for eksempel for å kunne stoppe en utflytting hos fondsbransjen. Forslaget fra Høyre har imidlertid en del gode intensjoner i seg, og derfor har Arbeiderpartiet sammen med blant andre Senterpartiet fremmet et forslag som ber regjeringen i forkant av neste års melding foreta en helhetlig gjennomgang av rammevilkårene for finansnæringen i Norge og skissere eventuelle behov for å justere disse. Regjeringen kommer i det arbeidet til å ha dialog med næringen selv om hvilke områder det er hensiktsmessig å prioritere. En godt drevet finansnæring er viktig for landet vårt. Samtidig vil jeg understreke at det også er avgjørende at vi har god konkurranse i næringen, og at den konkurransen virker i hele landet, ikke bare i de mest sentrale strøkene. Huseierne har i sitt høringsinnspill til finansmarkedsmeldingen pekt på at det er behov for bedre konkurranse i markedet. Når bankene nå går med store overskudd, er det et tegn på at næringen er solid, men det kan også være et signal om at konkurransen kunne vært sterkere. I den forbindelse vil jeg peke på et viktig grep Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen gjorde da vi for noen måneder siden senket kapitalkravet til standardmetodebankene. Det bidrar til at forskjellene mellom IRB-banker og standardmetodebanker minimeres og således ikke i seg selv er et incitament til massive sammenslåinger i sektoren. Ganske nylig la Sparebankutvalget fram sitt arbeid. Det har medført en betydelig debatt rundt egenkapitalbevisets stilling. Regjeringen har derfor i april bedt Finanstilsynet anmode den europeiske banktilsynsmyndigheten EBA om å utdype sin forståelse av egenkapitalbevisets innretning. Arbeiderpartiet ser på sparebankene som en hjørnestein i norsk bankvirksomhet som må tas vare på, og regjeringen er derfor tydelig på at man etter eventuelle avklaringer fra EBA vil gjøre en selvstendig vurdering rundt egenkapitalbeviset. Arbeiderpartiet vil videreutvikle den norske finansnæringen, herunder sparebankene våre. Det er jeg glad for at det synes å være bred tilslutning til her i denne salen.

Det har vært en interessant debatt å følge med på, for til tider opplever jeg at motstanderne mot de forslagene som i dag har flertall, argumenterer mot noe som ikke er foreslått. Man blir bedt om å vise at avkriminalisering virker. Vel, det er ikke foreslått en avkriminalisering. Enkelte mener det til og med er en legalisering. Kleveland fra Senterpartiet sa f.eks. at «litt narkotikabruk skal altså være greit». Nei, det er ingen som har foreslått det i dag. Det blir også framstilt som om det ikke lenger er noen virkemidler i narkotikapolitikken. Det er heller ikke riktig. Når man ikke kan argumentere fullt ut mot det som faktisk er foreslått, blir konklusjonen for meg at man kanskje ikke har gode nok argumenter til å ta det som ligger på bordet i dag. Representanten Hoksrud fra Fremskrittspartiet var innom erfaringene fra Portugal og mente det ikke var noen hallelujastemning der. Jeg var i helsekomiteen i forrige periode og var med til Portugal sammen med Hoksrud. Jeg er enig i at det ikke var noen som i dag ville mene at det de gjorde der, var perfekt, men det var også en erkjennelse av at man hadde ganske betydelige utfordringer. Min erfaring etter å ha vært med på det samme opplegget, var at man mente det var ganske mye som var viktige og riktige endringer. Det er viktig å legge til at dette ikke er klipp og lim av Portugal. Representanten Mykjåland fra Senterpartiet var inne på at mange land snur. Da vil jeg si at dette er ganske forsiktig sammenlignet med enkelte land som f.eks. har legalisert, for det er ikke det vi håndterer i dag. Jeg er helt enig med representanten Hoksrud når han peker på forebyggings- og behandlingsreform. Det er en kjempeviktig diskusjon. Gir vi et godt nok tilbud? Der tror jeg vi alle har større ambisjoner enn det man faktisk klarer å levere i dag. En viktig forutsetning for å kunne få behandling og også for å drive god forebygging, er at folk faktisk oppsøker hjelp, og at terskelen for å oppsøke hjelp ikke er for høy. Da tror jeg det har en betydning hva vi gjør, også det vi nå gjør på den juridiske siden, i så måte. Kanskje hadde det vært litt lettere for representantene som er veldig mot det som er foreslått nå, hvis man tenker seg at dette kan være ens barn eller barnebarn. Da tror jeg man vil se at det å drive med en stigmatiseringspolitikk gjør at man også bygger opp en del barrierer som gjør det vanskelig å føle seg som en del av samfunnet. De vi i dag definerer som tungt rusavhengige, begynte aldri som tungt rusavhengige. Samfunnet klarte ikke å hjelpe dem i tide. Når vi da sliter med 300 overdosedødsfall i året, kan det være vi ikke har lykkes godt nok. Da bør ikke resepten være å gjøre mer av det samme, men heller justere kursen, uten å kaste vrak på det som faktisk fungerer. Det opplever jeg at vi er et skritt nærmere nå. Det blir også litt søkt å sammenligne rusavhengighet og råkjøring. Råkjøring er ikke en sykdom, men vi ser at mange sliter med både rusavhengighet og psykisk uhelse, og det er noe helt annet.

