Noen ganger er politikk komplisert, og andre ganger handler det om sunn fornuft, men jeg har etter noen år på dette huset lært meg at når man selv mener noe, mener man jo at det representerer den sunne fornuft. Jeg vil likevel begynne med å takke Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre for godt samarbeid om Høyres forslag. Så er jeg også glad for at Arbeiderpartiet er rause nok til å anerkjenne at det er et konstruktivt forslag som de også gjerne skulle støttet med en annen tidslinje. Saken dreier seg selvsagt om hvorvidt aksjesparekonto også skal kunne brukes til å investere i selskaper notert på markedsplasser for små og mellomstore bedrifter, slik som Euronext Growth – eller sagt enklere: Skal vanlige sparere få muligheten til å investere i morgendagens bedrifter, på samme måte som de kan investere i etablerte selskaper? Slik ordningen fungerer i dag, er det et lite paradoks. Når et selskap er stort, modent og godt etablert, sier staten: Dette kan du eie gjennom aksjesparekonto. Men når selskapet er ungt, voksende og på jakt etter kapital for å skape nye arbeidsplasser, sier staten: Vent til de har blitt store. Arbeiderpartiet har vært opptatt av at endringen vil kreve noe teknisk omlegging, men hvis vi mener alvor med å mobilisere privat kapital til nye bedrifter, må systemene kunne justeres når det er åpenbart fornuftig. Norske vekstbedrifter konkurrerer nemlig ikke bare lokalt. De konkurrerer internasjonalt om kapital, kompetanse og tempo. I Sverige har man allerede åpnet for denne typen investeringer, gjennom «investeringssparkonto». Vi kan ikke møte den konkurransen med å stå på perrongen og diskutere billettreglementet idet toget er i ferd med å gå. Vi mener det er nok tid til at hastverk ikke blir lastverk, men at vi sørger for å styrke norsk konkurransekraft. Det er noen som peker på at unge selskaper er mer risikable. Det er selvfølgelig riktig. Investeringer i mindre selskaper innebærer ofte høyere risiko. Til gjengjeld kan gevinsten bli desto større hvis selskapet vokser seg stort. I tillegg kan alle investere i slike selskaper i dag, bare ikke gjennom aksjesparekonto. Aksjesparekontoen ble innført for å gjøre det enklere å spare for å bidra til kapitaltilgang for norske bedrifter. Den har vært en suksess. Flere nordmenn har blitt medeiere i næringslivet og har fått mulighet til å starte kapitalismen nedenfra. De har fått mulighet til å sette sparepengene i arbeid og ikke bare ha dem stående på konto. Dette forslaget handler i bunn og grunn om tillit til folk, tro på gründere og vilje til å la privat kapital bidra til å bygge nye arbeidsplasser. Vi trenger flere bedrifter å leve av i framtiden. Da må vi gjøre det enklere å investere i dem i dag. Derfor er Høyre veldig glad for at forslaget får flertall.

Representanten Bjørnstad inspirerte meg til å gå opp på kontoret og printe ut en høyesterettsdom, fordi han minnet oss om vårt ansvar for å bidra til en opplyst offentlighet. Jeg siterer: «Høyesterett fastslår at ACER/ESA ikke kan bestemme om det skal bygges nye utenlandskabler, eller forby restriksjoner på eksport av kraft. Heller ikke strømpriser kan ACER/ESA fastsette. Dette er Nei til EU enig i. Organisasjonen har imidlertid argumentert for at vedtak fra ACER/ESA indirekte kan påvirke strømprisene. Høyesterett mener at en slik effekt ikke kan være annet enn marginal sett i lys av det som uansett følger av at utenlandskablene finnes og inngår i det europeiske kraftmarkedet som Norge uansett er en del av. Strømprisene er en funksjon av en rekke forhold, så som overføringskapasitet, værforhold og prisen på annen energi.» Høyesterett kom også fram til at myndighetsoverføringen er lite inngripende, og at Stortinget ikke brøt Grunnloven i 2018. Hva har så dette med revidert budsjett å gjøre? Jo, jeg tror at kostnaden for denne knusende dommen er den direkte årsaken til at en økning i posten til EU-opplysning har blitt forhandlet fram av nei-partiene Senterpartiet og SV. Nei til EU skriver i hvert fall på sine nettsider at de får 2 mill. kr ekstra på statsbudsjettet. Det fine med at den tapende part i en faktaresistent debatt får mer, er at også den andre parten får mer. Jeg tolker det som at en ny Europa-debatt ønskes velkommen i neste periode, og jeg håper at den i hvert fall blir faktabasert. Finansministeren nevnte i en replikk at Norge ikke har spesielt høyere skattenivå enn våre naboland. Nei, men i tillegg til et høyt skattenivå har jo vi også 542 milliarder oljepenger på toppen. Ifølge OECD bruker Norge mer på utdanning enn de fleste, men norske elever skårer lavere enn snittet. Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn noen andre land, men likevel går ikke turnusene opp. Vi bruker mer på helse enn de fleste andre land, samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær. Til tross for høye oljeinntekter er skattene nå blant de høyeste i OECD. Norge har generelt et langt høyere utgiftsnivå enn våre naboland, og under Støre-regjeringen har det ikke blitt bedre. I stedet for å opprettholde trykket på reformer har Støre-regjeringen ikke bare reversert flere av dem, men bruker også mer penger på å opprette politikontorer ingen etterspør, passkontorer der ingen bor, og gjenoppretter fylker og kommuner – for å nevne noe. Mer skatt betyr ikke nødvendigvis mer velferd. Det kan også være at vi bruker fellesskapets ressurser feil. Vi kan bedre, vi kan prioritere bedre, og det er derfor vi trenger en ny regjering til høsten.

Heidi Nordby Lunde (H) [20:13:55] (ordfører for saken): Jeg mistenker at min fremste kvalifikasjon for å være ordfører for denne saken er at jeg aldri har kvalifisert meg til pendlerbolig og heller ikke har lappen. Derfor takker jeg for arbeidet og samarbeidet for å klargjøre og samles om et felles regelverk. Særreglene for stortingsrepresentanter er bl.a. begrunnet i demokratihensyn, om at stortingsrepresentantene skal kunne utøve stortingsvervet på like vilkår, uavhengig av geografisk tilhørighet og livssituasjon og i det politiske vervets uforutsigbare karakter. Det var et sterkt ønske om å forenkle, forbedre og gjøre bosteds- og pendlerregler for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer tydeligere. Dette har komiteen i hovedsak samlet seg om. Det er ikke store avvik fra det som har blitt foreslått og vært på høring, men et flertall har valgt å opprettholde dagens avstandsregel for å unngå nye unntaksregler eller klargjøring av særskilte behov, slik ulike mindretall har foreslått. Hele hensikten med de foreslåtte endringene var nettopp å redusere unntak, uklarheter og skjønn, ikke skape nye. Dette kan svekke den tilliten vi har som stortingsrepresentanter, og som vårt demokrati er helt avhengig av. Det er også en grunn til at vervet som stortingsrepresentant ikke er omfattet av arbeidsmiljøloven. Det forventes noe annet og noe mer enn i et 8–16-arbeidsforhold og av ordinære pendlere generelt. Det blir derfor feil å sammenligne ordningene, gitt det politiske vervets uforutsigbare karakter. Vårt privilegium som stortingsrepresentanter er ikke gleden ved å fylle ut reiseregninger. Det er ikke fordi vi hater familie og venner vi holder på med dette, og trenger pendlerbolig for å slippe å tilbringe tid med dem vi er mest glad i. Vårt store privilegium er å stå opp for de verdiene som bringer oss sammen, møte mennesker land og strand rundt og ikke bare bli kjent med hele Norge, men få lov til å jobbe for at Norge og verden kanskje blir litt bedre enn det kunne vært under et helt annet regime og styre, der avstanden mellom folk og folkevalgte var større. Etter tolv år på Stortinget føler jeg at jeg har et relativt godt grunnlag for å si at det virkelig er et tverrsnitt av befolkningen som er representert her. I forbindelse med avdukingen av statuen av Anna Rogstad i morgen, gikk det ut en mail fra Stortingets administrasjon. Der sto det at ved valget i 2021 var om lag 45 pst. av de innvalgte representantene kvinner, at det er det mest likestilte Stortinget noensinne, og at Stortinget er et av de mest likestilte parlamentene i verden. Det er det nok mange grunner til, men det kan tenkes at det å legge til rette for demokratisk representasjon og deltagelse er en av dem.

