Datasentre er ofte en het potet som gjerne får skylden for både det ene og det andre, og det finnes sikkert tilfeller hvor datasentre ikke nødvendigvis bidrar veldig mye, som f.eks. ved utvinning av kryptovaluta. Men datasentre er også en viktig del av infrastrukturen i landet vårt. All vår kommunikasjon digitalt er stort sett avhengig av datasentre, og utviklingen av kunstig intelligens i både offentlig og privat sektor er det samme. Det gjør at vi må gjøre kloke valg i møte med reguleringen av datasentrene. Når det gjelder det å øke elavgiftssatsen for dem, så medfører det en rekke avgrensningsutfordringer. Det er heller ikke gitt at vi får den ønskede effekten. Vi har tidligere hatt redusert elavgiftssats for datasentre, og det ble endret i forbindelse med et vedtak om at sentre som utvinner kryptovaluta, ikke skulle ha denne reduserte satsen. Det skapte avgrensningsproblemer, som gjør at alle datasentre nå har alminnelig sats. Det vil også skape en særordning om man skulle redusere satsen i Norge og skille oss fra sammenlignbare land, noe som ikke nødvendigvis er heldig. Det er også vanskelig å se at det er en markedssvikt som skal rettes opp i. Samtidig er det funnet enighet om at regjeringen skal se på betydningen datasentrene har for digital sikkerhet og nasjonal beredskap. Tidligere har energi- og miljøkomiteen behandlet og vedtatt at man skal gjøre en vurdering av samfunnsnytten av datasenteretableringer. Kombinasjonen av disse to vedtakene vil styrke kunnskapsgrunnlaget og være viktig for å kunne gjøre kloke valg i videreutviklingen av noe som også er en viktig næring i Norge. Avslutningsvis vil jeg varsle at Arbeiderpartiet kommer til å stemme imot det løse forslaget i saken.

Even A. Røed (A) [14:17:24] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken, og de ulike partiene vil naturlig nok redegjøre for sine synspunkt selv. Det er rettferdig å ha et skattegrunnlag som reflekterer de reelle verdiene. Derfor er det også bra at vi har en verdsettelsesmodell som oppdateres sånn at den treffer bedre. Det var aldri et mål at denne modellendringen skulle gi staten økte inntekter. Derfor justerte vi også bunnfradraget i formuesskatten i statsbudsjettet i fjor høst. I dette tilfellet endte det opp med å få større utslag enn forutsett. Effekten var at fra ett år til det andre ble det for store forskjeller på skatteseddelen for folk. Derfor har vi også gjort grep ved å øke innslagspunktet for høy verdisetting av primærbolig fra 10–14 mill. kr, noe som kommer til å bidra til å dempe utslagene og gjøre at flere med primærbolig med relativt sett ordinær verdi, vil betale mindre formuesskatt på boligen enn det som var utgangspunktet med modellendringen. Jeg mener det er riktig metode for et mest mulig rettferdig skattesystem. Verdiene vi eier, må verdsettes til det de er verdt, og så må vi justere ved å ha ordninger som bidrar til å gjøre skattleggingen mest mulig rettferdig. Akkurat det gjør vi ved å øke innslagspunktet, noe som gir direkte effekt til dem som primært har formuen sin i egen primærbolig. Det er heller ikke riktig å ha en systematisk undervurdering av de dyreste boligene, og det er i hvert fall ikke riktig at en del personer har hatt en for høy verdifastsettelse. Det er vi nødt til å rette opp i. Derfor mener jeg at Stortinget konkluderer rett i denne saken, og så vil regjeringen i revidert nasjonalbudsjett følge opp de justeringene som har blitt varslet tidligere i år.

I dag behandler vi et statsbudsjett som gir trygghet i en urolig tid. Arbeiderpartiet har, sammen med våre rød-grønne budsjettpartnere, sikret flertall for et budsjett som styrker fellesskapet, velferden, klima og natur. I høst har det vært historisk mange rundt forhandlingsbordet – fem partier med ulike interesser, ulike prioriteringer og litt forskjellige velgergrupper. Likevel klarte vi å komme fram til en historisk enighet. Forhandlingene har vært både tøffe og konstruktive, men preget av respekt for hverandres standpunkter. Det er sånn politikk skal være. Dette budsjettet har en solid helhet. Det viser at samarbeid nytter, og det viser at fem partier for første gang står samlet bak et statsbudsjett som både er ansvarlig og rettferdig. I valgkampen møtte jeg en barnehageansatt som sa: Jeg elsker jobben min, men jeg trenger flere hender rundt meg for å gi barna det tilbudet de fortjener. Det tar vi tak i nå. Med 600 mill. kr i forliket, på toppen av de 200 mill. kr som ligger i statsbudsjettet, til økt bemanning i barnehagen er vi godt i gang. God bemanning i barnehagen er viktig for at vi skal kunne gi barna våre den starten på livet de fortjener. Vi har redusert prisen i barnehagen og sikrer med det at alle som ønsker det, får muligheten til å sende barna sine dit. Nå styrker vi bemanningen, noe som gjør at alle de flinke folkene som jobber i barnehagen, får mer tid til hvert barn. På den måten sikrer vi både tilgjengelighet og kvalitet. Også kommuneøkonomien styrkes kraftig. Vi dobler veksten i de frie inntektene, til over 8 mrd. kr, og vi innlemmer over 1,3 mrd. kr i tidligere øremerkede tilskudd. Dette gir mindre detaljstyring, mindre rapportering og mer tillit til lokale folkevalgte. Det er ikke abstrakt når kommunene får rom til å bevare ungdomsklubben, sikre bemanning på sykehjemmet eller beholde bussruten, som betyr alt for pendlere rundt omkring i landet. Det er helt konkret. Kommuneøkonomi er hverdagen til folk. Det er den grunnleggende tryggheten vi har rundt oss i hverdagen. En av de sakene som engasjerer mange, er også et av de prosjektene som nå blir viktig for de rød-grønne partiene framover, og det er kollektivtransporten. Jeg er stolt av at vi tilfører fylkeskommunene 1 mrd. kr i frie inntekter som skal være med på å sikre kollektivtilbudet framover – vi vet at det er utfordringer. Vi etablerer også en nasjonal ordning som sikrer at vi reduserer prisene på periodebillettene. Det er politikk som sikrer at kollektivtilbudet er godt, men det sikrer også at vi begrenser kostnadene. Vi skal også sette ned en omstillingskommisjon som skal se på norsk økonomis omstillingsevne, verdiskaping, næringsutvikling og konkurransekraft. Vi kommer til å gå inn i en tid hvor aktiviteten på norsk sokkel vil falle – ikke på grunn av vedtak i denne salen, men av helt naturlige grunner. Olje og gass er en begrenset ressurs. Arbeiderpartiets politikk ligger fast. Vi mener at vi må fortsette å lete, finne og utvinne i årene framover, for å dempe den nedgangen, nettopp for å sikre trygg omstilling og sikre Europa en trygg tilgang til energi i urolige tider. Samtidig er vi aldri redde for ny kunnskap, og vi er veldig opptatt av at vi sikrer og skaper aktivitet i nye næringer, bredder ut norsk eksportindustri og sikrer arbeidsplasser framover. Omstillingskommisjonen er et bidrag til å knytte ulike interesser sammen, og det er et godt tegn når både Offshore Norge, Fellesforbundet og klimapartiene i vår samarbeidskonstellasjon applauderer initiativet. Det tyder på at dette er et arbeid som kommer til å gi resultater. Det er også viktig å slå fast at dette budsjettet bygger på trygg økonomisk styring. Oljepengebruken holdes på 2,8 pst. Det er lavere enn forventet avkastning. Samtidig øker vi ikke det samlede skatte- og avgiftsnivået. Arbeiderpartiet holder sitt skatteløfte. Norsk økonomi går godt. Sysselsettingen har økt med 162 000 jobber, åtte av ti er i privat sektor. Arbeidsledigheten er lav, investeringene går opp, og husholdningenes kjøpekraft styrkes. Dette gir oss handlingsrom, men også ansvar. Vi vet at feil politikk i gode tider er den raskeste veien til dårlige tider. Nå styrker vi fellesskapet. Vi styrker også friheten – friheten til å leve et godt liv uavhengig av lommebok og bosted. Det er derfor jeg er stolt av den enigheten vi har funnet, sammen med partiene på sentrum–venstre, for et sterkere fellesskap, et tryggere Norge og en ansvarlig kurs for framtiden.

Debatten har fram til nå vært preget av forsøk på enten å skjønnmale eller å svartmale situasjonen i samfunnet vårt, der posisjonen har hatt et ønske om å framstille både velferdstjenester og norsk økonomi best mulig, og der høyresiden har forsøkt å gjøre det motsatte. På enkelte av dem som har vært her oppe, høres det ut som om samfunnet er på vei til å glippe mellom fingrene våre. Vi må i denne perioden være varsomme og ikke å ende opp med en situasjon hvor beskrivelsen ikke stemmer med virkeligheten, og unngå at jakten på de gode poenger og oppmerksomheten om medienes søkelys blir viktigere enn å sørge for at kart og terreng faktisk henger sammen. Veksten i produktiviteten i Fastlands-Norge har falt, men den er på linje eller bedre enn veksten i sammenlignbare land. Veksten i Fastlands-Norge, også utenom offentlig sektor, er høyere enn i våre naboland. Alle typer husholdninger har fått en reell økning i inntekt etter skatt fra 2018 til 2023. Vi hadde riktignok en nedgang i realinntekten i 2022 og 2023, før husholdningene igjen fikk bedre råd gjennom 2024 og 2025. Det er også verdt å merke seg at Norge er blant landene i Europa med høyest konsum. Påstanden om at vi har en for stor offentlig sektor, er sterkt overdrevet. Andelen av sysselsatte i offentlig sektor er relativt stabil. Sammenligner vi oss med Danmark og Sverige, er andelen av arbeidsstyrken i offentlig sektor på rundt 30 pst. Det tallet har vært stabilt de siste 30 årene. Norge er blant de landene som har høyest andel av befolkningen i arbeidsstyrken. Vi ligger på tiendeplass, med 80,4 pst. Teller vi med de eldste arbeidstakerne, er andelen vi har i jobb, den fjerde høyeste i verden. Dette er bra, men vi har også mer å gå på, for samtidig som det er sant at mye går bra, må vi også bruke pengene på en enda mer fornuftig måte. Vi må sørge for at vi får mest mulig ut av hver krone. Vi vet at vi har utfordringer i skolen, noe som gjør at vi må ta grep. Vi må sørge for at flere opplever å mestre skolen – den må bli mer praktisk, flere må fullføre, og resultatene må opp. Vi vet at vi er nødt til å styrke organiseringen, styringen og finansieringen av sykehusene, at samhandlingen er for dårlig, og at for mange pasienter opplever utfordringer i møte med systemet. Vi vet at vi har nye utfordringer knyttet til kriminalitet, og at det er en negativ utvikling vi er nødt til å snu. Verden er ikke enten-eller, og verden er heller ikke sånn at det som skjer utenfor vinduene her på Stortinget, blir perfekt av ett enkelt vedtak som er gjort her inne. Det som er sikkert, er at det er ganske mye som går bra i Norge – i norsk økonomi, i helsetjenestene, i politiet, i skolen og i næringslivet. Like sikkert som at det er mye som går bra, er det at vi har mye igjen å gjøre, og at vi har mange utfordringer vi har lyst til å løse. Sånn sett mener jeg at trontalen i år var veldig god. Den peker framover – mot det vi er nødt til å løse i fellesskap.

