Arbeiderpartiet har foreslått de største endringene i yrkesskaderegelverket på over 30 år, og jeg er glad for at Stortinget stiller seg bak. Det er viktig å utvide arbeidsulykkebegrepet sånn at flere får rett til yrkesskadeerstatning når de skader seg på jobb, og fjerne urimelige krav om at hendelser må være uventede eller usedvanlige, og at skader som følger av risikoen ved utførelsen i jobben du gjør, også skal gi rettigheter. Vernet ditt skal altså ikke være svakere fordi du jobber i et yrke med høy risiko eller i et kvinnerikt yrke. Ting tar tid. Dette er faktisk en av de første sakene jeg fikk i fanget da jeg gikk inn i LO-ledelsen i 2001. Fagbevegelsen har i årevis vært tydelige på hva som ikke fungerer, hvilke hull i regelverket som rammer vanlige arbeidsfolk, og hvor krevende det er å stå alene mot forsikringsselskap og forvaltning. De har stått skulder ved skulder med dem som har fått livet sitt snudd på hodet etter en ulykke på jobb, og som likevel har fått beskjed om at skaden deres ikke passer inn i et altfor snevert regelverk. Særlig viktig er denne kampen for ansatte i kvinnerike yrker, for sannheten er at mange av disse yrkene – i helse, i omsorg, i varehandel og i andre tjenester – har hatt et svakere vern. Skader som oppstår i krevende arbeid med mennesker i løft, i tunge tak og i uforutsigbare situasjoner, har i for liten grad blitt anerkjent for det de er: en del av risikoen på jobben. Dette rettes nå opp i. Når en helsefagarbeider skader seg i møte med en pasient eller en ansatt i omsorgstjenesten får en akutt belastningsskade, skal ikke svaret være at dette bare er en del av jobben og dermed ikke er dekket. Da skal svaret være at dette er arbeid, og arbeid gir vern. Arbeiderpartiets mål er enkelt: Har du blitt skadet eller syk på grunn av jobben din, har du rett til erstatning. Ikke fordi du var uheldig på en uventet dag, men fordi du har en risiko på vegne av fellesskapet. Det handler om trygghet, det handler om verdighet, og det handler om rettferdighet i arbeidslivet. La meg avslutte med det viktigste: Dette er en seier for arbeidsfolk, og det er en seier for fagbevegelsen. Uten det langsiktige presset, den kunnskapen og den utholdenheten fagbevegelsen har vist i denne saken, hadde vi ikke stått her i dag med de største forbedringene i yrkesskaderegelverket på over 30 år. Til alle tillitsvalgte og fagorganiserte som har stått i denne kampen, som har løftet enkeltsakene, og som har pekt på urettferdigheten: Tusen takk.

Forsvarsløftet, som Stortinget sluttet seg enstemmig til i 2024, var et politisk veivalg. Vi besluttet å ta igjen etterslepet, møte en mer alvorlig sikkerhetssituasjon og bygge et moderne forsvar som faktisk virker hver dag i hele landet. I dag, når vi behandler det nye forsvarsforliket, ser vi hvordan denne retningen følges opp med konkrete prioriteringer i Luftforsvaret og i dronesatsingen. Forsvarsløftet innebærer en historisk, langsiktig økonomisk opptrapping fram mot 2040, der regjeringen og et bredt flertall legger til grunn over 1 850 mrd. kr til forsvarsformål utover den opprinnelige planperioden fram til 2036, med tre tydelige løft. Luftforsvaret står midt i en omfattende modernisering. Innfasingen av F-35 og de maritime patruljeflyene P-8 er fullført, og det settes av betydelige midler til å videreutvikle disse kapasitetene. Dette handler både om å sikre kontroll i luftrommet i Norges nærområder og om å ha øyne og ører på havet i nord, langs kysten og i våre mest sårbare områder. Men moderne kampfly og patruljefly kan ikke stå alene. De er avhengige av solide baser, tilstrekkelig bemanning, vedlikehold og et luftvern som faktisk beskytter både infrastruktur, befolkning og allierte forsterkninger. Derfor er det viktig at forliket følger opp Forsvarsløftets linje. Vi styrker strukturen rundt luftkapasitetene, ikke bare selve plattformene. Krigen i Ukraina har vist oss hvor avgjørende luftvern og dronekapasitet er i moderne krigføring. Det handler om å beskytte byer, kritisk infrastruktur, militære mål og befolkningen mot missiler, glidebomber og droner hver eneste dag. Derfor er det viktig at forliket, med den opprinnelige langtidsplanen i bunnen, fortsetter arbeidet med en betydelig styrking av Norges beskyttelse mot lufttrusler, med oppgradering av radarsystemer og flere luftvernbatterier, slik at vi kan beskytte flere områder samtidig. Det er også svært viktig at Stortinget nå er enige om å framskynde prosessen med å anskaffe langtrekkende luftvern. Stortinget skal få en sak om retningsvalg for anskaffelse våren 2027 og en investeringsbeslutning om langtrekkende luftvern våren 2028. Luftforsvaret er mer enn fly og luftvern. Det er også våre avanserte sensorer og dronesystemer. Gjennom Forsvarsløftet er dronesatsingen løftet fra å være et nisjeprosjekt til å bli en integrert del av totalforsvaret. Det handler om overvåking, etterretning, målangivelse og situasjonsforståelse i sanntid, både i nordområdene, langs kysten og i samvirke med allierte. Med dette forliket er Stortinget enige om å etablere en koordinerende enhet for dette arbeidet i form av et droneprogram, og bevilger nærmere 3 mrd. kr til dette formålet. Jeg vil også framheve viktigheten av å videreføre og utvikle Andøya som base for droner og rombasert virksomhet. Det gir Norge et tyngdepunkt i nord på teknologiområder som vil definere framtidens forsvarsevne. Samtidig ser vi hvordan erfaringene fra Ukraina har utløst et voldsomt teknologisk skifte i bruken av droner, både små taktiske systemer og større plattformer. For Arbeiderpartiet er det viktig at Norge tar del i denne utviklingen på en ansvarlig måte og i nært samarbeid med våre allierte og vår egen forsvarsindustri. Forsvarsløftet handler ikke bare om kroner og ører, men om tempo. Det første løftet i 2024–2025 skulle ta igjen etterslep, få dagens forsvar til å virke og øke investeringene raskt. Siden da har regjeringen igangsatt omfattende styrking av forsvarsevnen, økt investeringene og driftsrammene, styrket forsvarsindustrien og fordypet samarbeidet med NATO, EU og andre partnere. Arbeiderpartiet er opptatt av at dette ikke bare er et statisk forsvarsløft, men et løft som skal gi varig trygghet for folk i Norge. Et sterkt luftforsvar med moderne kampfly, maritime patruljefly, langtrekkende og kortrekkende luftvern, oppgraderte radarer og en målrettet dronesatsing er en av de viktigste garantiene vi kan gi befolkningen i en urolig tid. Med dette forsvarsforliket tar vi luftforsvarssatsingen videre fra plan til gjennomføring.

