Jeg har i flere omganger hørt fra denne talerstolen at politikk utarbeidet i Brussel utarbeides av et byråkrati. Det jeg hører, gir ofte et inntrykk av at man faktisk forleder befolkningen når det gjelder hvordan demokratiet i EU faktisk fungerer. Denne byråkratisuvereniteten som jeg mistenker at representanten Slagsvold Vedum snakker om, nemlig Kommisjonen, er jo politisk utpekt, men de er også vektet av EU-parlamentet, og hvis de blir funnet for lette, må presidenten av Kommisjonen faktisk finne noen andre å peke på. Det er altså en ganske omstendelig politisk prosess hvem som sitter i Kommisjonen. Jeg tror det er viktig at det norske folk faktisk vet at det ikke er byråkratioppnevnte mennesker som representerer Kommisjonen. Når det gjelder påstanden om at det er noen byråkrater nede i EU som mener at det avgiftskuttet som det nå stilles spørsmål om, ikke er i tråd med regelverket, er det altså sånn at det er ESA, EØS-avtalens kontrollorgan, som behandler en klage som har kommet inn knyttet til hvorvidt dette avgiftskuttet er i strid med statsstøttereglene eller ikke. Man hopper liksom direkte på konklusjonene midt i en prosess som ikke er ferdigstilt, og igjen forleder man folket før endelig ord er sagt i saken. Når vi er opptatt av at vi skal ha god regelverksutvikling, åpenhet og demokratisk kontroll, må vi også faktisk fortelle om hvordan det faktisk fungerer, og ikke forlede befolkningen til å tro at regelverks- og politikkutforming i EU utformes på en annen måte enn den faktisk gjør.

Forslaget om en nabosjekk av EU-regelverk tar opp et viktig poeng. Vi må ha god oversikt over hvordan andre land praktiserer regelverket. Det er Arbeiderpartiet enig i. Som et lite land knyttet til europeisk økonomi er vi avhengige av EØS for arbeidsplasser, eksport og trygghet for norske lønns- og arbeidsvilkår. Allerede i dag gjør forvaltningen og regjeringen omfattende vurderinger før EU-regelverk tas inn i norske rett. Konsekvenser for lovverk, næringsliv og arbeidsliv analyseres, og Stortinget involveres gjennom komiteene og åpne høringer. Men Arbeiderpartiet mener det er rom for å styrke denne praksisen, særlig når det gjelder systematisk sammenligning med andre europeiske land. I den sammenheng er vi positive til at det nå legges opp til en hovedregel om å sammenligne med andre lands, særlig de nordiskes, praktisering av EØS-relevante regelverk i saker som skal vedtas her i Stortinget. Det vil gi bedre kunnskapsgrunnlag og mer åpenhet og gjøre det enklere å identifisere hvor Norge har ubrukte muligheter. For Arbeiderpartiet er målet klart: demokratisk kontroll, gode muligheter for påvirkning, bedre bruk av forhandlingsrommet og tryggere rammer for arbeidsplasser og velferd. Derfor vil vi bidra til å styrke nabosjekk som metode innenfor de ordningene vi allerede har, istedenfor å bygge opp nye, tunge strukturer ved siden av. På den måten sikrer vi at Norge fortsatt kan samarbeide tett med Europa, samtidig som vi fører en selvstendig og ansvarlig politikk til det beste for norske arbeidsfolk og norsk industri.

Jeg forstår at det for representanten Slagsvold Vedum gir liten mening å snakke om alternativer når EØS-avtalen i praksis regulerer hovedtyngden av norsk økonomi. EØS-avtalen er en dyp integrasjonsavtale som har tjent oss godt, slik Eldring-utvalget også konkluderte med. Jeg synes det er merkelig at representanten Slagsvold Vedum velger å trekke opp det faktum, slik jeg sa i mitt tidligere innlegg, at Norges befolkning har valgt ikke å delta i demokratiet i EU.