Jeg er enig i linjen, og dette skal vi klare å finne godt ut av samtidig som vi ønsker en styrking av velferdstjenestene. Vi ønsker en styrking av folks lommebok, og kommunenes økonomi må også styrkes – også gjennom at renten kan gå ned. I den forbindelse er det viktig med ansvarlig pengebruk. Gjennom valgkampen advarte vi mot Fremskrittspartiet, som ikke har klart å prioritere, og som ville brukt veldig mye penger, noe som hadde gått ut over prisvekst og renter i Norge. Vi har vårt ansvar på vår side av streken også. Mitt spørsmål til SV er: Hvilke bidrag vil SV gi for at vi skal få en ansvarlig pengebruk også de neste fire årene, og særlig nå i starten av perioden?

Det er veldig hyggelig å høre at SV har tenkt å være en samlende drivkraft for det rød-grønne samarbeidet. De siste fire årene hadde vi Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som det parlamentariske grunnlaget, og det har vi brukt godt. Det har ikke vært til pynt. Vi har hatt en fornuftig pengebruk. Vi har hatt kontroll på prisveksten, renten er på vei nedover, og økonomien fungerer godt. Samtidig fikk vi til gode velferdsløft, som billigere SFO og billigere barnehage. Vi har styrket det psykiske helsevernet og sykehusene, og vi har økt barnetrygden. Når vi nå går inn i en ny periode, består det parlamentariske grunnlaget av flere partier, men målet må være det samme: en trygg økonomisk styring samtidig som vi løfter velferden. Derfor er det også interessant å høre hva SV mener er de viktigste politiske prioriteringene vi i fellesskap kan ha de neste fire årene.

Det er fint å kunne minne representanten Hoksrud på at vi har en veldig handlekraftig statsråd, som allerede gjennomfører Arbeiderpartiets politikk på veldig mange områder – også på dette området. Men først: Norsk alkoholpolitikk er veldig vellykket. Det er høy grad av vern, som fører til at vi har færre alkoholskader i Norge, og vi har også mindre alkoholforbruk enn sammenlignbare land. Det er en politikk det er viktig å videreføre. Pilarene handler om å begrense tilgang, at vi har avgifter som gjør at det er en begrensning. Vi har reklame- og markedsføringsforbud, og vi har forebyggings- og informasjonskampanjer som også bidrar. Det er en politikk vi er nødt til å videreføre. Det betyr ikke at vi ikke skal forbedre og tilpasse og se på regelverket sånn at det får folkelig legitimitet, for det er viktig. I dag fungerer ikke dette forbudet sånn som man ønsker. Det konsumeres alkohol på offentlig sted, spesielt i parkene våre. Det er utbredt å se studenter nyte en pils i parken, og det helt uten regulering. Derfor er det fornuftig at Arbeiderpartiet går inn for å sikre kommunene retten til å regulere dette selv, for å lage områder der det er anledning til å kunne ta seg en øl. Det gjør vi ikke helt uten begrensninger. Jeg mener, i motsetning til representanten Hoksrud, at det må være begrensninger. Da vil vi oppnå å gjøre det lettere for folk å følge reglene. Vi vil skåne områder som vil være ekstra utsatt, sånn som parker med lekeapparater osv., og vi vil også gjøre det lettere for folk å følge regelverket i praksis. Det som Fremskrittspartiet foreslår i denne salen, er jo et fullt frislipp, der du kan tusle rundt på hvilket som helst gatehjørne og ta deg en pils. Det mener jeg er feil vei å gå. Vi må fortsatt sette barn og unge først, og vi må fortsatt sette reguleringene først. Det er en fornuftig måte å organisere norsk alkoholpolitikk på. Så har det vært litt prat i media, og det er noen som skjønner veldig lite av det Arbeiderpartiet gjør i denne salen. Vi stemmer imot et forslag som er helt likt det som er Arbeiderpartiets politikk. Grunnen til det er at statsråden i sitt svarbrev er tydelig på at den utredningen skal settes i gang. Derfor mener vi at det er helt unødvendig å vedta dette i denne salen. Alle i denne salen vet også at det som ligger på bordet i dag, ikke er forslag til lovendringer. Det er forslag om at regjeringen skal gjennomføre noe regjeringen allerede er i gang med å gjennomføre. Avslutningsvis: Det er gøy å se at allerede fem dager etter Arbeiderpartiets landsmøte var Høyres representanter klare for å legge Arbeiderpartiets politikk på bordet i Stortinget. Det er kanskje noe representantene oftere kan gjøre – la seg inspirere av Arbeiderpartiets politikk.

Det er en litt interessant debatt å være vitne til, for MFU tror jeg regulerer og er en veldig god ordning for mange av de store, seriøse aktørene i Norge. Vi ser også i veldig stor grad en økning i sosiale medier av mindre seriøse aktører som driver ganske hissig markedsføring som definitivt er rettet mot barn og unge. Den andre siden av denne debatten er at man snakker om at barn skal «få lov til» å se på en reklame om sjokolademelk, eller at unge visstnok skal være provosert over at de ikke får bli utsatt for reklame for usunn ost, eller få høre om oster, som representanten Hoksrud kalte det. Jeg tror de fleste av oss har ristet på hodet over den reklamen som dukker opp på tv-en, eller man har klistret en lapp på postkassen der det står nei takk til reklame, og dem av oss som er såpass teknologisk oppegående at vi klarer å installere en «ad-blocker», har det for å unngå reklame på internett. Her er det jo snakk om å gi dem under 18 år muligheten til å slippe reklame, noe de aller fleste i den voksne befolkningen setter pris på å slippe, og som de til og med gjør en hel del grep for å slippe. Så det er jo ikke sånn at dette er en eller annen frihetskamp for barn og unges mulighet til å bli utsatt for reklame. Det er akkurat det motsatte – man slipper å bli utsatt for reklame. Det tror jeg barn og unge er veldig glad for. Da ender vi opp med oppsummeringen, som statsråden gjorde veldig godt: Denne saken handler om hvorvidt man står på barn og unges side, eller på de kommersielles side. Vi står på barn og unges side, og det er jeg veldig stolt av.

I dag tar vi viktige grep for at den skal fortsette, den utviklingen vi har sett i Norge over mange år, og det er at tobakksbruken går ned, i hvert fall bruken av tobakksrøyk. Vi vet at det gjør stor skade på helsen vår, og hvor viktig det er at vi tar grep som gjør at tobakksbruken fortsetter å gå ned. Når vi nå går et steg videre og innfører røykeforbud på utendørs idrettsområder, på lekeplasser og i private biler med barn til stede, gjør vi det for at flere skal ha frihet fra tobakksrøyk. Å skåne barn og unge for tobakksrøyk er ikke overformynderi, det er å la barn og unge slippe noe som er helseskadelig, og noe som i de fleste tilfeller er ubehagelig og lite ønskelig. Ingen barn i Norge bør bli utsatt for tobakksrøyk, fordi de i mange tilfeller ikke vil kunne velge det selv, og fordi det vil kunne gå ut over helsen deres på både kort og lang sikt. Det bør være veldig lite kontroversielt å sørge for at lekeplasser og idrettsområder blir røykfrie. For mange er dette allerede en selvfølge, men det er viktig at vi følger det opp og sikrer at alle barn faktisk opplever at de kan leke og bedrive idrett uten å bli utsatt for tobakksrøyk. Selv med denne lovendringen vil det for mange av dem som røyker, være nok av steder der man har muligheten til å ta seg en røyk, uten at det går ut over barn og unge. Men det er vanskelig å gå med på et premiss der en persons frihet til å ta seg en røyk skal frata et barn friheten til ikke å bli utsatt for passiv røyking. For oss i Arbeiderpartiet er det valget veldig enkelt. Vi tar også grep knyttet til grensekryssende fjernsalg av tobakksvarer og e-sigaretter. Det vil fortsatt være mulig å handle tobakksvarer via norske aktører som f.eks. Oda. Selv om enkelte merknader i saken skulle tilsi at man ikke hadde muligheten til det, vil man ha det også i fortsettelsen. Dette forbudet sikrer at norsk tobakkspolitikk blir førende for omsetning av tobakk i Norge. Det gjør at utenlandske aktører ikke kan bedrive salg grensekryssende og med det potensielt drive aggressiv markedsføring overfor norske forbrukere via sosiale medier. Skal vi sikre oss at tobakkspolitikken fungerer, må vi faktisk modernisere oss når behovet er der. Da må vi justere lovverket slik at reklameforbudet reelt sett består. Det er viktig at vi har en tobakkspolitikk som bidrar til at færre bruker tobakk i Norge. Det er spesielt viktig å verne barn og unge, og derfor er det bra at vi nå får styrket lovverket på flere områder. Det vil gagne mange i framtiden.

