Det var jo diskutert her hvordan dagligvarebransjen skal stilles til ansvar i loven knyttet til dette. Jeg vil stille det egentlig viktigste spørsmålet, som jeg avsluttet med, og det er om statsråden vil være med på å vurdere skjerpede krav dersom vi ikke er i rute til å nå de målene som er satt om halvering av matsvinn.

Det er fristende å si at den gylne middelvei ofte er en omvei, i hvert fall til det grønne skiftet. Til poenget jeg tenkte å ta opp: Vi registrerer selvfølgelig at regjeringen legger opp til at dagligvarebransjen i stor grad skal være unntatt fra flere av kravene i loven. Dette er aktører med stor makt og store ressurser, og som i dag bidrar til betydelig matsvinn. SV mener det er en svakhet ved lovforslaget at disse aktørene ikke forpliktes tydeligere. Derfor lurer jeg på hvordan statsråden i loven kan forsvare at de med størst mulighet til å utgjøre en forskjell, faktisk skjermes fra ansvar. Kanskje viktigere: Vil statsråden være villig til å vurdere skjerpede krav dersom vi ikke er i rute til å nå målet om halvert matsvinn innen 2030?

I dag behandler vi en lov som har vært etterspurt i mange år, en lov som skal bidra til å redusere det enorme matsvinnet i Norge. Hvert år kaster vi mat som kan mette en million mennesker årlig. Det er derfor gledelig at vi nå får på plass en matsvinnlov etter at SV fikk gjennomslag for dette i budsjettforhandlingene med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Dette er et viktig steg i riktig retning. Matsvinn er ikke bare et spørsmål om avfall, det er et spørsmål om rettferdighet, om klima og om ansvar. Når vi kaster mat, kaster vi også bort vann, energi, arbeidskraft og transport, og vi slipper ut klimagasser helt unødvendig. Det er et enormt ressursmisbruk. Dagens storstilte sløsing i matbransjen skjer samtidig som matkøene vokser og mange i Norge sliter med å få råd til mat. Globalt er verdens matsikkerhet under press. Derfor burde vi i dag vedtatt en lov med høyere ambisjonsnivå. Vi har foreslått at loven må evalueres etter to år, og at forpliktelsene i loven må skjerpes dersom vi ikke er i rute til å nå målet om halvering innen 2030. Matsvinnavgift, donasjonskrav for dagligvarer, produsentansvarsordning for mat og inkludering av mindre virksomheter er blant tiltakene som da bør vurderes. Den største svakheten ved dagens lovforslag er at det i liten grad omfatter dagligvarebransjen. Det er dagligvarekjedene som har de økonomiske musklene til å stoppe den storstilte sløsingen i matbransjen, og de må i større grad holdes ansvarlig. Jeg er redd for at de med dagens forslag vil få mulighet til å skyve ansvaret over på andre deler av verdikjeden. Forskriftene burde klargjøre at virksomhetene må kartlegge og forebygge risiko for matsvinn i hele verdikjeden og ta ansvar for å redusere dette. Kravet om å donere overskuddsmat burde også gjelde for dagligvarekjedene. Dette er aktører som i stor grad bestemmer hva som havner i butikkhyllene, og hva som ikke gjør det. Vi registrerer at Senterpartiet og Arbeiderpartiet går sammen om å fremme et forslag om å unnta små virksomheter fra aktsomhetsvurderinger, og at pliktene skal gjelde på overordnet nivå for kommuner og fylkeskommuner. Vi mener dette forslaget nedjusterer ambisjonsnivået i loven, men vil stemme for forslaget subsidiert for å sikre at vi faktisk får på plass en viktig lov for å begrense matsvinnet i Norge. Dette handler ikke bare om mat, det handler om hvordan vi forvalter ressursene våre, og om hvordan vi møter klimautfordringene. SV støtter lovens formål og intensjon, men vi mener det er helt nødvendig å styrke loven på sikt. Vi må stille krav til de store aktørene, vi må sikre at hele verdikjeden tas med, og vi må sørge for at loven faktisk virker i praksis. Jeg tar opp de forslagene SV er med på.

Regjeringen sier at den fører en aktiv næringspolitikk, men når det gjelder grønn industriomstilling, er det vanskelig å se hva som faktisk er nytt i denne meldingen. SV fremmet konkrete forslag om krav til utslippskutt, støtte til CO2-håndtering, bruk av offentlige anskaffelser for å skape et marked for nullutslippsprodukter og en rettferdig omstillingsstøtte for arbeidstakere. Jeg registrerer at et flertall av komiteens medlemmer, inkludert Arbeiderpartiet, er positive til flere av forslagene SV fremmer, men sier i innstillingen at SVs forslag til utslippsreduserende tiltak i industrien må ses i sammenheng med Stortingets behandling av regjeringens klimamelding. Mitt spørsmål til statsråden er: Kan statsråden bekrefte at statsråden vil anbefale, og at Arbeiderpartiet vil vurdere, å støtte SVs forslag til klimatiltak i industrien i behandlingen av regjeringens klimamelding, slik at vi sikrer at industrien faktisk kutter utslipp i det tempoet klimamålene våre krever?