La meg først få takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse om EØS-avtalen og utviklingen i Europa. Den redegjørelsen var ikke bare en oversikt over gevinster, men også et tydelig varsel om at vi er inne i en mer krevende fase for EØS-samarbeidet. For det er her vi må begynne. EØS-avtalen er under press, og tempoet og kompleksiteten i regelverksutviklingen i EU øker. Nye politikkområder kommer til, og det stilles større krav til nasjonal oppfølging. Det forsterker noen av de spenningene utenriksministeren peker på om handlingsrom, kapasitet og evnen til å være tidlig nok inne i prosessene. For Arbeiderpartiet handler ikke EØS-politikken om å tegne et glansbilde. Den handler om å forvalte en avtale som er helt sentral for norske interesser, men som også stiller oss overfor reelle dilemmaer. Vi skal være ærlig når det gjelder begge deler. Vi vet at EØS griper inn i nasjonalt handlingsrom på flere områder. Vi vet at avtalen krever mye av norsk forvaltning, av partene i arbeidslivet, og av oss som politikere. Vi vet at det oppstår konflikter, både om enkeltregler og om helheten. Det skal ikke underslås. Likevel er det en realitet at norsk økonomi, norsk industri og norske arbeidsplasser er dypt integrert i det europeiske markedet. Over tid har vi bygd verdikjeder, eksportnæringer og arbeidsplasser som forutsetter forutsigbar tilgang til EU. Det endrer seg ikke fordi vil blir mer kritiske til EØS. Det blir ikke enklere hvis vi stiller oss utenfor. Derfor må vi klare to ting samtidig. Vi må ta på alvor de bekymringene utenriksministeren løfter om presset mot avtalen og om politisk og administrativ kapasitet. Samtidig må vi være konkrete på hva EØS faktisk gir oss av muligheter. Altfor ofte stopper debatten ved markedsadgang, men EØS handler også om verktøyene vi får tilgang til, ikke bare regelverket vi tar inn. La meg derfor løfte fram en dimensjon som jeg mener får for liten plass i den norske EØS-debatten: tilgangen til europeiske programmer. Gjennom EØS deltar Norge i en rekke programmer for forskning, innovasjon, utdanning, regional utvikling, kultur, helse og beredskap. Dette er ikke abstrakte ordninger i Brussel. Det handler om konkrete prosjekter og konkrete forbedringer i kommuner og regioner i hele landet. Innlandet fylke er et godt eksempel. Fylket har de siste årene jobbet målrettet for å koble egen nærings- og samfunnsutvikling til europeiske programmer og prosjekter. De deltar i Interreg og andre EU-programmer for å styrke regional utvikling, grønn omstilling og innovasjon. GD har skrevet godt om dette. Det betyr at bedrifter, forskningsmiljøer, kommuner og utdanningsinstitusjoner i Innlandet samarbeider med partnere i andre europeiske regioner om f.eks. energieffektivisering, bioøkonomi, digitalisering og kompetansebygging. Prosjektet gir ikke bare finansiering, men tilgang til kunnskap, teknologi og nettverk det vil være vanskelig å bygge alene. Vi kan ikke alltid isolere et eksakt tall på hvor mange arbeidsplasser dette gir, men poenget er at Innlandet styrker grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping og utviklingskraft ved å bevisst bruke EU-programmer som verktøy. Den samme logikken gjelder for andre regioner som kobler seg på Horisont Europa, Erasmus+, Interreg og andre ordninger. Dette er EØS i praksis, ikke bare juss og paragrafer, men et politisk og økonomisk verktøy for å bygge lokalsamfunn og regioner sterkere. I denne debatten vet vi at det kommer til å bli hevdet at EU er udemokratisk, og at systemet i Brussel er et stort og tregt byråkrati langt unna folk. Ja, EU er et komplekst system. Det må det nesten være når 27 land med ulike interesser skal bli enig, men kompleksitet er ikke det samme som mangel på demokrati. Lovgivningen vedtas av folkevalgte regjeringer i Rådet og av direktevalgte representanter i Europaparlamentet. Det er politiske prosesser med interessekamp og kompromisser, ikke et selvstyrt byråkrati løsrevet fra velgerne. Når vi vet at folk på Tøyen opplever at det er langt hit til Stortinget, må vi imidlertid erkjenne at avstanden til Brussel kan oppleves som stor. Det er krevende å følge prosesser som pågår over flere år, og på flere nivåer, med aktører vi ikke møter til daglig. Det er jo nettopp derfor utenriksministeren har rett i at vi må styrke vår egen kapasitet og kompetanse i europapolitikken. Hvis vi ikke er til stede når prosessene starter, hvis vi ikke bygger allianser tidlig, og hvis vi ikke har et godt samspill mellom stat, regioner og kommuner, arbeidsliv og kunnskapsmiljøer, reduserer vi vår mulighet til påvirkning. Innflytelse – det har representanten Frølich redegjort for. Det er det bare et fullt medlemskap som gir. EØS-avtalen belønner ikke passivitet. Den forutsetter at vi opptrer som en aktiv, krevende og konstruktiv partner. Derfor er det positivt at flere fylker, som Innlandet, nå jobber mer strategisk med internasjonalt arbeid og europeisk samarbeid, og jeg ser det som en integrert del av regional utvikling og næringspolitikk. På den måten gir vi også innhold til den demokratiske dimensjonen i EØS, ved at flere nivåer ved det norske demokratiet faktisk deltar i utformingen og bruken av europeisk politikk. Når vi diskuterer EØS i dag, gjør vi det i en tid med krig i Europa, med økende geopolitisk uro, med tøffere konkurranse om arbeidsplasser og investeringer, og med en grønn og digital omstilling som vil endre arbeidslivet vårt grunnleggende. I en sånn situasjon trenger Norge både nasjonal styring og internasjonalt samarbeid. EØS-avtalen gir oss rammeverk for det europeiske samarbeidet vi er avhengige av, men det løser ikke oppgavene for oss. Det er det vi som må gjøre, gjennom nasjonal politikk og en mer aktiv europapolitikk. For Arbeiderpartiet er utgangspunktet klart: EØS-avtalen er ikke perfekt, men den tjener norske interesser. Vår oppgave er ikke å late som om problemene ikke finnes, men å håndtere dem, samtidig som vi utnytter de mulighetene avtalen gir – for arbeidsplasser, rettferdig omstilling og trygghet i hele landet. Til syvende og sist handler dette om hvor Norge skal stå: som et land som står på utsiden og kommenterer, eller som et land som deltar aktivt og bruker fellesskapet for å sikre arbeidsplasser og trygghet for folk i hele Norge. Arbeiderpartiet vil at Norge skal være tett på Europa, ikke lenger unna.