Vi har et stort behov for mer medisinsk forskning, og vi vet at det oppleves som at det er langtekkelige prosesser som vanskeliggjør det. Loven trådte i kraft i 2009, og det har siden da vært få endringer av den. I samme periode har det vært store medisinske, teknologiske og organisatoriske endringer. Derfor er det også viktig at vi nå legger opp til en modernisering av lovverket. Det er relativt stor enighet i komiteen knyttet til de fleste av disse endringene, men man kan ikke nødvendigvis få i pose og sekk. Skal vi bidra til at vi får en mindre byråkratisk og tungvint prosess, må forenklinger i lovverket til. Med disse lovendringene vil det være klare stengsler som bidrar til at samtykke vil være hovedregelen. Samtidig er det viktig at vi ikke har et lovverk som er for strengt, noe som vil bidra til at vi skaper unødvendige hindre. Denne balansen er det viktig å finne. For Arbeiderpartiets del mener vi at vi har funnet den på en god måte i denne proposisjonen. Derfor mener vi også at dette bør gjennomføres allerede nå og ikke i påvente av nye utredninger og NOU-er, som er foreslått i saken. Høringsinstansene har vært delt når det gjelder fjerning av krav om lovlighetskontroll hos de regionale etiske komiteene og hvorvidt dette vil være brudd med Helsinkideklarasjonen. Arbeiderpartiets syn er at Helsinkideklarasjonen ikke kan forstås sånn at etiske vurderinger forutsetter en lovlighetskontroll. Vertsinstitusjonen har uansett – også i dag – ansvar for lovlighetskontroll av egne forskningsprosjekter, og de regionale etiske komiteene bør heller rendyrke den etiske vurderingen, ikke gjennomføre unødvendig dobbeltarbeid institusjonene uansett må gjennomføre. Dette er med andre ord en effektivisering som vil gjøre at de regionale etiske komiteenes vurderinger går raskere og mer effektivt. Den foreslåtte endringen betyr slett ikke at de regionale etiske komiteene ikke har muligheten til å gjennomføre en lovlighetskontroll der det er behov, eksempelvis på forespørsel når det f.eks. er uenighet mellom forskerne og institusjonen om lovligheten til et prosjekt. Vi diskuterer ofte i forbindelse med livsvitenskap at det er viktig at prosessene går fortere, at vi forenkler, og at vi legger til rette for mer forskning. Når vi i dag behandler lovforslag som vil sikre forskningsdeltagerens rettsvern og sikkerhet, samtidig som vi forenkler formelle prosesser, er det faktisk å handle på bakgrunn av det. Det har kommet inn et par løse forslag. Når det gjelder forslaget fra representanten Hoksrud i Fremskrittspartiet knyttet til forsvarlighetskravet, har vi samme vurdering som representanten Bruflot akkurat redegjorde for. Det er at ved å nevne noen roller vil det kunne gjøre at man faktisk får innskrenkninger i ansvaret i forhold til gjeldende rett. Det mener vi ikke er riktig måte å gjøre det på. Dessuten vil vi mene at det er lite forsvarlig å vedta denne type lovverk uten at det er utredet godt.

Even A. Røed (A) [11:30:20] (ordfører for sakene): Jeg tror tittelen blir lengre enn innlegget. Det er en enstemmig komité som stiller seg bak forslagene om lovendringer knyttet til medisinsk utstyr. Forordningen gir en utvidelse av overgangsordningen for medisinsk utstyr på nærmere fastsatte vilkår, som skal ivareta at produktene er trygge – dette på bakgrunn av en risiko for mangel på medisinsk utstyr i EØS-området etter den opprinnelige overgangsperiodens utløp. I tillegg reduseres kravet til registrering av utstyrsidentifikator i EUDAMED for kontaktlinser, noe som gjøres for å sikre at kontaktlinser som innehar mange ulike parametere, som styrke og korreksjoner, ikke hver skal måtte tildeles en unik identifikatorkode og med det ha et uforholdsmessig høyt antall registreringer i EUDAMED.

Mennesker som lever i rusavhengighet, lever i snitt kortere. De har vanskeligere for å komme i kontakt med helsevesenet, og de har stor forekomst av både somatisk og psykisk sykdom. Gatehospitalene gjør en viktig jobb for denne gruppen. Det er ingen tvil om at gatehospitalenes tilbud treffer en gruppe som ofte faller mellom to stoler, og de bidrar med livsnødvendig behandling og til bedre kontakt med ordinær behandling. Ideelle tilbydere er et viktig bidrag til det offentlige. Samtidig må vi til tross for dette sikre at vi har et system der en må kvalifisere seg til finansiering på like vilkår som andre ideelle. Intensjonen med omleggingen av tilskuddsordningene i 2023 var å sikre likeverdig, rettferdig saksbehandling mellom organisasjoner og prosjekter. Nye tiltak skulle også kunne utfordre. Underveis har det blitt gjort justeringer i disse ordningene etter det behovet vi har sett. Ordningen som Gatehospitalet og andre tiltak er på, har fått anledning til å søke flerårige tilskudd, noe som gir større forutsigbarhet. Det er en forutsetning for at vi skal kunne ha likebehandling og rettferdighet i disse ordningene at det ikke er sånn at vi kommer med ekstra midler fordi en aktør har skalert tilbudet sitt utover de rammene som tilskuddet er for. Da vil det fort bli en svært uryddig prosess som ikke minst skaper uheldig presedens, og derfor bør diskusjonen i større grad handle om hvilke tilskuddsordninger vi skal ha, hvor mye penger vi skal sette av til disse, og hvordan de skal organiseres, framfor en debatt om hvilke tiltak som skal ha hvilken sum. Da er vi fort tilbake på ordninger vi har hatt tidligere. Når dét er sagt, er Gatehospitalet viktig og leverer et tilbud til en gruppe som trenger det. Derfor mottok de i Oslo og Bergen til sammen 93,7 mill. kr i tilskudd i 2024, noe som er drøyt 13 mill. kr mer enn det de mottok i øremerkede midler da det var øremerket på statsbudsjettet. Det viser at tilbudet både verdsettes og finansieres, og at det kommer opp i tildelingene som gjøres gjennom dagens organisering av tilskuddsordningen. Det er også sånn vi er nødt til å gjøre det videre.

I dag behandler vi viktige og framtidsrettede endringer i bioteknologiloven, endringer som bygger på etisk ansvarlighet og faglig forankring. Med dette lovforslaget styrker vi muligheten for å bruke preimplantasjonsdiagnostikk i noen særlige tilfeller, sånn at foreldre med risiko for alvorlig arvelig sykdom får en mulighet til å sikre barnets helse uten selv å måtte ta en genetisk test som de ikke ønsker å ta. Dette er en viktig forbedring fordi det handler om autonomi, respekt for livssituasjon og å gi folk valgfrihet uten å påtvinge dem medisinsk kunnskap de ikke ønsker å bære. La det være klart: Dette er ikke sortering. Vi åpner ikke for å velge egenskaper; vi styrker muligheten til å beskytte barn mot alvorlig sykdom. Lovens hovedprinsipp står fast: Det må foreligge høy risiko for alvorlig og arvelig sykdom. Det medisinskfaglige ansvaret ligger fortsatt hos spesialisthelsetjenesten, og PGD, preimplantasjonsdiagnostikk, skal fortsatt være et målrettet og strengt regulert tilbud. Et viktig tillegg i lovendringen er at belastningen med behandling skal inngå i en vurdering av hva som er alvorlig sykdom. Det betyr at det for noen kvinner med arvelig genmutasjon, som BRCA, hvor dagens forebygging er drastisk, som fjerning av bryster og eggstokker, nå blir mulig å forebygge før slike dramatiske inngrep er nødvendig. Det er både menneskelig klokt og medisinsk klokt. Disse endringene er etterspurt av mange, særlig pasientorganisasjoner som Kreftforeningen og Landsforeningen for Huntingtons sykdom, som har løftet fram reelle behov og varslet om konsekvensene av et for rigid regelverk. I dag lytter vi til dem. Samtidig støtter vi et forbud mot genetisk testing av barn utenfor helsetjenesten. Det handler om å beskytte barn mot spekulative og kommersielle aktører. Genetiske selvtester på nettet, ofte levert fra utlandet, kan gi usikre svar og utfordrer barnets rett til personvern. Det er ikke akseptabelt. Barns helse og genetiske informasjon skal ivaretas innenfor rammen av helsetjenestene våre, med ansvarlige fagpersoner og tydelige regler. Dette lovforslaget er et resultat av et bredt politisk forlik. Det viser hvordan vi kan ta teknologiske muligheter i bruk, med kloke begrensninger og alltid med mennesket i sentrum.

Det er viktigere enn noen gang at vi sikrer at vår felles helsetjeneste henger sammen. Sammen må vi bidra til at vi bruker ressursene så effektivt som mulig for å få ned ventetidene. Det som har skjedd siden dette forslaget – og for så vidt også det forslaget vi behandlet tidligere i dag –ble sendt inn, er at ventetidene nå ikke bare er på vei ned, men de har i mange tilfeller gått ned, og gjennom Ventetidsløftet har det blitt gjort grep både økonomisk, organisatorisk og knyttet til hvordan vi bruker både ideelle og private. Det er ingenting i veien med at helsetjenesten i perioder hvor det er stort behov for det, benytter seg av ledig kapasitet hos private. Det har vi også åpnet for. Det har i tillegg vært åpnet for å bruke utstrakt kvelds- og helgeåpne poliklinikker, som gjør at personell som ønsker det, kan jobbe ekstra i den offentlige helsetjenesten også. Når vi vet at det er mange som jobber i både det offentlige og det private, er det bra at de også kan bruke sin kapasitet i det offentlige. Denne regjeringen har vært opptatt av at vi ikke vanner ut den offentlige helsetjenesten, at ansvaret er tydelig plassert, og at det er de faglige vurderingene av kapasitet og behov som avgjør hvorvidt vi skal benytte oss av offentlige eller private tilbud. Det må da være en forutsetning at det som er sykehusenes behov, faktisk er pasientenes behov. Sykehusene er til for å behandle pasienter. Derav må også de faglige vurderingene gjøres knyttet til hva som er pasientenes behov. Når det i Stortinget skal vedtas at man skal bruke mer eller mindre private tjenester eller settes av enkeltsummer for å øke andelen som brukes av private helsetjenester, er det egentlig bare ideologisk drevet. Det er ikke faglig drevet. Det som er den pragmatiske løsningen, er å finne en middelvei, og den mener jeg Arbeiderparti-regjeringen har klart å finne. Målet er at vår felles helsetjeneste skal være en samlet helsetjeneste, der folk får behandling prioritert etter demokratisk vedtatte prioriteringskriterier, der det ikke er private aktørers ønske om å bidra som styrer hvorvidt de skal levere tjenestene, men det reelle behovet for å bruke private helsetjenester i helsetjenestene våre. Da vil vi sikre oss at helsetjenesten i framtiden er effektiv og rettferdig fordelt, offentlig finansiert og offentlig styrt – ikke styrt ut fra ønsket om å bidra, men etter hvilket behov det er. Da styres det også etter pasientens beste.

