Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt samarbeid om en viktig sak. Det er bra at det er bred enighet om mye i fondsmeldingen. Den 30. mai var det 30 år siden daværende finansminister Sigbjørn Johnsen foretok det første innskuddet i det som i dag heter Statens Pensjonsfond Utland. Han satte da inn nesten 2 mrd. kr i Pensjonsfondet. I dag står det over 21 000 mrd. kr i fondet. Jeg tror verken Sigbjørn Johnsen eller vi andre som var med i politikken på den tida, hadde drømt om at fondet noen gang skulle bli så stort som det er nå. Jeg møter folk som synes det er et problem at fondet har blitt så stort. Størrelsen gir oss noen utfordringer svært få andre land har, men jeg synes ikke vi skal se på det som et problem. Jeg er ganske sikker på at de fleste andre land ville byttet med oss og tatt imot pengene hvis vi syntes det ble for vanskelig å håndtere det her hjemme. Håndteringen av vår felles formue har vært god gjennom disse 30 årene. Både alle som bor i Norge, og vi som sitter på Stortinget i dag, har mye å takke framsynte politikere for. Politikere fra alle partier har vært med og tatt ansvar. Det er ingen selvfølge. Det finnes nok av eksempler fra andre land på at man ikke har klart det. Det illustreres godt i årets fondsmelding at det gjennom disse 30 årene er tatt avgjørelser som har vært gode for verdien på fondet og dermed for Norge, det være seg vekting av aksjer som nå utgjør 70 pst., håndtering av obligasjoner, kjøp av eiendom, aktiv forvaltning, oppdatering av referanseindeks og innføring av etiske regler og rammeverk. For 25 år siden i disse dager fikk vi også handlingsregelen. Det ble enighet om at vi bare skulle ta ut den forventede realavkastningen fra fondet, og dermed kan den reelle verdien av fondet opprettholdes. Av de 21 000 milliardene som i dag utgjør pensjonsfondet, er mer enn halvparten et resultat av avkastning på de innskuddene som har skjedd løpende når våre oljeinntekter har gått rett inn til fondet. Vi tjener mer på aksjer og avkastning enn på olje og gass. I dag er mer enn hver fjerde krone vi bruker i statsbudsjettet, penger som hentes som avkastning fra Pensjonsfondet. Hver fjerde lærer, sykehusansatt, politiansatt eller ansatt i Forsvaret er finansiert av oljepenger, og det bør vi alle her takke våre forgjengere for hver eneste dag. Vi legger et godt grunnlag for fortsatt god håndtering av vår felles formue når en enstemmig komité slår fast følgende i våre merknader: at «forvaltningen av fondet skal være langsiktig, ansvarlig og basert på et klart finansielt mål om høyest mulig avkastning innenfor akseptabel risiko.» Den 4. november i fjor gjorde Stortinget et vedtak der regjeringen ble bedt om å gå gjennom det etiske rammeverket og andre deler av den ansvarlige forvaltningen av Statens Pensjonsfond Utland og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Med bakgrunn i Stortingets vedtak har regjeringen fulgt opp og satt ned et utvalg som skal gjøre nettopp det. Rapporten skal komme innen 15. oktober, og Arbeiderpartiet ser fram til å få forslag på bordet, og til at dette dermed blir gjenstand for grundig diskusjon. På komiteens høring for en måned siden var flere organisasjoner hos oss, og det var fint å høre at mange hadde vært i kontakt med utvalget og kommet i dialog og fremmet innspill. Debatten her i salen i november i fjor viste at vi møter nye dilemmaer og nye utfordringer i dag sammenlignet med hva vi gjorde for bare noen få år siden. Vi trenger en løpende debatt og engasjement om vårt pensjonsfond. Bare slik får vi utvikling. Noe annet ville vært mer problematisk. La meg nevne to forhold som i dag utgjør en viktig del av Pensjonsfondets risikobilde, og som fondet må forholde seg aktivt til: Det handler om klimarisiko, og det handler om risikoen knyttet til den geopolitisk usikre tida vi lever i, som også saksordføreren var innom i sitt innlegg. Jeg tror det er klokt at vi ikke gjør endringer i forvaltningen av fondet raskt, men at vi bruker den norske modellen med utredninger, høringer og grundige analyser. Dette har vært en suksessoppskrift i 30 år. Den skal vi ta vare på. På den måten legger kanskje også vi som sitter på Stortinget i dag, et grunnlag for fortsatt suksess for Norge – at vi bidrar til fortsatt vekst og framgang, så de som kommer etter oss, kan snakke like pent om oss som vi snakker om våre forgjengere.

Jeg holder altså innlegg i saksordførers sted. La meg starte med å takke komiteen for pragmatisk samarbeid med å få på plass en innstilling. Det er ulike oppfatninger om flere spørsmål i saken, som det framkommer av merknader og innstillingen, så jeg vil bruke tiden min på å gjøre rede for Arbeiderpartiets syn. Innføring av grunnrenteskatten på havbruk, med virkning fra 1. januar 2023, var en klok og riktig beslutning. For Arbeiderpartiets del er vår tilnærming til denne grunnrenteskatten den samme som til hele skattesystemet. Det bør hele tiden arbeides med å gjøre forbedringer i skattesystemet. Samtidig bør systemet være mest mulig effektivt, med minst mulig byråkrati. Vi konstaterer at det ikke foreligger forslag om å avvikle grunnrenteskatten. Det er heller ikke noe flertall for det i Stortinget. Grunnrenteskatten på havbruk har kommet for å bli. Grunnrente handler om noe grunnleggende norsk: at verdiene fra våre felles naturressurser skal komme fellesskapet til gode. Når noen skal tjene penger på salg av naturressursene våre, skal de også betale en skatt til fellesskapet for det. Derfor er det viktig at vi har en framgangsmåte som faktisk sikrer at disse ekstraordinære verdiene kan hentes inn på en rettferdig måte og komme hele samfunnet til gode. Det som lå i Høyres opprinnelige forslag, er et dårlig skjult forsøk på å uthule grunnrenteskatten. Det har de ikke lykkes med. Grunnrenteskatten vil fortsatt bestå med dette vedtaket. Arbeiderpartiet vil slå ring om prinsippet om at verdier tjent på våre felles naturressurser, skal gi inntekter tilbake til fellesskapet. Arbeiderpartiet mener grunnrenteskatt på havbruk er en rettferdig skatt. Derfor er vi opptatt av at vi her har en grunnrenteskatt som fungerer, og som sikrer verdier til fellesskapet. Det synes som at flertallet her i dag fortsatt er uenige om hvordan man skal beregne skattegrunnlaget, men det er fortsatt flertall for skatten. Høyres ønske om en ordning med internprising blir det ikke noe av. Samtidig ligger det an til et flertall mot normprisrådet. Internprising vil føre til at selskapene i praksis får større muligheter for skattetilpasning, nemlig å flytte overskuddet fra det leddet i verdikjeden hvor det er innført grunnrenteskatt, til andre ledd i verdikjeden. Prisrådet opplyser at rapporterte priser fra salg mellom selskapene i samme konsern i snitt er 7 kr lavere per kg enn salg av fisk til uavhengige kjøpere. Det vil ikke bare åpne opp for uthuling av skattesystemet, men også svekke prinsippet om at verdier fra våre felles naturressurser skal beskattes likt og rettferdig. Det er et skritt bort fra en forvaltning som sikrer fellesskapet at de får sin rettmessige del av verdiene. Arbeiderpartiet vil fortsatt ha et system som bidrar til en riktig og etterprøvbar verdisetting av verdiene som skapes i havbruk, og som gir viktige inntekter til fellesskapet.

For Arbeiderpartiet er en fri og uavhengig presse en grunnpilar i et velfungerende demokrati og en forutsetning for en opplyst befolkning. Redaktørstyrte medier bidrar til kritisk offentlig debatt, ansvarliggjøring av makthavere og en felles, faktabasert virkelighetsforståelse. Vi ser at den frie presse er under press mange steder i verden. Falske nyheter, alternative sannheter og et uregulert debattklima med hets og trusler er vanlig. Influensere og podkastere setter dagsorden uten å være underlagt redaktørstyrte mediers regler og normer. Den frie og uavhengige pressen trengs mer enn noen gang. Sterke norske medier er viktig for befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Barn og unge bruker i økende grad sosiale medier som kilde til nyheter og informasjon, og de foretrekker i større grad lyd og levende bilder framfor ren tekst, som mange av oss andre liker best. Å nå ut til nye og yngre målgrupper i dag er mer krevende med redaktørstyrt kvalitetsjournalistikk. Fritaket fra merverdiavgift har over tid vært et sentralt virkemiddel i norsk mediepolitikk og støttet opp under redaktørstyrt journalistikk over hele landet. Fritaket har bidratt til mediemangfold, redaksjonell uavhengighet og befolkningens tilgang til troverdig informasjon. Mediebransjen, og ikke bare i Norge, står overfor store omstillinger som følge av endrede medievaner, nye publiseringsformer, framveksten av KI og økende konkurranse fra internasjonale teknologiselskaper. Dette reiser spørsmål om dagens merverdiavgiftsregelverk og direkte mediestøtteordninger er tilstrekkelig tilpasset dagens medievirkelighet. Forslaget som Arbeiderpartiet stemmer for, er å be regjeringen utrede et plattformnøytralt fritak for merverdiavgift for nyhetstjenester. Det bør ikke være tvil om at det fortsatt betyr merverdiavgift for sportsinnhold som Premier League, Champions League, Formel 1, og den type ting, samtidig som det også er merverdiavgift på filmer og underholdning, som f.eks. «Ikke lov å le på hytta» eller annen underholdning publisert på nettsteder som også leverer tradisjonelle nyheter.

Takk til saksordføreren for godt arbeid med saken. Arbeidet med å få i stand denne skatteavtalen har jo pågått en stund, og det er fint at Stortinget i dag kan godkjenne den. Avtalen ble undertegnet for snart tre år siden, men selve forhandlingene ble gjennomført i 2019, under den daværende borgerlige regjeringen. Hensikten med den nye avtalen, som altså erstatter den forrige avtalen fra 1986, er først og fremst å modernisere skatteforholdet mellom Norge og Kina. Hovedformålet med den nye skatteavtalen er – som for den eksisterende avtalen – å unngå dobbeltbeskatning. Det fremmer handel mellom landene, og økt handel er et gode. I den nye avtalen tas det inn bestemmelser som gjør det lettere å motvirke misbruk og omgåelse. Nye bestemmelser for tvisteløsning og informasjonsutveksling sikrer også at intensjonene bak skatteavtalen lettere kan oppnås. Så noen ord om kildeskatt, som har vært et tema: Kildeskattesatsene på utbytte går noe ned med den nye avtalen, men dette er i tråd med norsk skatteavtalepraksis og vanlige rammebetingelser for investeringer. Kildeskattesatsen i den gamle skatteavtalen var høy, særlig for investeringer med større eierskap. Vi er enige med regjeringen om at denne skatteavtalen er bedre for Norge og har med seg helt nødvendige endringer. Formålet med å senke kildeskattesatser for utbytte er ikke å reflektere ulikheter i investeringer mellom landene, men en konsekvens av at avtalen nå moderniseres. Arbeiderpartiet er derfor enig i det finansministeren skriver i sitt svar til finanskomiteen den 16. februar i år. Jeg siterer: «Formålet med å senke kildeskattesatser for utbytte for partene i en skatteavtale er ikke å reflektere ulikheter i investeringer mellom landene, herunder direkteinvesteringer. Enkeltelementene i avtalen, for eksempel kildeskattesatsene, må vurderes i lys av helheten i avtalen og den generelle nytten for Norge av å ha skatteavtaler med ulike land for blant annet å motvirke dobbeltbeskatning, samt å ha mekanismer for tvisteløsning som gir sikkerhet for skatteyterne med videre.»