Jeg har i flere omganger hørt fra denne talerstolen at politikk utarbeidet i Brussel utarbeides av et byråkrati. Det jeg hører, gir ofte et inntrykk av at man faktisk forleder befolkningen når det gjelder hvordan demokratiet i EU faktisk fungerer. Denne byråkratisuvereniteten som jeg mistenker at representanten Slagsvold Vedum snakker om, nemlig Kommisjonen, er jo politisk utpekt, men de er også vektet av EU-parlamentet, og hvis de blir funnet for lette, må presidenten av Kommisjonen faktisk finne noen andre å peke på. Det er altså en ganske omstendelig politisk prosess hvem som sitter i Kommisjonen. Jeg tror det er viktig at det norske folk faktisk vet at det ikke er byråkratioppnevnte mennesker som representerer Kommisjonen. Når det gjelder påstanden om at det er noen byråkrater nede i EU som mener at det avgiftskuttet som det nå stilles spørsmål om, ikke er i tråd med regelverket, er det altså sånn at det er ESA, EØS-avtalens kontrollorgan, som behandler en klage som har kommet inn knyttet til hvorvidt dette avgiftskuttet er i strid med statsstøttereglene eller ikke. Man hopper liksom direkte på konklusjonene midt i en prosess som ikke er ferdigstilt, og igjen forleder man folket før endelig ord er sagt i saken. Når vi er opptatt av at vi skal ha god regelverksutvikling, åpenhet og demokratisk kontroll, må vi også faktisk fortelle om hvordan det faktisk fungerer, og ikke forlede befolkningen til å tro at regelverks- og politikkutforming i EU utformes på en annen måte enn den faktisk gjør.

Forslaget om en nabosjekk av EU-regelverk tar opp et viktig poeng. Vi må ha god oversikt over hvordan andre land praktiserer regelverket. Det er Arbeiderpartiet enig i. Som et lite land knyttet til europeisk økonomi er vi avhengige av EØS for arbeidsplasser, eksport og trygghet for norske lønns- og arbeidsvilkår. Allerede i dag gjør forvaltningen og regjeringen omfattende vurderinger før EU-regelverk tas inn i norske rett. Konsekvenser for lovverk, næringsliv og arbeidsliv analyseres, og Stortinget involveres gjennom komiteene og åpne høringer. Men Arbeiderpartiet mener det er rom for å styrke denne praksisen, særlig når det gjelder systematisk sammenligning med andre europeiske land. I den sammenheng er vi positive til at det nå legges opp til en hovedregel om å sammenligne med andre lands, særlig de nordiskes, praktisering av EØS-relevante regelverk i saker som skal vedtas her i Stortinget. Det vil gi bedre kunnskapsgrunnlag og mer åpenhet og gjøre det enklere å identifisere hvor Norge har ubrukte muligheter. For Arbeiderpartiet er målet klart: demokratisk kontroll, gode muligheter for påvirkning, bedre bruk av forhandlingsrommet og tryggere rammer for arbeidsplasser og velferd. Derfor vil vi bidra til å styrke nabosjekk som metode innenfor de ordningene vi allerede har, istedenfor å bygge opp nye, tunge strukturer ved siden av. På den måten sikrer vi at Norge fortsatt kan samarbeide tett med Europa, samtidig som vi fører en selvstendig og ansvarlig politikk til det beste for norske arbeidsfolk og norsk industri.