I fjor skrev NRK en sak om overgrepsmottaket i Oslo med overskriften «Ofre har rett og slett vært redde for å dø». Ofre har vært redde for å dø. Mottaket ble oppsøkt av 748 personer i 2023. Til sammenligning registrerte Oslo politidistrikt bare 401 anmeldelser, altså 347 færre enn antall personer som oppsøkte overgrepsmottaket. Samtidig er det grunn til å anta at mange som opplever voldtekt og overgrep, aldri søker hjelp. Skammen for å ha havnet i den situasjon, eller redselen for ikke å bli trodd, er for stor, med god grunn. Lytt til denne setningen, uttalt offentlig av en norsk statsadvokat: «Det er forskjell på en som banker opp, eller truer med å banke opp, en kvinne for så å voldta henne, og en som tar seg til rette når en beruset kvinne har sovnet i sengen hans.» En som tar seg til rette, du! Når dette sies av en statsadvokat, trenger vi ikke lure på hvorfor mange ofre ikke anmelder. Da kan man jo tenke litt på hvem vi synes det er greit at tar seg til rette overfor f.eks. datteren vår. Ja, det er forskjell på en som banker opp og voldtar, og en som voldtar. Den som banker opp og voldtar, skal dømmes for voldtekt og vold. Volden i voldtekten er overgrepet. Eventuelle trusler og slag kommer i tillegg. Den som voldtar, skal dømmes for voldtekt. Jeg fatter ikke hvorfor dette skal være så vanskelig. Den som blir voldtatt – som opplever at noen bare tar seg til rette – er kanskje nettopp redd for å bli banket opp, eller har rett og slett vært redd for å dø. De som nå føler behov for å ironisere over om man trenger en kontrakt for å ha sex eller – Gud hjelpe – utvikle en app for samtykke, har virkelig ikke skjønt det. Det store flertall av i hvert fall kvinner vet at det er å signere vekk sin egen rett til å si nei, sin egen sikkerhet og den allerede ekstremt lave muligheten for at en overgriper kan bli dømt. Det blir ikke vanskeligere å ha sex – med mindre man da vanligvis ikke opplever å ha en faktisk villig partner – med denne loven. Samtidig skal ikke en samtykkelov gå på bekostning av borgernes rettssikkerhet. Loven skal ikke påvirke uskyldspresumpsjonen, bevisbyrden eller det strenge beviskravet som er i straffesaker. Det vil fortsatt være påtalemyndigheten som har bevisbyrden. Enhver er fortsatt uskyldig til det motsatte er bevist, og enhver rimelig tvil skal fortsatt komme den tiltalte til gode. Forskjellen ved lovendringen er at spørsmålet om det forelå samtykke, blir en del av bevisvurderingen. Det er mange som har jobbet for denne endringen over lang tid, og jeg vil takke dem for deres ukuelige arbeid, som viser at det nytter.

Én fornybar ressurs er investorer og næringsdrivende, som beviselig har skapt arbeidsplasser i Norge og bidratt til verdiskaping som også SV nyter godt av når de skal fordele gjennom sine budsjetter. Men med SVs politikk og SV som pådriver for Arbeiderpartiets politikk i regjering har vi sett at eiere og næringsdrivende med skattbare verdier for 50 mrd. kr har rømt landet. Da lurer jeg litt på: Hvor høyt skal skattenivået egentlig opp, og hvor mange skal ut?

Jeg tror ikke det er kutt i lederlønninger i staten, som man kan mene mye om, som kommer til å være det som gjør Norge bærekraftig framover. Det er mye jeg ikke forstår med SVs politikk, men det er ett område jeg hadde håpet vi kunne være enige om, og det er utbygging av fornybar energi og fornybar kraft. Nok kraft er en forutsetning for å sikre både ny og eksisterende norsk industri og arbeidsplasser over hele landet, men SV sier jo nei til utbygging av det meste av ny lønnsom kraft, både vannkraft og vindkraft på land. I stedet vil de bruke av skattebetalernes penger – og det er kanskje derfor de trenger disse skatteøkningene – til å subsidiere flytende havvind uten egentlig å vite hvor mye kraft det vil gi. Jeg lurer da på: Når SV sier nei til den lønnsomme kraften, hvor mye er de da interessert i å øke skattene for å bygge ut den kraften vi faktisk trenger til å omstille Norge og trygge arbeidsplasser og norsk verdiskaping over hele landet?

Alltid når jeg hører på SV, legger de det fram som at det eneste alternativet til å øke allerede høye skatter, noe som altså driver næringsdrivende og verdiskapere ut av landet, er å kutte i velferdstjenester. Men det er jo ikke det. Dette er en falsk motsetning. Det er faktisk mulig å øke barnetrygden, redusere helsekøene og trygge velferdsstaten samtidig som man reduserer skattene og sikrer grunnlaget for den verdiskapingen vi trenger for nettopp å drive omfordeling. SV har et helt statisk samfunnssyn. Der Høyre ser mulighet for reformer og for å bruke ny teknologi for å gjøre ting annerledes, ser ikke SV mulighet for endringer. Vi kommer til å mangle arbeidskraft. Det betyr at vi ikke kan fortsette som før – og det nytter ikke å ta inn mer penger, for man får ikke flere folk. Så høres det ut som enhver skattekrone blir perfekt brukt; det er ingen mulighet for reformer. På de tolv årene jeg har sittet her, har jeg til gode å høre SV foreslå noe som vil effektivisere offentlig sektor. Jeg lurer på om Sjalg Unneland har noe forslag til det?

Nei, dette var et begrep som kom på 1980-tallet, som veldig mange har snakket om. Nå har jo Arbeiderpartiet og også finansminister Jens Stoltenberg tatt initiativ og sagt at man ønsket et bredt skatteforlik. Jeg antar at det er en innrømmelse av at det som har skjedd de siste tre årene, ikke har vært så vellykket, og at man kan gjøre endringer for å fremme norsk næringsliv og sikre norske arbeidsplasser over hele landet. Representanten sier at tro er et personlig spørsmål. Dette er modeller partiet Rødt ikke tror på, for de har jo et helt annet verdenssyn på hvordan verdier skapes, og den troen deler ikke jeg.