Behandlingen av denne saken og forslagene som følger med, minner meg litt om tiden i kommunepolitikken. Der kunne det av og til hende at forslag ble kastet inn til behandling uten særlig saksbehandling, utredning eller dekning i budsjettene. Stort sett ble altså slike forslag til slutt behandlet på en forsvarlig måte, særlig når det var forslag det ikke var dekning for å finansiere i de vedtatte budsjetter. Sånt driver man i hvert fall ikke med på Stortinget, tenkte jeg i mitt stille sinn – med unntak av i koronatiden, da folk over natten sto uten jobb og inntekt, og usikkerheten var stor. Og jo da, vi har heller ikke drevet sånn – før i dag. Det er svært overraskende at det er partiet Høyre som fremmer dette, heiet fram av Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Husk at det bare er ett år siden Senterpartiet hadde finansministeren. Det er fem år siden Høyre hadde den, og det er seks år siden Fremskrittspartiets daværende leder var finansminister. Jeg vet ikke hva de tre tidligere finansministerne hadde sagt på bakrommet dersom Stortinget hadde opptrådt på denne måten da de satt med ansvaret, men jeg tror ordene useriøst, uansvarlig, lite gjennomtenkt, håpløst og idiotisk ville vært blant de penere ordene som ble brukt. De kunne kanskje sagt det samme som VG skriver på kommentarplass nå i ettermiddag: «Det lukter desperasjon lang vei når Høyre kaster seg rundt og vil kutte avgiften på bensin og diesel. Det vi ser, er et annet Høyre. Mer uansvarlig.» Problemet er ikke nødvendigvis selve forslaget om reduserte avgifter, men måten Stortinget opptrer på. Det gjøres vedtak her som ikke har dekning og ikke er skikkelig vurdert. Det er unektelig litt spesielt at dette skjer på samme dag som sentralbanksjefen advarer om at renten igjen kan gå opp, etter to rentenedganger det siste året. Nå skal stortingsflertallet bruke minst 3,3 mrd. kr, uten at konsekvensene er vurdert. Økt oljepengebruk er altså responsen fra stortingsflertallet på sentralbanksjefens advarsel og beskjed om at renteøkning kan komme. Arbeiderpartiet vil gjøre det vi kan for å hjelpe folk og bedrifter i en krevende tid og usikre tider – det har vi vært tydelige på hele veien – men det gjøres gjennom vedtak i budsjetter og med tiltak som faktisk løser problemer for dem som trenger det aller mest. Vi står ikke midt i en pandemi nå, heldigvis. Ja, det er usikkerhet, men tusenvis er ikke permittert og uten jobb eller inntekt. Det er ingen grunn til panikk. Vi må vite at de tiltakene vi setter inn, ikke bidrar til at det dukker opp nye problemer. For de fleste familier er økte drivstoffutgifter noen hundrelapper. Renteøkning vil handle om tusenlapper. Derfor må vi hjelpe folk og bedrifter med de høye drivstoffprisene uten at vi øker risikoen for høyere rentekostnader.

Jeg er enig med SV-lederen i at det er en god start på året å diskutere en god plan for Norge. Planen for Norge er å gi et bedre Norge og en bedre verden, og jeg tolker SV-ledernes innlegg dit hen at hun også er med på den retningen. Jeg er i likhet med Bergstø glad for det Arbeiderpartiet, SV og resten av stortingsflertallet vi sammen laget budsjettet med, får til sammen. Det å stå opp for norsk næringsliv og norske arbeidstakere er viktig. En del av planen for Norge handler om EØS-avtalen og å bygge opp under den. Jeg er glad for at SV ikke lenger vil reforhandle EØS-avtalen, at det er en dårlig idé, men i planen for Norge er et av punktene at regjeringen i 2026 vil prioritere «regelbasert handel og markedsadgang» med våre handelspartnere i EU. Kan vi regne med at SV er veldig positivt begeistret for også den retningen i planen for Norge?

Jeg tror parlamentsmedlemmer over hele verden ville byttet med oss. Det er ikke fordi det nødvendigvis er lett å lage budsjetter i Norge, men vårt utgangspunkt og vårt handlingsrom er nok noe alle andre land gjerne skulle hatt. Likevel må også vi prioritere og bruke pengene på en klok måte, så la oss takke framsynte norske politikere som i over 50 år har forvaltet vår felles nasjonalrikdom slik. Trygg økonomisk styring har vært et kjennemerke for styringen av Norge – så også neste år. Det er bra for folk, og det er bra for næringslivet. I en dyster verden er det heldigvis mye å glede seg over i dette budsjettet. At vi i 2026 skal bidra med 85 mrd. kr for å støtte Ukrainas kamp for sin egen frihet, er viktig. Det er viktig for Ukraina og viktig for Norge. At Norge også opprettholder bistandsbudsjettet og når prosentmålet, er bra i en tid da mange land kutter i sin bistand til verdens fattigste. Det gjør ikke vi i Norge. Neste år øker de frie midlene for norske kommuner med 8,5 mrd. kr. Det er nødvendig for å sikre velferden rundt om i kommunene, der folk lever sitt liv. Før jeg kom inn på Stortinget, var jeg leder for finanskomiteen i Oslo bystyre, så jeg vet godt hva økte bevilgninger fra Stortinget betyr for en kommune, f.eks. for kommunen vi nå er i. Når vi de siste ukene har fått høre mye om hvordan det står til med økonomien i norske kommuner, Oslo inkludert, må vi kunne forvente at de pengene som i dag sendes fra Stortinget til norske kommuner, kommer i arbeid når kommunebudsjettene skal vedtas før jul. Med den budsjettavtalen Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, Rødt og MDG har inngått, vil Oslo kommune få rundt 580 mill. kr mer neste år, og det er veldig bra. Det er 360 mill. kr i økte frie inntekter, 50 mill. kr mer til barnevernet og 10 mill. kr til reversering av akuttovernatting for bostedsløse. Cirka 60 mill. kr av de nasjonale midlene går til toppet bemanning i barnehagene. Fylkeskommunen får også 100 mill. kr ekstra, der mye skal brukes på kollektiv. I tillegg er det penger til fortsatt gratis SFO for fjerdeklassinger i levekårsutsatte områder. Dette er penger som bør komme godt med her i Oslo, hvor det varsles store kutt i velferden. Signalene fra Høyre-byrådet så langt er imidlertid uklare på om dette er penger de vil ta inn i neste års budsjett. Det er vanskelig å skjønne, men for et byråd som er mest opptatt av å gi mindre eiendomsskatt til dem med store boliger, er det kanskje sånn at de faktisk ønsker å kutte i velferden for å finansiere nye skattekutt. Det får dessverre ikke vi som bor i Oslo, gjort noe med før om 21 måneder.

Det er snart to uker siden finansministeren holdt sin redegjørelse her i Stortinget. Runden vi hadde etter redegjørelsen, viste at et stort flertall i Stortinget reagerte positivt på de tankene og de utfordringene finansministeren delte med oss da. I en mer urolig verden må vi ta grep for å trygge oljefondet. Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Økonomi og sikkerhetspolitikk knyttes tettere sammen. Oljefondet er helt avgjørende for å trygge framtidens velferd i Norge. Mer enn hver fjerde krone i statsbudsjettet kommer fra avkastningen på oljeformuen vår. Når verden har endret seg, og endringene skjer raskt, er det nødvendig å vurdere utformingen av det etiske rammeverket for pensjonsfondet. Det er et viktig etisk hensyn at vi forvalter verdiene på en god og trygg måte for våre barn og barnebarn, samtidig som vi ivaretar fondets hovedformål. Arbeiderpartiet legger i dag fram fire forslag som følger opp intensjonen i finansministerens redegjørelse. Når jeg nå tar opp disse fire forslagene, la meg også knytte noen kommentarer til forslagene vi fremmer, og som vi håper på tilslutning til fra et bredt flertall her i salen. La meg starte med det fjerde forslaget – at regjeringen fortsatt skal sikre at Norge gjennom investeringene i Statens pensjonsfond utland, SPU, ikke bryter med sine folkerettslige prinsipper. Dette er et selvsagt punkt. Sånn var det i går, sånn er det i dag, og sånn skal det være i morgen. Dette har vært – og vil være – regjeringens ansvar, og det må sikres mekanismer for det, men det er viktig at Stortinget slår det fast i dag. Det første forslaget vi fremmer, handler om å slå fast hva fondet har vært, og hva det skal være i framtiden. Det overordnede formålet er å oppnå høyest mulig avkastning til akseptabel risiko, for å legge til rette for at formuen vokser og varer. Da må fondet fortsatt være et bredt diversifisert og globalt fond. Dette må være en grunnleggende forutsetning også for den gjennomgangen som nå skal gjøres. Da skal verken Stortinget eller finansministeren sitte og plukke selskaper fondet skal være investert i. Det andre forslaget vi fremmer, er at Stortinget ber regjeringen gjennomgå det etiske rammeverket og andre deler av den ansvarlige forvaltningen av SPU og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Vi oppfatter at det er noe alle er enige om. Arbeiderpartiet synes det er riktig å gå inn i denne gjennomgangen uten detaljerte krav knyttet til hva som skal være utfallet. Gjennomgangen kan bety at det blir noen innskjerpinger i forhold til i dag, og det kan på andre områder bety at det går i motsatt retning. Den kan lede til både mindre uttrekk og i noen tilfeller raskere uttrekk. Vi har ikke svarene i dag og skal heller ikke ha dem i dag. Dette må være en grundig prosess for å sikre fondets legitimitet – en grundig utredning og en bred høring før regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en grundig gjennomgang, slik at vi kan gjøre våre vedtak her i salen. Fram til et nytt rammeverk er vedtatt, må vi sikre oss at det ikke tas beslutninger som vil være i strid med eventuelle endringer vi gjør når nye retningslinjer blir vedtatt. Vi kan ikke risikere at det tas beslutninger som endrer fondets karakter. Derfor trenger vi å presisere hvordan det skal jobbes fram til et nytt rammeverk er vedtatt. Tilrådinger om observasjon og utelukkelse stilles derfor i bero. La det ikke være noen tvil: Det skal fortsatt jobbes med etikk, og Etikkrådet skal fortsatt jobbe med å undersøke om selskaper i fondet kan ha virksomhet som er i strid med retningslinjene. Jobben Etikkrådet gjør, og det de kommer fram til, skal deles med Norges Bank, som kan følge opp informasjon fra Etikkrådet i perioden. Så får Norges Bank innenfor sitt mandat eventuelt selge seg ut, slik vi så de gjorde i august knyttet til flere selskaper som var involvert i krigen i Gaza. Den siste setningen i det tredje forslaget vårt er også viktig. Norges Bank og Etikkrådet må ha forhøyet aktsomhet i eventuelt nye krigs- og konfliktsituasjoner, slik at de har en raskere respons knyttet til å gå gjennom sitt arbeid og fondets investeringer innenfor sitt mandat. Her følger vi opp noen av erfaringene fra fondets investeringer i Israel, hvor bl.a. finansministeren var klar på at det er behov for styrket aktsomhet når fondet er investert i selskaper som kan ha virksomhet knyttet til områder med krig og konflikt, og at det også kan være nødvendig med en raskere reaksjon i framtiden enn det vi har sett tidligere.

Jeg håper presidenten, som alle oss andre her i salen og utenfor salen også, hadde en fin sommer. Været var ikke så verst, selv om det var tidlig slutt på sommerferien da vi skulle ut i en viktig valgkamp. Selv tilbrakte jeg sommeren her i Oslo og langs Oslofjorden, slik jeg har gjort i hele mitt liv. Da jeg var barn i denne byen, var det helt utenkelig å ta seg et bad i Oslo sentrum. Der Operaen ligger nå, med badestrender og badstubåter på alle kanter, var det motorveier, forurensing og utslipp. Et bad der var kanskje noe av det siste man kunne tenke seg. Nå er det annerledes, med et yrende badeliv og folkeliv langs fjorden. Det gir oss håp om at politikk virker, at vi kan rense og gjøre nye arealer tilgjengelige for folk som vil bruke byen og nyte bylivets kvaliteter. Da jeg var barn i denne byen, kunne vi fiske i fjorden. Mye torsk og annen fisk var å få både på stang og med garn inne i havnebassenget og ute på hytta på Hvaler. Det var mer enn nok fisk, og livet i fjorden var rikt og mangfoldig. Nå er det annerledes. Fisken er borte, fjorden gror igjen, fjorden er i ferd med å kollapse, og livet i fjorden står i fare for å avgå ved døden. Kraftige grep må til. Avrenningen fra landbruket må reduseres, og det er gjort gode grep knyttet til pløying for å bidra til det. Landbruket spiller på lag, men mer må gjøres. Det må gjøres mer for at kommunene rundt Oslofjorden skal rense sin kloakk og dermed redusere sine utslipp til fjorden. De kommunene som ennå ikke har gjort jobben, må pålegges å rense og kutte sine utslipp. Vi må også ta en pause fra fisket i fjorden – et inngripende tiltak vi gjerne skulle vært foruten. Men for å redde fjorden må kraftige tiltak innføres, selv om det er motstand hos enkelte. Det som er nødvendig og faglig anbefalt, er også det riktige å gjøre. Derfor er det bra at regjeringen har innført et omfattende fiskeforbud fra nyttår i store deler av Oslofjorden. I møte med klimakrisen og naturkrisen er det bra at vi har en regjering som gjør det som er riktig, selv om det er vanskelig. Vi har en viktig jobb foran oss. Skal vi skape trygghet for framtiden og gi våre innbyggere, og særlig de unge, tro på framtiden, må vi vise at politikk virker. Vi som har levd en stund, husker at vi ryddet opp og reddet Mjøsa. Iddefjorden ble reddet og Akerselva også, men det kostet. Nå gjør vi den samme jobben for Oslofjorden. Jeg har troen på framtiden og på et nytt liv i fjorden vår.

