OverStortinget

Aller først må jeg avlive en faktafeil. Siden den første IA-avtalen har sykelønnsordningen vært endret mange ganger, men den har vært endret gjennom enighet mellom de tre avtalepartene, henholdsvis arbeidslivets parter og skiftende regjeringer – noen ganger med positiv effekt og noen ganger med mindre positiv effekt. Men partene har vært forpliktet og har fulgt opp de endringene man har gjort. Det man derimot ikke har gjort, er å endre inntektssikringen til sykelønnsordningen, rett og slett fordi det ikke har vært tro på at det er det som ville nyttet. Å lete etter hva som kan ha positiv effekt for å få ned sykefraværet – grunnene kommer i mange ulike farger og nyanser. Det bærer denne høsten preg av. Den mest brutale formen for å få ned sykefraværet er å ikke ansette syke folk eller folk i noen av risikogruppene for sykefravær, som kronikere, gamle folk, kvinner i fertil alder osv. Med min bakgrunn vet jeg at det er bedrifter som følger en slik personalpolitikk. Særlig sympatisk eller samfunnsansvarlig er det ikke, men det skjer, oftere i service- og tjenestedelen av arbeidsmarkedet enn i tradisjonell industri. Om noen ikke tror meg på dette, kan de spørre fagforeningene om oppsigelser på bakgrunn av sykdom, graviditet, alder osv. Men det er jo ikke lov? Nei, det er det ikke, men det skjer. I sårbare perioder av livet orker man faktisk ikke å ta den kampen alene, og derfor er det også store mørketall utover de sakene fagforeningene håndterer. Hvor er så sykefraværet størst? Hvem er mest syke, og hva slags diagnoser øker? Representanten Rotevatn var tydelig på at det er psykiske lidelser, og at det er unge folk. Hvor jobber unge folk? Jo, de er i service- og tjenesteytende næringer i det private næringsliv, hvilket betyr at her må innsatsen virkelig settes inn. Så vil Venstre se på hvordan man kan straffe den enkelte personlig gjennom lavere sykelønnskompensasjon, for på den måten å nærmest skremme folk tilbake til arbeidsplassen. Det kan nok ha en oppdragende effekt på den som utnytter en sykelønnsordning som skal gi folk trygghet for egen økonomi når man blir syk eller skadet, og som godt kunne kommet på jobb. Det er jeg enig i. Men hvis vi overfører denne typen tankegang til uføres inntektssikring, vil de fleste mene at dette er spinnvilt. Jeg har heller ingen tro på at de aller fleste syke prøver å lure seg unna arbeidsplassen. Derimot er det nærværsarbeidet på arbeidsplassen som har effekt. Det vet vi. At vi forplikter den enkelte arbeidsplass til å finne løsninger, virker. Under Solberg-regjeringen endret man dessverre IA-avtalen på en sånn måte at denne forpliktelsen til de lokale bedriftene med tanke på tilskuddsordninger, forsvant. Det synes jeg er synd. Mye av nærværsarbeidet og mye av arbeidsmiljøet på en arbeidsplass har betydning for sykefravær. I går hadde jeg en «drital» dag på jobben etter å ha tapt nominasjonen i Oslo Arbeiderparti. Jeg hadde ikke lyst til å gå, følte meg sårbar. Jeg har aldri fått så mange klemmer av medspillere og motstandere noen gang. Det gjorde godt. Det er en sånn arbeidsplass hvor nærværsarbeid er til stede, hvor folk føler seg velkommen og ivaretatt, og med kollegaer som har omtanke. Det må vi sørge for blir en realitet på absolutt alle norske arbeidsplasser slik at alt sykefravær man kan gjøre noe med, blir borte.