Jeg er glad for at mennesker som Putin og Trump ikke fører til grunnleggende endringer i norske partiers politikk og innretning, for vi mener at formuesskatten faktisk er skadelig for norsk industri og videreutviklingen av norske arbeidsplasser over hele landet. OECD skriver at til tross for høye oljeinntekter ingen land rundt oss har, har vi nå blant de høyeste skattene i OECD. Dette kommer ikke uten en kostnad i den andre enden. Det å ta inn og pålegge skatt betyr jo noe for både norske eiere og norsk næringsliv på lang sikt, noe denne perspektivmeldingen viser. Man har tatt inn høyere skatter, og allikevel kommer underskuddet på budsjettene nå framover til å være større. Vi mener vi skal fremme, ikke hemme, norsk næringsliv, og da mener vi at formuesskatten er en del av løsningen på det.

Jeg har ikke tallene foran meg til å kunne svare på om skattetrykket er høyere nå enn i 2021, men SV har ikke bare bidratt til høyere skattetrykk, de har vært en aktiv pådriver for at vi bl.a. har fått doblet eierbeskatningen, og også ført til en skatteflukt fra Norge fra investorer og bedriftseiere som kunne vært her og skapt arbeidsplasser som ville bidratt til omstillingen av Norge og inntekter vi skal bruke til nettopp fordeling, som også Høyre er for. Det handler ikke bare om det generelle skattetrykket, det handler også om hvordan skattene er innrettet. Er de innrettet på en slik måte at det hemmer og ikke fremmer næringsutvikling, er det skadelig for norsk økonomi. Det er derfor vi hele tiden snakker om helheten, enten det er skatter, nivåer eller innretningen av avgifter, mens jeg opplever at SV stort sett bare sier mer, mer, mer, uten å ha en idé om hvilke virkninger det har, og hvordan det på sikt kommer til å skade norsk økonomi og derfor også muligheten for omfordeling.

Det er ikke alle som vet det, men jeg har en mørk framtid i Fremskrittspartiets Ungdom, hvor jeg bl.a. var med på å vedta politikk som gikk ut på at forurenser skal betale. Det er en politikk jeg fortsatt står for, fordi jeg mener at det fører til både teknologiutvikling og nødvendig omstilling som sikrer både arbeidsplasser og næringslivet på sikt. Representanten Steffensen vet like godt som meg at vi som samarbeidspartnere i regjering klarte å redusere både skatter og avgifter – og det er jeg sikker på at vi skal kunne klare igjen – og at Høyre i regjering var en pådriver for å fjerne formuesskatten helt, samtidig som Fremskrittspartiet var blant dem som kjempet mot. Blant annet gikk daværende finansminister Siv Jensen ut i 2017 og sa at det nå måtte bli slutt på skattelettelser til de rike, fordi de ikke ønsket å gå videre med formuesskatten. Jeg tenker det er helheten i politikken som gjelder, og der kommer Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti antageligvis til å finne fram til gode løsninger sammen etter valget.

Jeg er enig i at vi skal ha aktivitet og bosetting over hele landet. Derfor sørger også Høyre for en aktiv næringspolitikk som bidrar til nettopp det, for der folk vil bo, vil de også jobbe – og motsatt. Slik jeg ser det, har vi i løpet av de tre årene Senterpartiet satt i regjering, ikke sett en stor flyttestrøm fra de stedene folk har valgt å bosette seg i dag, til de stedene Senterpartiet mener man skal bo. Det er flere tiltak vi ønsker å se på for å sørge for at vi har en grunnbosetting over hele landet, også av beredskapsgrunner, men akkurat nå ønsker ikke jeg å være en garantist for Senterpartiets politikk når Høyre kommer inn i regjering.

Ja, det er helt riktig som Senterpartiet sier, at de har gjennomført mange tiltak for kommuner som gjerne er små. Som jeg sa i mitt innlegg, ser vi også at man prioriterer å gjenopprette politikontorer ingen har bedt om. Det er feil bruk av ressursene. Å opprette passkontorer der ingen bor, mener vi er feil bruk av ressursene, og også å opprettholde grendeskoler som har for lavt elevgrunnlag til ellers å ville overleve. Vi ser også at Senterpartiet på sin vakt har sviktet storbyene, der barnefattigdommen er størst, gjennom å fordele ut til de kommunene for å sørge for tilflytting der det ikke bodde nok folk i utgangspunktet. Det mener vi er feil prioritering. Det er nettopp det perspektivmeldingen også peker på: at vi må bruke ressursene bedre, organisere Norge bedre, for å få mer kvalitet i tjenestene ut der folk faktisk bor.

Høyre vil ikke svekke formuesskatten. Vi vil fjerne den på arbeidende kapital. Bedriftseiere, som skaper arbeidsplasser over hele landet, sier at det forhindrer omstilling og investering i nye arbeidsplasser. Arbeiderpartiet gjør det Arbeiderpartiet alltid gjør, nemlig å skape en falsk motsetning mellom skattelette og velferd. Jeg har lyst til å minne om at vi under Solberg-regjeringen fjernet arveavgiften, reduserte skatt for vanlige inntekter og også for næringslivet, samtidig som vi økte barnetrygden, innførte gratis barnehage for lavinntektsfamilier og reduserte helsekøene for å få syke folk friske raskere, bare for å nevne noe. Det er av og til nødvendig å gjøre endringer i sosiale ytelser, f.eks. ordningen med arbeidsavklaringspenger, som ble kalt for et rullebånd ut av arbeidslivet. Jeg mener at ingenting er så usosialt som ikke å gjøre nødvendige endringer i ordninger som enten ikke fungerer, eller som fungerer mot sin hensikt. Det er Høyre villig til å gjøre. Jeg skulle ønske at et styringsparti som Arbeiderpartiet var villig til å gjøre det samme.

Jeg synes alltid det er interessant at Arbeiderpartiet må nesten 100 år tilbake i tid for å beskrive hvilken utvikling Norge har gått gjennom. Det er ingen i denne sal som er uenig i at endring i samfunnet krever politisk vilje og ønske. Jeg har lyst til å minne om at Høyre satt på Stortinget og var med på å foreslå sosiale reformer før Arbeiderpartiet i det hele tatt var representert på Stortinget. Åpenbart ønsker vi også reformer som gjør at ulikhetene går ned. Samtidig har jeg lyst til å påpeke at selv om man hadde fjernet formuesskatten på arbeidende kapital, ville de 10 pst. rikeste i Norge betalt rundt 40 pst. av personskatten i Norge. Også under Høyre, som satt åtte år i regjering, betalte de rikeste hoveddelen av personbeskatningen. De med de bredeste skuldrene skal også bære den tyngste børen, og det er alle vi i denne sal enige om.

