OverStortinget

Først: Takk til representanten Bjørlo for å løfte debatten. Jeg er enig med forrige taler i at dette er en veldig viktig debatt for Norge, men mener at den ikke kan holdes uavhengig av et spørsmål om vår tilknytning til EU, for det er nettopp det som er kjernen her. Jeg ønsker å understreke følgende: Norge, norsk industri og norske arbeidsplasser over hele landet er helt avhengig av at det europeiske fellesskapet, og deres 27 medlemsland, lykkes, for det er vårt nærmeste og viktigste marked. Det er en grunn til at Norge er med i EØS-samarbeidet. Det er en grunn til at all erfaring med og alle evalueringer av dette samarbeidet viser at mulighetene EØS-avtalen skaper for Norge, gir oss større økonomisk vekst og velferdsutvikling enn vi ville hatt om vi sto utenfor. Likevel vil en regjeringspartner si opp Norges viktigste avtale. Da er det ikke betryggende å høre næringsministeren si at regjeringen er våken og følger nøye med. Det vil ikke holde over tid når EU nå går i gang med sine ambisiøse planer for fortsatt grønn omstilling, med styrking av både produktivitet og konkurransekraft som mål. De investeringene og den regelverksutviklingen som Draghi foreslår i sin rapport, og som mest sannsynlig kommer tilbake i en modifisert form, vil Norge nå stå utenfor. Selv om vi knytter oss til de programmene som nå utgjør mer enn 100 tilleggsavtaler Norge må ha for å henge med og sikre våre interesser, er det ikke nok. Skal dette europeiske samarbeidet lykkes, må de europeiske landene samarbeide tettere og mer langsiktig, og det står Norge utenfor. Da finanskomiteen nylig besøkte Singapore, ble vi utfordret i fire ulike møter med både norske eksportbedrifter og singaporske miljøer på hvordan Norge ville delta for å følge opp og være en del av framtidens Europa, nettopp på bakgrunn av Draghi-rapporten. Det var det egentlig ingen i komiteen som kunne svare godt på, men jeg skjønner at vi burde ha sagt at vi er våkne og vil følge med. Litt av bakgrunnen for hvorfor Singapore er opptatt av EU, er at det europeiske fellesskapet nå er en trygg havn i en urolig verden, der økende polarisering, regionalisering og proteksjonisme og handelskrig setter små land som Norge og Singapore i skvis. Jeg tror ingen der ville ha tatt ordene om at Europa og EU er «dritten i midten» i sin munn. Tvert imot ser de på EU som det trygge fellesskapet av liberale demokratier som det fortsatt er godt å samarbeide med. Det er en grunn til at når Singapore innfører en grønn taksonomi, er den identisk med EUs. Det er for å sikre globale verdikjeder der EU er en global normgiver og pådriver. Jeg hører næringsministeren si at ikke alle problemer i verden løses av skattelette. Det er jeg for så vidt enig i, men man trenger heller ikke å skape problemer gjennom å øke skatt på kunnskap, på arbeid – som arbeidsgiveravgiften – og på norsk eierskap gjennom både økt utbytteskatt og formuesskatt og å straffe gründere og entreprenører som skaper de arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Når regjeringen ser resultatet av sin egen politikk, strammer de også inn exitskatten og skaper da en berlinmur for investeringer og utflyttinger som en motvekt til egen politikk. Et av hovedpoengene til Draghi er at europeiske land bruker mye penger på å støtte både forskning, innovasjon og gründerskap, men at de taper bedriftene som dette skaper, ut av Europa – mange av dem til USA. I Norge setter den norske regjeringen fart på akkurat den samme utviklingen gjennom uforutsigbare rammevilkår, økte skatter og manglende medvirkning til utviklingen av det Europa vi er en del av. Det er derfor jeg vil understreke at vi trenger et tettere og mer integrert samarbeid med EU. Det er ikke mulig å ha denne debatten uten å snakke om det og tro at vi kan stå utenfor, når vi ser at EU nå tar grep for å løse de utfordringene som de anerkjenner og har jobbet med i flere år. I tillegg må vi selvfølgelig, som flere har vært inne på, ha en økt norsk satsing på utdanning, forskning og utvikling.