Utenriksministerens redegjørelse tegner et bilde av en verden der kriser og konflikter kommer tettere, varer lenger og rammer hardere – også oss. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utryggheten mer samarbeid og mer folkerett. Europa er i ferd med å bygge en ny sikkerhetspolitisk arkitektur, og EU er blitt motoren i dette arbeidet. De er nå den største sivile og militære støttespilleren til Ukraina samlet sett gjennom bl.a. EUs fredsfasilitet, opplæring av titusener av ukrainske soldater og langsiktige støttepakker på mange hundre milliarder kroner. Dette er ikke bare utenrikspolitikk, det er kjernen i europeisk sikkerhetspolitikk. For et land som Norge betyr det at vår sikkerhet i økende grad formes både i NATO-rådet i Brussel og i EUs rådssaler, uavhengig av om vi sitter ved bordet eller ikke. Når EU nå bygger opp egen forsvarsindustri, felles ammunisjonsinnkjøp og bedre militær mobilitet i Europa, påvirker det hvordan vi skal forsvare Nord-Norge, sikre atlanterhavslinjene og beskytte norsk sokkel. Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig sier at nå må vi investere mer i forholdet til EU, og han knytter dette direkte til norske sikkerhetsinteresser. Da må vi også rydde unna hindringene, slik han selv peker på, etterleve EØS-avtalen, være tidlig inne i prosessene og ikke la innenrikspolitiske omkamper svekke vår troverdighet i Brussel. Norges sikkerhet, velferd og arbeidsplasser er uløselig knyttet til det europeiske samarbeidet. Når EU nå fornyer sine strategiske programmer, fra Green Deal og industripolitikk til digital omstilling og forsvars- og sikkerhetssamarbeid, er det viktig for Norge direkte. Med EØS får vi tilgang til forskningsmidler, klima- og energiprogrammer og infrastrukturprosjekter, som vi aldri kunne finansiert alene. Det handler om norske arbeidsplasser i eksportindustrien, verdikjeder for grønn omstilling og kompetanse for våre forsknings- og utdanningsmiljøer. Samtidig ser vi at EU strammer inn sin industripolitikk og innfører mer offensive «Buy European»-mekanismer for offentlig anskaffelser og strategiske verdikjeder. For Norge er det avgjørende at norske bedrifter fortsatt kan konkurrere på like vilkår i det europeiske markedet, og at vi bruker EØS og våre avtaler aktivt for å sikre markedsadgang, forutsigbarhet og jobber i hele landet. Når Norges befolkning har valgt alenegang framfor å delta i det europeiske demokratiet, er det viktig at vi etterlever forpliktelsene våre og er en tydelig og konstruktiv partner når Europa tar større ansvar for sikkerhet, energi og industriell utvikling. Midtøsten er igjen en region der flere konflikter flyter inn i hverandre og truer både regional og global stabilitet. I Gaza ser vi en humanitær katastrofe som er helt uakseptabel med enorme sivile tap og ødeleggelser. Med USA og Israels angrep på Iran ser vi nå en rekke motangrep som involverer en lang rekke land og væpnede grupper. Det iranske regimet er et terrorregime – ingen tvil – som undertrykker egen befolkning, støtter væpnede grupper i regionen, og som bidrar til å destabilisere naboland. Mange i Iran har svært gode grunner til å juble over at et regime som har fengslet, torturert og drept sine egne, nå opplever sterkt press. Samtidig er det svært vanskelig å se hva en ansvarlig exitstrategi for USA og andre allierte egentlig kan være. Hvis det ikke lykkes å etablere en overgangsregjering og en politisk prosess som gir iranere reell innflytelse, risikerer vi at befolkningen i Iran ender opp med et prestestyre 2.0, et nytt autoritært regime som viderefører undertrykkelse og regional destabilisering. Det må vi ta inn over oss når vi diskuterer sanksjoner, militærmakt og regimeskifte. Målet kan ikke bare være regimeendring, men også en vei mot mer rettsstat, mer frihet og mer stabilitet for folk i Iran og i regionen. For Norge betyr dette at vi må være tydelige på folkeretten, men også på risikoen ved maktvakuum og på behovet for politiske løsninger, ikke bare militære. I en verden som blir farligere, er svaret ikke å trekke seg tilbake som en kan få inntrykk av er Fremskrittspartiets linje. Mer engasjement i politikken og i partnerskapene former vår felles framtid.

