OverStortinget

Dagen i dag er en historisk milepæl for Norge, for Stortinget og for våre samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Dagen i dag representerer et tidsskille og et taktskifte i vårt arbeid og vårt syn på fornorskingen som har funnet sted knyttet til samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det er på tide. Et overveldende flertall i Stortinget kommer i dag til å vedta følgende: «Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenner ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider.» Fornorskingspolitikken som fant sted her i landet i rundt 100 år, fra 1850, var en villet og ønsket politikk fra regjering, storting og norske myndigheter. Bak fornorskingen lå en tenkning og dermed et ønske om at Norge skulle være ett folk og ha ett felles språk. De språklige og kulturelle minoritetene skulle gjøres mest mulig lik majoriteten gjennom å utslette deres språk, tilhørighet, kultur og tradisjon. Det er ikke en god modell for å bygge en nasjon. Den rammet samer, kvener/norskfinner og skogfinner og andre nasjonale minoriteter – som folkegrupper og som enkeltindivider. Det er en trist historie og et sort kapittel i vår historie. I dag slår vi fast at dette var galt. Dette ber vi om unnskyldning for. Vi anerkjenner at fornorskingspolitikken har hatt store konsekvenser for folkegrupper og enkeltindivider – også de konsekvensene det har hatt for oss i majoritetsbefolkningen, som ble fratatt muligheten til å bli kjent med den egentlige norske historien som rommer de ulike befolkningsgruppene som har bodd i landet i all tid. Flertallet slår fast at det offentlige Norge var ansvarlig for fornorskingspolitikken og dermed også har et særskilt ansvar for å skape tillit og framdrift i forsoningsprosessen. Stortinget kan imidlertid ikke vedta forsoning. Storsamfunnet, majoriteten og minoritetene må jobbe sammen for å skape et forsont samfunn. Den tilliten som har blitt borte, vil det ta tid å gjenskape, men i dag tar vi et viktig steg i riktig retning. Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt ledet arbeid med en krevende og omfattende sak. Jeg synes også det er viktig å gi honnør og rette en stor takk til sannhets- og forsoningskommisjonen for det arbeidet de har lagt ned, for den inkluderende prosessen, som i seg selv har vært viktig, og for det grundige arbeidet som ble presentert i rapporten da den kom i juni i fjor. Selv om det gikk fem år fra oppdraget ble gitt, til rapporten forelå, var det nødvendig med god tid for å komme med en rapport som svarte ut de tre momentene som lå i presidentskapets oppdrag: å gi en historisk kartlegging som beskriver fornorskingspolitikken, se på ettervirkningene av fornorskingspolitikken og foreslå tiltak som kan bidra til videre forsoning. Dette siste vil jeg gjerne understreke. Forsoningen starter ikke her og nå. Som kommisjonen også sier, har det vart i noen tiår allerede: opprettelsen av Sametinget og Samisk Høgskole i 1989, grunnleggelsen av Kvensk Institutt i 2007 og etableringen av Norsk Skogfinsk Museum på Grue i 2005, for å nevne noen eksempler. Behandlingen i dag er en videreføring av en forsoningsprosess, men gjennom innstillingen ser vi et nødvendig taktskifte. Komiteen mener det må gjøres mer, og at man må ha et mer systematisk arbeid for forsoning, men at man også må ha en erkjennelse av at det vil ta tid. Det vil være et langsiktig arbeid for å bygge tillit til og forståelse for hverandre. Komiteen – også det flertallet Arbeiderpartiet er en del av – har tatt utgangspunkt i kommisjonens grundige arbeid og mener den gir et bilde av den egentlige historien, selv om den også kan ha mangler. Gjennom komiteens arbeid, høringer – både muntlig og skriftlig – reisevirksomhet og møter har det også blitt påpekt at enkelte mener seg utelatt eller ikke er grundig nok omtalt. Komiteen peker dessuten på at hva ungdom som gruppe mener, burde belyses særskilt. Innstillingen vi behandler i dag, vil forhåpentligvis likevel være et viktig bidrag for oppfølgingen og arbeidet som nå skal skje. Innstillingen i dag og vedtakene som følger med, er ambisiøse. Arbeiderpartiet har valgt å legge fram og støtte overordnede forslag, som det vil bli flertall for, fordi vi mener det er fagfolk innenfor den enkelte sektor som i samarbeid med organisasjonene og institusjonene til urfolk og nasjonale minoriteter best kan vite hva som virker for å sikre språk, kultur og tradisjon hos de ulike folkegruppene. Jeg vil særlig trekke fram at regjeringen gjøres ansvarlig for å ha nok kompetanse hos de samme fagfolkene om urfolk og nasjonale minoriteter. Vi ber rett og slett regjeringer – dagens så vel som framtidige – om å lære av egne feil. Bare på den