Valg er en fin ting, særlig når velgerne bidrar med å delta og stemme ganske fornuftig, selv om det nok er noe ulike oppfatninger om akkurat det siste etter ethvert valg. Trygghet for framtiden er demokratiets kjerne, sa statsministeren i sitt innlegg tidligere i dag. I Norge virker demokratiet. Det skal vi være stolte av, og vi har sett det utspille seg så fint her i Stortinget de siste dagene. For å sikre trygghet for framtiden må vi derfor også styrke og verne om vårt eget demokrati. Dette er en oppgave vi burde stå sammen om. Vi ser rundt oss at moderne, liberale demokratier er under press. Det er urovekkende å være vitne til. Vi har ingen garanti mot at Norge er vaksinert mot angrep og mot forsøk på å destabilisere vårt samfunn og vårt demokrati. Rundt oss ser vi angrep på rettsstaten, påtalemyndigheter og domstoler. Vi ser angrep på media, ytringsfriheten og kulturens uavhengighet. Og vi ser en utvikling der anstendighet, fakta og sannhet ikke har samme status som vi tok som en selvfølge for kort tid siden. Derfor var det utrolig viktig og riktig at Stortinget i forrige periode enstemmig vedtok endringer i Grunnloven som sikrer domstolenes uavhengighet. For det er i fredstid og i tider som nå – når det virker helt utenkelig at noen her i salen vil doble antall medlemmer i Høyesterett over natten for å sikre et flertall av dommere som gjør det som noen vil – at vi må gjøre det som er riktig, og sikre oss et sterkt vern. Derfor sikret vi domstolene et sterkere grunnlovsvern. I løpet av denne perioden kan vi i Stortinget sikre at påtalemyndigheten får det samme vernet. Vi har sett f.eks. i USA de siste ukene at presidenten bruker politisk makt for å sikre påtale eller fjerne påtale i tråd med hans ønsker og impulser. Jeg trodde ikke vi skulle oppleve å se dette utspille seg i USA, og jeg tror fortsatt det er utenkelig her i landet. Men ved å sikre påtalemyndighetens uavhengighet i Grunnloven kan vi gi oss selv et forsterket vern mot autoritære krefter dersom slike skulle komme til makten her. Derfor er det for å styrke demokratiet og skape trygghet for framtiden at vi må sikre mediemangfold, en fri presse og redaktørstyrte medier. Også ytringsfriheten er under press. Mange blir hetset fordi de ytrer seg, og lar dermed være å si fra. Vi må heie fram den offentlige samtalen. Det trengs for å styrke demokratiet. La meg slå et slag for sannheten, og jeg håper at det nye stortinget skal gå foran. La oss heie på fakta og forholde oss til det som er riktig og sant i vårt arbeid de neste fire årene. Mindre polarisering, mindre «fake news», mer fakta og mer sannhet er viktige bidrag for å styrke demokratiet og skape den riktige tryggheten for framtiden.

La meg gripe fatt i det representanten Asheim avsluttet med. I mars fikk Høyre, i likhet med de andre partiene på Stortinget, en invitasjon fra finansministeren til en skattekommisjon. Den gang var Høyre først positive, men slo deretter følge med Fremskrittspartiet og sa nei likevel. Ut fra det Asheim nå sier, blir jeg litt usikker på hvor stor interessen er for et skatteforlik. Vanligvis har Høyre vært et parti som har vært med og tatt ansvar for store reformer. Vi har inngått forlik om skatt før, og i forrige periode ble vi enige om pensjon, da Fremskrittspartiet valgte ikke å være en del av det brede pensjonsforliket her i Stortinget. Hva kan vi egentlig forvente av Høyre i denne perioden? Vil de gjøre selvstendige vurderinger av hvilke forlik de vil være med på, eller vil vi oppleve det vi så i mars, at Høyre først sier ja og deretter sier nei, når Fremskrittspartiet har sagt at de ikke vil?

Først takk til saksordføreren for et godt innlegg og for solid og godt arbeid med saken og innstillingen. At representanten Lysbakken går ut av Stortinget nå, synes jeg er synd, han kommer til å bli savnet. I denne saken har komiteens arbeid vært viktig og nødvendig. Gjennom våre spørsmål og særlig gjennom høringen har både Stortinget og offentligheten fått nødvendig informasjon om en viktig sak, og gjennom komitébehandlingen ble saken opplyst på en måte vi kanskje ellers ikke hadde fått. Det viser at parlamentarisk kontroll er viktig. Det er også særlig viktig i den tiden vi går inn i, der det norske forsvaret skal rustes opp som følge av at vår nabo i øst har gått til krig og invadert en annen nabo. Nå må forsvaret vårt bygges opp – nytt utstyr, nye styrker, mer materiell og mer våpen. Da gjelder det også at det både planlegges og budsjetteres godt. Jeg tror at Stortinget skal forberede seg på at de planer og meldinger som er behandlet og vedtatt her i salen, vil bli endret med ujevne mellomrom i årene som kommer. Det er både fordi prisene øker på utstyr og materiell, noe som ikke er rart når hele verden skal ruste opp sine forsvar, og også fordi kunnskapen fra pågående kriger, særlig i Ukraina, gjør at vi lærer noe nytt og må tenke nytt om hva slags forsvar vi skal ha i framtiden. Det som var planene for fem år siden, holder ikke i dag, og det som er planene i dag, kan vise seg å være utdatert i morgen. Så til saken om ny maritim innsatsskvadron i Ramsund: Saken har fått mye medieomtale, men komiteen gjorde en viktig avgrensning av hva vårt arbeid med saken skulle handle om. Det var status for etableringen av ny maritim innsatsskvadron, hvordan stortingsvedtaket fra 2020 er fulgt opp, og hvorfor Stortinget ikke er blitt bedre informert om forsinkelsene. Denne avgrensningen har gjort det mulig for komiteen å jobbe raskt med saken, og vi kan debattere saken i Stortinget allerede to uker etter at vi gjennomførte en omfattende høring den 4. juni. Stortingets vedtak i 2020 satte ikke et eksakt årstall for når innsatsskvadronen skulle være etablert, men forutsetningen og planene fra starten av var at den skulle være etablert i løpet av 2026. Det har ikke vært tvil om det, og ulike regjeringer har rapport på det målet. Det vi har brukt mye tid på, og der komiteen konkluderer noe ulikt, er spørsmålet om hva som skjedde mellom Forsvaret meldte om mulig forsinkelse i september 2023, og fram til regjeringen i budsjettproposisjonen for 2025 meldte om den samme utsettelsen. Arbeiderpartiet er av den oppfatning at det ikke kan være sånn at statsråder skal komme til Stortinget automatisk hver gang de får meldinger fra sine etater og virksomheter om at et eller annet prosjekt står i fare for å bli forsinket ut fra hva som er vedtatt plan. Statsrådene må selvsagt sammen med eget departement alltid gå gjennom det som kommer fra underliggende virksomheter, stille spørsmål og gjøre egne vurderinger av om dette likevel kan holde skjema, og vurdere hva som kan gjøres for å sørge for at planen holdes. I høringen for to uker siden gikk tidligere statsråd Gram grundig gjennom tidslinjen for hva han gjorde, hvilken dialog som var med Forsvaret, og hvilke tiltak de vurderte for å kunne holde ambisjonen om etablering i 2026. Konklusjonen i mai 2024 ble at det ikke var mulig, og det ble meldt fra til Stortinget om det i budsjettet som ble lagt fram samme høst. Teksten i budsjettet er også noe som har vært sentralt i denne saken. Her skriver regjeringen, i budsjettproposisjonen høsten 2024: «Den operative evna vil auka gradvis i tida etter 2026, når alle innsatsfaktorane kjem på plass og eininga får øvd og trent tilstrekkeleg saman.» Det er bra at både statsråd Sandvik og tidligere statsråd Gram selv i høringen tok selvkritikk på at denne informasjonen ikke var tydelig nok, og at det burde kommet klarere fram at etableringen er forsinket. Det må selvsagt være sånn at Stortinget ikke er nødt til å grave og tolke seg fram til hva som faktisk står i budsjettdokumentene fra regjeringen, og hva det faktisk betyr. Her er det en tydelig lærdom for regjeringen, og jeg er sikker på at de rundene vi nå har hatt, gjør at regjeringen kommer til å formulere seg bedre neste gang. Jeg er også sikkert på at den nye maritime innsatsskvadronen blir etablert. Det vil være folk på plass i løpet av 2026 – noen er allerede ansatt – men fullt etablert vil den nok ikke være før noen år senere, siden det er forsinkelser i leveranser av båter, planlagt benyttet bygg måtte kondemneres, og nytt bygg prosjekteres og bygges.

Jeg trodde saksordføreren skulle være her, men han får eventuelt komme senere. Jeg mener at komiteen har gått grundig inn i saken gjennom omfattende brevskriving med statsråden i Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet og gjennom en åpen kontrollhøring 12. mai. Jeg gir i mitt innlegg uttrykk for Arbeiderpartiets synspunkter i saken. Vi mener saken er godt belyst, og vi har fått gode svar som gir grunnlag for å si at det har vært jobbet grundig og godt i departementene i mange år for å sikre at departementsfellesskapet får en sikker og funksjonell IKT-løsning. Jeg synes særlig at komiteens høring ga svært oppklarende informasjon, og jeg vil takke alle som deltok der og bidro til det. Jeg synes særlig tidligere statsråd Bjørn Arild Gram og statsråd Karianne Tung i høringen ga veldig gode, opplysende svar som gir grunn til å føle at dette er under god kontroll. Arbeidet med den nye IKT-plattformen startet allerede i 2017, med konseptvalgutredning og forprosjekt. Kvalitetssikring fant sted i 2022, og Stortinget fastsatte da en kostnadsramme. Sommeren 2023 skjedde det noe som fikk store konsekvenser for prosjektet. Et dataangrep mot eksisterende plattform ble oppdaget internt hos DSS, og planene for hele prosjektet måtte endres. Det opprinnelige målbildet var ikke mulig å gjennomføre, og en ny løsning måtte utredes og kvalitetssikres. Det er bra at vi tar lærdom av konkrete hendelser. Selv om vi selvsagt skulle vært dataangrepet foruten, er det bedre å endre planene når sånt skjer, framfor å gå videre med en løsning man ikke lenger ser på som sikker. Den opprinnelige planen fra 2017 var å bruke Forsvarsdepartementets tonivåløsning for den nye plattformen, men allerede høsten 2021 gjennom arbeidet med kvalitetssikringsarbeidet gikk man bort fra dette og valgte en privat, lukket sky som ny løsning. Man gikk videre fra en modell som utelukkende baserte seg på Forsvarsdepartementets tonivåløsning til en variant der Forsvarsdepartementets løsning skulle brukes på gradert materiale, og at kommersielle leverandører skulle levere en ny ugradert plattform som også skulle være sikkerhetsgodkjent. Jeg vil understreke at det i IKT-leveranser til det offentlige alltid må skje vurderinger knyttet til sikkerhet og brukervennlighet. I arbeidet med ny IKT-plattform for departementene ble det konkludert med at det ville vært en dårlig løsning om alt skulle basere seg på samme sikkerhetsnivå som behandling av gradert materiale. Det ville vært lite hensiktsmessig og lite brukervennlig, og jeg tror det var en klok beslutning å endre målbildet. Arbeiderpartiet har gjennom behandlingen av saken og ikke minst gjennom det som kom fram på høringen, konkludert med at Stortinget har fått den informasjonen som har vært nødvendig for at Stortinget har kunnet gjøre jobben sin. Bruken av eksterne konsulenter har også vært et viktig tema. Det er bra at det ble tatt affære da det viste seg at rammeavtalen for konsulentkjøp var oversteget. Nå er konsulentbruken et tema Riksrevisjonen ser nærmere på. Vi må se hva som kommer fra Riksrevisjonen før vi kan konkludere.