Industrien er en bærebjelke i det norske samfunnet. Den har bygget landet vårt, og den skal være med og bygge framtiden. Da må vi tørre å stille spørsmålet: Hva slags industri skal vi ha i Norge i årene som kommer? Skal vi være et land som eksporterer råvarer og importerer ferdigvarer, eller skal vi være et land som foredler, utvikler og bygger verdier her hjemme? SV mener at svaret er klart: Vi skal ha en industri som er grønn, rettferdig og lønnsom, en industri som kutter utslipp, skaper arbeidsplasser og bygger fellesskap, og en industri som er forankret i lokalsamfunnet og har hele landet som arena. Derfor har SV fremmet et eget representantforslag med konkrete tiltak for å gjøre norsk industri klar for en grønn tidsalder. Vi er glad for at dette forslaget blir behandlet sammen med regjeringens industrimelding, men vi må også være ærlige: Meldingen er for svak, særlig på klimatiltak. Den er full av gode intensjoner, men mangler forpliktelser. Den peker i riktig retning, men går ikke langt nok. Den svarer heller ikke på det industrien selv etterlyser: tydelige rammer, forutsigbarhet og virkemidler som faktisk virker. SV mener at staten må ta en langt mer aktiv rolle i å sikre at industrien lykkes med det grønne skiftet. Det handler ikke bare om å kutte utslipp, det handler om å bygge ny industri og sikre arbeidsplasser. Det handler om å bruke fellesskapets ressurser til å skape fellesskapets verdier. Det er derfor foreslått at det kommende støtteprogrammet for utslippskutt i industrien må ha en tydelig ambisjon: å kutte minst 4 millioner tonn CO2 innen 2035. Det er mulig, men det krever politisk vilje og tydelig styring. Vi har foreslått å styrke CLIMIT-programmet for CO2-håndtering, stille krav til utslippskutt i offentlige bygg og anlegg og sikre at staten tar ansvar for å bygge ut transport og lagring av CO2. Uten dette får vi ikke fart på karbonfangst og -lagring i industrien. Da får vi heller ikke nådd klimamålene våre. Vi må også sørge for at industrien blir mer sirkulær. I dag går altfor mange ressurser til spille. Derfor har vi foreslått krav til ombruk av materialer, utnyttelse av spillvarme og arealeffektiv industriutvikling. Vi må bruke ressursene smartere, og vi må gjøre det raskt. Det offentlige må gå foran. Vi har foreslått at det innføres et tak på utslipp fra sement og stål i offentlige prosjekter. Det offentlige må bruke sin innkjøpsmakt for å skape et marked for nullutslippsløsninger. Det er ikke nok å snakke om grønn industri, vi må etterspørre det. En rettferdig omstilling betyr også at arbeidstakere må få trygghet i endring. Derfor har vi foreslått en statlig omstillingsstøtte som gir inntektssikring til ansatte som deltar i kompetanseutvikling. Det er ikke bare rettferdig, det er smart næringspolitikk. Vi trenger fagarbeidere og kompetanse i hele landet, og vi må sikre at ingen faller utenfor i omstillingen. Vi må stille krav til selskaper med statlig eierskap. Vi må ha en plan for hvordan de skal være i tråd med 1,5-gradersmålet. Når fellesskapet er med på eiersiden, må vi også kunne stille krav om at virksomhetene bidrar til fellesskapets klimamål. Vi må også snakke om kraft, for uten tilgang på ren og rimelig kraft stopper omstillingen. SV mener at kraften vi har, må brukes klokt, og at ny kraft må bygges ut med respekt for natur og lokalsamfunn. Vi kan likevel ikke akseptere at oljeindustrien får forsyne seg først, mens annen industri og lokalsamfunn må vente i kø. Vi må sikre at industrien har tilgang til kapital. I dag ser vi at mange grønne industriprosjekt stopper opp fordi det er mangel på risikovillig kapital. Derfor må staten stille opp – ikke for å ta over, men for å få i gang. Vi trenger en aktiv stat som investerer i framtiden, ikke en passiv stat som sitter på gjerdet. SV mener at industripolitikken må være mer enn festtaler og veikart. Den må være konkret, forpliktende og rettferdig. Vi må kutte utslipp, skape jobber og sikre at verdiene fordeles. Det er det vårt forslag handler om. Jeg tar opp forslagene nr. 2–11.

