OverStortinget

Dette er en bra debatt, en veldig interessant debatt. Vi burde hatt flere sånne debatter. Jeg er dog redd for at en del av kollegaene våre som følger debatten fra andre steder, ikke er helt enig i det. Martinussen pratet om «gutta boys», som om det er «guttastemning», eller hva det måtte være. Det får andre vurdere, men debatten er god, og den er nødvendig. Jeg vil bare presisere noe: Lundteigen påsto at jeg har sagt at representantforslagene trenerer Stortingets arbeid. Det har jeg absolutt ikke sagt, og det mener jeg heller ikke. Jeg sa at det store antallet representantforslag vi nå opplever, går ut over behandlingen av andre saker – rett og slett fordi mengden er så stor, og måten de behandles på, gjør at det går med veldig store ressurser. Så til representantene Lundteigen, Almeland, Gjelsvik, Kristjánsson og andre: Jeg mener absolutt ikke at vi skal begrense adgangen stortingsrepresentantene har til å fremme forslag – absolutt ikke. Samtidig er det ikke et særlig godt signal at vi opplever at forslagsstillerne ikke engang er til stede i stortingssalen for å argumentere for forslaget sitt når det er representantforslag til behandling, eller at det legges fram en komitéinnstilling basert på et representantforslag, og det er ett eller to innlegg i salen, så et statsrådsinnlegg, og det er det. Det er rett og slett ikke verdig. Veldig mange av dem er også åpenbart viktige forslag. Det er ikke sånn at noen representanter skal stille seg til doms over andre representanter når det gjelder hva som er gode forslag, og hva som er dårlige forslag. Mitt forrige innlegg og dette handler altså om at vi må ha en praktisk måte å behandle representantforslagene på, som er annerledes enn i dag. Dagens måte å behandle forslagene på ble laget i en tid da det var langt færre representantforslag enn det er i dag. Er det f.eks. mulig å samle representantforslagene i felles debatter? Almeland har rett i at det er mulig å gjøre det i dag også, men hva med å ha andre typer debatter – samle representantforslagene og debattere dem felles, dele inn etter komiteenes ansvarsområde eller kanskje etter budsjettområdene, altså rammeområdene, som vi behandler finansinnstillingen etter? Det er vel 22 stk., og vi har 12 komiteer. Jeg har ikke svaret, men poenget mitt er i alle fall at vi må se på måten vi behandler forslagene på, både for at forslagene skal behandles med respekt og verdighet, og uten at det skal legge beslag på så mye ressurser som det gjør i dag. For øvrig, til Lundteigen og det med taletid: Halfdan Hegtun fortalte meg en gang at da han var saksordfører for behandlingen av folketrygden i Stortinget i 1966, eller i Odelstinget, rettere sagt – det har jo Stortinget dessverre valgte å legge ned – hadde han 60 minutters taletid. Debatten gikk over to dager i Odelstinget. Det er kanskje ikke noe å gå tilbake til, men jeg er også for å se på hvordan vi gjennomfører debattene i plenum. Jeg vil igjen understreke noe: Almeland sa at jeg vil begrense rettighetene til å fremme forslag. Da vil jeg igjen si at det ønsker jeg ikke å gjøre, men jeg er opptatt av å finne balansen mellom praktiske måter å gjøre det på og å behandle forslagene med respekt samtidig. Helt til slutt: Representanten Martinussen anmodet presidenten om å avstå fra å bruke dobbeltstemmen. Det er ingenting som heter det. Dette ser jeg ofte også når jeg leser i lokalavisene om det som skjer i kommunene, at ordføreren valgte å bruke dobbeltstemmen. Det er ingenting som heter å velge å bruke dobbeltstemmen – ikke i kommunene, etter det lovverket som regulerer det, og heller ikke i Stortinget, hvor dette reguleres av forretningsordenen. Det er automatikk i dette. Som det heter i forretningsordenen: Møtelederens stemme gjør utslaget når det er Stortingets president som er møteleder. Det er ikke mulig for presidenten å avstå fra å bruke dobbeltstemmen. Slik er regelverket, og det følger som sagt av Stortingets forretningsorden.