I ruspolitikken er det ikke to streker under svaret. Sannsynligvis finnes det ikke ett svar på hva som er den optimale ruspolitikken når man regulerer de juridiske sidene på feltet. Folk er forskjellige også her, så derfor vil samme reaksjon kunne gi ulikt resultat. Med det som utgangspunkt vil jeg si at det forliket vi i dag behandler, er et veldig godt startpunkt for å komme et skritt videre i ruspolitikken – og det trengs virkelig. Med over 300 overdosedødsfall i fjor er det helt på sin plass med en behandlingsreform, som denne regjeringen har levert på tidligere, og at vi nå justerer de juridiske konsekvensene. Når jeg hører på debatten i denne salen, får jeg et inntrykk av at det fortsatt er ganske bred enighet om at rusavhengige ikke skal straffes. Samtidig er altså kritikken fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet knallhard fordi man ikke går inn for mer straff og flere inngripende virkemidler. Det jeg ikke ser i den kritikken, er en refleksjon over at mange av dem som ikke faller inn under definisjonen «rusavhengig nok», fortsatt kan ha ganske store utfordringer i livet sitt. Jeg savner refleksjoner fra dem som nå sier nei til denne reformen, om hva det gjør med sårbare ungdommer, og heller sier at de skal møtes med narkotikarazzia på skolen sin og inngripende kroppsundersøkelser som føles svært krenkende. Jeg tror det fører til mer stigmatisering, og at man fort skyver de unge enda lenger ut av det fellesskapet som samfunnet vårt utgjør. Jeg er veldig glad for at flertallet nå i dag går for «Good Samaritan law» og forholdsmessighet ved tap av førerrett. Mitt hjertesukk her er at for fire år siden vedtok vi akkurat det samme i denne salen. Dessverre har lite skjedd, men jeg tror det skyldes – etter å ha hørt denne debatten – tre og et halvt år med en justisminister fra Senterpartiet. Det vi hører fra dagens justisminister er i hvert fall helt andre toner. Dette er to tiltak som trengs raskt. Det kan ikke være sånn at eget bruk er til hinder for at man ringer 113. Vi trenger at flest mulig overlever. Tap av førerrett er noe av det jeg fikk flest tilbakemeldinger på da jeg selv hadde ansvar for dette området i forrige periode. Folk som er en fare for seg selv og andre, skal selvfølgelig ikke ut i trafikken, men når man risikerer å miste jobben sin fordi man taper førerretten, eller man ikke tør å be om hjelp av legen sin fordi man risikerer den typen sanksjoner, er ikke dagens system godt nok. Så til det jeg har hørt i debatten fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Representanten Lundteigen sier at det selvfølgelig skal være stigma med narkotikabruk. Samtidig hører jeg Kjersti Bjørnstad – også fra Senterpartiet – snakke om ungdommer fra Toten på 13–14 år som sier at de har tatt en overdose. Er svaret fra Senterpartiet at om de bare hadde blitt møtt med litt mer stigma, ville de ikke ha gjort det? Jeg tror tvert imot. Da må jeg si takk og pris – et annet flertall i denne salen gjør det i dag litt mindre belastende å slite med rusutfordringer og litt lettere å holde seg i eller komme tilbake igjen til det samfunnet vi faktisk ønsker at de skal få oppleve å få være en del av.