På vegne av saksordføreren sier jeg takk til komiteen for godt samarbeid om saken og til Riksrevisjonen for en god rapport. Statsbygg forvalter store midler på vegne av fellesskapet, og 80 pst. av de totale utgiftene brukes på anskaffelser. I 2024 var beløpet rundt 13 mrd. kr. Komiteen mener det er en grunn til å følge nøye med på og stille krav til at Statsbygg gjennomfører sine anskaffelser i samsvar med gjeldende regelverk. Riksrevisjonen bemerker at Statsbygg er avhengig av Stortingets og allmennhetens tillit for å kunne oppfylle sitt samfunnsansvar. Denne tilliten vil styrkes dersom man etterprøver og kontrollerer habiliteten hos ansatte i forbindelse med anskaffelsene. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det må foreligge en oversikt over hvem som deltar i anskaffelsesprosessene, fra analysefasen via planlegging, konkurranse, evaluering av tilbudene, kontraktsignering og selve gjennomføringen. Riksrevisjonen har ikke vurdert om det foreligger habilitetsbrudd i enkeltanskaffelser. Det Riksrevisjonen peker på, er at de påviste svakhetene utgjør en risiko for at det kan oppstå situasjoner hvor reglene om habilitet ikke er fulgt. Riksrevisjonens undersøkelse viser at Statsbygg ikke har systemer og rutiner som i tilstrekkelig grad ivaretar at habilitet er etterprøvbart. Det er ikke sørget for å ha egne rutiner for å dokumentere at habilitet etterleves. Det er ikke iverksatt nødvendige tiltak for å sikre at habiliteten kan etterprøves i alle anskaffelser. Dette finner Riksrevisjonen kritikkverdig. Dette er en kritikk komiteen stiller seg bak, og vi stiller oss også bak anbefalingene fra Riksrevisjonen om at Statsbygg bør dokumentere hvem som er involvert i anskaffelsesprosessen, slik at det er mulig å etterprøve at de har vært habile, og at Statsbygg sørger for at internkontrollen på anskaffelsesområdet blir etterlevd. Riksrevisjonens funn er forelagt statsråden for Digitaliserings- og fornyingsdepartementet, som forsikrer at departementet skal følge opp dette i dialogen med Statsbygg. Rapporten peker også på at Statsbygg siden 2024 har jobbet med å forbedre rutiner og systemer på dette området. Komiteen stiller seg bak Riksrevisjonens kritikk og de anbefalinger Riksrevisjonen har gitt departementet.

Frode Jacobsen (A) [13:00:39] (ordfører for saken): Takk til Riksrevisjonen for en nyttig rapport og til komiteen for godt samarbeid om saken. Det er gjennomgående enstemmige merknader i saken, og jeg tror jeg snakker på vegne av en samlet komité her. Gjennom mange år er det dokumentert kvalitetsutfordringer i både statlig og kommunalt barnevern. Stortinget har i behandlingen av flere forvaltningsrevisjonsrapporter om barnevernet stilt spørsmål ved hvorfor mangler i barnevernet vedvarer over tid, til tross for flere iverksatte tiltak og økte bevilgninger på området. Derfor er det en viktig rapport som peker på nettopp årsakene til utfordringene vi har sett i barnevernet over tid. Utfordringene får konsekvenser for sårbare barn – de som aller mest trenger hjelp fra barnevernet. Derfor er det viktig å følge opp og sørge for at de får den omsorgen de skal ha. I mange år er det gjort et viktig arbeid for å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre, øke kvaliteten i barnevernstjenestene og forbedre samarbeidet mellom barnevernet og andre aktører. Flere av tiltakene som er iverksatt som følge av bl.a. barnevernsreformen, har virket i kort tid, og evalueringen av en rekke tiltak som er iverksatt, er ikke ferdigstilt. Vi håper selvsagt at det gir resultater, men denne undersøkelsen fanger ikke opp det. Komiteen er enig med Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. I rapporten framkommer det alvorlige funn om brudd på bistandsplikten, som det nå bores videre i. Derfor vil Riksrevisjonen følge opp bruddene i bistandsplikten i en egen undersøkelse, og det er bra, for tallene her gir grunn til bekymring. Det statlige barnevernets manglende ivaretakelse av bistandsplikten synes å ha stor betydning for utøvelsen i det kommunale barnevernet, og det haster dermed å øke kapasiteten. Komiteen er enig med Riksrevisjonen, som mener det er kritikkverdig at det fortsatt gjenstår mye før anbefalingene fra Riksrevisjonen i 2022 er fulgt opp, men har merket seg at Barne- og familiedepartementet og statsråden har iverksatt en rekke tiltak for å møte dette. Det er positivt.

Frode Jacobsen (A) [12:46:08] (ordfører for saken): Nå blir det bra med en strømdebatt! Vi har en viktig og god rapport fra Riksrevisjonen foran oss, og takk for den. Det er en rapport som gir grunnlag for forandring. Det grønne skiftet kommer, og da trenger vi et velfungerende og sikkert kraftsystem. Bruken av elektrisk kraft kommer til å øke framover. Det bør egentlig ikke overraske noen, for dette har vi visst lenge, men det er gjort for lite for å sikre at Norge har nok kraft. Kapasiteten i strømnettet er for dårlig. Det er komiteen enig med Riksrevisjonen om, og det sies tydelig i våre merknader. Jeg siterer: «[D]et har vært investert for lite for sent i strømnettet over en lengre periode.» Videre sier vi: «Kapasiteten i nettet er ikke tilstrekkelig, dagens virkemidler er ikke tilstrekkelige for å bygge nok kapasitet, og arbeidet med å bygge ut nettkapasiteten er ikke samordnet på en god nok måte.» Komiteen slutter seg til de konklusjoner, vurderinger og anbefalinger Riksrevisjonen kommer med i rapporten. Jeg gjentar dem ikke alle her. Vi må ta på alvor Riksrevisjonens overordnede vurdering. Det er kritikkverdig at det ikke er nok kapasitet i strømnettet i store deler av landet. Mangel på tilgjengelig kapasitet i nettet hindrer næringsutvikling, bremser omstillingen til lavutslippssamfunnet og har bidratt til nasjonale forskjeller i strømpris. Videre skriver Riksrevisjonen: «Utviklingen av strømnettet er et komplekst område med mange målkonflikter og usikkerhet om framtidig behov. Det er likevel kritikkverdig at departementet ikke har gjort nødvendige endringer i virkemidler eller tiltak for å sikre tilstrekkelig kapasitet. Departementet har også i for liten grad sørget for samordning og helhetlig styring av nettutviklingen.» Det er funn og anbefalinger i rapporten statsråden lover å følge opp. Det er bra, for revisjonen kommer med gode og konkrete forslag. Uttrykket «for lite, for sent» har vi vel alle brukt i det politiske ordskiftet, men i denne saken er det mer presist enn det ofte er, for det må skje noe. Statsråden viser til at mye er gjort, og det er bra. Derfor er det viktig at statsråden også erkjenner at det må gjøres mer. La meg også si noen ord om Nammo og situasjonen der med sikte på nok strøm når kapasiteten hos bedriften skal økes for en ny sikkerhetspolitisk hverdag med økt etterspørsel. Vi har hatt noe brevskriving med statsråden om saken, og vi er beroliget over svarene vi har fått. Det virker klart at Nammo skal få den strømmen de trenger, når de trenger den. Skulle det være nødvendig, har Stortinget 6. mai gjort et klokt vedtak som gir regjeringen handlingsrom til å gi forsvarsindustrien prioritet, slik at de skal få den strømmen de trenger, når de trenger den.

Jeg vil også i denne saken starte med å takke Sivilombudet for å ha lagt fram en særskilt melding til Stortinget om manglende svar og lang saksbehandlingstid. Det høres kanskje ikke så viktig ut, men dette er viktig. La meg takke saksordføreren for i denne saken å ha gjort en grundig jobb og for å ha samlet komiteen. Siden dette sannsynligvis er den siste saken representanten Carl I. Hagen er saksordfører for, vil jeg også gjerne rette en særskilt takk til Hagen for hans arbeid her i Stortinget gjennom mange år. Jeg kan jo slutte meg til det som ble sagt i hans innlegg her i salen i dag, og det er det ikke alltid jeg har kunnet gjøre med representanten Hagens innlegg. Sivilombudet skriver selv i innledningen at denne meldingen viser hvilke konsekvenser manglende svar og lang saksbehandlingstid kan ha for enkeltmennesker, og det er dessverre mange slike eksempler. Sivilombudets undersøkelse viser at flere forvaltningsorganer ikke svarer på henvendelser fra innbyggere, selv etter purringer, ikke overholder kravene om å gi foreløpig svar eller forsinkelsesmelding, at de overskrider krav til behandlingstid, noen ganger over flere år, og mangler effektive tiltak for å forbedre situasjonen. Det er en negativ trend, ifølge ombudet. Arbeiderpartiet og jeg er enig med Sivilombudet i at dette er uholdbart. Brudd på disse reglene vil lett oppfattes som mangel på respekt for innbyggerne. Til sjuende og sist svekker det respekten for lover og regler og ikke minst tilliten til myndighetene. Sivilombudet sier også noe om årsakene og peker på at det å ikke sende foreløpig svar, la være å innhente opplysninger i tide eller unnlate å oversende klage til klageinstansen, kan tyde på manglende oversikt, prioritering og rutiner. Misforholdet mellom ressurser og pålagte oppgaver er en viktig forklaring, men å tolerere vedvarende lovbrudd er heller ikke en holdbar tilnærming. Sivilombudet kommer også med en rekke anbefalinger om hva som faktisk kan og bør gjøres, som f.eks. å vurdere muligheter for forenkling eller avvikling av oppgaver, vurdere hvor omfattende saksbehandlingen må være for å løse behovene tilfredsstillende, øke bruken av digitalisering og automatisering, automatisering av svar og digital beslutningsstøtte, og ikke minst sikre at det gis informasjon om svartid og forsinkelser. Kommunikasjon er en sentral del av forvaltningens arbeid for å sikre at borgerne har tillit til saksbehandlingen, som det står i meldingen. Eller sagt på en litt annen måte: Forvaltningen må huske hvem de er til for. Som saksordføreren har redegjort for, er det fremmet flere forslag i innstillingen til saken, der Arbeiderpartiet er inne i tilrådingen.

Også i denne saken vil jeg starte med å gi en takk til Sivilombudets folk for utholdenheten. Sivilombudet har år etter år påpekt dårlige forhold for innsatte i fengslene, innlåsing på cellene uten selvforskyldt grunn, og påpekt at dette kan være i strid med den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK, og ikke minst hvilke konsekvenser det har for den enkelte innsatte, men også for samfunnet. Arbeiderpartiet har alltid ment og mener at det er et grunnleggende prinsipp at straffedømte er dømt til frihetsberøvelse og ikke til dårlige soningsforhold. Vi mener dessuten at god kriminalomsorg er en riktig og viktig investering for økt trygghet i samfunnet. Vi registrerer med glede at alle partiene nå slutter seg til en slik forståelse, og jeg siterer fra innstillingen: «Komiteen viser til at et hovedmål med fengselsstraff er tilbakeføring til samfunnet og god rehabilitering. Dette er et viktig mål i vårt rettssystem. Fengselet skal hjelpe den innsatte med å endre atferd, få behandling (f.eks. for rusproblemer), utdanning, arbeidserfaring, og bygge ferdigheter som gjør det lettere å leve et lovlydig liv etter løslatelse.» Her er det på sin plass å takke saksordføreren for jobben han har gjort. Med innlevelse og alvor har han behandlet denne saken og fått enighet i komiteen. En velfungerende kriminalomsorg som virker etter hensikten, koster penger. Viljen til å prioritere kriminalomsorgen når budsjetter skal gjøres opp, er ulik. Slik vi i Arbeiderpartiet ser det, har det vært et stort hull å fylle penger i etter at høyreregjeringen unnlot å finansiere kriminalomsorgen de åtte årene de styrte. Så har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet bevilget mer penger over flere år. Det har ikke vært nok, men det har hjulpet, selv om tallene Sivilombudet presenterer, kan gi et annet inntrykk. At en enstemmig komité er enig i hovedmålet som jeg nettopp siterte, gir håp om at alle partier som går inn i framtidige regjeringer, vil huske denne enigheten og bevilge penger deretter, og at de vil huske saken når vi i Stortinget mottar stortingsmeldingen om straffegjennomføring, der bemanningsutfordringer og ivaretakelse av innsattes helse er viktige temaer, slik statsråden bebuder i sitt svar til komiteen. I statsrådens svar kommer det også fram at en høring om forslaget til lovendringer i straffegjennomføringsloven og helselovgivningen som har til formål å avhjelpe problemene med isolasjon i fengsler, er gjennomført og nå er til oppfølging i departementet. Statsråden redegjør i svarbrevet for utfordringer i kriminalomsorgen og ulike tiltak som er igangsatt for å redusere omfanget av isolasjon. Sammen med Senterpartiet og SV i budsjettavtalen for 2025 er det bevilget 100 mill. kr til økt bemanning i fengslene. Det er en viktig anerkjennelse av situasjonen i norske fengsler og det fengselsansatte har stått i og fortsatt står i. Det er et steg i riktig retning for å forbedre forholdene i kriminalomsorgen, få ned bruken av isolasjon og sørge for at innsatte får tilstrekkelig med tid utenfor cellen hver dag.