Jeg synes det er en spennende tanke at mens vi diskuterer perspektivmeldingen her i denne sal, går Norges første astronaut, Jannicke Mikkelsen, i bane rundt jorden. Det gir noen perspektiver. Perspektivmeldingen erstattet i sin tid langtidsprogrammet, som interessant nok kom i forbindelse med Marshall-hjelpen, der USA krevde at mottakerlandene skulle lage en plan for hvordan de skulle bli økonomisk uavhengige av dem. Det er jo et interessant bakteppe for dagens debatt, med dagens geopolitiske situasjon. Norge har veldig gode forutsetninger for å møte framtidige utfordringer, men uten nødvendige reformer svekkes vår økonomiske motstandskraft. Økende geopolitisk risiko, svak produktivitetsvekst og høy offentlig pengebruk truer vår langsiktige velstand. Perspektivmeldingen viser at inntektsveksten per innbygger kan bli nær null fram mot 2060, noe som utfordrer generasjonskontrakten – vårt løfte om å etterlate oss samfunnet i bedre stand til generasjonen etter oss. Regjeringens politikk har svekket det budsjettmessige handlingsrommet, og innstrammingsbehovet har økt siden perspektivmeldingen i 2021. Norge står i den alvorligste sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Høyre mener at regjeringen i perspektivmeldingen undervurderer behovet for omprioriteringer på grunn av økte utgifter til forsvar og beredskap, og heller ikke tar inn over seg det store behovet for omstilling Norge har. Regjeringen har økt skattene med over 120 mrd. kr og oljepengebruken med 135 mrd. kr siden 2022. Budsjettdisiplinen er svekket, og midlertidige inntekter og engangsposter har blitt brukt til varig økte utgifter. Næringslivet har fått en uforutsigbar skattepolitikk, og investorer og bedriftseiere med mer enn 50 mrd. kr i formue har flyttet fra landet. Dette svekker Norges muligheter for omstillinger og investeringer, framtidig verdiskaping og norske arbeidsplasser, og dermed også skatteinngangen, som skal finansiere velferd og de oppgavene vi må løse i fellesskap. Høyre foreslår derfor en helhetlig skattereform for å sørge for et konkurransedyktig skattenivå for norsk næringsliv. Ifølge OECD bruker Norge mer på utdanning enn de fleste, men norske elever skårer lavere enn snittet. Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn andre. Likevel går ikke turnusene opp. Vi bruker mer på helse enn de fleste andre land samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær, og til tross for høye oljeinntekter er skattene nå blant de høyeste i OECD. Norge har også et langt høyere utgiftsnivå enn våre naboland. Dette viser at det bør være mulig å løse oppgavene smartere og bruke ressursene bedre og dermed kunne styrke både velferd og verdiskaping gjennom skattelette og reformer. Derfor satte regjeringen Solberg i gang et omfattende reformarbeid for å sikre økt kvalitet og bedre ressursbruk, gjennom bl.a. jernbanereform, kommunereform, politireform og domstolsreform, for å nevne noe. Reformarbeidet har ikke bare stoppet opp, det er også delvis reversert. Regjeringen Støre har gitt oss flere fylkeskommuner, opprettet politikontorer ingen har bedt om, og passkontorer der ingen bor, samt gratis ferjer der turister fortrenger lokalbefolkningen – kort sagt gjort det motsatte av hva perspektivmeldingen foreskriver. Vi vet at arbeidskraftmangelen vil øke, særlig i helse- og omsorgssektoren. Reformer er ikke bare nødvendig for å organisere Norge bedre, men også for å få flere i arbeid. Regjeringen Støre har fjernet viktige virkemidler for å få flere inn eller tilbake i arbeidslivet. Arbeidsorientert uføretrygd, som gjorde det lettere for folk på trygd å jobbe litt, er avviklet. Det samme er inkluderingsdugnaden i offentlig sektor, og midlertidige ansettelser og innleie er strammet inn. Det grønne skiftet må sikre vekst og arbeidsplasser, men perspektivmeldingen mangler en konkret strategi for energiomstilling og utslippskutt. Økt fornybar kraftproduksjon er avgjørende for industri og konkurransekraft. Samtidig vil verden trenge olje og gass i overskuelig framtid, og Norge må fortsette leting innenfor klimaforpliktelsene. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for Norge. Forsvarskommisjonen, totalberedskapskommisjonen, koronakommisjonen og det regjeringsnedsatte EØS-utvalget anbefaler alle sammen et tettere og mer integrert samarbeid med EU for å bevare norske interesser, men det er nesten ikke nevnt i perspektivmeldingen. Det er også et spørsmål om hvor tett og integrert samarbeid med EU vi skal fortsette å be om, før vi like gjerne kunne ha meldt oss inn. Etter fire år med feil kurs trenger Norge en ny regjering som tar tak i disse utfordringene og sikrer en bærekraftig økonomi, et sterkere forsvar og bedre vilkår for verdiskaping. Med dette tar jeg opp Høyres forslag.

Høyre er en del av flertallet som saksordføreren redegjorde for, og understreker at Temu er en av flere netthandelsplattformer som fører til mange problemstillinger. Problemet er ikke at de ofte tilbyr billigere produkter av lav kvalitet med kort levetid – det er selvfølgelig også et problem – men at de utfordrer forutsetningen for handel på like vilkår gjennom at de verken oppfyller europeiske standarder for helse, miljø og sikkerhet eller blir ilagt toll og avgifter. Aktører som ikke forholder seg til et gitt regelverk, kan produsere varer billigere enn de aktørene som forholder seg til regelverket. Det fører til at norske og europeiske aktører blir utkonkurrert. Derfor er det viktig at internasjonale aktører forholder seg til norsk og europeisk regelverk når de opererer i disse markedene, både for å sikre og verne forbrukerne og for å sikre at både norske og internasjonale aktører konkurrerer på like vilkår. Høyre deler forslagsstillernes bekymring over at varer fra Temu kan inneholde helse- og miljøfarlige kjemikalier generelt, men særlig i leker, klær og andre produkter som er tiltenkt barn. Det kan derfor være hensiktsmessig å styrke tolletatens kontroll og Miljødirektoratets stikkprøvekontroll med varer importert fra Temu og andre risikoleverandører. Høyre er, i likhet med flere, positive til reguleringsarbeidet som pågår i EU overfor netthandelsaktører som Temu. EUs nye forordning om digitale tjenester, Digital Services Act, DSA, skal sikre et tryggere internett for forbrukerne, beskytte grunnleggende rettigheter og bidra til en åpen og rettferdig netthandel. Temu er en av plattformene som er underlagt den strengeste reguleringen i DSA, og ved brudd på reguleringene av denne typen plattformer ilegges kraftige bøter, som kan bidra til endring. Derfor er Høyre enig med dem som mener at forordningen kan bidra til bedre regulering av Temu og lignende selskaper, og at forordningen bør implementeres i norsk lov så snart som mulig. Høyre mener også at regjeringen bruker for lang tid på å innlemme EU-rettsakter i norsk lov og ønsker fortgang i implementeringen. Når vi ikke stemmer for forslaget som berører akkurat dette i dag, er det fordi vi mener at det er lite realistisk å få til dette allerede i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025. Utover det støtter Høyre innstillingen.

Premisset i 2001 var at det er skatter og avgifter som hemmer vekstevnen i norsk økonomi. Vi er jo enige om at vi trenger skatter og avgifter for å finansiere både velferdsgoder og viktige ting som f.eks. forsvar og sikkerhet. Istedenfor å gjøre økonomien mer produktiv, har regjeringen Støre brukt stortingsperioden til å reversere reformer, skape politisk risiko gjennom uforutsigbar skattepolitikk, gjort det vanskeligere for bedrifter å ansette og gjenopprettet et stort antall fylkeskommuner eller politikontor og tingretter ingen har etterspurt. Skattene er nå blant de høyeste i OECD, til tross for høye oljeinntekter og med et langt høyere utgiftsnivå enn våre naboland, uten at det er merkbart høyere nivå på disse tjenestene. Hvis det er slik at Norge er verdens beste land å investere i, hvorfor har vi hatt ti kvartaler med utenlandsk investorflukt fra Oslo Børs, og hvorfor har norske investorer flyttet til Sveits i hopetall? Tyder ikke det på at denne skattepolitikken og uforutsigbarheten har slått hardt ut for Norge?