Det er ikke en riktig virkelighetsbeskrivelse, det Rotevatn kommer med her – at vi ikke har noen tiltak – men vi har andre tiltak enn det Venstre anbefaler. Vi er åpne for å se på både gradert sykmelding, mer bruk av det, og tettere oppfølging, og som jeg viste til, har vi en intensiv satsing på ungdom fordi vi vet at hvis de først faller ut når de er unge, vil det kunne få følger for resten av arbeidslivet. Det er likevel et prinsipielt skille mellom oss og høyresiden, som Rotevatn representerer, når han tar til orde for at det skal straffe seg mer å bli syk. Jeg tror helt oppriktig at de fleste som er sykmeldt, er oppriktig syke. Jeg klarer ikke med min beste vilje å tro at hvis folk f.eks. har en kreftdiagnose, skal de bli friskere av å få kutt i f.eks. sykepengene tidligere, som Venstre anbefaler. Jeg tror bare det vil bety at flere folk vil føle på en enda dårligere økonomi, en enda større fortvilelse og enda flere bekymringer i en livssituasjon som allerede er vanskelig. Er ikke Rotevatn enig i det?

Jeg kan ta et lite eksempel. Forrige uke var jeg i Arendal og delte nyheten om at Arendal er pilotkommune for regjeringen, der de under 30 år får et ungdomsprogram, sikret inntekt og tett oppfølging av Nav. Det er et konkret tiltak vi ruller ut, som er en annen type medisin enn det Venstre tilbyr. I innstillingen til perspektivmeldingen skriver Venstre om sykelønn at regjeringen er «uinteressert i å endre ordningen slik at det lønner seg å jobbe». Jeg er faktisk stolt over at Arbeiderpartiet vil sikre sykelønn til arbeidsfolk som blir syke, for jeg tror ikke de får bedre helse av dårligere råd. I Venstres påstand om kutt i sykelønn ligger det egentlig to muligheter for tolkning: Den ene er at dårligere økonomi har en slags magisk, helbredende effekt på folk som faktisk er syke. Den andre er at syke folk egentlig bare er late og ikke gidder å jobbe. Hvilken av disse tolkningene er det som er rett, ifølge Venstre?

Jeg er glad for at representanten Rotevatn i sin innledning startet med å understreke at mye går bra. Selv om vi nå har om lag 140 000 flere i arbeid under denne regjeringen, deler jeg en del av de bekymringene Rotevatn tar opp, f.eks. knyttet til sykefraværet og det at vi har for mange unge som står utenfor jobb og arbeid. Jeg deler likevel ikke medisinen hans, for Venstre ønsker å kutte i sykelønnen og avvikle feriepenger på dagpenger. Og er man på AAP, skal Venstre gjeninnføre ett år uten noen som helst form for inntekt, et såkalt karensår. Samtidig klarer Venstre å dele ut rause skattekutt til dem som har de største formuene i landet vårt. Hvorfor er det sånn at Venstres framtidsambisjoner på vegne av folk flest er at de skal straffes hardere om de blir syke, og hvorfor ønsker Venstre et samfunn med større forskjeller, der kutt i viktige velferdsordninger skal finansiere skattekutt til dem som allerede har mest fra før?

Jeg er helt enig i at dagens system og dagens skattetrykk tjener oss godt, men det SV tar til orde for, er en helt annen modell, der man skal skru til den skruen vesentlig. Da er min bekymring at det vil få en del uheldige effekter som vil ta ned verdiskapingen i landet vårt. Er representanten Sjalg Unneland enig i at vi ikke ubegrenset kan skru til skattetrykket utover det som er i dag, før man vil oppleve at det vil få negative konsekvenser for det brede lag av befolkningen og for oss som samfunn, slik vi har rigget det gjennom mange tiår?

Det er hyggelig å høre representanten fra SV si at med dagens regjering vil man skape større verdier, for vi tror på at våre løsninger skaper mer utvikling. Det er jeg altså helt enig i, men samtidig ligger det noen forutsetninger for vår politikk, som Sjalg Unneland har kritisert ganske sterkt i denne debatten. For Arbeiderpartiet er mantraet å skape og dele, nettopp fordi det er forutsetningen for omfordeling. Mitt spørsmål er: Ser SV at det går en grense for hvor mye mer man kan øke skattene – utover det vi har gjort i denne perioden, som jeg mener har vært riktig? Eller er det slik at Sjalg Unneland fra SV ikke lenger vil holde fast ved den handlingsregelen som har tjent oss godt når det gjelder oljepengebruken?