Helsetjenestene våre har et behov for å fungere godt sammen, og at vi prioriterer helsetjenester ut fra demokratisk vedtatte prinsipper i en helsetjeneste som i all hovedsak er offentlig, er en bunnplanke i det norske helsevesenet. Det er fortsatt en hel del vi er nødt til å gjøre for at det skal bli bedre. Problematikken knyttet til utskrivningsklare pasienter er kjent, og den tas opp i ulike former og fasonger. Det er viktig å ha med seg at det i stort er sånn at de fleste får et kommunalt tilbud kort tid etter at de er utskrivningsklare. Det er også behov for å passe på at pasienter ikke havner i svingdøren mellom tjenestenivåene, at kommunene har den kapasiteten og viljen som skal til for at det gjøres riktige vurderinger av når en pasient er utskrivningsklar, og at tilbudet står klart. Alt dette fokuseres det i høyeste grad på med denne Arbeiderparti-regjeringen. Med Ventetidsløftet har vi sett svært gode resultater, og vi ser fallende ventetider i store deler av helsetjenesten. Det har vi fått til gjennom å styrke sykehusøkonomien, sette i gang et partssammensatt arbeid og ved å legge et stort trykk på arbeidet gjennom styringsdialogen. Dette er de viktigste tiltakene for å ta ned det oppfattede behovet for at vi trenger helseforsikringer i Norge. Det at vår felles helsetjeneste leverer topp kvalitet med lave ventetider, vil gjøre at ønsket om helseforsikring vil falle drastisk. Denne regjeringen har evnet å finne balansen. Vi bygger en helsetjeneste hvor vi tar i bruk det helsepersonellet vi har, på best mulig måte. Vi sikrer en god finansiering, og vi tar i bruk ideelle og private når det trengs. Alt dette skal foregå innenfor våre felles prioriteringer, og det skal fordeles ut fra dem. Vi skal spille på lag med alle for å løse de utfordringene vi har foran oss. Da vil vi også klare å ta ned ventetidene og ta opp effektiviteten.

Det er veldig bra det er enighet i Stortinget om at utviklingen av en livsvitenskapsnæring i Norge, og med det en helsenæring, er viktig. Næringen har ikke bare potensial til å bli en av landets største eksportnæringer; den har også potensial til å løse utfordringer vi møter i helse- og omsorgstjenestene våre. Derfor er det god grunn til å være fornøyd med at regjeringen har lagt fram et veikart for helsenæringen og valgt ut helsenæring som et prioritert eksportområde. Det er i stor grad det som etterspørres i saken. Kombinerer vi det med at helse- og livsvitenskap også er prioritert i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, har regjeringen gjort ganske mye på feltet, og regjeringen skal gjøre mye på dette videre også. Vi ser en rekke miljøer rundt omkring i landet som gir god grunn til optimisme når det gjelder å skape næring på forskning på livsvitenskapsområdet. Vi har Oslo Cancer Cluster ved Radiumhospitalet, vi har Forskningsparken ved Universitet i Oslo, og vi har satsingen på helsenæring rundt nye Drammen sykehus, for å nevne noen. Dette er alle initiativer som bidrar til at vi omsetter større deler av forskningen vår og ideene i helsetjenestene våre til næring i den andre enden. Nå kommer det også nødvendige endringer fra regjeringen på helseforskningsloven. Vi samler helseregistre i Folkehelseinstituttet, FHI. Vi satser på en helseteknologiordning som bidrar til å styrke det norske hjemmemarkedet i kommunene. I det nye akseleratorprogrammet i Innovasjon Norge er oppdrag for første gang gått fra Helse- og omsorgsdepartementet til Innovasjon Norge. Alt sammen bidrar til at vi skaper nye muligheter for næringen. Dette er også det vi kan kalle aktiv næringspolitikk, der vi gjennom grep ved offentlige innkjøp, tiltak innen forskning og utvikling samt gründer- og utviklingsrettede tiltak skaper muligheter til at en næring med et stort potensial kan utvikle seg. Det er gledelig at en samler seg rundt en sånn strategi, og at vi er for aktiv næringspolitikk, i hvert fall helsekomiteen på Stortinget. Det er ikke helt åpenbart at det er sånn, i det offentlige ordskiftet. Det er stort potensial for en levende og sterk helsenæring, og regjeringen har de siste årene tatt viktige grep for å understøtte utviklingen. Helseministeren har både i kraft av å være næringsminister og i kraft av å være helseminister vist stor vilje til å styrke helsenæringen. Det lover godt for framtiden.

Palliativ behandling mottar vi på det mest sårbare, ved slutten av livet, når behandling med det formål å gjøre oss friske blir erstattet av behandling for å lindre. Det krever kompetanse og i noen tilfeller en annen type kompetanse enn det man ellers har. Derfor er det viktig at vi også sikrer breddekompetansen innen palliativ medisin. Vi er i tillegg enig med flertallet i komiteen om at det i tråd med tidligere vedtak blir etablert en påbyggingsspesialitet innen palliasjon. Det er en styrke med spesialiseringsløp, og Stortinget har tidligere vært tydelig på det. Som en følge av det er det viktig at kompetanseområdet videreføres i påvente av at denne påbyggingen kommer på plass. De som har gjennomført læringsmål innen kompetanseområdet for palliasjon, vil ta med seg dette inn i en ny spesialisering. Det er imidlertid betenkelig at et flertall i salen legger opp til at det er en automatikk i at de som har gjennomført kompetanseområdet, skal få en spesialiseringsstatus. Det er ikke avklart hva en påbyggingsspesialitet vil inneholde, og den kan være mer omfattende enn det kompetanseområdet er i dag. I det tilfellet vil det ikke være gitt at det er riktig at Stortinget i dag vedtar en automatisk ordning. Vi må også sikre at kompetansen er tilgjengelig i hele landet, og da trenger vi en balanse som gjør at vi har nok folk i hele landet, og at vi har tilgang på god kompetanse innen palliasjon overalt. Derfor mener vi det i dette tilfellet er mest riktig å legge til rette for en påbyggingsspesialitet, i tillegg til breddekompetanse. Så tror jeg det i fortsettelsen er viktig at vi unngår at vi her i Stortinget skal ta styring over spesialiteter og autorisasjoner. Jeg deler engasjementet for at vi skal ha et tilbud som dekker hele viften av det vi har behov for av kompetanse. Dette må også vurderes i lys av den helhetlige tilgangen på helsepersonell og det helhetlige kompetansebehovet. Vi er enige om at vi er nødt til å styrke palliasjon. Palliasjon er et viktig fagområde, og det er en behandling som er avgjørende for verdighet og trygghet for pasienter og pårørende. Derfor engasjerer vi oss også sterkt i denne saken og for palliasjonsfeltet, og jeg synes vi har landet godt i denne saken.

Dette er ingen enkel sak, men det er en viktig sak. Det er en sak hvor vi skal avgjøre hvordan vi behandler dem som har blitt så syke at de ikke har mulighet til å samtykke eller til å be om hjelp. Utfordringen med tvangsbruk i dag, som flere påpeker, er at det er for enkelt å skrive seg ut når man har blitt lagt inn. Dette fører ofte til en runddans i helsetjenesten med innleggelse når man er syk nok, og utskrivning når man har blitt litt bedre. Det er verken bra for den enkelte eller for kontinuiteten i behandlingen. Det er heller ingenting som tyder på at lovendringen fra 2017 har ført til mindre bruk av tvang. Statistikken sier det motsatte. Det skal aldri være enkelt å bruke tvang. Tvang er det sterkeste maktmiddelet helsevesenet har, men uriktig tvangsbruk er galt. Alle deler av samfunnet som benytter seg av tvang uten å ha rett til å gjøre det, må se på rutiner og gjøre grep for å endre på det. Det er også viktig at det er anledning til å bruke tvang der det er riktig. I dag endrer vi begrepsbruken i loven fra samtykkekompetanse til beslutningskompetanse og senker beviskravet for tvangsbruk fra «åpenbart» til «overveiende sannsynlig». Det gjør det ikke enkelt å bruke tvang, men det gjør at det skal litt mindre til for at det kan benyttes tvang i tilfeller hvor det er faglig begrunnet. Lovendringen vi gjør i dag, er forankret i utvalgsarbeid, høringer og faglige begrunnelser og har som mål å balansere det hele på en bedre måte. Vi gjør også endringer i formålet med loven. Forebygging kommer inn, og vi gjør det klart at korrekt tvangsbruk skal sikres, og at tvang også skal begrenses. Pasienter skal gis en forståelse for hvilken behandling som blir gitt, hvorfor den blir gitt, og når det er nødvendig å iverksette tvangstiltak. Når det gjelder ECT, vil regjeringen sikre at det nå blir lovregulert. Inntil i dag har denne behandlingen blitt brukt i situasjoner der liv står i fare, som nødverge i straffeloven. Det er ingen god ordning. Vi vet at ECT i enkelte tilfeller kan ha svært god effekt. Når mennesker har en så alvorlig psykisk helsetilstand at liv står i fare, og ECT kan fungere som en god behandling, er det viktig at vi regulerer det på en måte som gir adgang til behandlingen innenfor strenge rammer. Det mener jeg at proposisjonens forslag egner seg til å gjøre. Jeg vil samtidig varsle at Arbeiderpartiet er positiv til at det skal evalueres innen to år, og det er viktig at en slik regulering oppnår vern mot tvungen ECT der det er riktig, og adgang til å bruke ECT i de tilfellene det er nødvendig. Avslutningsvis: Jeg mener det er fornuftig at vi også får på plass et vedtak om evaluering av loven innen tre år. Det ønsket vi også i 2017, for denne typen regelverk har behov for å bli evaluert og fulgt opp for å sikre at det fungerer etter intensjonen og etter faglige råd. Jeg tar til slutt opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