Vårt samarbeid med EU er svært viktig. Norge står midt i en hverdag preget av høye renter, dyrere mat, klimarisiko og en urolig sikkerhetssituasjon. I bakgrunnen av dette står EU og fatter beslutninger som treffer oss, enten vi liker det eller ikke. I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at debatten om Norges forhold til EU skal være åpen, kunnskapsbasert og levende, og vi er opptatt av å bidra til dette for å løfte engasjementet om norsk europapolitikk. Det er fortsatt behov for systematisk og bred kunnskapsutvikling om konsekvensene av EUs politikk for Norge, og om hvordan norske interesser best ivaretas. Dette gjelder særlig på områder som sikkerhets- og forsvarssamarbeid, energi, klima, beredskap, teknologi og handel, der EU i økende grad former de rammebetingelsene Norge må forholde seg til. Derfor mener Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen at regjeringen bør videreutvikle det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om Norges europapolitikk, bl.a. gjennom styrket utredningskapasitet i forvaltningen, tett samarbeid med forskningsmiljøer og forbedret åpenhet og dialog med Stortinget og sivilsamfunnet. Slike tiltak vil gi alle lag av befolkningen et bredere grunnlag for å vurdere norsk europapolitikk og tilknytningsformer over tid, uten at man beslutter en egen isolert utredning av norsk EU-medlemskap. Derfor står Arbeiderpartiet bak flertallets forslag om å avvise representantforslaget, samtidig som vi vil fortsette å arbeide for et sterkere og mer kunnskapsbasert norsk samarbeid med EU, og vi bidrar mer enn gjerne i det ordskiftet.

42:49] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram Innst. 115 S for 2025–2026, fra utenriks- og forsvarskomiteen. I representantforslaget bes regjeringen om å sette i gang en offentlig utredning av konsekvensene av norsk medlemskap i EU. Saken berører Norges plass i Europa, demokrati, suverenitet, økonomi og sikkerhet. Komiteen har drøftet både det politiske og det institusjonelle handlingsrommet Norge har i dag gjennom EØS-avtalen og andre avtaler med EU. Komiteens flertall viser til at Norge allerede i dag er tett integrert i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og en lang rekke andre avtaler. Flertallet mener at dagens tilknytningsform har tjent Norge godt, og at det ikke er behov for å sette i gang en ny, omfattende offentlig utredning av norsk EU-medlemskap. Flertallet legger vekt på at det nylig er gjennomført flere brede prosesser som behandler EU- og EØS-saker på en måte som gir gode muligheter for politisk og offentlig debatt. Det understrekes samtidig at det pågår et omfattende og dynamisk arbeid i forvaltningen og i Stortinget med å følge utviklingen i EU, fra sikkerhetspolitikk og energi til arbeidsliv, klima og digitalisering. Flertallet mener dette arbeidet, kombinert med de demokratiske prosessene vi har rundt EØS-saker, gir et godt kunnskapsgrunnlag for norsk europapolitikk uten at det er nødvendig med en egen, ny medlemskapsutredning. Det er ulike meninger i Stortinget om behovet for en ny utredning av norsk EU-medlemskap. Et mindretall i komiteen støtter representantforslaget og ønsker at regjeringen skal utrede medlemskapsspørsmålet på nytt, nettopp for å gi et oppdatert og samlet kunnskapsgrunnlag til befolkningen. Flertallet av partiene i komiteen innstiller likevel på å avvise forslaget, og det er denne tilrådingen Stortinget nå blir invitert til å slutte seg til. La meg til slutt si noe om Arbeiderpartiets syn, slik det kommer til uttrykk i våre merknader. Arbeiderpartiet mener at Norges framtid ligger i et enda tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa. Vi er opptatt av at debatten om Norges forhold til EU skal være åpen, kunnskapsbasert og levende, og vi er positive til at denne saken bidrar til å løfte engasjementet om europapolitikken. På områder som sikkerhets- og forsvarssamarbeid, energi, klima, beredskap, teknologi og handel former EU i økende grad de rammebetingelser Norge også må forholde seg til.