Jeg vil starte med å takke Sivilombudets medarbeidere for den viktige jobben de gjør. Jeg vil også takke saksordføreren for en grundig og god jobb. Jeg har ikke så mye å tilføye utover det saksordføreren har sagt, som jeg i stor grad er enig med ham i. I tillegg vil jeg vise til de to særskilte meldingene som Sivilombudet har lagt fram, og som vil bli behandlet senere i dag. Det er to alvorlige saker, som også er omtalt i årsmeldingen. Den ene handler om den uholdbare situasjonen i norske fengsler, hvor en betydelig andel innsatte i fengslene låses inn alene på egen celle store deler av døgnet, uten at det skyldes den innsattes egen atferd. Det er en utvikling som Sivilombudet har pekt på over lang tid, og ombudet slår fast at det er for mange innsatte som har en hverdag med innlåsing i 18–22 timer i døgnet og høy risiko for isolasjonsskade. Den andre handler om lang saksbehandlingstid, og vi kommer tilbake til også den diskusjonen senere i dag. Jeg vil understreke at Arbeiderpartiet, sammen med flertallet i komiteen, mener det er nødvendig å påpeke at forvaltningsorganer må prioritere oppfølgingen av ombudets uttalelser, også der ombudet i tillegg til å konkludere i den enkelte sak ber forvaltningsorganet om å utarbeide nye rutiner, endre praksis eller følge opp en sakstype på en konkret måte. I mange tilfeller skjer det dessverre ikke, noe komiteen tok inn over seg da den behandlet årsmeldingen for 2023 og mente «at ombudet bør prioritere saker der forvaltningen har vist manglende vilje til å korrigere etter tidligere anbefalinger», jf. Innst. 342 S for 2023–2024. Det samme flertallet uttrykker også en forventning om at forvaltningsorganer følger med på uttalelser som gjelder forvaltningsrettslige temaer generelt og konkrete temaer forvaltningsorganet selv jobber med, og innretter sin praksis etter ombudets uttalelser. Flertallet merker seg at Sivilombudet i noen saker peker på mangler i regelverket. I slike saker bør forvaltningen sikre at regelverket blir revidert, oppdatert og utviklet på en måte som gjør at framtidige mangler unngås. Et mindretall i komiteen viser til at situasjonen på Politiets utlendingsinternat på Trandum har blitt tatt opp i Sivilombudets årsmelding i en årrekke. Regjeringen har gjennom hele inneværende stortingsperiode lovet en revisjon av utlendingsinternatforskriften. Sivilombudet skriver i årsmeldingen at det er svært uheldig at departementets arbeid med revisjon av utlendingsinternatforskriften trekker ut over flere år. Arbeiderpartiet er glad for at justis- og beredskapsministeren i brev av 14. april til komiteen sier seg enig i at det har tatt for lang tid å ferdigstille høringsforslaget, og det er bra at departementet i mars sendte forslag til ny forskrift på høring. Fristen for høring er 15. august, og da kan vi omsider se en løsning i saken i nær framtid.

I min barndom og ungdom her i denne byen var det fullstendig utenkelig at man skulle kunne bade i sjøen i Bjørvika, for ved Akerselvas utløp lå Nylands mekaniske verksted, det var en enorm trafikkmaskin som sperret for ferdsel, og tilgjengeligheten var minimal. Sånn ca. midt på 1980-tallet lanserte mine partifeller i Gamle Oslo Arbeiderparti tanken om å bygge den nye operaen i Bjørvika. Motstanden var stor og kom fra alle kanter, men det ble jobbet aktivt og målrettet. Den 15. juni 1999 fattet Stortinget sitt historiske vedtak – den nye operaen skulle ligge i Bjørvika. Trafikkmaskinen ble borte, ingen savner den, og Operatunnelen ble et faktum. Det mange trodde var helt umulig, ble mulig. Dette har forandret byen, og sjøen er tilgjengelig for alle. Bjørvika har blitt et område som er til glede for hele Norge, med den nasjonale Operaen, det nye Munchmuseet og et flott hovedbibliotek. Så store byutviklingsgrep i Oslo og andre byer starter ofte med luftige visjoner, en haug med motforestillinger og mange argumenter om at det ikke er mulig å få til. I arbeidet med å åpne byen, gjøre framkommeligheten for folk enklere, byen tryggere og mer trivelig må vi hele tiden lete etter neste steg. Å fjerne Nylandsbrua er neste viktige steg. Som medlem av Oslo bystyre i mange år er det en sak jeg har vært opptatt av lenge. Derfor er jeg glad for at det er startet et arbeid som ikke lar seg stoppe. Det er inngått avtaler, og samarbeidet mellom ulike relevante aktører er i gang – dette lar seg ikke stoppe. Jeg er glad for engasjementet, og entusiasmen synes å være ganske godt fordelt, også i et bredt partispekter. For Arbeiderpartiet er det særlig to ting som er viktig i denne saken. Det ene er å rive deler av brua. Det vil tilgjengeliggjøre området for en helhetlig byutvikling på Grønland og Vaterland. Det andre er å få til økt aktivitet i området som ville være trygghetsskapende og kriminalitetsforebyggende. Særlig området under brua har vært et hinder for positiv utvikling, og dagens midlertidige situasjon er ikke god. Det er et arbeid på gang med tomter i nærheten som vil bidra positivt til å gjøre området på Grønland og Vaterland tryggere og triveligere. Arbeiderpartiet er tilfreds med arbeidet som er i gang, og er glad for at statsråden vil komme tilbake til Stortinget med en nærmere tidsplan når viktige spørsmål har blitt mer avklart, slik statsråden skriver i sitt brev til Stortinget. For det er mange humper i veien, også denne veien, knyttet til løsninger for Bussterminalen, betydningen for avviklingen av trafikken rundt Oslo S og økonomien. Arealplanlegging handler om å kartlegge, klarlegge og avveie ulike hensyn opp mot hverandre. Denne ballen ruller, det vil ta tid, og det er bare å glede seg til den dagen kommer da Nylandsbrua også vil være historie.

Takk, president, og takk til saksordføreren for et godt innlegg og arbeid med komitéinnstillingen, en innstilling som har blitt veldig god. Saksordføreren har prisverdig nok løftet fram forholdet mellom statsmaktene, Stortingets kontrollfunksjon og behovet for åpenhet når kriser som koronapandemien treffer oss. Arbeiderpartiet er enig i at dette er viktige problemstillinger, og vi stiller oss derfor bak forslaget som er fremmet i innstillingen, hvor det bes om at «modeller for demokratisk og parlamentarisk kontroll med regjeringens bruk av ekstraordinære fullmakter i krisesituasjoner» vurderes. Arbeiderpartiet synes det er både viktig og riktig at Stortinget gjennom ulike rapporter, evalueringer, redegjørelsene fra statsrådene, høring i komiteen, komiteens innstilling og dagens debatt får satt et slags punktum for koronahåndteringen. Så vil det sikkert i mange år framover komme nye saker, nye utredninger og nye forslag som har sin bakgrunn i svakheter, erfaringer og funn som følge av koronapandemien. Det er også det som er det viktigste, nemlig at vi trekker erfaringer fra det som skjedde, at vi lærer av det og forbedrer oss. Bare slik tar vi med oss noe positivt fra koronapandemien og sørger for at vi er bedre rustet når neste pandemi eller krise kommer. For den kommer. Vi vet ikke når, og vi vet ikke hva, men vi vet at den kommer. Når vi skal skape trygghet for framtiden, må vi lære av fortiden. Jeg skal innrømme at det er ingenting jeg savner fra pandemien – absolutt ingenting. Byen min Oslo var nedstengt i 200 dager. Det var stengt for servering og muligheter for samvær, stengte skoler, barnehager og fritidsaktiviteter, og det var hjemmekontor. Kvinner måtte føde alene uten at partneren fikk være med. Folk døde alene uten at pårørende var til stede, og det var begravelser nesten uten sørgende. Det var forbud mot å dra på hytta, 17. mai med tomme gater, digitale 1. mai-tog og digitale partimøter og bystyremøter. Det var juleselskaper, nyttårsfeiringer og andre merkedager med et minimum til stede. Så har vi alle våre egne erfaringer og historier. Jeg har min om ungdommen som mistet russetiden, om tre avlyste konfirmasjoner og selskaper og om året i gardemusikken som ble et halvt år inne på leiren på Huseby. Nei, det er ikke noe ved det jeg lengter tilbake til. Koronakommisjonen konkluderer med at Norge ikke var godt nok forberedt da pandemien kom. Det er lett å være enig med dem i det. Vi hadde ikke bygd opp beredskapslagre av smittevernutstyr. Intensivberedskapen på sykehusene var for dårlig. Vi var for dårlig forberedt, selv om advarslene var tydelige: En pandemi var den mest sannsynlige nasjonale krisen som ville ha størst negative konsekvenser. Vi hadde ikke laget scenarioer, og det var ikke øvd med utgangspunkt i det som var det mest sannsynlige. Det burde vi ha gjort, og det må vi lære av. En enstemmig komité er enig om følgende konklusjon: «Myndighetene håndterte pandemien på en måte som begrenset smitten og hindret at helsevesenet ble overbelastet, samtidig som inngripende tiltak i stor grad ble forsøkt avviklet så tidlig som mulig og tiltakenes økonomiske og sosiale skadevirkninger forsøkt kompensert. Komiteen mener dette gjelder for myndighetenes håndtering både i perioden hvor regjeringen Solberg hadde ansvaret, og etter at regjeringen Støre tok over.» Jeg mener det er viktig at Stortinget er samstemt om dette, og at det sies tydelig. Det var krevende å håndtere pandemien for både regjeringen, lokale politikere og myndighetsapparatet. Det var krevende for idrettslag, bedrifter, kulturlivet, skoleledere, helsepersonell og andre som måtte forholde seg til regler som ble endret og justert ofte. Det ble gjort feil. Ting kunne vært gjort annerledes, og i innstillingen kommer komiteen med kritiske vurderinger av enkelte tiltak og vedtak. Det gjør vi fordi vi vil understreke behovet for å lære av de tiltakene som viste seg å gå for langt eller være gjort på sviktende grunnlag. Det er viktig at vi tar med oss erfaring om at myndighetene i en lignende situasjon må være mer bevisst på å gjøre løpende vurderinger av forholdsmessighet, og på at uttalte mål om differensiering overfor ulike grupper faktisk vektlegges når tiltak utformes og iverksettes. I dag synes vi å være enige om å konkludere med at en del av tiltakene var for strenge, og at de varte for lenge. Ta dette med stenging av skoler og barnehager som eksempel. Som gruppeleder for Arbeiderpartiet i Oslo bystyre var jeg tett på beslutningene her i byen. Da Norge stengte ned 12. mars, hadde Oslo-byrådet stengt skolene noen timer tidligere. Det som utviklet seg dagene i forveien, var en situasjon der stadig flere foresatte nektet å sende ungene sine på skolen av frykt for smitte og fordi de var redde og usikre. Bare fire dager i forveien var det mange som mente det var noe i overkant hysterisk da det ble bestemt at Holmenkollrennene skulle avholdes, men uten publikum. Poenget mitt er at utviklingen gikk fort, smitten spredte seg raskt, frykten var stor, og usikkerheten var enorm. Det ble fattet beslutninger som var nødvendige, men konsekvensene av beslutningene hadde vi for lite kunnskap om. Vi visste svært lite om pandemiens styrke, hvordan smitten skjedde, hvem som ble syke, og hvor syke de kunne bli. Og vaksinen var fortsatt langt unna. Beslutninger og handlinger må vurderes med dette som bakteppe – ikke i etterpåklokskapens klare lys. I dag, fem år senere, er vi enige om at barn og unge ble særlig hardt rammet. Koronakommisjonen, koronautvalget og komiteen er enige om at barn og unge burde blitt skjermet bedre. Å stenge skoler var forståelig, men som saksordføreren sa, kan vi i dag være enige om at det ikke var nødvendig. La meg også si noe om utendørsaktiviteter. Her konkluderes det også med at tiltakene kunne vært sluppet opp tidligere, særlig ettersom det var kunnskap om at utendørsaktivitet ikke økte smittefaren. Både regjeringen Solberg og regjeringen Støre iverksatte for strenge tiltak for utendørs breddeidrett. Så må vi merke oss og huske hva Barneombudets oppsummering i komiteens høring er: Forholdsmessigheten i tiltakene var ikke godt nok vurdert. Kunnskapsgrunnlaget for beslutningene var mangelfulle. Det må vi ta med oss, og et viktig spørsmål vi må stille oss i dag, er om vi nå har lært. Svaret på det er ja. Anbefalinger fra koronakommisjonen og koronautvalget er fulgt opp. Jeg synes saksordfører Lysbakken fikk dette godt belyst da han i høringen stilte følgende spørsmål til koronautvalgets leder: «Dette er det åpenbare, siste spørsmålet, og det er om det er noen av de anbefalingene – for dere har kommet med en rekke anbefalinger – som kommisjonen og utvalget har kommet med som dere opplever at ikke har blitt fulgt opp på en tilfredsstillende måte?» Lederen av det første koronautvalget, Stener Kvinnsland, svarte følgende: «Jeg har tenkt på det, og tenkte nok at det spørsmålet kom. Jeg må si at når jeg summerer opp det som jeg har lest av offentlige utredninger de siste to–tre årene, er jeg ganske imponert over det arbeidet som har vært nedlagt for å imøtekomme de påminnelser som disse utredningene har gjort. Å si at det er noen åpenbare svakheter, vet ikke om jeg kan si, men det vil ha noe å gjøre med tempoet i hvordan ting blir implementert osv. Jeg vil gjerne understreke, som de andre: Denne faren lurer. Og dette med tilknytning til internasjonale organer tror jeg kanskje er noe av det aller viktigste og noe som jeg skulle ønske at politikerne ville ta på det største alvor. Vi er ikke alene på denne arenaen, og vi klarer oss ikke alene.» Det oppsummerer vel også alvoret. En ny pandemi kommer, og heller ikke da kommer Norge eller hver enkelt av oss til å klare oss alene.