Jeg forstår at det for representanten Slagsvold Vedum gir liten mening å snakke om alternativer når EØS-avtalen i praksis regulerer hovedtyngden av norsk økonomi. EØS-avtalen er en dyp integrasjonsavtale som har tjent oss godt, slik Eldring-utvalget også konkluderte med. Jeg synes det er merkelig at representanten Slagsvold Vedum velger å trekke opp det faktum, slik jeg sa i mitt tidligere innlegg, at Norges befolkning har valgt ikke å delta i demokratiet i EU.

Utenriksministerens redegjørelse tegner et bilde av en verden der kriser og konflikter kommer tettere, varer lenger og rammer hardere – også oss. For Arbeiderpartiet er svaret på denne utryggheten mer samarbeid og mer folkerett. Europa er i ferd med å bygge en ny sikkerhetspolitisk arkitektur, og EU er blitt motoren i dette arbeidet. De er nå den største sivile og militære støttespilleren til Ukraina samlet sett gjennom bl.a. EUs fredsfasilitet, opplæring av titusener av ukrainske soldater og langsiktige støttepakker på mange hundre milliarder kroner. Dette er ikke bare utenrikspolitikk, det er kjernen i europeisk sikkerhetspolitikk. For et land som Norge betyr det at vår sikkerhet i økende grad formes både i NATO-rådet i Brussel og i EUs rådssaler, uavhengig av om vi sitter ved bordet eller ikke. Når EU nå bygger opp egen forsvarsindustri, felles ammunisjonsinnkjøp og bedre militær mobilitet i Europa, påvirker det hvordan vi skal forsvare Nord-Norge, sikre atlanterhavslinjene og beskytte norsk sokkel. Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig sier at nå må vi investere mer i forholdet til EU, og han knytter dette direkte til norske sikkerhetsinteresser. Da må vi også rydde unna hindringene, slik han selv peker på, etterleve EØS-avtalen, være tidlig inne i prosessene og ikke la innenrikspolitiske omkamper svekke vår troverdighet i Brussel. Norges sikkerhet, velferd og arbeidsplasser er uløselig knyttet til det europeiske samarbeidet. Når EU nå fornyer sine strategiske programmer, fra Green Deal og industripolitikk til digital omstilling og forsvars- og sikkerhetssamarbeid, er det viktig for Norge direkte. Med EØS får vi tilgang til forskningsmidler, klima- og energiprogrammer og infrastrukturprosjekter, som vi aldri kunne finansiert alene. Det handler om norske arbeidsplasser i eksportindustrien, verdikjeder for grønn omstilling og kompetanse for våre forsknings- og utdanningsmiljøer. Samtidig ser vi at EU strammer inn sin industripolitikk og innfører mer offensive «Buy European»-mekanismer for offentlig anskaffelser og strategiske verdikjeder. For Norge er det avgjørende at norske bedrifter fortsatt kan konkurrere på like vilkår i det europeiske markedet, og at vi bruker EØS og våre avtaler aktivt for å sikre markedsadgang, forutsigbarhet og jobber i hele landet. Når Norges befolkning har valgt alenegang framfor å delta i det europeiske demokratiet, er det viktig at vi etterlever forpliktelsene våre og er en tydelig og konstruktiv partner når Europa tar større ansvar for sikkerhet, energi og industriell utvikling. Midtøsten er igjen en region der flere konflikter flyter inn i hverandre og truer både regional og global stabilitet. I Gaza ser vi en humanitær katastrofe som er helt uakseptabel med enorme sivile tap og ødeleggelser. Med USA og Israels angrep på Iran ser vi nå en rekke motangrep som involverer en lang rekke land og væpnede grupper. Det iranske regimet er et terrorregime – ingen tvil – som undertrykker egen befolkning, støtter væpnede grupper i regionen, og som bidrar til å destabilisere naboland. Mange i Iran har svært gode grunner til å juble over at et regime som har fengslet, torturert og drept sine egne, nå opplever sterkt press. Samtidig er det svært vanskelig å se hva en ansvarlig exitstrategi for USA og andre allierte egentlig kan være. Hvis det ikke lykkes å etablere en overgangsregjering og en politisk prosess som gir iranere reell innflytelse, risikerer vi at befolkningen i Iran ender opp med et prestestyre 2.0, et nytt autoritært regime som viderefører undertrykkelse og regional destabilisering. Det må vi ta inn over oss når vi diskuterer sanksjoner, militærmakt og regimeskifte. Målet kan ikke bare være regimeendring, men også en vei mot mer rettsstat, mer frihet og mer stabilitet for folk i Iran og i regionen. For Norge betyr dette at vi må være tydelige på folkeretten, men også på risikoen ved maktvakuum og på behovet for politiske løsninger, ikke bare militære. I en verden som blir farligere, er svaret ikke å trekke seg tilbake som en kan få inntrykk av er Fremskrittspartiets linje. Mer engasjement i politikken og i partnerskapene former vår felles framtid.