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har sammen sørget for betydelige velferdsløft i denne stortingsperioden, enten det gjelder gratis tid i SFO, sterkt reduserte barnehagepriser, gjeninnføring av feriepenger på dagpenger, brillestøtte eller en større utvidelse på tannhelsefeltet. Dette har vært gjort innenfor rammene av en ansvarlig økonomisk styring. I perspektivmeldingen går imidlertid SV i sine merknader hardt ut og mener at man skal ta seg råd til vesentlig mer og bedre velferd, samtidig som SV vil strupe norske oljeinntekter drastisk. Jeg er enig i at vi fortsatt skal ha ambisjoner på velferdsstatens vegne, men med SV skal altså utgiftene vesentlig opp og inntektene drastisk ned. Er representanten Sjalg Unneland enig i at vedvarende økte utgifter i kombinasjon med reduserte inntekter sjelden er en bærekraftig løsning på sikt, verken i privatøkonomien eller for driften av et land?

Å kjøpe og selge bolig er normalt sett den største handelen vi som privatpersoner gjør i løpet av livet. Derfor er det særdeles viktig at bolighandelen er trygg og går rett for seg, både for boligkjøper og for boligselger. De fleste betaler av den grunn betydelige summer for at en eiendomsmegler skal bistå i det arbeidet. Heldigvis går de fleste eiendomshandlene uproblematisk for seg, men noen ganger går det dessverre galt, og noen få av de gangene det går galt, har grunnen vært at den profesjonelle formidleren av salget ikke har gjort jobben sin. E24 avdekket i fjor høst flere slike saker. De belyste på en god måte svakheter i dagens lovgivning som det var behov for å følge opp. Blant annet har en sett eksempler på at avskiltede eiendomsmeglere har fått lov til å jobbe omtrent som før i eiendomsmeglerselskaper, men under en annen tittel, f.eks. som eiendomsmeglerfullmektig. Det har i enkelte tilfeller fått svært uheldige konsekvenser. Svakhetene i eksisterende lovgivning har regjeringen fulgt opp i sitt forslag til ny eiendomsmeglingslov. Blant annet foreslås det krav om egnethet og politiattest for eiendomsmeglerfullmektiger og oppgjørsmedhjelpere. Det gjøres innstramminger knyttet til såkalt kupping av bolig, og lovkrav til forsvarlig avvikling av budrunder tydeliggjøres. Alt dette er for å gjøre bolighandelen enda tryggere for oss som privatpersoner. Arbeiderpartiet står også inne i en ytterligere innstramming som komiteen har gjort under sin behandling. Jeg vil først understreke at det primært må være eiendomsmeglingsselskapene selv som har ansvaret for at deres ansatte er egnet til den jobben de utfører. Likevel mener vi i Arbeiderpartiet det er riktig at Finanstilsynet også gis anledning til å forby en person å være eiendomsmeglerfullmektig eller oppgjørsmedhjelper. Vi har dessverre sett eksempler på at meglerselskap ikke har fulgt opp dette ansvaret, og da kan det være klokt at tilsynet har denne hjemmelen som en sikkerhetsventil. Det er også i tråd med hva Finanstilsynet selv har bedt om i høringen. Avslutningsvis vil jeg peke på det regjeringen selv skriver i sin proposisjon, og som gjentas innledningsvis i komiteens merknader. Det vil være fornuftig at departementet framover vurderer behovet for ytterligere regelverksendringer, bl.a. basert på forslagene i NOU-en og de høringsinnspillene som senere har kommet. To eksempler på dette kan være opplysningsplikten knyttet til innholdet i ferdigattestene og meglerforetakenes tilgang til relevant informasjon i folkeregisteret. Bolighandel i Norge er godt regulert og derfor også stort sett veldig trygt, og med dagens lovendringer forsterkes dette ytterligere.

