OverStortinget

For å fortsette der Audun Lysbakken slapp, og også litt til det saksordfører Harberg var inne på: Jeg har nå sittet og bladd igjennom de 17 forslagene som Arbeiderpartiet er med på. Det undrer meg veldig: Hvilken urett er det noen blir ofre for gjennom de vedtakene vi gjør der? Det hadde vært interessant om noen fra Fremskrittspartiet kunne forklart det. Er det fordi vi skal gjøre det lettere å skifte navn? Hvem er det som da opplever urett? Er det fordi vi går inn på kulturminnevern på en del skogfinske områder? Hvilken urett er det noen andre skal føle for at kulturminnevernet skal ivaretas på en bedre måte? På samme måte kunne jeg gått gjennom alle disse 17 forslagene, som blir vedtatt. Jeg ser ikke at noen andre blir utsatt for urett gjennom de vedtakene, men det får vi vel neppe svar på. Jeg vil også slutte meg til saksordførerens forklaring – og jeg brukte litt tid på det i mitt innlegg – når det gjelder hvorfor Arbeiderpartiet ikke stemmer for alle de forslagene som representanten Grunde Almeland og flere har sagt vi burde gjøre. Vi har 17 forslag som vi mener representerer en tydelig linje, en tydelig retning videre, som vil danne et grunnlag for videre forsoningarbeid. Jeg synes debatten i salen her har vært god. Det virker som et nesten samlet storting, med ett unntak, sier mye bra, men vi mener det også. Skal du si unnskyld, må du mene unnskyld. Jeg er helt sikker på at et stort flertall her i salen i dag kommer til å mene det vi vedtar, og det vi har sagt. Det er bra. Helt til slutt: Jeg vil takke statsrådene som har vært her. Det dagens regjering har gjort for å legge til rette for forsoning siden man overtok, er ganske mye. Jeg synes både kommunalministeren, helseministeren og kulturministeren i sine innlegg beskrev det. Regjeringsskiftet i 2021 var et taktskifte. Man har igangsatt mye, men som flere har sagt: Vi er ikke i mål. Det er fortsatt en vei å gå. Jeg synes representanten Runar Sjåstad sa det fint her, at nå er det opp til oss alle om vi klarer å få det til. Om vi lykkes, har vi alle et ansvar for. Jeg er optimist etter denne debatten og tror at vi har en større sjanse for å lykkes med forsoningsjobben nå enn vi hadde før kommisjonens rapport kom, og før dagens debatt.