Vårt samarbeid med EU er svært viktig. Norge står midt i en hverdag preget av høye renter, dyrere mat, klimarisiko og en urolig sikkerhetssituasjon. I bakgrunnen av dette står EU og fatter beslutninger som treffer oss, enten vi liker det eller ikke. I Arbeiderpartiet er vi opptatt av at debatten om Norges forhold til EU skal være åpen, kunnskapsbasert og levende, og vi er opptatt av å bidra til dette for å løfte engasjementet om norsk europapolitikk. Det er fortsatt behov for systematisk og bred kunnskapsutvikling om konsekvensene av EUs politikk for Norge, og om hvordan norske interesser best ivaretas. Dette gjelder særlig på områder som sikkerhets- og forsvarssamarbeid, energi, klima, beredskap, teknologi og handel, der EU i økende grad former de rammebetingelsene Norge må forholde seg til. Derfor mener Arbeiderpartiets medlemmer i komiteen at regjeringen bør videreutvikle det eksisterende kunnskapsgrunnlaget om Norges europapolitikk, bl.a. gjennom styrket utredningskapasitet i forvaltningen, tett samarbeid med forskningsmiljøer og forbedret åpenhet og dialog med Stortinget og sivilsamfunnet. Slike tiltak vil gi alle lag av befolkningen et bredere grunnlag for å vurdere norsk europapolitikk og tilknytningsformer over tid, uten at man beslutter en egen isolert utredning av norsk EU-medlemskap. Derfor står Arbeiderpartiet bak flertallets forslag om å avvise representantforslaget, samtidig som vi vil fortsette å arbeide for et sterkere og mer kunnskapsbasert norsk samarbeid med EU, og vi bidrar mer enn gjerne i det ordskiftet.

42:49] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram Innst. 115 S for 2025–2026, fra utenriks- og forsvarskomiteen. I representantforslaget bes regjeringen om å sette i gang en offentlig utredning av konsekvensene av norsk medlemskap i EU. Saken berører Norges plass i Europa, demokrati, suverenitet, økonomi og sikkerhet. Komiteen har drøftet både det politiske og det institusjonelle handlingsrommet Norge har i dag gjennom EØS-avtalen og andre avtaler med EU. Komiteens flertall viser til at Norge allerede i dag er tett integrert i EUs indre marked gjennom EØS-avtalen, Schengen-samarbeidet og en lang rekke andre avtaler. Flertallet mener at dagens tilknytningsform har tjent Norge godt, og at det ikke er behov for å sette i gang en ny, omfattende offentlig utredning av norsk EU-medlemskap. Flertallet legger vekt på at det nylig er gjennomført flere brede prosesser som behandler EU- og EØS-saker på en måte som gir gode muligheter for politisk og offentlig debatt. Det understrekes samtidig at det pågår et omfattende og dynamisk arbeid i forvaltningen og i Stortinget med å følge utviklingen i EU, fra sikkerhetspolitikk og energi til arbeidsliv, klima og digitalisering. Flertallet mener dette arbeidet, kombinert med de demokratiske prosessene vi har rundt EØS-saker, gir et godt kunnskapsgrunnlag for norsk europapolitikk uten at det er nødvendig med en egen, ny medlemskapsutredning. Det er ulike meninger i Stortinget om behovet for en ny utredning av norsk EU-medlemskap. Et mindretall i komiteen støtter representantforslaget og ønsker at regjeringen skal utrede medlemskapsspørsmålet på nytt, nettopp for å gi et oppdatert og samlet kunnskapsgrunnlag til befolkningen. Flertallet av partiene i komiteen innstiller likevel på å avvise forslaget, og det er denne tilrådingen Stortinget nå blir invitert til å slutte seg til. La meg til slutt si noe om Arbeiderpartiets syn, slik det kommer til uttrykk i våre merknader. Arbeiderpartiet mener at Norges framtid ligger i et enda tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa. Vi er opptatt av at debatten om Norges forhold til EU skal være åpen, kunnskapsbasert og levende, og vi er positive til at denne saken bidrar til å løfte engasjementet om europapolitikken. På områder som sikkerhets- og forsvarssamarbeid, energi, klima, beredskap, teknologi og handel former EU i økende grad de rammebetingelser Norge også må forholde seg til.

Finansdebatten i år handler om hva slags land Norge skal være i urolige tider. Det mangler ikke på adjektiver fra høyresiden for å slippe å ta inn over seg faktum: De rød-grønne har samlet seg om et statsbudsjett for 2026. Ingen adjektiver kan heller bortforklare at vi velger trygghet i arbeidslivet, et sterkt næringsliv over hele landet og et ansvarlig internasjonalt engasjement. Det er mye oljebekymring fra Fremskrittspartiets representanter i dag, i tråd med det partiets leder, Listhaug, gjorde i spørretimen på onsdag, da hun uttrykte sin dype bekymring for oljearbeiderne. Man kunne nesten ane oljetåken legge seg over salen. Likevel finnes det et lite problem: I Fremskrittspartiets eget alternative budsjett kutter de fagforeningsfradraget, altså de pengene som skal gjøre det mulig for de samme oljearbeiderne å organisere seg og forhandle for rettferdig lønn og trygge vilkår. Det er litt som å gråte over arbeidsfolk med den ene hånden mens man napper bort rettighetene deres med den andre. La oss være ærlige: Hadde FrP styrt landet da vi fant oljen, hadde det ikke vært noen oljearbeidere å bekymre seg over i dag. Alt hadde vært solgt ut til høystbydende lenge før Trollfeltet var kartlagt. Oljefondet hadde vært et fjernt minne, og statsbudsjettet ville måtte dekkes inn med loddtrekning og luksusskatt på campingvogner. At FrP nå vil male seg som oljearbeidernes beskytter, er som om reven hadde meldt seg som leder av hønseutvalget. I en verden med krig, uro og voksende ulikhet kutter Høyre og FrP bistanden og svekker Norges rolle som en stabil og solidarisk partner. Arbeiderpartiet står fast på det motsatte: at Norge skal være et land som stiller opp både hjemme og ute. Vi skal stille opp for Ukraina, og vi skal stille opp for Palestina. Budsjettforslaget har blitt enda bedre med budsjettforliket. Mens FrP drømmer om å tukle med EØS-avtalen, altså selve livslinjen for hundretusener av norske arbeidsplasser, står Arbeiderpartiet fast ved samarbeid og forutsigbarhet i rammevilkår. Debatten i dag viser et tydelig skille mellom FrPs og Høyres usosiale kutt og skattegaver til de aller rikeste, og den rød-grønne alliansens linje med sterke fagforeninger, ansvarlig næringspolitikk, internasjonal solidaritet og trygghet i arbeid. Arbeiderpartiet velger fellesskapet i motvind og urolige tider, og til oljearbeidernes beste gjennom rettferdige omstillinger, selv når FrP har fått hjelm og refleksvest på kostymebudsjettet sitt.