Finansdebatten i år handler om hva slags land Norge skal være i urolige tider. Det mangler ikke på adjektiver fra høyresiden for å slippe å ta inn over seg faktum: De rød-grønne har samlet seg om et statsbudsjett for 2026. Ingen adjektiver kan heller bortforklare at vi velger trygghet i arbeidslivet, et sterkt næringsliv over hele landet og et ansvarlig internasjonalt engasjement. Det er mye oljebekymring fra Fremskrittspartiets representanter i dag, i tråd med det partiets leder, Listhaug, gjorde i spørretimen på onsdag, da hun uttrykte sin dype bekymring for oljearbeiderne. Man kunne nesten ane oljetåken legge seg over salen. Likevel finnes det et lite problem: I Fremskrittspartiets eget alternative budsjett kutter de fagforeningsfradraget, altså de pengene som skal gjøre det mulig for de samme oljearbeiderne å organisere seg og forhandle for rettferdig lønn og trygge vilkår. Det er litt som å gråte over arbeidsfolk med den ene hånden mens man napper bort rettighetene deres med den andre. La oss være ærlige: Hadde FrP styrt landet da vi fant oljen, hadde det ikke vært noen oljearbeidere å bekymre seg over i dag. Alt hadde vært solgt ut til høystbydende lenge før Trollfeltet var kartlagt. Oljefondet hadde vært et fjernt minne, og statsbudsjettet ville måtte dekkes inn med loddtrekning og luksusskatt på campingvogner. At FrP nå vil male seg som oljearbeidernes beskytter, er som om reven hadde meldt seg som leder av hønseutvalget. I en verden med krig, uro og voksende ulikhet kutter Høyre og FrP bistanden og svekker Norges rolle som en stabil og solidarisk partner. Arbeiderpartiet står fast på det motsatte: at Norge skal være et land som stiller opp både hjemme og ute. Vi skal stille opp for Ukraina, og vi skal stille opp for Palestina. Budsjettforslaget har blitt enda bedre med budsjettforliket. Mens FrP drømmer om å tukle med EØS-avtalen, altså selve livslinjen for hundretusener av norske arbeidsplasser, står Arbeiderpartiet fast ved samarbeid og forutsigbarhet i rammevilkår. Debatten i dag viser et tydelig skille mellom FrPs og Høyres usosiale kutt og skattegaver til de aller rikeste, og den rød-grønne alliansens linje med sterke fagforeninger, ansvarlig næringspolitikk, internasjonal solidaritet og trygghet i arbeid. Arbeiderpartiet velger fellesskapet i motvind og urolige tider, og til oljearbeidernes beste gjennom rettferdige omstillinger, selv når FrP har fått hjelm og refleksvest på kostymebudsjettet sitt.