I går skjedde det igjen. Oslo Børs gikk «all time high», 1 472,9 poeng. Aldri har børsen vært høyere. En oppgang på over 25 pst. siden stortingsvalget i 2021. Det er en god indikator på at det går godt i norsk næringsliv under denne regjeringen, og det er verdt å feire, for hele forutsetningen for at vi skal ha noe å dele, er at verdier skapes først. Det forslaget til statsbudsjett vi i dag skal vedta, rommer store og små tiltak på til sammen over 2 000 mrd. kr. Det sikrer oss sykelønn på 100 pst. fra dag én om vi ikke er i stand til å jobbe. De pengene gir oss et helsevesen som ikke spør om helseforsikring dersom en skulle være så uheldig å få en kreftdiagnose. Det statsbudsjettet rommer en storstilt satsing på Forsvaret, for vår felles trygghet i en utrygg verden, der vi nå med god margin passerer 2-prosentmålet som NATO-landene har satt. I tillegg gir statsbudsjettet rom for nye satsinger, en videre utbygging av vår felles velferd. Maksprisen på barnehager er halvert i den kommunen jeg vokste opp i. 1. til 3. klasse får 12 timer gratis SFO, og nå styrkes også bemanningen. Samtidig fortsetter barnetrygden å øke til neste år. Det gjør også frikortgrensen, slik at flere av dem som bare tjener litt, slipper å betale skatt. Over en halv million unge voksne har nå fått redusert tannlegeregningen sin med 75 pst. Igjen øker vi studiestøtten med 10 pst. Alt dette bidrar til en god start for lommeboken i voksenlivet. Vi kunne valgt å kutte skatten til dem som har mest fra før. Isteden velger regjeringen og SV å styrke det sikkerhetsnettet fellesskapet vårt utgjør. Det viser milliardpåplussingene til både kommunesektoren og sykehusene våre. Men særlig glad er jeg for at vi i forliket til statsbudsjett rekker ut en hånd til noen av dem som sliter tyngst i samfunnet vårt, når vi legger 200 mill. kr ekstra på bordet for å styrke den tverrfaglige, spesialiserte rusbehandlingen, noe som innebærer et tilleggskjøp av behandlingsplasser, der man samtidig bedrer mulighetene for lengre behandlingsopphold. Med 388 overdosedødsfall i fjor er det utvilsomt at behovet er der. Erna Solberg skrev «Mennesker, ikke milliarder» i 2011. I dette budsjettet bruker vi milliardene på menneskene i fellesskapet vårt, ikke nye milliarder i skattekutt til de menneskene som allerede har milliarder. Det tenker jeg er en helt riktig prioritering i den tiden vi står i.

En kan godt si at gjennomsnittstemperaturen er ganske grei hvis en har stappet hodet inn i stekeovnen og beina inn i fryseren, med det er likevel ikke sånn at det er fornuftig. Når Rotevatn peker på en rekke andre tiltak, må jo det bety at han overhodet ikke er interessert i å se på at vi fortsatt har store ulikheter rundt omkring i landet når det gjelder nettopp strømprisen, og at urettferdigheten – i hvert fall der jeg kommer fra – forsterkes av at man i utgangspunktet har et overskudd på strøm eller på kraft. Men så har man utenlandskablene. Nå oppfatter jeg Venstre som et parti som er ganske vennligsinnet overfor Europa, så jeg regner med at Rotevatn heller ikke har tenkt å kutte kablene til utlandet. Har Venstre overhodet noe svar til sørlendinger, som nå er både bekymret og provosert over høye strømpriser? Har Venstre noen politikk på det? Eller skal vi bare si at ifølge Venstre er ikke gjennomsnittet så gærent, så da må sørlendingene tåle at de kan risikere nok en vinter med høye priser, uten at landet skulle stilt opp?

Jeg er glad for at representanten Rotevatn erkjenner at prisene nå er på vei ned under denne regjeringen, men det er litt som det er med forsikringer: Det er en trygghet å ha. Jeg kjenner faktisk folk som ikke tør å bruke nok varme for å slippe å fryse, fordi de er redde for regningen. Det er også sånn at når Rotevatn regner med gjennomsnittet på 1 800 kr, tar han ikke høyde for de enorme prisforskjellene vi ser i landet. Politisk redaktør i Fædrelandsvennen, Vidar Udjus, sa det sånn da Venstre la fram sitt budsjett: Det er et eksempel på hvor lite sentrale politikere enten er informert eller bryr seg om de store prisforskjellene på strøm. Rotevatn var opptatt av folks trange økonomi i sitt innlegg. Da er det veldig spesielt at man i sitt budsjett bruker dobbelt så mye som den lille forsikringen som gjør folk trygge for strømprisen, i kutt på formuesskatt og utbytteskatt, for det har man funnet rom til. Er ikke da Rotevatn enig i at det er ganske smålig å fjerne nettopp denne strømstøtten, noe som da særlig rammer prisområdet for Sør-Vestlandet nå?

