OverStortinget

Jeg viser til forrige taler, og med dette og det jeg skal si nå, vil jeg få fram at regjeringen tar arbeidet med barne- og ungdomskriminalitet på største alvor. De forslagene vi behandler i dag, gjelder de strafferettslige reaksjonene for ungdom, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og følger opp flertallsvedtakene fra Stortinget fra tidligere. De endringene som nå innføres, vil samlet bedre området justis for barn og unge samtidig som de vil ivareta rehabilitering. Det er det jeg nå vil bruke litt mer tid på å si noe om. Når barn og unge begår lovbrudd og kriminalitet, skal samfunnet selvsagt handle, men vi må handle på en måte som innebærer rehabilitering og bedring for alles del, både for den som utøver, og for den som blir utsatt for kriminalitet. Forslaget om sikkerhet og bedre ettervern er derfor spesielt velkomment. Når straffen er gjennomført, må man sikres en ny rolle ute i samfunnet, der det både gis insitament og mulighet for å velge en ny vei. Dette kommer ikke av seg selv. Vi vet at utøver ofte kommer fra en vanskelig bakgrunn, med færre verktøy i handlingskassen, og derfor har færre alternativer, strategier og handlingsmønstre og mindre tilgang på alternative miljøer. Likeledes vil jeg trekke fram viktigheten av nettopp hurtigspor. Dette er igjen viktig for begge parter, både for den som utfører, og for den som er utsatt for lovbrudd, og ikke minst er det viktig for å hindre muligheten for at det begås nye lovbrudd i påvente av reaksjon. Ved etablering av hurtigspor vil reaksjonen etter lovbrudd komme raskere. Barn og unge skal ikke vente på at samfunnet skal reagere, når de bryter loven. Både de og samfunnet må oppleve at konsekvensene kommer raskt – før de unge etablerer seg i nye sosiale relasjoner og ikke minst i disse forsterkede handlingsmønstrene. Viktigst av alt er forebygging. Vi vet at når barn og ungdom begår kriminalitet, er det sammensatte årsaker til det. Ofte er de selv ofre for omsorgssvikt og vold i hjemmet. Mangler man sunne nettverk og faller ut av skole og fritidsaktiviteter, kan veien mot handlingslammelse og manglende tro på framtiden bli kort. Er man i tillegg omgitt av et miljø som tilbyr tilhørighet, mestring og raske penger gjennom kriminalitet, kan det bli lett å velge feil vei. Er verktøykassen med alternativer tom, må det være samfunnets ansvar å fylle den. Gir vi ikke muligheter og alternative handlingsmønstre, blir det et ytterligere svik for dem det gjelder, på begge sider av konflikten. Det viktigste vi må gjøre, er altså å forebygge bedre, slik at vi må reparere mindre. I tillegg må vi ha gode tiltak når det trengs. Det bidrar denne saken fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen til.