Først vil jeg takke saksordføreren for innlegget og arbeidet med saken, og så vil jeg takke Riksrevisjonen for en viktig rapport. I går ble de to siste F-35-flyene overlevert til Luftforsvaret. Med 52 fly er samtlige fly nå levert, og hele den planlagte F-35-anskaffelsen er gjennomført, 13 år etter at Stortinget gjorde sitt vedtak. Samtidig med overleveringen av de to siste flyene markerte gårsdagen også starten på leveransen av Joint Strike Missile, JSM. JSM er et norskutviklet missil som vil gi Forsvaret og F-35 helt ny evner til å ivareta norsk og alliert sikkerhet. JSM-programmet var en del av vedtaket med å anskaffe flyene i 2012. I forbindelse med komiteens arbeid med saken var det nyttig å supplere rapporten fra Riksrevisjonen med høring i komiteen og besøk på kampflybasen på Ørland flystasjon. Vi er ikke i mål med full operativ evne, i tråd med de vedtak og forutsetninger Stortinget satte ved det historiske vedtaket, men vi er ikke langt unna. Nå ser det ut til å skje i 2027. Målet var 2025, men med et så komplisert og omfattende program som F-35-anskaffelsen og innføringen av JSM er, har vi kommet svært langt. Norges operative evne er i dag bedre enn noen gang. Vi har en luftkampkraft vi aldri før har sett maken til. Det er dessverre viktigere i dag enn det var da Stortinget satte i gang prosessen med å kjøpe inn nye fly til erstatning for F-16. Det skjedde på et tidspunkt med dyp fred – situasjonen i dag er en annen. Spørsmålet om levetidskostnader har stått sentralt i diskusjonen i forlengelse av Riksrevisjonens rapport. Dette var også et viktig tema i høringen, der seks tidligere forsvarsministre svarte på spørsmål. Alle de tidligere statsrådene og fagmyndighetene som deltok, var ganske samstemte i at kravene til oppstilling av levekostnader er gjort i tråd med det anskaffelsesregelverket for forsvarssektoren, ARF-en, tilsier. De poengterte også at hva som skal inkluderes i indirekte kostnader, alltid vil være omfattet av en viss grad av skjønn, fordi det kan være vanskelig å skille mellom behov for bolig, bygg og anlegg som følger av F-35, i dette tilfellet, og hvilke behov som følger av annen drift i Forsvaret. Når det åpenbart hersker uenighet mellom Riksrevisjonen på den ene siden og Forsvarsdepartementet på den andre siden om hvilke indirekte kostnader som skal være medregnet som en del av kampflyanskaffelsen, bør det avklares hvilken forståelse som skal gjelde i rapporteringen til Stortinget. Uavhengig av hvordan den interne prosjektstyringen under departementene er organisert, har Stortinget behov for å avklare hvilke kostnader de trenger å få seg forelagt i forkant av framtidige anskaffelser. Derfor er det viktig at komiteen «understreker at uten en omforent forståelse av hvordan kostnader skal estimeres og presenteres for Stortinget, kan ikke Stortinget slå fast at det fikk forelagt tilstrekkelig informasjon da det vedtok valget av F-35 som kampfly, da det ga fullmakt til å anskaffe 52 kampfly og da det vedtok å etablere hovedbase for dem på Ørlandet». Det er også nødvendig å si noen ord om hva som skal regnes inn i kostnadene ved anskaffelser av forsvarsmateriell. Uansett om det er F-35 eller et annet fly, om det var Ørland eller et annet sted, så måtte en del grunnleggende ting på plass: Nye fly må beskyttes av luftvern. Nye fly trenger hangarer og må parkeres i noe mer enn telt. Nye fly trenger personell som skal fly, vedlikeholde og gjøre arbeid på basen. Vi trenger å utdanne fagfolk før flyene er her. Personellet trenger et sted å bo når flyene er på plass. Selv om vi har hatt god tid, er det heller ikke tvil om at innkjøpet av F-35 ble besluttet og planlagt i langt fredeligere tider enn dem vi er i nå. Verden har gått i negativ retning. Det har det ikke vært planlagt godt nok for, og vi har ikke fått på plass det vi burde hatt på plass, men heldigvis er dette i ferd med å rettes opp, ikke minst som følge av enighet om langtidsplanen for Forsvaret her i Stortinget. Derfor er det bra at det nå er satt fart på å utdanne fagfolk. Det er satt fart på å bygge boliger på Ørland. Det kommer luftvern og flere sheltre. Det er mye å lære av dette, mye som må forbedres til senere prosesser, men viktigst av alt: Vår operative evne er mye bedre. Nye fly med nytt våpensystem er med på å gjøre Norge og våre allierte tryggere.

Takk til representanten Kapur for at han tar opp et viktig tema til diskusjon gjennom denne interpellasjonen. Takk også til statsråden for et godt og grundig svar. Jeg føler meg både trygg og sikker på at den statsråden vi nettopp har hørt her, har både kunnskap, vilje og gjennomføringskraft til å ta de utfordringene vi står overfor når det gjelder barne- og ungdomskriminalitet, på alvor. Jeg er født og oppvokst i denne byen. Oslo er min by. Jeg føler meg trygg her. Mine tre barn er født og oppvokst her, og de føler seg også trygge her. Men kriminalitetsbildet er annerledes i dag enn det var i min ungdom på 1980-tallet, selv om det også da var utfordringer knyttet til ungdom og kriminalitet. Bare de siste ukene har vi sett grove og alvorlige hendelser på både Stovner og Trosterud. Det skaper utrygghet i nærmiljøene og i ungdomsmiljøene. Når det brukes kniv i konfrontasjoner mellom ungdomsgjenger, skaper det utrygghet for dem som beveger seg i området. Sånn kan vi ikke ha det. Dette er vår by, og det er våre ungdommer. Da må vi handle for å skape en trygg by for alle. Vi må skape trygge nabolag der alle er en del av fellesskapet og nærmiljøet. Jeg var nylig på besøk hos Haugerud IF, og det er imponerende å se hvordan idrettslaget der jobber aktivt med hele nabolaget på Haugerud og Trosterud for å skape trygghet og stabilitet i sitt nærmiljø. Idrettslaget, fritidsklubben, kirken, moskeen, skolen og politiet spiller på lag og trekker i samme retning. Det er viktig og fornuftig. Og det virker. Jeg håper vi kan gjøre mer av det som virker. Som statsråden var inne på, har regjeringen også gjort mye som allerede virker, eller som snart vil gi synlige resultater. Det er etablert et hurtigspor i domstolene for ungdom. Dette er nybrottsarbeid og er ikke gjort før. Oslo tingrett går i front, og jeg har tro på at rask reaksjon er av stor betydning. Ungdomsstraffen er endret. Det er lettere å kombinere meldeplikt og oppholdsforbud. Samtidig er det lettere å gi ubetinget fengsel når det er nødvendig. Dagens regjering har gitt mer penger til politiet, særlig i revidert budsjett i fjor og i statsbudsjettet for 2025. Det er også øremerkede midler helt konkret til bekjempelse av kriminelle nettverk. Vi må få slutt på nyrekrutteringen. Derfor skal det bli straffbart å utnytte mindreårige til å begå kriminalitet, enten det er for å selge dop eller begå vold. Oslo er en av åtte bykommuner som får til sammen 70 mill. kr til beredskapsteam på skolene og til å bekjempe dårlig miljø, atferdsproblemer og kriminalitet. Det er viktig å jobbe systematisk og tverrfaglig med dette. Jeg er særlig glad for at regjeringen nå jobber med én-til-én-oppfølging av særlig dem som er mindreårige, under kriminell lavalder, og ser fram til at dette konkretiseres og følges opp. Når vi vet hvem gjengangerne er, må vi kunne følge dem tett, slik at de selv ikke får mulighet til å begå nye kriminelle handlinger eller få andre til å begå dem. Vi må ta bakmennene, ikke bare ungdommene. Derfor er det varslet en lovendring som gjør det lettere for politiet å inndra verdier som de mener er ervervet på ulovlig måte. Det er ikke så attraktivt å være gjengleder hvis man er en gjengleder uten penger. Helt til slutt vil jeg minne om at det ikke bare er mer politi og lovendringer som er løsningen her. Også kommunen må være en del av løsningen ved å bidra til godt forebyggende arbeid. Representanten Kapur er også leder for Oslo Høyre, partiet som sitter med ansvaret her i Oslo. Hvilke bidrag kommer fra det Høyre-ledede byrådet? Byrådet snakker mye om å bekjempe kriminaliteten, men gjør lite. Før jul gikk ungdom i fakkeltog for å redde fritidsklubben sin, bl.a. på Holmlia og på Grorud. Høyrepolitikken i Oslo handler om å kutte i velferden for å finansiere skattekutt for dem med store boliger. Kutt til fritidsklubbene er en oppskrift på å skaffe seg flere kriminelle. Så mitt ønske er at representanten Kapur snakker med sine folk på Rådhuset her nede og ber dem bidra på den samme offensive måten som vi ser at dagens justisminister gjør.

I mai i fjor gikk et enstemmig storting inn for å grunnlovfeste domstolenes uavhengighet. Det var på tide, og det var viktig. Når demokratiet og rettsstatsverdier utfordres i Europa, må vi i Norge bidra til å styrke demokratiets stilling her hjemme og i verden gjennom å støtte opp under uavhengige domstoler, frie medier, fagforeninger og øvrig sivilsamfunn. Når det neste storting skal behandle grunnlovsendringer, er det på tide at påtalemyndighetens uavhengighet blir grunnlovfestet. Arbeiderpartiet ønsker å bygge en sterk rettsstat gjennom å grunnlovfeste påtalemyndighetens uavhengighet. En grunnlovfesting vil være en viktig garanti mot at politiske styresmakter gjennom flertallsvedtak her i Stortinget forsøker å gripe inn i påtalemaktens vurderinger og avgjørelser knyttet til straffeforfølging i enkeltsaker. Forslaget kommer opprinnelig fra straffeprosessutvalgets vurdering og begrunnelse i NOU 2016: 24, som førte til at det ved lov av 1. november 2019 nr. 71 ble inntatt en ny bestemmelse i straffeprosessloven om at påtalemyndigheten er uavhengig ved behandlingen av den enkelte straffesak, og at ingen kan instruere påtalemyndigheten i enkeltsaker eller omgjøre en påtaleavgjørelse. I tillegg foreslo utvalget at påtalemyndighetens uavhengighet burde grunnlovfestes, slik forslaget vi i dag presenterer, innebærer. I likhet med det vedtatte grunnlovsforslaget om et helhetlig vern av domstolene er utviklingen i resten av verden, også her i Europa, en faktor som må tas i betraktning når vi behandler forslaget om påtalemyndighetens uavhengighet. Det blir dessverre stadig færre av oss som lever i demokratiske samfunn. Autoritære regimer er på frammarsj, noe som gjør at en grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet blir enda viktigere. Vi har en uavhengig påtalemyndighet i dag, og det er heller ikke nærliggende å tro at vi i Norge i nærmeste framtid vil komme i en situasjon hvor dette er truet, men det er i gode tider vi må ruste oss for dårlige tider. De siste månedene har lært oss at en stabil situasjon i dag ikke er en garanti for at det vil være slik i all framtid. En grunnlovfesting av påtalemyndighetens uavhengighet vil være en viktig sikkerhetsventil mot autoritære krefter i folkevalgte organer og for beskyttelse av demokratiet og av sårbare og særlig utsatte grupper. Riksadvokaten og Advokatforeningen har støttet forslaget fra straffeprosessutvalget. Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM, har også ønsket seg en grunnlovfesting. La meg referere deler av NIMs uttalelse, gjengitt i Innst. 301 S for 2023–2024: «Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) har anbefalt å vurdere denne grunnlovfestingen, fordi de mener det styrker menneskerettsvernet og rettsstaten i Norge. NIM viser til at det er en nær sammenheng mellom hvordan påtalemyndigheten jobber og beskyttelsen av sentrale menneskerettigheter. Etterforskning av straffesaker skal ikke bli påvirket av politiske hensyn i enkeltsaker. Prinsippet om påtalemyndighetens uavhengighet har, i motsetning til prinsippet om uavhengige domstoler, ingen direkte forankring i internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.» Det er en god argumentasjon for Arbeiderpartiet, som støtter forslaget. Så får vi håpe at neste storting får et flertall som kan gjøre de nødvendige vedtak.