Vi begynner å nærme oss slutten av debatten, og jeg synes det har vært en god debatt. I likhet med helseministeren synes jeg det er bra at vi har hatt en del I og en del II. Det har gjort at vi har hatt en veldig god behandling i komiteen, vi har hatt en veldig god høringsrunde, og vi har hatt en veldig god debatt her, som primært har handlet om hvordan vi skal styrke helsefeltet, noe jeg mener ofte er en del av rusfeltet som vi bruker for lite tid på, og som vi burde bruke mer tid på. SV sier – og bruker det som en kritikk mot oss – at vi treffer planken. Det er veldig bra at vi treffer planken, og så skal vi sammen med flere partier i denne sal sørge for at det også blir finansiell satsing på mange av disse punktene. Vi ser allerede i dag at regjeringen leverer på brukerrom, og det er veldig, veldig gledelig. Det er noen ting jeg har lyst til å ta tak i. Det ene er at Høyre og representanten Bruflot ofte sier at med Arbeiderpartiets ruspolitikk må man bli sykere for å få hjelp. Det synes jeg ikke er en riktig måte å beskrive virkeligheten på. Jeg synes til og med den kan bidra til at det blir mindre hjelpesøkende atferd, fordi folk tror at på grunn av at Arbeiderpartiet styrer helsepolitikken og ruspolitikken, er det ikke et hjelpetilbud tilgjengelig for dem. Selvfølgelig er det det. Det skal jo være der, for alle. Alle skal få hjelp når de trenger det, og det synes jeg er viktig. På den andre siden mener jeg også at å si at forrige regjerings reformforslag fører til økt bruk ute i samfunnet, er en like gal måte å beskrive virkeligheten på. Såpass ærlig synes jeg vi skal være med hverandre. Miljøpartiet De Grønne hadde en tirade av et innlegg her som jeg mener treffer ganske dårlig. Jeg mener at når vi gjør det vi gjør på rusmiddelanalysetjenester, når vi gjør det vi gjør på substitusjonsbehandling, og når vi gjør det vi gjør på brukerromssiden, er det politikk som tar rusfeltet i riktig retning, og ganske langt i riktig retning. Det er viktig, det er bra, og det er god helsepolitikk, og det skal vi fortsette å gjøre. Fra representanten Trøen hører jeg at ventetidene ble lavere. Ja, de er fortsatt lave. 33 dager er det akkurat i dag, og det mener jeg er bra. Det er blant de laveste i hele helsetjenesten. Flere har kritisert ventetidene, men de er gode på rusfeltet. Det betyr ikke at vi ikke har mer å gjøre, og at vi ikke bør forbedre oss, men det betyr at det er på riktig vei. Basistilbudet skal helst gjøres i det offentlige. Det betyr ikke at døgnplasser skal legges ned og gjøres offentlige. Dette gjelder basistilbudet, altså tilbudet om avrusning og den type ting, og grunnen til at vi gjør det, er jo at vi skal ha en tettere kobling mellom helsetjenestene og rusbehandlingen, noe som er viktig. Vi har også muligheten til å se framover. Vi skal utrede ytterligere på helsefeltet. Jeg mener at når det gjelder nalokson, bør vi se etter enda flere steder å gjøre det tilgjengelig. Jeg mener også at vi har mye å gjøre på substitusjonsbehandling, og det ser jeg fram til.

Even A. Røed (A) [15:49:17] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken og for alle som har engasjert seg i både høringsinnspill og diskusjoner underveis. Det er gledelig at det er stor enighet langs de store linjene, selv om det fortsatt er noen diskusjonspunkter. Dette danner et godt grunnlag for videre arbeid med forebygging, skadereduksjon og behandling på rusfeltet. Helsetjenestene våre er til for dem som har bruk for dem. Målet vårt er at flest mulig skal få den hjelpen de trenger. Skal vi få til det, er vi helt avhengige av de folkene som jobber i tjenestene våre. På rusfeltet er bred kompetanse avgjørende. Sosiale helseforskjeller rammer mennesker med rusmiddelavhengighet, og helsefaglig kompetanse er viktig for denne gruppa. Det er viktig at de har samme tilgang på helsetjenester som andre grupper i samfunnet. Samtidig må vi være varsomme med å fortrenge den sosialfaglige kompetansen, som tradisjonelt har vært i front, og som skal fortsette å være det. Rusmiddelavhengighet er ikke bare en fysisk sykdom, men innebærer også sosiale utfordringer som brutte relasjoner, gjeldsproblemer og manglende arbeid og aktivitet. Skal vi hjelpe, må vi bruke en bredde av kompetanse, hvor sosialfaglig kompetanse er like viktig som helsefaglig kompetanse, også i framtida. Vi må forebygge bedre. Det aller beste, både for den enkelte og for samfunnet som helhet, er at ingen havner i problematisk rusbruk. Hele den norske samfunnsmodellen er bygd for å forebygge – med små forskjeller mellom folk, en barnehage og en skole som gir folk muligheten til å lykkes, en helsetjeneste som hjelper når vi trenger det, og sosialtjenester som gir oss trygghet og en vei tilbake til arbeidslivet når vi trenger det. Velferdsstatens funksjon er vår viktigste forebyggende innsats. Den samlede forebyggende innsatsen fra hele fellesskapet er det som teller. Det er ikke sektor for sektor som gir resultater, men den totale innsatsen fra helsetjenestene, ungdomsklubbene, skolene, rådgivende enheter, utekontakter og politi. Alle må ha det samme målet om å forebygge og hjelpe. All denne innsatsen skal være kunnskapsbasert. Da må vi alle sette oss inn i hva som har effekt og ikke. Det kommer til å kreve mye av oss også i tida som kommer. Vi peker på et nasjonalt program. Det må utvikles basert på kunnskap, og det må videreutvikles basert på kunnskap vi får underveis. Vi har over lengre tid sett at overdosetallene har økt. Vi vet at problematisk rusbruk fører meg seg mange farer som kan gi stor potensiell skade. Vi kan velge å si at dette er ulovlig, og at det ikke er samfunnets rolle å forsøke å redusere skadene. Det er jeg sterkt uenig i. I tillegg til å forebygge og behandle er det også vår oppgave å redusere skader. Det handler om å skape trygge rammer. Vi vet at skittent brukerutstyr, urene omgivelser og manglende tilsyn er en stor fare. Derfor bør vi ha flere brukerrom enn i dag. Derfor er det både viktig og riktig at det varsles en gjennomgang av regelverket. Jeg synes også det er veldig bra at et flertall i komiteen ønsker å ta med seg forslaget fra Foreningen for human ruspolitikk om en brukerromsfunksjonsforskrift, slik at det åpnes for å etablere brukerromsfunksjoner også på steder som ikke har fulle og hele fasiliteter. Det vil gi mulighet for trygge omgivelser i større deler av landet. Vi vet at overdosetallene har økt. Derfor vil vi få på plass en handlingsplan mot overdoser som jevnlig oppdateres såkalt dynamisk. Situasjonen kan endre seg, og vi ser at den også endrer seg oftere enn før. Vi vil styrke tilgangen til motgift mot opioidoverdose, nalokson, og vi vil se på om apotekene i større grad kan være en del av innsatsen for å gjøre det tilgjengelig for flere. Jeg er veldig stolt av at vi nå åpner for å prøve ut rusmiddelanalysetjenester. Det vil redusere farene ved at stoff er forurenset, at det er et annet stoff enn det man tror, eller et som er sterkere enn antatt. Dette er viktig for å redusere skader. I tillegg er det viktig at vi fortsetter arbeidet med substitusjonsbehandling, som vi ser har hatt stor effekt på en gruppe som i liten grad klarer å nyttiggjøre seg andre tilbud – mer stabilitet, mindre kriminalitet og mer verdighet. Jeg er ekstra glad for at et flertall i komiteen har understreket at det ikke er noen politiske hindringer for å utvide substitusjonsbehandlingen til nye medikamenter der det er faglige grunner for det. Det er et veldig viktig signal. Innenfor rusbehandling er det mye vi vet, og så er det en del vi trenger mer kunnskap om. Derfor har vi lagt to spor framover på behandling. Det vi vet mye om, kan vi iverksette tiltak for. Vi vet at kapasiteten i TSB – tverrfaglig spesialisert rusbehandling – er viktig og må styrkes, at vi trenger behandling for voldsutsatte kvinner, og at tilgangen til fastlegene må forbedres. Barnevern og helse må samarbeide bedre, og det er spennende arbeid på gang når det gjelder integrert ettervern i Helse sør-øst. Vi har også behov for mer kunnskap. Derfor setter vi i gang med en bred utredning der vi ser på de utfordringene vi har foran oss både når det gjelder samhandling, faglig uenighet og for å samle oss om en lik faglig forståelse. Rusfeltet får en ny retning i dag, med bedre kunnskapsbasert forebygging, økt satsing på skadeforebygging og en forbedret rusbehandling. Så skal vi ikke hvile med det, for rusfeltet er alltid i bevegelse, og vi skal bidra til at dette fortsetter til beste for både folk og samfunn.