I en tid preget av uro og usikkerhet er det viktigere enn noensinne at Norge står tett sammen med våre europeiske venner og allierte. Som innbygger i Norge nyter vi godt av det hver dag, enten det er på arbeidsplassen, i møte med banken, når man snakker i telefonen, eller som forbruker av andre tjenester. Trygg styring handler ikke bare om stabilitet her hjemme; det handler om å bygge et sterkere Europa, hvor samarbeid gir oss alle forutsigbarhet og økonomisk trygghet og muligheter for folk flest. I tillegg til EØS-avtalen har vi i overkant av 100 avtaler med EU som henger på EØS-avtalen. Det er også trygghet. Når FrP sier de skal reforhandle EØS-avtalen, er ikke det trygghet. Det er bare en skikkelig dårlig idé. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av et fellesskap som daglig skaper verdier, arbeidsplasser og vekst. Tilgangen til det indre markedet for norsk næringsliv – fra eksportbedrifter på Vestlandet til familieeide virksomheter i distriktene – gir direkte adgang til over 450 millioner forbrukere. Sammen med våre europeiske partnere har vi bygd et rammeverk som fremmer handel, rettferdig konkurranse og sosial bærekraft. EØS-midlene vi bidrar med, er et konkret uttrykk for solidaritet i praksis. De støtter prosjekter som styrker demokrati, rettsstat og sosial utjevning – kjerneverdier vi deler med resten av Europa. Fra forskningssamarbeid om grønn teknologi som gir norske miljøer tilgang til europeiske innovasjonsklynger, til støtte for likestilling og minoritetsrettigheter – det er samarbeid som bidrar til et mer rettferdig og inkluderende Europa. Også som forbrukere merker vi verdien av felles europeiske regler i hverdagen. EØS-samarbeidet har gitt oss tydelige rettigheter ved netthandel, tryggere matmerking og beskyttelse mot skjulte kostnader og urettferdige avtaler. Når rettighetene styrkes på tvers av landegrensene, øker tilliten mellom mennesker og markeder. Arbeiderpartiet tror på et Norge som tar del i Europa, som ikke står på utsiden. Vår sikkerhet, vårt næringsliv og våre velferdsordninger er vevd sammen med resten av kontinentet. Derfor vil vi fortsatt bruke EØS-avtalen aktivt til å ivareta norske interesser, styrke arbeidsfolks og forbrukeres rettigheter og bidra til et grønnere og mer rettferdig Europa. Et sterkere Norge trenger et sterkt Europa, og et sterkt Europa trenger et engasjert Norge.

Gratulerer med valget. Trygg styring i arbeidslivet er ikke en selvfølge, det er et politisk valg. Arbeiderpartiet har valgt side. Vi står på arbeidstakernes og fagforeningenes side hver eneste dag. For Oslos vel 430 000 arbeidstakere merkes det. Vi står i en tid med økonomisk usikkerhet, teknologiske endringer og hard internasjonal konkurranse. Da må vi ha en styring som setter folk først, som sikrer at trygghet på jobben ikke blir et privilegium for noen få, men en rettesnor og et rettsgode for alle. For Arbeiderpartiet handler trygg styring om at arbeidsfolk skal kunne planlegge livet sitt, at man vet når lønnen kommer, at man har krav på fast jobb, og at man skal ha et trygt og helsefremmende arbeidsmiljø. Derfor har regjeringen de siste årene styrket retten til hele og faste stillinger og gitt tillitsvalgte og fagforeninger større makt i arbeidslivet. Vi har ryddet opp i useriøse selskaper, og vi har vært strengere med å følge opp innleie- og bemanningsregelverket. Vi har også stanset kommersialiseringen av offentlige tjenester, fordi folk skal møtes som medmennesker, ikke som markedsandeler. Dette er trygg styring i praksis. Det er å bruke politisk kraft til å bygge et anstendig arbeidsliv. Vi har sett hvordan forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet åpner for et arbeidsliv med fri flyt av midlertidighet, mindre sikkerhet og lavere lønn for dem som faktisk står i jobbene. Dette ville ført oss tilbake til et Norge der folk står med lua i hånda og må be om arbeid. Ingen vil det. Det organiserte arbeidslivet er vår største forsikring mot urett og sosial dumping. Når fagbevegelsen sitter ved bordet, får vi politikk som virker for folk, ikke mot dem. Derfor må organisasjonsgraden opp, ikke ned. Derfor må vi bekjempe lavlønnskonkurranse, ikke akseptere den. Et anstendig arbeidsliv er også nøkkelen til omstilling. Både når vi skal gjennomføre det grønne skiftet, og når vi skal håndtere ny teknologi – særlig KI – må arbeidstakerne være med. Ingen skal stå igjen alene når jobben endrer seg. Det er det som er trygg styring. Regjeringen fører en politikk som bygger tillit, som viser at fellesskapet tar ansvar, og som minner oss om hvorfor arbeiderbevegelsen én gang ble til: for at alle skulle ha trygghet i arbeid og verdighet i hverdagen.