Takk for svaret. Høyre er enig i at høyere arbeidstilbud også bidrar til å styrke vekstevnen i norsk økonomi og har derfor foreslått mer i skattelette til nettopp enkeltpersoner og husholdninger, for å bidra til det. Jeg merker meg at statsråden sier at det nåværende skattesystemet er godt forankret, men kritikken av det som har skjedd de siste årene, er jo nettopp at det har skjedd raske endringer som har ført til uforutsigbarhet og skapt politisk risiko. Jeg skulle nesten ønske at statsråden hørtes noe mer overbevist ut i sitt svar enn det han faktisk gjør. Støre-regjeringen vil i sin regjeringsperiode ha krevd inn over 120 mrd. kr mer i skatt sammenlignet med om skattenivået hadde vært holdt på et uendret nivå. Er finansministeren da enig i at denne kraftige skatteøkningen også har hatt negative konsekvenser for norsk økonomi?

«Da handlingsregelen ble lagt frem for Stortinget i stortingsmelding nr. 29 i 2001, skrev Finansdepartementet: «Regjeringen legger vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes». Hvilke reduksjoner i skatter og avgifter mener statsråden kan øke vekstevnen i økonomien i dag?»

Dette er egentlig et veldig enkelt ja/nei-spørsmål: Er det sentralbanken sier, feil? Ja eller nei?

I forrige debatt brukte finansministeren nesten hele sitt innlegg til å hylle SSB og det at vi i hvert fall kan være enige om fakta. Jeg har tatt med meg Pengepolitisk rapport fra sentralbanken, der det står: «Økte forsvarsutgifter har bidratt til oppgangen, men mesteparten av veksten kan tilskrives økt etterspørsel fra kommunene og den øvrige statsforvaltningen.» Det er altså dette Norges Bank skriver at bidrar til at man opprettholder en vedvarende høy rente. Er finansministeren uenig med Norges Bank? Er ikke Norges Bank også en institusjon som framlegger fakta?

Vi har nå vent oss til at denne regjeringen ikke legger fram gjennomarbeidede statsbudsjett, men utkast til sådanne. Det skyldes ikke at de må forhandle med SV og dermed må gjøre endringer. Dette skyldes regjeringspartiene selv. Budsjettet for 2023 ble langt på vei kansellert av finansministeren bare to måneder etter at det var vedtatt, fordi regjeringen hadde glemt å prisjustere budsjettet før framleggelsen. I år var blekket knapt nok tørt etter framleggelsen før regjeringen måtte ut med fem milliarder mer til kommunene neste år, så kom to milliarder til helseforetakene, og regjeringen sa selv at den skammelig lave støtten til Ukraina bare var et utgangspunkt, altså at de egentlig ville gi mer, men ikke ville budsjettere med det selv. Slik styrer de altså hele dette landet som vi alle er så glad i. Stortingets bevilgningsreglement stiller krav til realistisk budsjettering når statsbudsjettet vedtas. Dersom det skal gis tilleggsbevilgninger i løpet av året, skal dette skyldes utgifter som er uforutsette, som er nødvendige for staten, og som ikke kan dekkes av en gitt bevilgning. Regjeringen har fremmet flere forslag i nysalderingen som ikke oppfyller det. Den har foreslått bevilgninger til tiltak i 2025 som skulle vært en del av statsbudsjettet for neste år. Når midlene i stedet bevilges i nysalderingen, innebærer det at statsbudsjettets utgifter og oljepengebruk neste år framstår lavere enn det de i virkeligheten er. Regjeringen har også foreslått nye satsinger som ikke skyldes uforutsette forhold. Nysalderingen framstår mer som et nytt statsbudsjett og ikke bare tekniske justeringer på slutten av året. Regjeringspartiene og SV bruker altså nysalderingen som en bakvei for å øke utgiftene. Dette er lite ansvarlig styring, og noe som svekker bærekraften i norsk økonomi. Selv om tiltakene regjeringen har foreslått, hver for seg stort sett er fornuftige, skulle de vært prioritert innenfor budsjettrammene som ble lagt for budsjettet for 2024 og 2025. I disse budsjettene har Høyre foreslått henholdsvis 10 mrd. kr og 7 mrd. kr lavere oljepengebruk enn regjeringspartiene og SV. Det ble ikke noe rentekutt fra Norges Bank i dag heller. Nordmenn betaler prisen for regjeringens politikk. I Pengepolitisk rapport skriver de at etterspørselen fra offentlig forvaltning har steget mye de siste årene, at oppgangen i fjor var den sterkeste siden 2009, og at veksten ligger an til å bli nesten like høy i år. Mesteparten av dette tilskrives økt etterspørsel fra offentlig sektor. Dette er omtrent så tydelig vi kan få det fra Norges Bank, i tillegg til at de holder renten høy og hever rentebanen. Gitt situasjonen regjeringen har satt Stortinget i, kan ikke Høyre annet enn å støtte regjeringens forslag. Det krever et regjeringsskifte for å gi Norge en ny kurs, med stødig styring, for å gi folk et faktisk vendepunkt i økonomien. Med det tar jeg også opp forslaget som Høyre er med på.

Etter å ha hørt debatten i dag lurer jeg på om flere av representantene har brukt ChatGPT til å skrive innleggene sine, for innenfor kunstig intelligens snakker vi om hallusinasjoner når maskinene finner på svar eller skriver om ting som er tatt helt ut av luften. Når representanter for Senterpartiet, inkludert Vedum, forsøker å innbille folk at Høyre skal fjerne differensiert arbeidsgiveravgift og bygge ned distriktene, finner de på ting. Skal de først bruke stråmannsargumentasjon, må de ha mer enn ett halmstrå å klamre seg til. Det er ingen tvil om at etterslepet av pandemien og krigen i Ukraina har vært krevende, men Solberg-regjeringen håndterte oljekrisen, der 50 000 arbeidsplasser gikk tapt på kort tid, migrasjonskrisen, da flere millioner mennesker var på flukt i Europa, og en global, dødelig pandemi under sin regjeringstid. Samtidig fikk vi en gründerboom, industri flagget hjem, helsekøene gikk ned, skolefraværet sank, og antallet kommuner i økonomisk krise på ROBEK-listen var historisk lavt. Ja, det fantes økonomiske forskjeller, frafall i skolen og sosialt utenforskap under Solberg-regjeringen også, men mange av mottiltakene er reversert av Støre-regjeringen. SV-leder Kirsti Bergstø har visstnok opprettet en skammens vegg, med bilder av næringslivsfolk som flytter ut som et resultat av regjeringens SV-politikk. Det er litt gøy, for i Høyre hadde vi faktisk en fryktvegg før valget i 2013, tapetsert med oppslag om hva Arbeiderparti- og Senterparti-politikere fryktet dersom Høyre skulle vinne valget. Det var alt fra massiv skoledød, et brutalt Norge, sykehusbørs, tilbakeskritt i homokampen, avisdød, at kvinner skulle slutte å tjene penger på å jobbe, høyere rente og kronekurs, eksplosjon i sexsalg – jeg spøker ikke – frykt for å legge ned Fiskeridepartementet, og min personlige favoritt er et medlem av Fagforbundet som smiler tappert på forsiden av Fagforbundets medlemsblad under overskriften: Når de blå styrer, vil blomstene i Frognerparken dø. Og det gjorde de jo, siden regjeringsovertagelsen skjedde i oktober. Så en av dem fikk i alle fall rett. Når regjeringspartiene skryter av at Norge går så det suser, opplever ikke folk at virkelighetsbeskrivelsen stemmer. Det betyr noe hvem som styrer landet. Regjeringen har mer enn doblet skatten for norske eiere, man har økt politisk risiko for investeringer, man har høye oljeinntekter og likevel nest høyeste skattenivå i OECD, samtidig som helsekøene øker, kriminaliteten øker, antall folk på arbeidsavklaringspenger og trygd øker og frafallet i skolen øker – men regjeringspartiene framstår altså så selvtilfredse at de tror at en «all time high» på Oslo Børs skyldes deres politikk. Da er det ikke rart at folk er rasende. En regjering som bruker så mye penger uten å løse sine kjerneoppgaver, trenger en avløsning – og det er Høyre klar for.