SV er glad for at vi i dag ved behandlingen av dette forslaget kommer et langt steg på veien for endelig å få på plass et hurtigspor for unge lovbrytere i domstolene. Lovendringene vi behandler i dag, er nødvendige for å kunne etablere et hurtigspor for rask pådømmelse av lovbrudd begått av gjerningspersoner som var under 18 år på handlingstidspunktet. Vi åpner ikke bare for et hurtigspor for unge i domstolene i Oslo, men også for å etablere tilsvarende hurtigspor i hele landet. Ungdomskriminaliteten har preget den offentlige debatten denne høsten. I for stor grad snakker vi om politiets virkemidler, samtidig som vi alle vet at forebygging, god samfunnsbygging og tett oppfølging og tidlig innsats er av avgjørende betydning. Vi i SV er selvsagt enig i at det er viktig å styrke politiet. Samtidig er det viktig å understreke at rettsapparatet består av mye mer enn bare politi. Debatten har fokusert for mye på dette ene leddet i straffesystemet vårt. Som Den Norske Dommerforening skrev i sitt innspill til årets statsbudsjetthøring: «Skal vi lykkes med å bekjempe ungdomskriminaliteten må mange virkemidler settes inn.» Det hjelper lite med satsing i politiet om man ikke ser satsing i domstolene. Forebygging er og forblir det viktigste tiltaket mot kriminalitet. Samtidig trengs det raske reaksjoner når kriminaliteten først skjer, både for å trygge samfunnet og for å gi unge lovbrytere rehabilitering og få gitt dem en rask vei tilbake til samfunnet. Ingen, verken ungdommen eller samfunnet, er tjent med at unge må vente lenge før de får gjennomført straffen sin. Lang ventetid mellom lovbrudd og reaksjon kan være en stor belastning både for den som har begått lovbruddet, for dem som er blitt utsatt for lovbruddet, og for pårørende. Det er også en risiko for at ungdommen i mellomtiden begår nye lovbrudd mens de venter. Hurtigdomstolen skal gjøre at ungdom får raskere dom, og at selve straffen også gjennomføres raskere. SV har lenge vært en pådriver for å få hurtigspor på plass. Vi er glad for at vi får dette på plass i Oslo tingrett. Samtidig er det nødvendig at vi ikke stopper med Oslo. 75 pst. av sakene som omhandler kriminalitet begått av barn og unge, skjer utenfor hovedstaden. Derfor vil vi i SV fortsette arbeidet med å få på plass hurtigspor i hele landet. Nå har vi de lovendringene vi trenger.

Jeg har tatt ordet i denne debatten fordi jeg er litt lei og frustrert. Jeg er lei av at utsatte byområder ofte blir tillagt en virkelighet som mange i disse byområdene ikke kjenner seg igjen i. Jeg er lei av at det beskrives akutte problemer som deretter møtes med midlertidige tiltak, istedenfor at komplekse utfordringer møtes med langsiktige og stabile forutsetninger for god utvikling. Jeg er også lei av at vi ofte bidrar til å forsterke inntrykket av folk i levekårsutsatte områder som problematiske – sist da regjeringen valgte å legge ekstra justissatsing til politiposten på Mortensrud. Riktig nok er det en politipost vi i SV har kjempet for, men hva gjør det med folkene som bor der, når de hele tiden blir minnet på alle problemene de tilsynelatende lager for oss andre? Vi som politikere har faktisk et ansvar for å minske fordommene mot folkene i lokalsamfunn og nabolag i byene våre. Det er vi for dårlige på. Jeg er så stolt over å være innbygger og lokalpolitiker i Bjørndal og Søndre Nordstrand her i Oslo. Jeg er stolt over folkene som bor i denne bydelen sør i hovedstaden, stolt over engasjementet, frivilligheten og samholdet, naturen, idrettsplassen og fritidsklubbene – Søndre Nordstrand som har levekårsutfordringer, Bjørndal som er blant områdene politiet fokuserer ekstra på. Jeg er så stolt over ungdommen – de som oftest gjør gode ting på tross av, istedenfor dårlige ting på grunn av. Jeg er sikker på at innbyggerne i Groruddalen og andre såkalte levekårsutsatte områder i hele landet kan si det samme – det handler om nyansene. Flere byer – Sarpsborg, Fredrikstad, Bergen, Stavanger, Oslo – opplever riktig nok en opphopning av levekårsutfordringer og økonomisk segregering. Dette er ikke et problem bare for innbyggerne i byene og byområdene, det er et problem for hele landet. Det må være hele dette stortingets ansvar å sørge for at også befolkningen i levekårsutsatte deler av byene føler seg inkludert i vårt fellesskap, på samme måte som det er hele dette stortingets ansvar å føre en distriktspolitikk som sørger for at alle blir sett i hele landet. Derfor er jeg også glad for at regjeringen i sin trontale understreker at det i årene framover blir spesielt viktig å redusere sosiale forskjeller i byene. Jeg lover at vi i SV, og også jeg som Oslo-politiker, skal passe på at regjeringen opprettholder disse ambisjonene, for de økonomiske forskjellene i byene våre er gift for hele samfunnet vårt. Innbyggerne i bydelen min og mange andre deler av byene i Norge opplever fordommer, rasisme og utenforskap. Veien fra Groruddalen og Søndre Nordstrand til økonomisk makt i Bjørvika eller politisk makt på Stortinget er like lang som den fra Bømlo til Berlevåg.