Dette forslaget inneholder i alt 17 enkeltpunkter, som alle egentlig fortjener større oppmerksomhet. Da er det godt at flere av dem har vært behandlet tidligere i inneværende sesjon, senest i foregående sak. Regjeringens svar til komiteen vitner om en regjering som i stor grad støtter intensjonene bak forslagene, men som manøvrerer varsomt i møte med realpolitikkens rammer. Det er også en måte å trygge Norge på. Arbeiderpartiet har gjennom flere tiår stått i front for fred, rettferdighet og internasjonalt samarbeid. Dette er grunnsteinen i vår utenrikspolitikk. I en tid der verdenssamfunnet preges av krig, kriser og ustabilitet, er det viktigere enn noen gang at Norge bruker sin posisjon og erfaring til å fremme fred og konfliktløsning. Regjeringen har varslet at den i inneværende stortingssesjon kommer til Stortinget med en melding om norsk innsats for fred og konfliktløsning. Det er et viktig og nødvendig initiativ. Meldingen vil redegjøre for målene med Norges fredsarbeid, virkemidlene som benyttes, og resultatene vi oppnår. Den vil også peke på hvordan vi kan styrke innsatsen framover i samarbeid med sivilsamfunn, internasjonale organisasjoner og andre nasjoner. Vi har alltid hatt et sterkt engasjement for humanitær nedrustning, støtte til konfliktløsning og respekt for folkeretten. Vår støtte til minerydding, humanitær bistand i Sudan, Ukraina og Gaza og vårt arbeid for å styrke rettssikkerheten gjennom Den internasjonale straffedomstolen er konkrete uttrykk for dette engasjementet. Samtidig må vi være realistiske. I utenrikspolitikken må vi balansere idealer med ansvarlig sikkerhetspolitikk. Vi ivaretar våre forpliktelser i NATO og sikrer norsk trygghet, samtidig som vi aktivt bidrar til nedrustning og dialog, og vi støtter målet om en kjernevåpenfri verden. Vi i Arbeiderpartiet tror på konkret og målrettet arbeid for fred. Derfor gir vi norsk støtte til forskningsmiljøer og organisasjoner som fremmer fred og sikkerhet, og derfor står vi på for en verden der konflikter løses gjennom dialog og ikke vold. Norge skal fortsatt være en stemme for fred i verden, og Arbeiderpartiet ser fram til den bebudede stortingsmeldingen fra regjeringen.

Fra Arbeiderpartiets side vil vi framheve at Norges forhold til EU og europeisk samarbeid er viktigere enn noen gang. Vi deler forslagsstillernes syn på at det er viktig med en mest mulig opplyst og kunnskapsbasert debatt om europeisk samarbeid, særlig i en tid da mange EU-initiativ vil berøre Norge, uavhengig av EØS-relevans, enten det er EUs langtidsbudsjett, MMF – som skal vedtas i høst – revisjon av beslutningssystemet eller EUs programarbeid, for å nevne noe. Den 11. april i fjor ble Eldring-utvalgets rapport om Norge og EØS, om erfaringer med EØS-avtalen gjennom 30 år, overlevert regjeringen. Den gir oss et viktig kunnskapsgrunnlag for å forstå hva EØS-samarbeidet betyr for Norge i dag, og ikke minst hvordan avtalen fungerer. Utvalget slår fast at Norge gjennom EØS-avtalen har det tetteste samarbeidet med EU av alle ikke-medlemsland. Vi er verken helt innenfor eller helt utenfor EU, men har gjennom avtalen fått styrket handel, økonomisk samarbeid og tilgang til et marked med 450 millioner innbyggere. Samtidig har samarbeidet med EU blitt stadig bredere og dypere de siste årene. EØS-avtalen er fortsatt den klart viktigste avtalen Norge har med EU. Selv om jeg tror representantforslaget er fremmet med alle gode intensjoner, har vi allerede et ferskt kunnskapsgrunnlag i Eldring-rapporten jeg mener det er viktig å forankre skikkelig – det være seg i klima- og miljøpolitikken, energipolitikken, økonomiske forhold, næringspolitikken, arbeidslivsreguleringene, beredskap og krisehåndtering, EU som utenrikspolitisk aktør, eller for den saks skyld de demokratiske prosessene i EU. Selv om EØS-avtalen over tid har hatt overveldende flertall blant befolkningen, gir Eldring-utvalget oss et tydelig signal om at selv om EØS-avtalen fungerer godt for Norge, svekkes demokratiet vårt dersom ikke kunnskapen om avtalen styrkes. Rapporten konkluderer med at mange kommuner har begrenset kompetanse på avtalen, og dette svekker muligheten for politisk styring og deltagelse. Dette gjelder ikke bare lokalpolitikere, men også stortingspolitikere, regjeringsmedlemmer og domstoler, noe bl.a. Nav-saken viste. Utvalget anbefaler derfor økt åpenhet, mer debatt og styrket kunnskapsformidling om EØS-avtalens betydning for norsk politikk og samfunnsliv. Vi må derfor satse mer på informasjon, åpenhet og debatt om vårt samarbeid med EU, slik at både folkevalgte og befolkningen kan delta aktivt i utformingen av europapolitikken.