Jeg deler representantens vurdering av at det er viktig å ha folk i arbeid, både for dem selv og for samfunnet for øvrig, men mitt spørsmål gikk altså på det å slå hull på pensjonskassen i Folketrygdfondet. Det vi har sett de siste årene, er at regjeringspartiene har brukt koronaavsetning fra Eksfin og et engangsuttak fra Statkraft og nå slår de altså hull på pensjonskontoen i Folketrygdfondet, som Frode Jacobsen kalte useriøst og uansvarlig for bare to år siden. Så jeg spør igjen: Er representanten Aasrud enig med sin partikollega i at det er useriøst og uansvarlig å finansiere varig økte utgifter med folkets pensjonssparing i Folketrygdfondet?

Ja, det går godt i norsk næringsliv, men jeg tror at den unisone tilbakemeldingen fra næringslivet er at det ikke er på grunn av, men på tross av regjeringens politikk. Også denne gangen velger regjeringspartiene – sammen med sin samarbeidspartner – å bruke penger man egentlig ikke har. I år slår man hull på vår felles pensjonskasse i Folketrygdfondet. Da Fremskrittspartiet gjorde samme øvelse for et par år siden, kalte Arbeiderpartiets Frode Jacobsen det for useriøst og uansvarlig og spurte om «det er folkets pensjonssparing som skal finansiere skattelettene og fjerning av bompenger.» Er representanten Aasrud enig med sin partifelle i at det er useriøst og uansvarlig å finansiere varig økte utgifter med folkets pensjonssparing?

Jeg hører representanten gjenta det som har vært sagt mange ganger før – hvor godt det går i norsk økonomi, med rekordinvesteringer på fastlandet og jobbskaping i privat sektor. Hvis vi bare korrigerer dette for fakta, viser det seg at investeringene i fastlandsbedriftene har stagnert. Etter et lite oppsving ut av pandemien går trenden nedover, og vi er nå på et lavere nivå enn før pandemien. Arbeiderpartiet bruker også gjennomsnittstall for sysselsetting fra de siste årene, som får med seg ketchupeffekten etter pandemien, da alt løsnet og folk kunne komme seg tilbake i jobb. Senere har veksten i nye jobber stoppet nesten helt opp, og de fleste jobber kommer nå i offentlig sektor. Mitt spørsmål er til budsjettforliket med SV. Der har man inngått et forlik som fører til helårsutgifter som ikke er i neste års budsjett. Samtidig går Arbeiderpartiet til valg på at det samlede skatte- og avgiftsnivået skal ligge fast. I så fall betyr det at utgiftene øker, uten at inntektene tas opp. Det betyr at noe må kuttes, og jeg lurer på hva.

Det jeg synes er rart, er at det virker som finansministeren svarer på et spørsmål jeg ikke har stilt. Det jeg spurte om, gikk på at med 120 mrd. kr mer tatt inn, øker fortsatt helsekøene, kriminaliteten øker, det blir færre politifolk på vakt, og det er flere på arbeidsavklaringspenger og trygd. Hva er galt med regjeringens prioriteringer når man tar inn så mye mer penger, men likevel ikke klarer å løse kjerneoppgavene?

Hvis opprettelse av Folketrygdfondet avdeling Tromsø er det skarpeste skillet mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk, blir jeg litt deprimert. Med denne finansministeren har vi fått nye skatter, midlertidige skatter, skatter med tilbakevirkende kraft og skatter som skrus opp og opp igjen. Med dette budsjettet vil finansministeren kanskje ha redusert skattenivået i Norge med 18 mrd. kr, men i sin regjeringsperiode har han krevd inn 120 mrd. kr ekstra i skatt. Skattene er ikke det eneste som øker her i landet. Det gjør også helsekøene, kriminaliteten og antallet på arbeidsavklaringspenger og trygd. Da Høyre satt i regjering, reduserte vi faktisk skattenivået, samtidig som helsekøene også ble redusert, antall politifolk økte, og barnetrygden økte. Det er åpenbart ingen motsetning mellom skattelette og velferd. Hva er galt med denne regjeringens prioriteringer når man klarer å ta inn 120 mrd. kr ekstra i skatt uten å løse kjerneoppgavene?

Ikke for å bli personlig, men representanten Tina Bru har faktisk feber i dag, og det er derfor hun ikke er i salen. Jeg tror nesten finansministeren hallusinerer når han må komme med den type påstander om vår politikk, som det ikke er belegg for i det hele tatt. Vi har nå i hvert fall vent oss til at når statsbudsjettet legges fram, er det regjeringens kladd, et utkast til statsbudsjett. I 2023 måtte finansministeren avlyse sitt eget budsjett allerede i februar fordi de hadde glemt å be om prisjustering i sitt eget budsjett, og i år var blekket knapt nok tørket før det kom en ekstrabevilgning på 5 mrd. kr til kommunene. Så forklarte de de skammelige bevilgningene til Ukraina med at det bare var et utgangspunkt, og nå kom det nye 2 mrd. kr til sykehusene. Vi har også vent oss til at regjeringen bruker engangssummer og engangspotter til å finansiere forlikene med Sosialistisk Venstreparti. Dette budsjettforliket har helårsvirkninger som ikke er dekket inn for neste år. Mitt spørsmål til statsråden vil da bli: Hvilke skatter skal opp for å finansiere de forlikene som er inngått?

