OverStortinget

For dem av oss som har vært lokalpolitikere, er det ikke vanskelig å ha sympati for intensjonen bak dette representantforslaget. Samtidig er det veldig mange gode grunner for å holde fast på de prinsippene og den ansvarsfordelingen som ligger til grunn i veiloven, og som vi forsøker å forholde oss til i de fleste andre sammenhenger. Ettersom det i denne saken pågår en prosess med å vurdere innspill fra en omfattende høring om hvordan ansvaret skal fastsettes når veier fra ulike forvaltningsnivå krysses, mener Arbeiderpartiet det blir galt å forskuttere den prosessen. Vi er alle kjent med at vedlikeholdsetterslepet på veinettet vårt er for stort. Jeg er derfor glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering la fram en nasjonal transportplan der innsatsen tydelig vris over mot opprusting og vedlikehold av den infrastrukturen vi allerede har. I den forbindelse har vi faktisk også lagt inn ekstra midler til å hjelpe fylkeskommunene med de fylkeskommunale bruene, som er viktige av hensyn til behov for militær mobilitet. Jeg mener det er en helt riktig og nødvendig prioritering i den situasjonen vi nå står i. Jeg kan også bemerke at før den ordningen kom på plass, hadde vi en diskusjon om hvorvidt staten også skulle overta ansvaret for de bruene. Da falt vi ned på at ansvaret fortsatt skulle ligge hos fylkeskommunene, bl.a. etter konkrete råd fra mitt hjemfylke, Troms. Vi ser at vi begynner å få svært mange eldre bruer som har behov for bedre kapasitet og bæreevne. Derfor har Arbeiderpartiet i partiprogrammet for neste periode varslet at vi vil arbeide for et eget fylkeskommunalt bruprogram som kan bidra til finansiering, standardisering og økt kvalitet, og at kostnadene reduseres. Arbeiderpartiet mener at det er en bedre måte å tilnærme seg denne problemstillingen på. Et sånt program vil kunne favne flere og gi flere fylkeskommuner mulighet til å få hjelp. Vi tror det vil kunne bli mer rettferdig, og vi slipper da å gå opp noen grenseoppganger som kan føre til at noen kommer innenfor og får statlig hjelp, mens andre faller utenfor og må greie seg selv.