I en tid preget av uro og usikkerhet er det viktigere enn noensinne at Norge står tett sammen med våre europeiske venner og allierte. Som innbygger i Norge nyter vi godt av det hver dag, enten det er på arbeidsplassen, i møte med banken, når man snakker i telefonen, eller som forbruker av andre tjenester. Trygg styring handler ikke bare om stabilitet her hjemme; det handler om å bygge et sterkere Europa, hvor samarbeid gir oss alle forutsigbarhet og økonomisk trygghet og muligheter for folk flest. I tillegg til EØS-avtalen har vi i overkant av 100 avtaler med EU som henger på EØS-avtalen. Det er også trygghet. Når FrP sier de skal reforhandle EØS-avtalen, er ikke det trygghet. Det er bare en skikkelig dårlig idé. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av et fellesskap som daglig skaper verdier, arbeidsplasser og vekst. Tilgangen til det indre markedet for norsk næringsliv – fra eksportbedrifter på Vestlandet til familieeide virksomheter i distriktene – gir direkte adgang til over 450 millioner forbrukere. Sammen med våre europeiske partnere har vi bygd et rammeverk som fremmer handel, rettferdig konkurranse og sosial bærekraft. EØS-midlene vi bidrar med, er et konkret uttrykk for solidaritet i praksis. De støtter prosjekter som styrker demokrati, rettsstat og sosial utjevning – kjerneverdier vi deler med resten av Europa. Fra forskningssamarbeid om grønn teknologi som gir norske miljøer tilgang til europeiske innovasjonsklynger, til støtte for likestilling og minoritetsrettigheter – det er samarbeid som bidrar til et mer rettferdig og inkluderende Europa. Også som forbrukere merker vi verdien av felles europeiske regler i hverdagen. EØS-samarbeidet har gitt oss tydelige rettigheter ved netthandel, tryggere matmerking og beskyttelse mot skjulte kostnader og urettferdige avtaler. Når rettighetene styrkes på tvers av landegrensene, øker tilliten mellom mennesker og markeder. Arbeiderpartiet tror på et Norge som tar del i Europa, som ikke står på utsiden. Vår sikkerhet, vårt næringsliv og våre velferdsordninger er vevd sammen med resten av kontinentet. Derfor vil vi fortsatt bruke EØS-avtalen aktivt til å ivareta norske interesser, styrke arbeidsfolks og forbrukeres rettigheter og bidra til et grønnere og mer rettferdig Europa. Et sterkere Norge trenger et sterkt Europa, og et sterkt Europa trenger et engasjert Norge.

Gratulerer med valget. Trygg styring i arbeidslivet er ikke en selvfølge, det er et politisk valg. Arbeiderpartiet har valgt side. Vi står på arbeidstakernes og fagforeningenes side hver eneste dag. For Oslos vel 430 000 arbeidstakere merkes det. Vi står i en tid med økonomisk usikkerhet, teknologiske endringer og hard internasjonal konkurranse. Da må vi ha en styring som setter folk først, som sikrer at trygghet på jobben ikke blir et privilegium for noen få, men en rettesnor og et rettsgode for alle. For Arbeiderpartiet handler trygg styring om at arbeidsfolk skal kunne planlegge livet sitt, at man vet når lønnen kommer, at man har krav på fast jobb, og at man skal ha et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø. Derfor har regjeringen de siste årene styrket retten til hele og faste stillinger og gitt tillitsvalgte og fagforeninger større makt i arbeidslivet. Vi har ryddet opp i useriøse selskaper, og vi har vært strengere med å følge opp innleie- og bemanningsregelverket. Vi har også stanset kommersialiseringen av offentlige tjenester, fordi folk skal møtes som medmennesker, ikke som markedsandeler. Dette er trygg styring i praksis. Det er å bruke politisk kraft til å bygge et anstendig arbeidsliv. Vi har sett hvordan forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet åpner for et arbeidsliv med fri flyt av midlertidighet, mindre sikkerhet og lavere lønn for dem som faktisk står i jobbene. Dette ville ført oss tilbake til et Norge der folk står med lua i hånda og må be om arbeid. Ingen vil det. Det organiserte arbeidslivet er vår største forsikring mot urett og sosial dumping. Når fagbevegelsen sitter ved bordet, får vi politikk som virker for folk, ikke mot dem. Derfor må organisasjonsgraden opp, ikke ned. Derfor må vi bekjempe lavlønnskonkurranse, ikke akseptere den. Et anstendig arbeidsliv er også nøkkelen til omstilling. Både når vi skal gjennomføre det grønne skiftet, og når vi skal håndtere ny teknologi – særlig KI – må arbeidstakerne være med. Ingen skal stå igjen alene når jobben endrer seg. Det er det som er trygg styring. Regjeringen fører en politikk som bygger tillit, som viser at fellesskapet tar ansvar, og som minner oss om hvorfor arbeiderbevegelsen én gang ble til: for at alle skulle ha trygghet i arbeid og verdighet i hverdagen.