Dette er en sak der ting har forandret seg litt siden den ble fremmet i Stortinget. Det gjør den ikke mindre interessant eller mindre viktig. Helse sør-øst har gått tilbake på anbudet sitt, og det har blitt lagt inn 200 mill. kr mer til tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og da som et tilleggsanbud. Det har også blitt lagt fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Det har vært et mål gjennom hele denne perioden at vi skal styrke det totale tilbudet innen rusbehandling. Det er viktig å ha med seg at døgnplasser i TSB, altså tverrfaglig spesialisert rusbehandling, er én av flere deler i rusbehandlingen, og vi er enige om at vi trenger døgnplasser, og at de ideelle er godt egnet til å levere dem. Derfor er 60 pst. av døgnkapasiteten i Helse sør-øst hos private avtaleparter. Vi har lagt fram en forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet som har blitt godt tatt imot. Det er ganske åpenbart at vi fortsatt har behov for å videreutvikle og skape enighet om veien videre for rusbehandlingen i Norge. Jeg mener ganske sterkt at vektingen mellom døgnbehandling, poliklinikk og behandling i kommunene best ivaretas av folk med helse- og sosialfaglig kompetanse, og ved at de får gjøre sine vurderinger. Det er få andre fagfelt vi som politikere er like involvert i detaljene i behandlingene på, som på dette feltet. Derfor vil det ganske snart settes ned et utvalg som skal jobbe med nettopp dette. Det er varslet i forbindelse med forebyggings- og behandlingsreformen. Det vil kunne svare ut en rekke av de utfordringene som forslagsstillerne peker på, også forslag som har kommet inn under behandlingen av saken. Det vil bli sett på framskriving av behovet, organisering av ulike tilbud, mangfold og bruk av private og ideelle. På den måten vil vi også få et godt beslutningsgrunnlag, noe som vil gjøre det enklere for oss å fatte gode beslutninger i fortsettelsen. Når det gjelder ettervern, som også nevnes i innstillingen, er det omtalt i forbindelse med forebyggings- og behandlingsreformen. I tillegg har vi fattet vedtak om det tidligere i denne salen. I mellomtiden har det kommet i gang et veldig godt arbeid i Helse sør-øst, som var dem vi pekte på som de første som skulle sette i gang med det, og som jeg har stor tro på, og som jeg også hører fra flere at er på god vei til å lage en rigg for ettervernstilbudet som man har tro på at vil fungere. Vi er enige om at vi trenger døgnbehandling, og at vi trenger forutsigbarhet for mennesker som trenger behandlingen. Derfor er 200 mill. kr lagt inn i budsjettet for å styrke nettopp det. Vi er enige om at rusfeltet trenger oppmerksomhet og satsing, og derfor har også denne regjeringen lagt fram den reformen vi har lagt fram. Jeg gleder meg veldig til å kunne diskutere helheten i både forebyggingsarbeidet og behandlingsarbeidet i saksbehandlingen av forebyggings- og behandlingsreformen i komiteen. Jeg er helt sikker på at vi får gode debatter om det også her i salen.

Takk for en interessant og god debatt. Til representanten Hoksrud, som sier at Arbeiderpartiet har konkludert fordi vi argumenterer ut fra det synspunktet vi i utgangspunktet har: Situasjonen er at representanten Hoksrud og Fremskrittspartiet er overbevist om at Helseplattformen ikke er god nok og må byttes ut med et nytt system, og foreslår det i sitt forslag. Undertegnede er overbevist, etter også å ha lest Riksrevisjonens rapport, om at det vi må gjøre nå, er å forbedre systemet slik at det begynner å fungere på en enda bedre måte. Det er noe vi har jobbet med allerede og kan fortsette med. Det er utgangspunktet for debatten. Vi i Arbeiderpartiet sier at ny kunnskap alltid er bra. Det betyr også at det kan være med på å forbedre plattformen som allerede er der, eller det kan komme opp så graverende og grusomme ting at vi er nødt til å gjøre andre vurderinger. Det er også utgangspunktet for debatten. Det handler ikke om arroganse eller at vi ikke lytter til argumenter. Det handler om at vi har to forskjellige inngangsporter til den diskusjonen vi har – og midten er faktisk at vi henter inn mer informasjon, noe Arbeiderpartiet og Høyre foreslår. Det å stå fast på ett standpunkt, er jo det Fremskrittspartiet gjør. Det er det representanten Hoksrud gjør. Det er å stå på et forslag som sier: Vi skal hente inn tilbud på nye og bytte ut Helseplattformen. Det er det som er å stå stille på ett punkt. Vi ønsker mer kunnskap, men vårt utgangspunkt er altså det Riksrevisjonen sier, og det er at vi trenger å forbedre det vi allerede har.

Fra enkelte i denne salen framstår det som at ingenting skjer, at det ikke gjøres grep av noen art, og at det grepet man da må gjøre, er å skrote eller liksom ta skikkelig rotta på Helseplattformen. Det stemmer ikke. Det gjennomføres hver eneste dag oppdateringer, oppgraderinger og feilrettinger. Det er for øvrig sånn at ethvert datasystem har det som en del av sin prosess. Vi skal være innmari glade for at f.eks. Microsoft oppgraderer sine systemer med feilrettinger stort sett hver eneste uke. Sånn vil det alltid være i et datasystem. Det gjøres også her, og det har blitt gjort på en ganske god måte. Så sies det en del om Riksrevisjonens rapport. Ja, det er helt riktig at den gir sterk kritikk, men den gjør det for planlegging, organisering og innføring. De sier sågar at de ikke tar stilling til videre gjennomføring, for det kan de ikke si noe om, altså den fasen vi er i nå. De anbefaler også at vi skal følge opp Helseplattformen videre. De anbefaler ikke at vi skal bytte den ut, og de sier til og med at vi må sørge for at den får så stor oppslutning som mulig, at flere skal tilslutte seg Helseplattformen. I tillegg sier de at det viktigste vi gjør nå, er å følge opp allerede igangsatte tiltak, altså at den skal bli enklere å bruke, at vi skal forbedre driften, at det skal være forutsigbare vilkår, og at vi skal forbedre organiseringen. Riksrevisjonen peker nettopp på det helseministeren, regjeringen og helseforetakene gjør akkurat nå, fordi det er det som gjør at vi får et system som kommer til å fungere i framtiden. Det er ikke å være systemtro. Vi trenger et journalsystem, uansett om man velger det ene eller det andre. Det andre som jeg mener er utfordrende i debatten, er at de som mener at vi skal bytte ut Helseplattformen, ikke tar inn over seg at det koster penger å bytte den ut. De milliardene som er brukt, vil da kastes på havet, og man må finne fram nye milliarder for å investere i et nytt system. Jeg har ikke tallene på det, men jeg er ganske sikker på at det ikke er gratis, og jeg er også ganske sikker på at den opplæringen som må gjøres i et nytt system, ikke er gratis. Jeg er ganske sikker på at det også kommer til å ta energi og krefter fra helsepersonell, og jeg er ganske sikker på at det også kan ha utfordringer med seg. Det er det ingen som nevner. Så det er ikke sånn at vi står mellom enten å bygge ut en ny psykiatriavdeling eller Helseplattformen. Det er faktisk sånn at et nytt system også vil tappe sykehusene for penger, og at ventetidene potensielt kan bli høyere. Det er kjempeutfordrende, og det må vi også ha med i vurderingen. Derfor er den riktige veien å se på hvordan vi kan gjøre systemet bedre. Er det ting her som er så alvorlige at vi må gjøre enda flere grep enn vi gjør i dag, og hvordan sikrer vi oss at Helseplattformen blir en så god plattform som den kan bli, et journalsystem som fungerer? Det er også det Riksrevisjonen anbefaler oss å gjøre, og det synes jeg er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet med Helseplattformen.

Even A. Røed (A) [10:10:51] (ordfører for saken): Jeg vil takke komiteen for arbeidet i saken. Komiteen fremmer i fellesskap et forslag om at Stortinget ber regjeringen om å holde Stortinget orientert om hvordan vi skal følge opp Riksrevisjonens anbefalinger i saken. For øvrig regner jeg med at de ulike partiene redegjør for sine synspunkter. Denne saken er ikke en behandling av Riksrevisjonens rapport, men det er allikevel relevant at den har blitt lagt fram. Arbeidet med å planlegge, organisere og innføre Helseplattformen i Midt-Norge får sterk kritikk. Det er alvorlig. Det er en klokkeklar forventning om at jobben med å forbedre, utvikle og å rette feil og svakheter fortsetter. I nysalderingen av statsbudsjettet for 2024 ble det vedtatt 200 mill. kr mer for å forbedre Helseplattformen. På den andre siden er det gledelig at det allerede er gjennomført vesentlige feilrettinger. Det er gjort utbedringer, og alvorlige svakheter er rettet opp. Implementeringsfasen på St. Olavs hospital var mer krevende enn i Helse Møre og Romsdal og i Helse Nord-Trøndelag. Det tyder på en klar forbedring av plattformen. Det er også viktig å påpeke at mange av dem som i dag er svært kritiske til Helseplattformen, var deltakere i både planlegging og investeringsbeslutning. Allerede i 2019 ble beslutningen tatt, og både Venstre og Fremskrittspartiet støttet den. Igangsettelsen av Helseplattformen skjedde på Solberg-regjeringens vakt. Det viktig å ha med seg at denne typen beslutninger også får konsekvenser i fortsettelsen. Når Riksrevisjonen påpeker store utfordringer i planlegging, implementering og organisering, er det ikke gitt at et annet system blir et bedre system. For det første tar det lang tid å gå over til et nytt system. For det andre er det stor risiko når data skal flyttes, nye systemer skal tas i bruk, og det skal gis opplæring. Jeg vil understreke at det stort sett alltid være fornuftig å gjøre nye vurderinger, men da må man ikke bare være imot det bestående, man må også være klar over at det er potensielt krevende sider ved alternativet. Denne saken er viktig ikke bare for Helse Midt-Norge, den er også krevende for en rekke kommuner som er involvert i prosjektet, som har investert store summer, og de fleste av dem er fornøyd. Derfor mener jeg at det blir for enkelt å gjøre vedtak i dag, over bordet, om å anskaffe andre journalsystemer og med det skrote Helseplattformen, sånn som Fremskrittspartiet foreslår. Det er en potensiell risiko ved andre systemer også, og det er heller ikke oversikt over kostnadsbildet, annet enn at det pekes på store summer i tall vi har fått. Det er også svært uheldig hvis vi fra Stortingets side skal gå inn og styre kommuner og sykehus sine valg av journalløsninger. Det er et ansvar som ligger til den enkelte virksomhet. Det er lagt fram et løst forslag fra Arbeiderpartiet og Høyre. Det er ingen som er imot å få mer kunnskap og mer informasjon. Derfor ber vi om en åpen og uavhengig vurdering av Helseplattformen. Det vil kunne gi et kunnskapsgrunnlag som er bedre enn det vi har i dag. Det er bra, og vi støtter det. Med det tar jeg opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Høyre.

