OverStortinget

I dag behandler vi en historisk jordbruksavtale, en avtale som for første gang legger til rette for at gårdbrukere kan få inntekter på nivå med andre grupper i samfunnet. Det er på høy tid. Siden 2021 har Arbeiderpartiet i regjering, sammen med Senterpartiet, løftet jordbruket steg for steg. Vi har økt budsjettoverføringene med over 75 pst., vi har fått på plass beredskapslagring av matkorn og såkorn, og vi har styrket tollvernet. Vi har prioritert grøntnæringen og små og mellomstore bruk over hele landet. Det handler ikke bare om bondens økonomi; det handler om beredskap, om trygg mat og om nasjonal sikkerhet i en urolig tid. Derfor er dette også en del av norsk forsvarsevne. Mat er makt, og vi kan ikke ta for gitt at vi får alt vi trenger fra verdensmarkedet i krisetider, for det finnes ingen trygg nasjon uten trygg matforsyning. Da må vi ha et landbruk som virker, med lokale ressurser over hele landet til bruk i matproduksjon. Arbeiderpartiet slår ring rundt forhandlingsinstituttet, den norske modellen der staten og gårdbrukernes organisasjoner forhandler sammen. Det gir tillit, det gir forutsigbarhet, og det gir politikk med rot i virkeligheten på norske gårdsbruk. Derfor blir jeg urolig når jeg ser hva Høyre og Fremskrittspartiet skriver og foreslår i saken. De vil «modernisere» bort nettopp det som har skapt dette gjennomslaget. De vil gjøre landbruket mer markedsstyrt, kutte i målene, redusere støtteordningene og i praksis skyve mer av ansvaret over på gårdbrukerne selv. Det er en viktig politisk skillelinje. Vi vil ha trygg norsk mat produsert i hele landet, med forutsigbare rammer, ikke markedskaos, slik høyrepartiene legger opp til. Årets avtale løfter dem som har hatt lavest inntekt. Den prioriterer fjellandbruket, stølsdriften og grøntproduksjonen, og den bygger videre på en landbrukspolitikk som faktisk virker. Men landbruket handler om mer enn bare en jordbruksavtale. Det handler om trygg mat på norske bord, også i krisetider. Det handler om levende lokalsamfunn og arbeid i hele landet. Det handler om å ta vare på naturen, kulturlandskapet og matkulturen vår. Derfor skal vi ikke slå oss til ro. Vi skal videre: øke selvforsyningen, bygge opp beredskap, støtte rekruttering og investeringer. Vi skal gjøre det mulig å satse, skape trygghet – både i fjellbygda og på flatbygda.