Regjeringen behandler nå høringen om ekspertutvalgets rapport om hvordan funksjonsevnekonvensjonen, CRPD, skal inkorporeres i norsk lov. SV mener, sammen med et samlet sivilsamfunn, at konvensjonen skal inkorporeres i menneskerettsloven. Det skulle bare mangle at funksjonsevnekonvensjonen ikke blir inkorporert på lik linje som kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Det går ikke tomt for menneskerettigheter, det er nok til alle. VG har de siste dagene avslørt at mange med behov for ekstra tjenester for å leve et liv på lik linje med andres liv, blir tvangsflyttet fra sine hjem for å få disse tjenestene. For noen uker siden kom Helsetilsynet med en rapport der de avdekket at 51 av 67 barne- og avlastningsboliger det er ført tilsyn med, bryter loven. I Kristiansand mister Maximilian sine brukerstyrte personlige assistenter. Dette er bare noen eksempler på at funksjonshindrede ikke får oppfylt sine rettigheter. Noen få er mot inkorporering i menneskerettsloven. KS er blant disse, og når de til VG uttaler at kommunenes innbyggere ikke er pålagt å motta tjenester, setter de mennesker og familier med svært komplekse utfordringer i en helt umulig situasjon. Da er det viktig å understreke hva CRPD egentlig er. CRPD gir ikke gi mennesker nye rettigheter. Konvensjonen slår fast at funksjonshindrede har akkurat de samme rettighetene som alle andre. Inkorporering av konvensjonen innebærer ikke at det kommer mange søksmål mot kommuner som gjør sitt beste for å innfri folks rettigheter. Jeg vet selv hvor vanskelig dette kan være. Det viktigste med inkorporering i menneskerettsloven er at det vil kreve at vi – politikere, administratorer og tjenesteytere – flytter fokuset fra hva vi mener er best for folk, til å anerkjenne at folk vet best i sitt eget liv. Inkorporering i menneskerettsloven innebærer ikke nødvendigvis innskrenkning av den kommunale friheten eller økte kostnader, men vil forsterke arbeidet med en ny måte å jobbe på i tjenestene og i kommunene. Det er ikke noe kommunene trenger å frykte. Mange kommuner er godt i gang med å vri sin politikk i en mer menneskerettslig retning, og en inkorporering av CRPD i menneskerettsloven vil uten tvil bidra til et forsterket arbeid med å understøtte kommunenes arbeid med dette. Jeg vil sitere fra høringssvaret til statsforvalter Bent Høie i Rogaland: «Det er grunntanken i CRPD at de av oss med funksjonshindringer skal behandles likeverdig og med samme respekt og verdighet som alle andre. Da må vi være ekstra bevisste på hvordan vi behandler denne konvensjonen, og konklusjonen bør være at den skal inkorporeres i menneskerettsloven.» Jeg vil utfordre regjering og storting til å stå sammen med oss i SV om å sikre likestilling og menneskerettigheter for funksjonshindrede og inkorporere CRPD i menneskerettsloven i dette stortinget.

Representanten Listhaug er som mange andre opptatt av barn og unge som begår kriminalitet. Hun er opptatt av trygghet. Det synes jeg er grådig bra. Problemet er bare at det kan se ut som om hun er mer opptatt av kriminalitet enn av barn og unge. Forskningen viser at det er god grunn til å være nyansert, både i forståelsen av problemene og i løsningene. Vi må være bekymret for økningen i kriminalitet blant de yngste, samtidig som vi heldigvis ser at økningen blant de litt eldre er mindre. Det er også heldigvis relativt få som begår alvorlig kriminalitet gjentatte ganger, men det de gjør, er alvorlig. Vi vet også at de som begår kriminalitet, har en særlig utsatt oppvekst, bestående av trangboddhet, fattigdom, foreldre som begår lovbrudd, psykisk sykdom, manglende jobb, rasisme. De opplever kanskje også sosial kontroll, manglende likestilling og frihet. De lever utrygge liv. Hva tror representanten egentlig er viktigst for å gi barn og unge håp om en god framtid i det som i dag er levekårsutsatte områder? Tror hun at hard justispolitikk gir håp hos 12-åringen?