OverStortinget

Det har vært en interessant debatt så langt. På helsefeltet har fokuset vært på ventetidene – og det med rette. Ventetidene må ned, etter at de begynte å øke i 2017 og ble kraftig forverret gjennom en pandemi som skapte store utfordringer for helsetjenestene våre. Det som er interessant, er at det ropes høyt i denne sal, men det er få forslag til endringer, annet enn gamle løsninger som fritt behandlingsvalg og ulike potter til private, som jo ikke tok ventetidene ned. De har økt fra 2017, to år etter at fritt behandlingsvalg ble innført. Vi har ingen allergi mot bruk av private. Vi bruker mer penger på å kjøpe tjenester fra private nå enn det Høyre gjorde da de satt i regjering, og det er helt greit, men dette skal ikke organiseres på siden, med en mangelfull samhandling og integrering med vår felles helsetjeneste. Det vil ikke fungere optimalt. Det vi trenger mer av, er samarbeid mellom store og små sykehus og mellom sykehus og kommuner. Vi må sørge for at folk som er pasienter, ikke blir kasteballer i systemet. Vi må sørge for at legene som står på akutten, ikke må ta en lang ringerunde for å finne ut av hvilke legemidler pasienten som kommer inn, går på. Vi må sørge for at pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus, har et tilbud å komme hjem til, og at senga på sykehuset kan brukes til nye pasienter. Vi må gjøre opplevelsen av og kostnadene ved å flyttes mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene mindre. Det er samarbeid som vil bidra til at vi tar ned ventetidene, for vi må ikke bare bruke pengene mer effektivt, vi må også sørge for at sykepleierne, helsefagarbeiderne, legene og alt annet helsepersonell har muligheten til å jobbe mer effektivt, ikke ved å løpe fortere, men fordi samhandlingen fungerer bedre. Derfor er det på sin plass – og med rette – at regjeringens hovedfokus har vært på akkurat dette. Vi har samlet partene rundt bordet, fordi det vil bidra til at vi finner løsninger som henger sammen. Det holder ikke at vi i denne salen vedtar spennende formuleringer. De må være forankret ute i tjenestene, og det sørger nå helseministeren for. Vi har innført et samhandlingstilskudd som gir økonomiske insentiver til å samarbeide. Det er det motsatte av sånn situasjonen har vært. Dette er penger som vil sette i gang mange nye, spennende prosjekter som vil gi effekt på ventetidene, og som vil gjøre at pasientene møtes av helsetjenestene på en bedre måte. Vi er også på vei til å løse fastlegekrisen. Fastlegen er kanskje den viktigste brikken i helsevesenet. 90 pst. av pasientene blir ferdigbehandlet hos fastlegen, og når mange står uten fastlege, legger det ekstra trykk på de øvrige helsetjenestene. Vi har eksempler på at dette fungerer godt. Hallingdal Sjukestugu samarbeider på en utmerket måte, der pasienten flyttes fra en sykehusseng til en kommunehelseseng uten å bytte seng. Hun ligger i den samme senga. Da snakker vi om godt samarbeid, hvor kommunene og spesialisthelsetjenesten henger godt sammen. Skal dette fungere, må vi også ha penger. Vi må ha en vekst i sykehusbudsjettene som går utover demografi. Det leverer vi på: 5,5 mrd. kr gjør at vi er langt over demografiutviklingen, og det er jeg veldig glad for.