I løpet av året møter jeg mange som påpeker viktigheten av å styrke psykisk helse-tilbudet i Norge. Det er folk som enten selv har opplevd utfordringer, eller kjenner noen som har utfordringer, enten store eller små. Derfor er det så viktig at vi la fram en forpliktende opptrappingsplan for psykisk helse i 2023. Den har blitt fulgt opp i begge statsbudsjettene etter det, og siden den gang har vi bevilget 1 mrd. kr i opptrapping. Det skiller denne planen fra høyreregjeringens forrige opptrappingsplan, som ikke var økonomisk forpliktende. I dette statsbudsjettet foreslås det en styrking på 400 mill. kr for å bidra til at flere opplever god psykisk helse og livskvalitet. Vi skal sammen med kommunene og sykehusene bidra til at folk skal oppleve at hjelpen blir mer tilgjengelig. Det innebærer en styrking av kommunenes rammetilskudd på 150 mill. kr. At vi med nye midler nå også har sikret kommuneøkonomien totalt sett, har også stor påvirkning. Det gir kommunene mulighet til å tilpasse tilbudet og tjenestene på en god måte. Det er som kjent forskjell på Flå, Flåm og Fredrikstad. Vi har sikret økte midler til å rulle ut vurderingssamtale for dem som er henvist til psykisk helsevern, fordi mange opplever at de får uforståelige avslag, noe som er veldig vanskelig å takle. Vi styrker satsingen på ABC-kampanjen, som skal bidra til at flere av oss bygger sterk psykisk helse, sånn at vi er bedre rustet når utfordringene møter oss. Vi skal styrke tilbudet innen sikkerhetspsykiatri, både for dem som har behov for det, der antallet er økende, og fordi det i dag forsvinner store ressurser fra det ordinære psykisk helse-tilbudet i sykehusene. Totalen er at vi gjennom perioden med dette budsjettet har sett en økt vekst i antallet som jobber i psykisk helsevern i kommunene. Vi har i økende grad satt utfordringene i fokus, og vi har styrket helsetilbudet til dem som trenger det mest. Det er også sånn at nedbyggingen som har pågått av psykisk helse-døgnplasser, har stoppet opp. I 2020 hadde vi 3 284 døgnplasser for voksne, og i 2023 hadde vi 3 296. Vi har altså ikke bare stoppet nedbyggingen; vi har også snudd den. Det er viktig for veldig mange at vi satser på dette. Vi ser at flere har utfordringer med psykisk helse i dag. Da trenger vi å sette inn tiltak for å hjelpe den enkelte, også fordi vi i Norge trenger at alle har helse til å kunne jobbe og bygge fellesskapet sammen. Trengs det mer? Ja, det gjør det, selvfølgelig, og derfor går opptrappingsplanen fram til 2033. Den er fortsatt forpliktende, og vi kommer til å fortsette å satse på psykisk helse, fordi det er viktig for barn, unge og voksne og for samfunnet vårt som en helhet.

Det er klassisk å bruke tiden på å svartmale regjeringens politikk og ikke kunne forsvare sin egen politikk. Når man legger opp til å legge alle pengene i boksen for nye sykehjemsplasser, er effekten av det at det ikke vil være støtte til å pusse opp eksisterende sykehjem. Det er et problem fordi veldig mange sykehjem er nedslitte. Veldig mange sykehjem har trange bad og dårlige arbeidsforhold. Det gjør det vanskelig for de ansatte å jobbe, og det gir dårligere kvalitet for dem som mottar tjenestene. Det er heller ikke riktig at denne regjeringen har kuttet i eldreomsorg eller tatt den ned – nei, heller tvert imot. I dette budsjettet ligger det 40 mill. kr mer i helt konkrete tiltak knyttet til Bo trygt hjemme-reformen – sammen med bl.a. SV – og det er viktig. Det betimelige spørsmålet her er hvorfor Høyre velger å la være å støtte kommunene i å pusse opp allerede eksisterende sykehjem, og kun legger penger i å bygge nye, selv om alle sammen skjønner at nye sykehjemsplasser også er viktig.

Jeg lurer litt på om det er julekaketema i år. Det hadde ikke jeg fått med meg, men kakeoppskrifter er viktig. I valgkampen i 2023 ble det fra Høyre snakket i store ord om en satsing på eldreomsorg. Mye skulle bli bedre, og forventningene er derfor høye, men det er ikke spesielt troverdig når det i deres alternative budsjett nå ikke kommer en eneste krone mer til satsing på eldreomsorg, kun en lovnad om at det skal bygges nytt. De som bor på et gammelt og nedslitt sykehjem, skal fortsette å gjøre det, for det er da ikke penger til oppussing av disse. Er det sånn at denne eldresatsingen kun er ord og ikke penger?

Dette er en interessant diskusjon. Et utgangspunkt man må ha her, er at det svenske forslaget faktisk er bestridt, og det ligger i Kommisjonen til vurdering. Jeg tror det er en ganske uklok vei å gå, det å vedta denne typen formuleringer Fremskrittspartiet foreslår i Stortinget nå, med den prosessrisikoen som ligger der. Én ting er at EØS-avtalen kan stå for fall, jeg tror ikke det er det største problemet. Det største problemet er at Vinmonopolet står for fall. Med hensyn til å være opptatt av lokale produsenter og norske næringsdrivende, er det faktisk sånn at det norske Vinmonopolet er et av de mest demokratiske utsalgsstedene for alkohol. Det er relativt enkelt å komme inn, og selger man mye, får man også varene med i basisutvalget. Det er en fantastisk salgskanal for norske produsenter, og ikke minst også for utenlandske produsenter. Det er også et næringsaspekt i å ha et sterkt vinmonopol, og det må vi ha med oss. Hva er grunnen til at vi nå foreslår dette? Jo, det er at vi ser en annen situasjon i våre naboland. Svenskene gjør det svenskene gjør. Det blir interessant å se. Finnene har gjort noen grep, de også. Da er det viktig å få oppdatert kunnskapsgrunnlaget. Det siste hadde vi i 2015. Nå får vi et nytt. Det tror jeg er bra, for da kan vi basere disse debattene på fakta, og se hva som faktisk truer Vinmonopolet, og hva som ikke gjør det. Hva er grunnen til at det er vanskelig å støtte Høyres forslag? Jo, det står «utrede og fremme forslag» om endring. Man peker på at man ønsker å fremme forslag før man vet om det truer vinmonopolordningen, og det er det krevende med den formuleringen. Det står heller ikke noe i vedtaksformuleringen – selv om det står i merknadene – om at det er en forutsetning at det ikke utfordrer Vinmonopolet. Derfor mener vi det forslaget vi har på bordet, er et bedre forslag, og jeg er veldig glad for at det er subsidiær støtte i salen for det. Da får vi et oppdatert kunnskapsgrunnlag og kan ha disse debattene på en enda bedre måte i framtiden.

Dette har vært diskutert i mange ulike fasonger i løpet av denne perioden, og ønsket om å videreutvikle norsk produksjon opp mot behovet for en alkoholpolitikk som bidrar til redusert helseskade, har vært en gjenganger. Jeg mener det er rom for å tenke nytt her, men jeg mener også at vi er nødt til å sikre at utvidede salgsmuligheter ikke utfordrer norsk alkoholpolitikk generelt eller Vinmonopolet spesielt. Polet er en av de mest anerkjente bedriftene i Norge, er godt likt i hele befolkningen og balanserer behovet for et ansvarlig salg, begrensning av skadevirkninger og tilgjengelighet og kvalitet. Å legge opp til å bestille lovendringer som nå ligger til vurdering i Kommisjonen, og som har blitt utfordret av flere næringsaktører i EU, er etter mitt syn lite klokt. Det vil være å drive et sjansespill med norsk alkoholpolitikk som kan få veldig negative konsekvenser. Når det er sagt, er det fornuftig at vi nå får en utredning av hvilket handlingsrom vi har. Det vil sikre at vi får et godt kunnskapsgrunnlag og kan gjøre gode vurderinger av hvilken risiko som ligger i det, og hva som er handlingsrommet. Det er en ærlig sak ikke å være så opptatt av om Vinmonopolet består. Det ser vi at representanter fra f.eks. Fremskrittspartiet lefler med stadig, men det store flertallet i denne salen ønsker å ha et sterkt vinmonopol. Da må vi også gjøre dette på en ordentlig måte, der vi er sikre på at både de direkte og de indirekte konsekvensene av hva vi gjør, er klarlagt. Avslutningsvis er det verdt å minne om at det rusmiddelet som fører til mest skade i Norge, er alkohol, og det gir konsekvenser for familier og barn. Vi hadde 450 alkoholutløste dødsfall i 2023. Det gjør at vi når vi behandler denne saken, også må huske på at vi har et ansvar for å bidra til å redusere disse, og at det må være en sentral del av vurderingen. Vi må altså klare å vekte de næringspolitiske argumentene i denne saken opp mot de helsepolitiske argumentene. Denne type saker kan ikke kun reduseres til å handle om næringspolitikk, det må også handle om helsepolitikk, og da gjelder det for oss å finne den rette balansen.

Det betyr noe hvem som styrer landet. Kontrastene er til dels veldig store, for i en tid der folk opplever at lommeboka blir slankere og den økonomiske tryggheten svikter, må vi stille opp. Det er gjort veldig mye viktig i den tiden vi har bak oss, og for den vi har foran oss. Vi reduserer merverdiavgiften på vann og avløp – kostnader vi vet vil øke, men som vil begrenses på grunn av at vi reduserer avgiften med 10 pst. I tillegg gjøres dette på et område der vi vet at pengene faktisk kommer fram. Vi reduserer barnehagepriser i hele landet og noen steder litt mer enn andre. Det sparer barnefamilier med to barn i min hjemkommune Kongsberg for 32 000 kr i året. I kommunen jeg vokste opp i, sparer de 42 000 kr. Det har mye å si for barnefamiliene. Vi har økt fagforeningsfradraget kraftig. Det betyr ikke bare besparelser for den enkelte arbeidstaker som er organisert, men det gjør også at organiseringen av arbeidslivet vil øke, noe enkelte partier i denne salen sier de er opptatt av, men som vi ikke ser igjen i budsjettene. Vi gir kraftige reduksjoner i pris hos tannlegen for gruppen 20–28 år, vi øker studiestøtten betraktelig, og vi styrker økonomien for minstepensjonister. På toppen av dette har vi redusert inntektsskatten for dem med middels og lave lønninger gjennom perioden. Det er forskjeller i politikken. Det skrytes i Høyres alternative budsjett av at en familie med moderat inntekt og to barn i barnehagen får 23 400 kr mer å rutte med gjennom gratis kjernetid i barnehagen, økt barnetrygd og lavere skatt. Ja, det er vel og fint, men det er nesten 10 000 kr mindre enn vår reduksjon i pris i barnehagen alene. Vi har altså en høyreside som vil holde prisene i barnehagene høye, som vil at unge folk skal betale fullt hos tannlegen, som ikke har ytterligere tiltak for minstepensjonister, som vil gjøre det dyrere å være organisert i arbeidslivet, som vil ha en kraftig økning i bensin- og dieselpriser, og som ikke nødvendigvis vil øke studiestøtten noe særlig. Ja, selv melken vil bli dyrere med deres alternative budsjett. Man skulle tro det var skattekuttene som skulle gjøre livet så veldig mye bedre for folk i Norge, men nei da. Det er noen skarve tusenlapper til folk med vanlige inntekter, og samtidig skjenkes de aller rikeste en million hver. Det er viktige forskjeller i politikken og i denne salen. I de budsjettene som er lagt fram, ligger det en klokkeklar politisk skillelinje. Én del av salen vil bruke de store pengene på å sikre tryggheten til folk. En annen del av salen mener at det viktigste vi gjør nå, er å gi store skattekutt til dem som har de største formuene. Det er en ærlig sak, men jeg er ikke i tvil om hva som gir mest trygghet for folk.