Det er mange som sier at dette er en vanskelig sak og en krevende debatt. Det har jeg forståelse for, men er det mer vanskelig eller mer krevende enn for de familiene og kvinnene som i utgangspunktet venter et ønsket barn, men der det viser seg å være vanskelig på grunn av alvorlige helsemessige forhold for enten mor eller foster som ikke kunne ha vært oppdaget tidligere? Det er ingen kvinner som venter lengst mulig for å avslutte et svangerskap. Etter uke 12 skjer svangerskapsavbrudd av svært gode medisinske, menneskelige og sosiale grunner. Avgjørelsen blir ikke enklere for hver uke som går – snarere tvert om. Jeg stemmer for utvidelse fordi det viser seg at de aller fleste som søker om abort etter uke 12, får dette innvilget etter en grundig vurdering i nemnd. Da er det nettopp tungtveiende grunner til at kvinner søker denne muligheten. Jeg stemmer mot forslaget om obligatorisk veiledning da det i hovedsak er ivaretatt i styrkede rettigheter til informasjon og oppfølging. En obligatorisk samtale må ha sanksjoner, og det er jeg mot. Det hjelper ikke sårbare kvinner utsatt for press. Abortutvalget har levert en grundig, nyansert og balansert utredning om fornyelse av abortloven som både sikrer gravides selvbestemmelse og respekten for det ufødte liv. For oss som tror på det enkelte menneskes rett og mulighet til selv å velge hva som er best for seg og sin familie, har jeg tillit til at den enkelte kvinne og familie tar gode valg, også når de er vanskelige. Det er lite som tyder på at en økning i antallet uker for selvbestemt abort fører til flere svangerskapsavbrudd, eller at flere venter så lenge at det blir etisk betenkelig. Tvert imot tvinger man jo i dag kvinner til å vente til det blir etisk betenkelig, gjennom ikke å tilby medisinsk informasjon som kunne vært tilgjengelig. Graviditet er en fysisk og psykisk påkjenning. Ingen andre kan fullt ut forstå den situasjonen en kvinne befinner seg i når hun står overfor et slikt valg. Ved tilfeller der det er alvorlige arvelige sykdommer i familien, eller der familien allerede har barn med særskilte behov, kan også usikkerhet om muligheten til å få innvilget abort etter uke 12 føre til at man velger å unngå graviditet i det hele tatt. En utvidet abortgrense gir gravide mer tid til å ta et informert valg hvor også informasjon om hjelp og støtte til familier med spesielle behov vektlegges, for vi skal verne om et mangfoldig samfunn der alle familier gis mulighet til å leve gode, selvstendige liv så langt det lar seg gjøre. Det er nettopp da Høyre sier at velferdsstaten skal være mye for dem som trenger det mest, og kanskje litt mindre for oss andre. Jeg forstår at dette er en krevende dag for mange, men jeg mener vi i dag gjør livet litt lettere for dem som faktisk står i vanskelige valg. Takk til alle dem som både i og utenfor denne sal har jobbet for dette.

Jeg kan love at det ikke bare er i denne salen at Høyre-folk ønsker en reell medlemskapsdebatt. Når som helst, hvor som helst: Jeg stiller. Vi er her for det jeg har begynt å kalle den halvårlige redegjørelsen om hvorfor EØS-avtalen ikke er nok, med en liste over hva vi nå kjemper for å bli med i, for nettopp aktivt å forsvare, styrke og fremme legitime norske interesser. Og for å kunne gjøre det må vi alltid komme til EU og fortelle: Dette er en avtale vi ønsker å være med i. Her har vi noe å bidra med. Det er ikke «cherry picking», det er å fremme våre interesser. Men det må vi altså be om – fordi vi ikke er med på det fra starten av. Jeg har hørt rykter om at representanten Fiskaa antakeligvis mente at det for 30 år siden var norsk demokratis høydepunkt da vi sa nei til vårt nærmeste politiske fellesskap. Men det var egentlig representanten Kirsti Bergstø, hennes partikollega, som inspirerte meg til å ta ordet i dag, for jeg hørte henne i spørretimen dagen etter det amerikanske valget. Hun stilte da spørsmål til statsminister Støre om man i kjølvannet av valget har vurdert «å søke sterkere bånd andre steder og reorientere Norges nærhet til USA». Ja, det tenker jeg kunne vært noe! Hva om noen tok initiativ til et forpliktende europeisk samarbeid mellom likesinnede demokratier, robuste nasjonalstater som løser sine egne oppgaver, som finner sammen om å løse oppgaver på tvers av landegrensene, som er i vår felles interesse. De kunne til og med tenkes å starte noen institusjoner som sikret demokratisk legitimitet gjennom at befolkningen i disse landene kunne stemme inn sine representanter direkte, og at disse nasjonalstatene også kunne utpeke sine egne representanter som ble gitt én stemme hver, sånn at man også sikret minoritetsinteresser. I en verden der vi har store klimaproblemer, tenker jeg at et slikt organ kanskje kunne hatt viljen og virkemidlene til virkelig å løse klimaproblemene. De kunne kommet sammen for å snakke om store utfordringer som vi ser i Europa, og ikke minst hatt en felles front når vi opplever militære aggressorer på europeisk jord. Hvis noen hadde tatt det initiativet, hadde jeg stemt for. Det er mange som sier at vi bare kan si opp EØS-avtalen og gå tilbake til handelsavtalen fra 1972. Jeg har lest den avtalen. Den ligger faktisk ute, hvis man gidder å google. I den står det at under forhandlingene med daværende EF ba EF Norge reorientere seg når man prøvde å fremme nettopp våre helt legitime interesser, og Norge tapte samtlige av dem. Det er altså den handelsavtalen man dingler med som en bete foran andre for å si opp den viktigste avtalen vi har med vårt viktigste politiske fellesskap, og som er med på å sikre viktige norske interesser. Jeg foreslår at vi opprettholder EØS-avtalen, utvider den, og så diskuterer vi gjerne et fullt og helt medlemskap i vårt viktigste verdifellesskap.

Først vil jeg takke representantene for forslaget. Produksjon av klær og tekstiler har konsekvenser for miljøet og er en kilde til betydelige klimagassutslipp globalt. I tillegg til direkte CO2-utslipp fra produksjonen har tekstilindustrien et høyt forbruk av vann og kjemikalier og bidrar til å produsere store volum tekstilavfall, som forurenser jordsmonn og vannkilder og påvirker biologisk mangfold. Framveksten av «fast fashion» har bidratt til en kraftig økning i forbruket av klær de siste årene. På relativt kort tid har forbruket av tekstiler per person økt med 40 pst. i Europa. Norge er en stor tekstilimportør, og nordmenn forbruker eksempelvis 80 000 tonn tekstiler per år, som tilsvarer 15 kg tekstiler per person. Svært lite av tekstilavfallet resirkuleres eller gjenbrukes. Dette er et problem Høyre lenge har ønsket å ta tak i. Høyre har da også tidligere fremmet flere forslag om mer sirkulær økonomi generelt, og Representantforslag 111 S for 2021–2022 om en mer bærekraftig og sirkulær tekstilindustri spesielt. I Stortingets enstemmige vedtak 450 fra 2022–2023 ble regjeringen bedt om å «kartlegge hvordan virkemiddelapparatet kan innrettes slik at man i sterkere grad støtter opp under deler av eller hele verdikjeder som bidrar til en overgang til mer sirkulærøkonomi». Så Høyre ikke bare anerkjenner at overforbruk av klær og andre varer utgjør et miljø- og ressursproblem, men har vært en pådriver for å få fortgang i arbeidet med overgangen til en mer sirkulær økonomi. Som jeg selv har sagt i andre saker: Skal man sikre en bærekraftig utvikling, forutsetter dette reguleringer, også gjennom skatter og avgifter, som gjør at ressurser og innsatsfaktorer blir riktig priset ut fra avtrykk på klima og miljø. Derfor er Høyre glad for at regjeringen har satt ned en ekspertgruppe som skal gjøre en helhetlig vurdering av virkemidler for å fremme sirkulære aktiviteter. Høyre avventer derfor dette arbeidet og mener – med flertallet – at det ikke er hensiktsmessig å gå videre med forslaget nå. Høyre støtter med andre ord flertallsinnstillingen.

