OverStortinget

Representanten Listhaug er som mange andre opptatt av barn og unge som begår kriminalitet. Hun er opptatt av trygghet. Det synes jeg er grådig bra. Problemet er bare at det kan se ut som om hun er mer opptatt av kriminalitet enn av barn og unge. Forskningen viser at det er god grunn til å være nyansert, både i forståelsen av problemene og i løsningene. Vi må være bekymret for økningen i kriminalitet blant de yngste, samtidig som vi heldigvis ser at økningen blant de litt eldre er mindre. Det er også heldigvis relativt få som begår alvorlig kriminalitet gjentatte ganger, men det de gjør, er alvorlig. Vi vet også at de som begår kriminalitet, har en særlig utsatt oppvekst, bestående av trangboddhet, fattigdom, foreldre som begår lovbrudd, psykisk sykdom, manglende jobb, rasisme. De opplever kanskje også sosial kontroll, manglende likestilling og frihet. De lever utrygge liv. Hva tror representanten egentlig er viktigst for å gi barn og unge håp om en god framtid i det som i dag er levekårsutsatte områder? Tror hun at hard justispolitikk gir håp hos 12-åringen?