Grunnlovsforslag 20 har blitt til fordi det lenge har vært en diskusjon om prinsipper for fellesskapets eiendomsrett til havets ressurser. Tidligere har det vært uttrykt stor grad av enighet om dette, men det har ikke vært mulig å finne en felles formulering. Derfor prøver vi igjen. Bakgrunnen for dette forslaget er for så vidt litt den samme som for grunnlovsforslag 22 om allemannsretten, som vi kommer tilbake til i neste runde, og at vi i Norge langt på vei er enige om at fisken i havet tilhører fellesskapet. Derfor er også formuleringen vi har foreslått, ganske enkel. Den sier: «Dei viltlevande marine ressursane, og retten til å hauste desse, høyrer fellesskapen til.» Det er en kort og grei formulering som det neste storting kan få gleden av å vedta. Hvorfor er dette nødvendig hvis mange mener dette er hovedregelen, og den for så vidt er nedfelt i gjeldende særlovgivning? Jo, det er fordi vi stadig ser diskusjoner om retten til å høste av og forvalte de marine ressursene. En direkte årsak er Volstad-dommen fra 23. oktober 2013 i Høyesterett, der det riktignok ble slått fast at myndighetene hadde lov til den reguleringen som var foretatt, men det var med bare én stemmes overvekt. Da er det slik at det prinsippet vi her søker å få grunnlovfestet, i hvert fall etter min oppfatning ikke ville ha vært oppfylt hvis det hadde vært én stemmes overvekt for den motsatte konklusjonen. Det har gjort at når det gjelder presset på muligheten til å ha et felles eierskap til havets ressurser og til å regulere hvem som skal høste av dem, har det blitt enda tydeligere at det er viktig og nødvendig å slå fast det prinsippet som er en del av fiskerilovgivningen, i grunnlovs form. Det finnes eksempler fra andre land som i langt større grad har tillatt privatisering av evigvarende fiskekvoter, som viser at utviklingen i de landene når det gjelder å kunne høste av og tjene på havets ressurser, gjør at de havner i situasjoner der veldig få sitter på den egentlige bruksretten til de viktige ressursene. Det er en politikk jeg og Arbeiderpartiet mener det i Norge er relativt bred enighet om ikke å forfølge, men som likevel understreker den betydningen det kan ha at grunnlovsforslaget som her er framlagt, med bred støtte forhåpentligvis kan vedtas i neste periode.

Det er dessverre ingen avklaring der, altså. Det er derimot mer å ta av når det gjelder Venstres fiendtlige arbeidslivspolitikk. I sitt alternative budsjett gikk Venstre inn for å legge alt renholdet i Forsvaret ut på anbud, og samtidig hører vi at de ansatte jubler over igjen å være ansatt i Forsvaret. Med Venstres forslag vil en trygg og forutsigbar arbeidssituasjon for renholdere i Forsvaret bli skrotet over natten. I sitt forslag til budsjett vil Venstre gjøre det dyrere å være organisert når fagforeningsfradraget reduseres fra 8 250 kr til 4 500 kr. I Oslo har Venstre i byråd som en kampsak at de ansatte i butikker og varehandel må jobbe søndager, noe som ikke gir flere ansatte, samtidig som søndagen blir lik alle andre dager, noe verken handelsstanden eller de ansatte ønsker. Det jeg virkelig lurer på, er hvorfor Venstre nærmest er besatt av å undergrave et organisert arbeidsliv og norske arbeidstakere som er fagorganisert. Venstre går lenger enn Høyre og Fremskrittspartiet i sin iver etter å kutte trygder og undergrave fagbevegelsen. Hva galt har egentlig norske arbeidsfolk gjort Venstre?

Jeg synes ofte det er interessant å høre på innleggene til Venstres leder, for å høre både hva hun snakker om, og hva hun ikke snakker om. I sitt innlegg snakket Guri Melby lite om Venstres arbeidslivspolitikk, og det synes jeg hun skulle gjøre, for der er det mye å ta av, og det er mye folk burde være oppmerksomme på. Venstre har en usosial cocktail av forslag som vil ramme arbeidsfolk dersom partiet skulle få makt: avskaffe AFP, avvikle feriepenger på dagpenger, gjeninnføre karensåret for arbeidsavklaringspenger. Kutt i sykelønnen har vært et tema en god stund og seiler opp som en viktig sak i valgkampen, særlig for partiene på høyresiden. For arbeidsfolk i dette landet er det usikkert hva som skjer dersom det blir en ny borgerlig regjering. Fremskrittspartiet vil sende regningen til bussjåfører med influensa, Høyre er uklare på hva de vil, mens Venstre skal gå løs på dem med langtidsfravær og sende en regning på 6 mrd. kr til dem som ikke klarer å ha gradert sykmelding. Kommer Venstre til å insistere på at det er deres modell for sykelønnsordning som skal få gjennomslag, eller kan Melby gi arbeidsfolk en forutsigbarhet for hvilken sykelønnsordning de kan vente seg, en forutsigbarhet Venstre er opptatt av at alle andre skal ha?

Takk til saksordføreren for både innlegg og godt arbeid med saken, og takk til Riksrevisjonen for en god og viktig rapport. Stortinget har vedtatt ambisiøse klimamål. Det er nødvendig for at våre barn og barnebarn og deres etterkommere skal kunne leve det gode liv som vi lever i dag, i en verden som er føre var og handler i møtet med klimaendringene. Det gjøres mye bra klimaarbeid i Norge og internasjonalt, men vi må gjøre mer. Vi må kutte utslipp og omstille norsk økonomi, og det er ingen vei utenom. Arbeiderpartiet slutter seg til Riksrevisjonens kritikk, at det er «kritikkverdig» at de ansvarlige departementene ikke har etablert en styring og samordning som er tilpasset en av vår tids største sektorovergripende samfunnsutfordringer. Vi er også enig i at det ikke er tilfredsstillende at det i utslippsframskrivingen i den årlige rapporteringen er lite synliggjort hvor stor usikkerhet vi faktisk har. Vi slutter oss også til Riksrevisjonens konklusjoner og anbefalingene som kommer fram i rapporten. I våre merknader viser Arbeiderpartiet og Senterpartiet til statsrådenes svarbrev til Riksrevisjonen av 5. juni 2024, hvor flere statsråder peker på at klimamålene ikke er fordelt ned på enkeltsektorer, og at det derfor ikke er gitt at det er mulig eller hensiktsmessig å konkretisere dem helt ned til hvordan den enkelte sektor skal bidra. I forbindelse med behandlingen av rapporten har komiteen stilt flere gode spørsmål til statsministeren, og vi har fått gode svar i brev fra statsministeren 20. november. Jeg vil anbefale alle å lese dette brevet, men la meg gjenta to viktige poenger i statsministerens brev. Som den første regjering i historien legger dagens regjering hvert år fram for Stortinget en konkret plan for hvordan vi skal nå klimamålene våre. Dette kalles for Grønn bok. Dette omfattende arbeidet med klimastatus og -plan er en mer systematisk måte å jobbe med klimapolitikken på, nettopp fordi klimapolitikken integreres i det årlige, helhetlige budsjettarbeidet. Nå teller vi altså tonn i tillegg til penger, og dette har vært et utviklingsarbeid som er ledet av Klima- og miljødepartementet, men hvor hele regjeringen har bidratt. Det andre poenget er at regjeringen også arbeider langsiktig for å omstille hele den norske økonomien, og også langt bredere enn de utslippene som omfattes av innsatsfordelingen i ikke-kvotepliktig sektor. Dette er helt nødvendig for å sikre at norsk næringsliv er godt posisjonert og rustet til å delta i den internasjonale økonomien, som går gjennom store omstillinger.

For å fortsette der Audun Lysbakken slapp, og også litt til det saksordfører Harberg var inne på: Jeg har nå sittet og bladd igjennom de 17 forslagene som Arbeiderpartiet er med på. Det undrer meg veldig: Hvilken urett er det noen blir ofre for gjennom de vedtakene vi gjør der? Det hadde vært interessant om noen fra Fremskrittspartiet kunne forklart det. Er det fordi vi skal gjøre det lettere å skifte navn? Hvem er det som da opplever urett? Er det fordi vi går inn på kulturminnevern på en del skogfinske områder? Hvilken urett er det noen andre skal føle for at kulturminnevernet skal ivaretas på en bedre måte? På samme måte kunne jeg gått gjennom alle disse 17 forslagene, som blir vedtatt. Jeg ser ikke at noen andre blir utsatt for urett gjennom de vedtakene, men det får vi vel neppe svar på. Jeg vil også slutte meg til saksordførerens forklaring – og jeg brukte litt tid på det i mitt innlegg – når det gjelder hvorfor Arbeiderpartiet ikke stemmer for alle de forslagene som representanten Grunde Almeland og flere har sagt vi burde gjøre. Vi har 17 forslag som vi mener representerer en tydelig linje, en tydelig retning videre, som vil danne et grunnlag for videre forsoningarbeid. Jeg synes debatten i salen her har vært god. Det virker som et nesten samlet storting, med ett unntak, sier mye bra, men vi mener det også. Skal du si unnskyld, må du mene unnskyld. Jeg er helt sikker på at et stort flertall her i salen i dag kommer til å mene det vi vedtar, og det vi har sagt. Det er bra. Helt til slutt: Jeg vil takke statsrådene som har vært her. Det dagens regjering har gjort for å legge til rette for forsoning siden man overtok, er ganske mye. Jeg synes både kommunalministeren, helseministeren og kulturministeren i sine innlegg beskrev det. Regjeringsskiftet i 2021 var et taktskifte. Man har igangsatt mye, men som flere har sagt: Vi er ikke i mål. Det er fortsatt en vei å gå. Jeg synes representanten Runar Sjåstad sa det fint her, at nå er det opp til oss alle om vi klarer å få det til. Om vi lykkes, har vi alle et ansvar for. Jeg er optimist etter denne debatten og tror at vi har en større sjanse for å lykkes med forsoningsjobben nå enn vi hadde før kommisjonens rapport kom, og før dagens debatt.