Jeg har vært bekymret for om vi har klart å gjøre nok for å få ned strømprisene i dette landet, men i Venstre er altså tilnærmingen en helt annen. I deres alternative budsjett sparer man nesten 5 mrd. kr ved å kutte hele strømstøtteordningen til private husholdninger. Det er altså ikke viktig for Venstre at folk har trygghet for at de kan betale strømregningen sin. Jeg kommer fra Agder, en landsdel som i utgangspunktet har overskudd på kraft, men som likevel opplever landets høyeste strømpriser, i prisområdet NO2. Ifølge SSB var spotprisen for NO2, som dekker Sørvest-Norge, rundt dobbelt så høy som i resten av prisområdene i tredje kvartal. Årsaken var utvekslingskapasiteten mot utlandet. Mens SSB peker på at spotprisen for strøm falt betydelig i resten av landet, viser de til prisnivået for Sørvest-Norge som unntaket. Hvorfor vil Venstre og representanten Rotevatn forsterke den urettferdigheten sørlendingene opplever når det gjelder strømprisene? Og skjønner han at Venstres kutt av strømstøtten oppleves ekstra provoserende i Agder?

På mange måter ligger kjernen i Arbeiderpartiets politikk i ordene skape og dele. I urolige tider internasjonalt blir dette enda viktigere å levere på. Da trengs en aktiv næringspolitikk som sørger for at vi opprettholder verdiskapingen og sikrer høy sysselsetting, selv om både inflasjon og renter har økt. Og minst like viktig: Enda flere trenger da det sosialdemokratiske sikkerhetsnettet, der vi omfordeler fra dem med sterkest rygg til dem som sliter mest. Det har vært noen røffe år for mange, men nå er prisstigningen på vei ned, rentene ser ut til å ha nådd toppen, og vi er i ferd med å få en betydelig reallønnsvekst for lønnstakerne i år. På tross av at vi har vært gjennom utfordrende tider, er det om lag 140 000 flere sysselsatte i dag enn da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over etter Solberg-regjeringen – de aller fleste i privat sektor. Bedriftene våre går med rekordoverskudd. Når vi hører enkelte av Fremskrittspartiets og Høyres representanter i debatten i dag, skulle vi likevel tro det var svarte natta. Flere av dem framstår som milliardærenes gråtekoner. Høyres Astrup var bekymret for Sveits-flyktningene, mens Fremskrittspartiets Limi syntes det var sørgelig at utlendingene solgte seg ut av Oslo Børs. La det være klart: Jeg ønsker at folk med penger skal bli i Norge, og jeg vil at vi skal oppfattes som et attraktivt land å investere i, både av nordmenn og av utlendinger. Samtidig er det ikke sånn at Norge ikke er attraktivt å investere i, verken for nordmenn eller utlendinger. Oslo Børs er hittil i år gått opp med ganske nøyaktig 10 pst. Det er slett ikke verst og langt høyere enn det lønnsoppgjøret ble for folk flest. Siden trontalen for 3 år siden, på den tiden vi skiftet ut Solberg som statsminister med Jonas, er oppgangen på rundt 23 pst. Det hadde ikke skjedd i et land som ikke la til rette for verdiskaping. Kaken har med andre ord blitt betydelig større under Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Det er rekordstore overskudd i bedriftene, 140 000 flere sysselsatte og børsverdier som er opp med over 20 pst. siden vi tok over. Mye av dette blir da en forkledd debatt som egentlig handler om hvordan kaken skal fordeles, der de borgerlige partiene egentlig argumenterer for at de som allerede har mest kake, skal få enda mer – eller som en av Sveits-flyktningene konkluderte med under en samtale med meg i sommer: Hvorfor skal vi omfordele? Jeg er stolt av å være i et parti som er på parti med dem som har minst, når det stormer som verst i økonomien vår. Spørsmålet bør heller være: Kunne vi gjort enda mer for dem, selv når vi har styrket ytelsene, redusert barnehageprisene, gitt gratis SFO, økt studiestøtten og hevet barnetrygden? Jeg heier på dem som lykkes i å skape verdier, men det er ikke dem med den sterkeste ryggen jeg er mest bekymret for i Norge i dag, slik Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å være, for de blir godt ivaretatt også med denne regjeringens politikk.