måten kan vedtak og tiltak bli gjennomførbare og målet om forsoning oppnås. Vi har vært nøye på at det settes krav til oppfølging fra dagens og framtidige regjeringer, som saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Vi vil tette det som kommisjonen kaller implementeringsgapet. Det skal ikke i framtiden ble vedtatt tiltak som ikke følges opp. Gjennom arbeidet med rapporten har det nemlig blitt klart for oss at Stortinget gjennom mange år har gjort mange vedtak. Ikke alle har blitt fulgt opp like godt, for å si det sånn. Nå skal alle departementer rapportere på framdrift i det årlige statsbudsjettet, som betyr at Stortinget vil ha en oversikt over om vedtak blir fulgt opp, men også ha et ord med i laget på hvordan det skal gjøres. Arbeiderpartiet har vært opptatt av at vedtakene vi er med på i dag, skal peke i en tydelig retning for det viktige arbeidet vi står foran. Samtidig må det være realisme i det vi vedtar. Det må være realisme på språkområdet, for å ta et eksempel. Konsekvensene av fornorskingspolitikken er jo nettopp at vi har mistet språkbærere som i dag kunne vært lærere på skolene og i barnehagene. Vi har mistet språklærere og bærere av tradisjoner innen helsefagene. Vi har mistet folk som skulle vært stolte bærere av sin kultur. Vi har mistet de folkene fordi storsamfunnet og tidligere storting mente det var riktig, men det var det ikke. Nå betaler hele samfunnet en stor pris som følge av det. De folkene vi hadde trengt innen språk, kultur og helse, finnes ikke i nok antall til at vi kan pålegge kommunene å ha en kompetanse som ikke finnes. Det vil ta tid, men med et mer systematisk arbeid for å rette opp det fornorskingspolitikken ødela, vil det bli bedre. Som jeg nevnte, er derfor det viktigste vi kan gjøre for å bidra til forsoning, at hensynet til urfolk og nasjonale minoriteters språk og kulturutøvelse inngår naturlig i den ordinære sektorpolitikken – i helsepolitikken, i skolepolitikken og i kulturpolitikken. Derfor fremmer vi, med utgangspunkt i de pågående prosessene, overordnede forslag i innstillingen for å tydeliggjøre regjeringens ansvar for å vurdere hvilke tiltak som er best egnet til å oppnå målet om forsoning, og til å gjennomføre dem i praksis. Nå må regjeringen følge opp. Forslag må utredes og konkretiseres, og konsekvensene må belyses. La meg også si noen ord om kompetansesenteret kommisjonen har foreslått. Vi trenger all den kompetansen som finnes, og vi må ta vare på alle som kan bidra. Forslaget som i dag blir vedtatt, tar opp i seg dette. Det skal utredes hvordan det kan etableres et kompetansesenter med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid, og det skal bygge videre på allerede eksisterende kompetanse og på forsknings- og formidlingsmiljøer. Det siste er viktig for at allerede små og sårbare miljøer ikke skal svekkes, men tvert imot styrkes. Arbeidet skal skje i dialog med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske miljøer. Et slikt kompetansesenter vil og må bidra til en bedre og mer systematisk forsoningsprosess. I arbeidet med å skape forsoning er det viktig at alle tar ansvar, at vi bruker fellesskapets viktigste verktøy for å rette opp uretten. Kommunene er byggesteinene i velferdsstaten og har en helt sentral rolle i det videre arbeidet. Fornorskingsprosessene har slått forskjellig ut, alt etter hvor man bor. Det er forskjellige kulturer, og da må forskjellige løsninger til. Ingen av oss her kan sette seg inn i hvordan fornorskingen har påvirket en kven i Storfjord i Troms eller en same på Snåsa. Det må vi ta hensyn til og respektere. Vi må bruke de samme mekanismene som ble brukt i fornorskingen, og som dessverre var vellykket og fungerte, slik man ville da. Nå må vi snu det, og der spiller kommunene og de mange lokalsamfunnene en helt avgjørende rolle. Det finnes barnehager, skoler, kulturskoler og helsetilbud. Kommunene står i front ved å involvere alle for å finne de rette løsningene i kommunene og deres lokalsamfunn. Stortinget kommer i dag også til å vedta at kommunene må settes i stand til å gjøre denne viktige jobben. Det samme må gjelde alle dem som driver et viktig arbeid for å ivareta kultur og tradisjoner. Det er for mange at de – i møter med andre fra samme folkegruppe, med samme språk eller språkarv – kan kjenne seg som en viktig del av en kulturarv, kanskje gjennom ord og fraser som bestemor brukte, eller sangen som bestefar sang på kvensk, sørsamisk, lulesamisk eller skogfinsk. «Anerkjenne» er et fint ord. Det inneholder både «erkjenne» og «anerkjenne». Vi må alle erkjenne av fornorskingen har skjedd, og at vi som nasjon har tapt på det, og ikke minst må vi ønske å gjøre noe for å ta vår flerfoldige kultur tilbake.