Å oppdatere abortloven er en debatt med stort alvor. For meg handler det om kvinners rett å bestemme over egen kropp. Noen sier til meg at det kan være greit at kvinner får litt hjelp til å vurdere om de skal ta abort, men jeg tror ikke at nemndbehandling gir bedre forståelse, innsyn eller innsikt til å gjøre den vurderingen enn det kvinnen selv har. Jeg har ikke et snev av tvil om at kvinnen selv har gjort den vurderingen på en veldig god måte. Noen sier til meg at flere vil vente med å ta abort, og at vi derfor vil få flere sene aborter. Dette gir en mistenksom, ugrei og uriktig framstilling av kvinners vurderinger, for 85 pst. av alle aborter skjer før uke 9 og 95 pst. skjer før uke 12, og det er med respekt å melde vanskelig å se for seg at noen skulle vente med å ta abort fordi de har muligheten til det. Snakker vi om en uønsket graviditet, vil den bli tatt tidlig. De fleste senaborter handler om ønskede svangerskap, men der medisinske årsaker ligger bak det at man velger å avbryte svangerskapet. Det er spesielt å tenke på at lovens forarbeider fra 1975 hadde som et viktig argument for innskrenket selvbestemmelse at kvinner måtte beskyttes fra seg selv og impulsive handlinger. Dette er ikke i tråd med dagens syn på kvinner. Jeg er for økt selvbestemmelse og abort fram til uke 18 fordi det vil gi kvinner rett til å velge, og fordi det vil gi en moderne abortlov som sørger for at vi fjerner den negative belastningen nemndene er for mange kvinner. Vi innvilger langt på vei disse abortene i dag, og nå er det på tide å forene dagens praksis med oppdatert lov. For hva skal vi egentlig med en symbolsk lov? Noen vil ha det til at vi gjør radikale endringer i abortloven, men faktum er at vi er det siste landet i Skandinavia som utvider selvbestemmelse til uke 18. Sverige har hatt denne grensen for selvbestemmelse siden 1974. Konklusjonen fra abortutvalget er klar: Tilgjengelig kunnskap gir ikke holdepunkter for å fastslå at økt selvbestemmelse fører til flere senaborter.

Even A. Røed (A) [11:00:43] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken og forslagsstillerne for å understreke viktigheten av vaksiner. Folkehelseinstituttet utreder nå spørsmålet om å tilby vaksine mot vannkopper til barn og vaksine mot helvetesild til voksne gjennom vaksinasjonsprogram. Det er den riktige veien å gå. Det er viktig at vi i møte med vaksinasjon og legemidler legger solide helsefaglige og samfunnsøkonomiske vurderinger til grunn for prioritering av vaksiner. Det vil ikke være riktig vei å gå at vi i denne salen, uten helsefaglig kompetanse eller med det nødvendige kunnskapsgrunnlaget, tar beslutninger om hvilke vaksiner som skal benyttes, og ikke. Det er både høy tillit til og oppslutning om vaksinasjonsprogram i Norge. Å politisere hvilke vaksiner vi skal bruke, og ikke, vil kunne svekke det. Resultatet vil være det motsatte av det som ønskes: Færre vil kunne vaksinere seg. Vi bør sette i gang et vaksinasjonsprogram, og det er vi i gang med. Denne salen har vedtatt det, og det følges opp i statsbudsjettet for 2025. Vi starter med aldersgruppen 65 år og eldre. Vi etablerer også en påminnelsesordning for vaksinasjon. Både dette og barnevaksinasjonsprogrammet er viktig for at vi skal forebygge sykdom, sykefravær og dødsfall – en forebygging som også vil ha effekt på helsetjenestene våre, fordi det vil bidra til at færre trenger behandling. Vi er alle enige om at vaksiner er bra, og at vi trenger dem i møte med nye utfordringer i helsetjenestene. Vaksiner mot vannkopper til barn og mot helvetesild til voksne er under utredning, og vi ser fram til resultatet av dette.

Det har vært en interessant debatt så langt. På helsefeltet har fokuset vært på ventetidene – og det med rette. Ventetidene må ned, etter at de begynte å øke i 2017 og ble kraftig forverret gjennom en pandemi som skapte store utfordringer for helsetjenestene våre. Det som er interessant, er at det ropes høyt i denne sal, men det er få forslag til endringer, annet enn gamle løsninger som fritt behandlingsvalg og ulike potter til private, som jo ikke tok ventetidene ned. De har økt fra 2017, to år etter at fritt behandlingsvalg ble innført. Vi har ingen allergi mot bruk av private. Vi bruker mer penger på å kjøpe tjenester fra private nå enn det Høyre gjorde da de satt i regjering, og det er helt greit, men dette skal ikke organiseres på siden, med en mangelfull samhandling og integrering med vår felles helsetjeneste. Det vil ikke fungere optimalt. Det vi trenger mer av, er samarbeid mellom store og små sykehus og mellom sykehus og kommuner. Vi må sørge for at folk som er pasienter, ikke blir kasteballer i systemet. Vi må sørge for at legene som står på akutten, ikke må ta en lang ringerunde for å finne ut av hvilke legemidler pasienten som kommer inn, går på. Vi må sørge for at pasienter som er ferdigbehandlet på sykehus, har et tilbud å komme hjem til, og at senga på sykehuset kan brukes til nye pasienter. Vi må gjøre opplevelsen av og kostnadene ved å flyttes mellom kommunehelsetjenesten og sykehusene mindre. Det er samarbeid som vil bidra til at vi tar ned ventetidene, for vi må ikke bare bruke pengene mer effektivt, vi må også sørge for at sykepleierne, helsefagarbeiderne, legene og alt annet helsepersonell har muligheten til å jobbe mer effektivt, ikke ved å løpe fortere, men fordi samhandlingen fungerer bedre. Derfor er det på sin plass – og med rette – at regjeringens hovedfokus har vært på akkurat dette. Vi har samlet partene rundt bordet, fordi det vil bidra til at vi finner løsninger som henger sammen. Det holder ikke at vi i denne salen vedtar spennende formuleringer. De må være forankret ute i tjenestene, og det sørger nå helseministeren for. Vi har innført et samhandlingstilskudd som gir økonomiske insentiver til å samarbeide. Det er det motsatte av sånn situasjonen har vært. Dette er penger som vil sette i gang mange nye, spennende prosjekter som vil gi effekt på ventetidene, og som vil gjøre at pasientene møtes av helsetjenestene på en bedre måte. Vi er også på vei til å løse fastlegekrisen. Fastlegen er kanskje den viktigste brikken i helsevesenet. 90 pst. av pasientene blir ferdigbehandlet hos fastlegen, og når mange står uten fastlege, legger det ekstra trykk på de øvrige helsetjenestene. Vi har eksempler på at dette fungerer godt. Hallingdal Sjukestugu samarbeider på en utmerket måte, der pasienten flyttes fra en sykehusseng til en kommunehelseseng uten å bytte seng. Hun ligger i den samme senga. Da snakker vi om godt samarbeid, hvor kommunene og spesialisthelsetjenesten henger godt sammen. Skal dette fungere, må vi også ha penger. Vi må ha en vekst i sykehusbudsjettene som går utover demografi. Det leverer vi på: 5,5 mrd. kr gjør at vi er langt over demografiutviklingen, og det er jeg veldig glad for.

Mennesker havner jo i pressede økonomiske situasjoner der man ikke nødvendigvis hjelpes av en skoletime hvor man har lært om høy rente. Det er også interessant hvordan Fremskrittspartiet i mange sammenhenger er opptatt av friheten til, men veldig lite opptatt av friheten fra. I denne sammenhengen handler det om friheten fra å bli utsatt for markedsføring i en presset økonomisk situasjon der man ikke ser konsekvensen av den handlingen man gjør. Så hva er grunnen til at Fremskrittspartiet, som ellers gir uttrykk for å være opptatt av sårbare grupper i samfunnet, i denne saken vil prioritere profitten til utlånsselskap framfor å beskytte mennesker som i et svakt øyeblikk kan ende opp med å ta opp lån som kan ødelegge framtiden deres?

Økonomi og trygghet henger som kjent sammen. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har bedt om at det legges fram et forbud mot markedsføring av kreditt- og forbrukslån, såkalt usikret gjeld. Fremskrittspartiet stemte imot det. 693 mennesker tok livet sitt i 2023. Sju av ti var menn. De fleste hadde ikke en kjent psykisk lidelse. Det er mange faktorer som gjør at man får forhøyet risiko, og da må vi ta tak i det vi kan for å forebygge. Sammenhengen mellom gjeldsproblemer og psykiske helseproblemer er godt dokumentert. I en svensk studie fant man at av 600 mennesker med store gjeldsproblemer hadde nesten én av fem minst en gang forsøkt å ta sitt eget liv. Mitt spørsmål er: Er Fremskrittspartiet fortsatt uenig i at vi bør forby markedsføring av usikrede lån og forbrukslån med høy rente, som gir gjeld som kan gå på bekostning av den psykiske helsen og i verste fall øke selvmordsfaren?