Dagen i dag er en historisk milepæl for Norge, for Stortinget og for våre samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Dagen i dag representerer et tidsskille og et taktskifte i vårt arbeid og vårt syn på fornorskingen som har funnet sted knyttet til samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Det er på tide. Et overveldende flertall i Stortinget kommer i dag til å vedta følgende: «Stortinget vil formidle sin dypeste beklagelse for de overgrep fornorskingspolitikken innebar for samer, kvener/norskfinner og skogfinner. Med dette ber Stortinget om unnskyldning for tidligere stortings aktive rolle i fornorskingspolitikken, og erkjenner ansvar for denne politikkens konsekvenser for grupper og enkeltindivider.» Fornorskingspolitikken som fant sted her i landet i rundt 100 år, fra 1850, var en villet og ønsket politikk fra regjering, storting og norske myndigheter. Bak fornorskingen lå en tenkning og dermed et ønske om at Norge skulle være ett folk og ha ett felles språk. De språklige og kulturelle minoritetene skulle gjøres mest mulig lik majoriteten gjennom å utslette deres språk, tilhørighet, kultur og tradisjon. Det er ikke en god modell for å bygge en nasjon. Den rammet samer, kvener/norskfinner og skogfinner og andre nasjonale minoriteter – som folkegrupper og som enkeltindivider. Det er en trist historie og et sort kapittel i vår historie. I dag slår vi fast at dette var galt. Dette ber vi om unnskyldning for. Vi anerkjenner at fornorskingspolitikken har hatt store konsekvenser for folkegrupper og enkeltindivider – også de konsekvensene det har hatt for oss i majoritetsbefolkningen, som ble fratatt muligheten til å bli kjent med den egentlige norske historien som rommer de ulike befolkningsgruppene som har bodd i landet i all tid. Flertallet slår fast at det offentlige Norge var ansvarlig for fornorskingspolitikken og dermed også har et særskilt ansvar for å skape tillit og framdrift i forsoningsprosessen. Stortinget kan imidlertid ikke vedta forsoning. Storsamfunnet, majoriteten og minoritetene må jobbe sammen for å skape et forsont samfunn. Den tilliten som har blitt borte, vil det ta tid å gjenskape, men i dag tar vi et viktig steg i riktig retning. Takk til saksordføreren for et godt innlegg og for godt ledet arbeid med en krevende og omfattende sak. Jeg synes også det er viktig å gi honnør og rette en stor takk til sannhets- og forsoningskommisjonen for det arbeidet de har lagt ned, for den inkluderende prosessen, som i seg selv har vært viktig, og for det grundige arbeidet som ble presentert i rapporten da den kom i juni i fjor. Selv om det gikk fem år fra oppdraget ble gitt, til rapporten forelå, var det nødvendig med god tid for å komme med en rapport som svarte ut de tre momentene som lå i presidentskapets oppdrag: å gi en historisk kartlegging som beskriver fornorskingspolitikken, se på ettervirkningene av fornorskingspolitikken og foreslå tiltak som kan bidra til videre forsoning. Dette siste vil jeg gjerne understreke. Forsoningen starter ikke her og nå. Som kommisjonen også sier, har det vart i noen tiår allerede: opprettelsen av Sametinget og Samisk Høgskole i 1989, grunnleggelsen av Kvensk Institutt i 2007 og etableringen av Norsk Skogfinsk Museum på Grue i 2005, for å nevne noen eksempler. Behandlingen i dag er en videreføring av en forsoningsprosess, men gjennom innstillingen ser vi et nødvendig taktskifte. Komiteen mener det må gjøres mer, og at man må ha et mer systematisk arbeid for forsoning, men at man også må ha en erkjennelse av at det vil ta tid. Det vil være et langsiktig arbeid for å bygge tillit til og forståelse for hverandre. Komiteen – også det flertallet Arbeiderpartiet er en del av – har tatt utgangspunkt i kommisjonens grundige arbeid og mener den gir et bilde av den egentlige historien, selv om den også kan ha mangler. Gjennom komiteens arbeid, høringer – både muntlig og skriftlig – reisevirksomhet og møter har det også blitt påpekt at enkelte mener seg utelatt eller ikke er grundig nok omtalt. Komiteen peker dessuten på at hva ungdom som gruppe mener, burde belyses særskilt. Innstillingen vi behandler i dag, vil forhåpentligvis likevel være et viktig bidrag for oppfølgingen og arbeidet som nå skal skje. Innstillingen i dag og vedtakene som følger med, er ambisiøse. Arbeiderpartiet har valgt å legge fram og støtte overordnede forslag, som det vil bli flertall for, fordi vi mener det er fagfolk innenfor den enkelte sektor som i samarbeid med organisasjonene og institusjonene til urfolk og nasjonale minoriteter best kan vite hva som virker for å sikre språk, kultur og tradisjon hos de ulike folkegruppene. Jeg vil særlig trekke fram at regjeringen gjøres ansvarlig for å ha nok kompetanse hos de samme fagfolkene om urfolk og nasjonale minoriteter. Vi ber rett og slett regjeringer – dagens så vel som framtidige – om å lære av egne feil. Bare på den måten kan vedtak og tiltak bli gjennomførbare og målet om forsoning oppnås. Vi har vært nøye på at det settes krav til oppfølging fra dagens og framtidige regjeringer, som saksordføreren var inne på i sitt innlegg. Vi vil tette det som kommisjonen kaller implementeringsgapet. Det skal ikke i framtiden ble vedtatt tiltak som ikke følges opp. Gjennom arbeidet med rapporten har det nemlig blitt klart for oss at Stortinget gjennom mange år har gjort mange vedtak. Ikke alle har blitt fulgt opp like godt, for å si det sånn. Nå skal alle departementer rapportere på framdrift i det årlige statsbudsjettet, som betyr at Stortinget vil ha en oversikt over om vedtak blir fulgt opp, men også ha et ord med i laget på hvordan det skal gjøres. Arbeiderpartiet har vært opptatt av at vedtakene vi er med på i dag, skal peke i en tydelig retning for det viktige arbeidet vi står foran. Samtidig må det være realisme i det vi vedtar. Det må være realisme på språkområdet, for å ta et eksempel. Konsekvensene av fornorskingspolitikken er jo nettopp at vi har mistet språkbærere som i dag kunne vært lærere på skolene og i barnehagene. Vi har mistet språklærere og bærere av tradisjoner innen helsefagene. Vi har mistet folk som skulle vært stolte bærere av sin kultur. Vi har mistet de folkene fordi storsamfunnet og tidligere storting mente det var riktig, men det var det ikke. Nå betaler hele samfunnet en stor pris som følge av det. De folkene vi hadde trengt innen språk, kultur og helse, finnes ikke i nok antall til at vi kan pålegge kommunene å ha en kompetanse som ikke finnes. Det vil ta tid, men med et mer systematisk arbeid for å rette opp det fornorskingspolitikken ødela, vil det bli bedre. Som jeg nevnte, er derfor det viktigste vi kan gjøre for å bidra til forsoning, at hensynet til urfolk og nasjonale minoriteters språk og kulturutøvelse inngår naturlig i den ordinære sektorpolitikken – i helsepolitikken, i skolepolitikken og i kulturpolitikken. Derfor fremmer vi, med utgangspunkt i de pågående prosessene, overordnede forslag i innstillingen for å tydeliggjøre regjeringens ansvar for å vurdere hvilke tiltak som er best egnet til å oppnå målet om forsoning, og til å gjennomføre dem i praksis. Nå må regjeringen følge opp. Forslag må utredes og konkretiseres, og konsekvensene må belyses. La meg også si noen ord om kompetansesenteret kommisjonen har foreslått. Vi trenger all den kompetansen som finnes, og vi må ta vare på alle som kan bidra. Forslaget som i dag blir vedtatt, tar opp i seg dette. Det skal utredes hvordan det kan etableres et kompetansesenter med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid, og det skal bygge videre på allerede eksisterende kompetanse og på forsknings- og formidlingsmiljøer. Det siste er viktig for at allerede små og sårbare miljøer ikke skal svekkes, men tvert imot styrkes. Arbeidet skal skje i dialog med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske miljøer. Et slikt kompetansesenter vil og må bidra til en bedre og mer systematisk forsoningsprosess. I arbeidet med å skape forsoning er det viktig at alle tar ansvar, at vi bruker fellesskapets viktigste verktøy for å rette opp uretten. Kommunene er byggesteinene i velferdsstaten og har en helt sentral rolle i det videre arbeidet. Fornorskingsprosessene har slått forskjellig ut, alt etter hvor man bor. Det er forskjellige kulturer, og da må forskjellige løsninger til. Ingen av oss her kan sette seg inn i hvordan fornorskingen har påvirket en kven i Storfjord i Troms eller en same på Snåsa. Det må vi ta hensyn til og respektere. Vi må bruke de samme mekanismene som ble brukt i fornorskingen, og som dessverre var vellykket og fungerte, slik man ville da. Nå må vi snu det, og der spiller kommunene og de mange lokalsamfunnene en helt avgjørende rolle. Det finnes barnehager, skoler, kulturskoler og helsetilbud. Kommunene står i front ved å involvere alle for å finne de rette løsningene i kommunene og deres lokalsamfunn. Stortinget kommer i dag også til å vedta at kommunene må settes i stand til å gjøre denne viktige jobben. Det samme må gjelde alle dem som driver et viktig arbeid for å ivareta kultur og tradisjoner. Det er for mange at de – i møter med andre fra samme folkegruppe, med samme språk eller språkarv – kan kjenne seg som en viktig del av en kulturarv, kanskje gjennom ord og fraser som bestemor brukte, eller sangen som bestefar sang på kvensk, sørsamisk, lulesamisk eller skogfinsk. «Anerkjenne» er et fint ord. Det inneholder både «erkjenne» og «anerkjenne». Vi må alle erkjenne av fornorskingen har skjedd, og at vi som nasjon har tapt på det, og ikke minst må vi ønske å gjøre noe for å ta vår flerfoldige kultur tilbake.

Vi er nå midt mellom to valg. Det er ett år til stortingsvalget, og kommunevalget ligger ett år bak oss. Da synes jeg det er nyttig å se litt tilbake på valgkampen i fjor og de løftene som ble gitt av nasjonale politikere og lokale kandidater som lovte velgerne både skattelette og velferdsøkninger, altså både gull og grønne skoger samtidig. I juni i fjor var Erna Solbergs løfte til velgerne klart og tydelig da hun til VG uttalte følgende: «Dette er Høyres viktigste løfte for privatøkonomien til innbyggerne knyttet til kommunevalget: Nivået på eiendomsskatt, kommunale avgifter og gebyrer skal holdes nede der vi får ordfører.» I mange kommuner ble Høyre utfordret på hvordan de skulle klare å holde disse løftene – også her i Oslo. Høyres valgkampløfter handlet om dyre prosjekter og satsinger på flere områder, samtidig som inntektene skulle reduseres ved at eiendomsskatten skulle kuttes. Vi fikk aldri noe svar fra Høyre i Oslo eller andre steder på hvor de skulle kutte, og hvordan løftene skulle finansieres. Det er nok kjent for de fleste av oss at økte utgifter og reduserte inntekter ikke går i null. Minus og minus blir dobbelt minus. Det gjelder personlig økonomi, og det gjelder kommuneøkonomi. «Erna bløffer velgerne», skrev VG på lederplass fire dager før kommunevalget i fjor. Jeg synes faktisk det hadde vært redelig om Høyre nå kom med en beklagelse for å ha ført velgerne bak lyset, og det med vitende og vilje, for de ble advart også av sine egne. Men velgerne lot seg forlede. Høyre fikk flere ordførere og styrer nå de fleste store byene. Nå ser vi hvordan regningen skal dekkes inn: I Oslo har skolematen for ungene blitt fjernet. Neste år skal Oslo Nye Teater legges ned. Aktivitet for barn og unge blir kuttet. Store rammekutt i bydelene, som har ansvaret for mye av velferden, skal gjennomføres. Jeg synes det er grunn til å følge med på hvordan Høyre styrer byer, fylker og kommuner. Det kan nemlig fortelle oss mye om hvordan det blir dersom Høyre igjen får regjeringsmakt. Nå synes jeg vi ser tilløp til det samme som vi så i fjor. Høyre lover forsterket innsats på flere områder. Ja, nesten alle, har vi hørt gjennom debatten i dag. Samtidig skal formuesskatten bort, og andre skatter reduseres. De med mest skal få mer, og hvem som får regningen, sies det lite om. Jeg er redd for at akkurat det, hvem som må betale regningen, kommer til å bli en godt bevart hemmelighet fram til det blir levert harde pakker når eventuelle borgerlige budsjetter skal fremmes i neste periode. Økte utgifter og reduserte inntekter går fortsatt ikke i null, heller ikke for oljesmurte statsbudsjetter. Framfor å ta ansvar selv for at dyre valgløfter ikke innfris, skylder Høyres bypolitikere på regjeringen for at budsjettet går i minus når de selv skal gjennomføre dyre, selvpåførte valgkampløfter med økte utgifter og reduserte inntekter. Særlig ser vi dette fra den politiske ledelsen her i Oslo. La meg derfor slå fast at denne regjeringen har vært en god regjering for Oslo og oss som bor her: Oslo nyter, som alle andre kommuner, godt av veksten i frie inntekter og av at regjeringen har levert gode kommuneopplegg i flere år. I 2025, altså neste år, vokser Oslos inntekter med 268 mill. kr. Oslo har fått beholde inntektene når skatteinntektene har vokst langt utover det som har vært forventet, fordi det går bra i Norge og rekordmange er i jobb. Oslo har fått store besparelser når staten nå tar regningen for gratis kjernetid for tre kull i aktivitetsskolen. Med Arbeiderpartiet i regjering har det blitt opprettet en ny politistasjon på Mortensrud og ny politipost på Tøyen. Utrygghet for folk og økt gjengkriminalitet blir møtt med flere politifolk, samtidig som det forebyggende arbeidet styrkes. Barnefamilier i Oslo nyter nå godt av at barnehageprisen er satt ned. Besparelsen er på 12 000 kr i året. Samtidig er barnetrygden økt med 8 500 kr siden 2021. Studentene i Oslo, ja, det er faktisk Norges største studentby – ta den, Bergen og Trondheim – merker det på lommeboka når studiestøtten øker med 25 000 kr i året. Oslos pensjonister kommer bedre ut når pensjonene øker. I år får Oslo 145 mill. kr til områdesatsinger, og staten bidrar med store summer til kollektivtrafikken i Oslo gjennom byvekstavtalene. Dagens regjering er bra for Oslo og bra for folkene som bor her i byen. Derfor bør denne regjeringen fortsette til evig tid.