Først: Takk til representanten Bjørlo for å løfte debatten. Jeg er enig med forrige taler i at dette er en veldig viktig debatt for Norge, men mener at den ikke kan holdes uavhengig av et spørsmål om vår tilknytning til EU, for det er nettopp det som er kjernen her. Jeg ønsker å understreke følgende: Norge, norsk industri og norske arbeidsplasser over hele landet er helt avhengig av at det europeiske fellesskapet, og deres 27 medlemsland, lykkes, for det er vårt nærmeste og viktigste marked. Det er en grunn til at Norge er med i EØS-samarbeidet. Det er en grunn til at all erfaring med og alle evalueringer av dette samarbeidet viser at mulighetene EØS-avtalen skaper for Norge, gir oss større økonomisk vekst og velferdsutvikling enn vi ville hatt om vi sto utenfor. Likevel vil en regjeringspartner si opp Norges viktigste avtale. Da er det ikke betryggende å høre næringsministeren si at regjeringen er våken og følger nøye med. Det vil ikke holde over tid når EU nå går i gang med sine ambisiøse planer for fortsatt grønn omstilling, med styrking av både produktivitet og konkurransekraft som mål. De investeringene og den regelverksutviklingen som Draghi foreslår i sin rapport, og som mest sannsynlig kommer tilbake i en modifisert form, vil Norge nå stå utenfor. Selv om vi knytter oss til de programmene som nå utgjør mer enn 100 tilleggsavtaler Norge må ha for å henge med og sikre våre interesser, er det ikke nok. Skal dette europeiske samarbeidet lykkes, må de europeiske landene samarbeide tettere og mer langsiktig, og det står Norge utenfor. Da finanskomiteen nylig besøkte Singapore, ble vi utfordret i fire ulike møter med både norske eksportbedrifter og singaporske miljøer på hvordan Norge ville delta for å følge opp og være en del av framtidens Europa, nettopp på bakgrunn av Draghi-rapporten. Det var det egentlig ingen i komiteen som kunne svare godt på, men jeg skjønner at vi burde ha sagt at vi er våkne og vil følge med. Litt av bakgrunnen for hvorfor Singapore er opptatt av EU, er at det europeiske fellesskapet nå er en trygg havn i en urolig verden, der økende polarisering, regionalisering og proteksjonisme og handelskrig setter små land som Norge og Singapore i skvis. Jeg tror ingen der ville ha tatt ordene om at Europa og EU er «dritten i midten» i sin munn. Tvert imot ser de på EU som det trygge fellesskapet av liberale demokratier som det fortsatt er godt å samarbeide med. Det er en grunn til at når Singapore innfører en grønn taksonomi, er den identisk med EUs. Det er for å sikre globale verdikjeder der EU er en global normgiver og pådriver. Jeg hører næringsministeren si at ikke alle problemer i verden løses av skattelette. Det er jeg for så vidt enig i, men man trenger heller ikke å skape problemer gjennom å øke skatt på kunnskap, på arbeid – som arbeidsgiveravgiften – og på norsk eierskap gjennom både økt utbytteskatt og formuesskatt og å straffe gründere og entreprenører som skaper de arbeidsplassene vi skal leve av i framtiden. Når regjeringen ser resultatet av sin egen politikk, strammer de også inn exitskatten og skaper da en berlinmur for investeringer og utflyttinger som en motvekt til egen politikk. Et av hovedpoengene til Draghi er at europeiske land bruker mye penger på å støtte både forskning, innovasjon og gründerskap, men at de taper bedriftene som dette skaper, ut av Europa – mange av dem til USA. I Norge setter den norske regjeringen fart på akkurat den samme utviklingen gjennom uforutsigbare rammevilkår, økte skatter og manglende medvirkning til utviklingen av det Europa vi er en del av. Det er derfor jeg vil understreke at vi trenger et tettere og mer integrert samarbeid med EU. Det er ikke mulig å ha denne debatten uten å snakke om det og tro at vi kan stå utenfor, når vi ser at EU nå tar grep for å løse de utfordringene som de anerkjenner og har jobbet med i flere år. I tillegg må vi selvfølgelig, som flere har vært inne på, ha en økt norsk satsing på utdanning, forskning og utvikling.

I går hørte vi kong Harald legge fram sin 29. trontale – tenk det! Det som slo meg mens jeg sto og hørte på talen, er at han i 29 år har lest om et land i kontinuerlig framgang. Hvert eneste år har regjeringer i alle farger og sammensetninger skrevet trontaler om at nå går det så mye bedre. Eller som NRK skriver det: «Det er alltid regjeringen som skriver kongens tale, hvor de peker ut kursen i sin politikk. Budskapet om at økonomien snur har regjeringen gjentatt en rekke ganger. Nå fikk de også kongen til å uttale det.» For kongefamilien må det fortone seg litt som det Norge de opplever ellers, som til enhver tid lukter nymalt og er pyntet til fest når de kommer på besøk. Regjeringens mål er at folk skal få bedre råd, sa kong Harald. Ja, for tre år siden skulle det jo være vanlige folks tur. På det fjerde skal det skje, som det heter. Likevel satt jeg igjen med litt samme følelsen etter trontalen som jeg fikk da jeg besøkte Høstutstillingen på Kunstnernes Hus: Dersom dette slapp gjennom, hva ble redigert bort? Før sommeren kom OECD med sin landrapport for Norge. Den viste at Norge bruker mer på utdanning enn de fleste, men norske elever skårer lavere enn snittet. Norge har flere leger og sykepleiere per innbygger enn noen andre land, men likevel går ikke turnusene opp. Vi bruker mer på helse enn de fleste andre, samtidig som vi har verdens høyeste sykefravær. Til tross for høye oljeinntekter har skattene gått fra å være middels høye under Solberg-regjeringen til å bli blant de høyeste i OECD under denne regjeringen – økt formuesskatt, høyere utbytteskatt og høyere arbeidsgiveravgift, samtidig som vi har fått økte helsekøer, økt kriminalitet, og folk har dårligere råd. Det er altså ikke nødvendigvis en sammenheng mellom økte skatter og velferd. I trontalen ble det sagt at regjeringens nye strategi for digitalisering legger til rette for frigjøring av arbeidskraft. Likevel står representanter for regjeringspartiene og snakker om at skattekutt må bety færre sykepleiere, politifolk eller lærere. Om noe har vi lært av denne regjeringen at det ikke hjelper å plusse på 40 mrd. kr for å få flere av dem heller. Nå er målet å få ned helsekøene til samme nivå som da Erna Solberg styrte landet med 40 mrd. kr mindre i skatteinntekter. Statsminister Støre kaller det ambisiøst. Han om det. Vi jobbet med å få flere friske raskere, ikke beholde køene. Vi har hørt lenge at vi står ved et vendepunkt i økonomien. Skal vi få en langsiktig, bærekraftig omstilling av norsk økonomi for å møte de utfordringene regjeringen presenterer i perspektivmeldingen, men ikke gir andre svar på enn å bruke mer penger, trenger vi en ny regjering. Norge kan bedre – det har vi vist før og er klare for å vise igjen neste høst.