Trine Lise Sundnes (A) [18:52:24] (ordfører for saken): Aller først må jeg få takke for godt samarbeid i komiteen i behandlingen av meldingen. Stortingsmeldingen om innsats for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i Europa tar opp et av vår tids viktigste spørsmål: Hvordan kan Norge bidra til å fremme disse grunnleggende verdiene og dermed også sikkerhet på vårt eget kontinent? Meldingen har særlig fokus på Norges arbeid i Europarådet, en institusjon som i over 75 år har vært en bærebjelke for demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper i Europa. Europarådet ble etablert i kjølvannet av andre verdenskrigs ødeleggelser, med en grunntanke om at land som respekterer menneskerettigheter og rettsstat, ikke går til krig mot hverandre. Sentralt står den europeiske menneskerettighetsdomstolen som håndhever disse verdiene i praksis. Norges innsats i Europarådet støttes av betydelige bistandsmidler, ikke minst gjennom EØS-midlene, som har vist seg å være et effektivt verktøy for å styrke sivilsamfunnet og demokratiutviklingen i Europa. Meldingen understreker også behovet for å utnytte synergier mellom de ulike europeiske organisasjonene Norge deltar i, som OSSE, NATO og EU, for å møte dagens utfordringer på en best mulig måte. Vi står nå i en geopolitisk brytningstid. Der vi for 30 år siden så framgang for demokratiske verdier og internasjonalt samarbeid, ser vi nå økende polarisering og stormaktsrivalisering og press mot den regelbaserte verdensordenen som har tjent Norge vel. Europarådets arbeid er derfor viktigere enn noen gang. Meldingen peker på utfordringer bl.a. med å rekruttere nordmenn til internasjonale organisasjoner og behovet for godt samarbeid mellom departementene for å styrke denne innsatsen. Videre framheves trepartssamarbeidet som en hjørnestein i demokratiet, der både fagforeninger og arbeidsgiverforeninger må støttes. Avslutningsvis vil jeg understreke at komiteen deler regjeringens vurdering av utfordringsbildet og stiller seg bak oppsummeringen i meldingen. Vi mener det er avgjørende at Norge fortsetter å bidra aktivt til å beskytte og styrke Europarådets arbeid og verdier. Tiden er inne for å minne hverandre om betydningen av de europeiske institusjonene for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter og for fred og sikkerhet på vårt kontinent.

Nå har vi snakket om oppskalering av industri og strøm, og nå skal vi snakke om folk. Et forsvar med en personellstruktur i aldersmessig balanse er avgjørende for å sikre operativ evne, kompetanseoverføring og bærekraftig bemanning over tid. En god aldersspredning gir Forsvaret tilgang på både den fysiske kapasiteten og den operative erfaringen som trengs. Yngre ansatte tilfører energi, nytenking og fysisk styrke, mens eldre arbeidstakere bidrar med erfaring, lederskap og kontinuitet. Uten en slik balanse risikerer Forsvaret å miste verdifull kompetanse, samtidig som det blir utfordrende å rekruttere og utvikle nye. For å lykkes med dette, er det vesentlig at partene i Forsvaret, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, sammen utvikler og blir enige om personalpolitikken og de mange ordningene for ansatte. Jeg vet hvor utfordrende og mange ganger rett og slett svært vanskelig det er å komme til enighet i forhandlinger. Uten representative og sterke parter på hver side av bordet er det så å si umulig. Den norske modellen bygger nettopp på et organisert arbeidsliv med høy organisasjonsgrad der dialog og samarbeid mellom partene står sentralt. Dette sikrer at endringene og nye ordninger forankres bredt, og at ansatte har reell medvirkning i spørsmål som angår deres ansettelsesforhold. Gjennom slike prosesser kan Forsvaret tilpasse seg samfunnets behov, samtidig som det tas hensyn til ansattes rettigheter og forventninger. Bortfall av plikten til å fratre ved 60 år, innføring av åremålsstillinger og omlegging av ordningen med avskjed med redusert lønnstilskudd innebærer at ansatte får større fleksibilitet og mulighet til å stå lenger i jobb dersom de ønsker det. Dette bidrar til å beholde verdifull kompetanse i organisasjonen og gir den enkelte økt valgfrihet i egen karriere. Samtidig stiller det krav til Forsvaret om å tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med en livsfasetilpasset personalpolitikk som også inkluderer eldre medarbeidere og deres muligheter til å bruke sine erfaringer på best mulig måte. For Forsvaret betyr dette at gode ordninger og en bærekraftig personellstruktur ikke bare er et internt anliggende, men også en del av den samfunnsmodellen som har gjort Norge til et trygt og velfungerende land. Helt til slutt vil jeg benytte anledningen til å takke våre soldater for deres innsats. Tusen takk for valget om å beskytte landet og om nødvendig forsvare Norge.

EØS-avtalen står støtt i folkeopinionen. Det er egentlig litt rart at vi i denne salen hele tiden evner å vende tilbake til polemikk fra 1994. Jeg er helt enig med representanten Eriksen Søreide, som uttaler at EU i dag er noe helt annet enn det var i 1994, men vi diskuterer i realiteten utenriksministerens EØS-redegjørelse. Da er det litt besnærende at enkelte, hver gang det er debatt om EØS-samarbeidet, velger å bruke tid på alt EØS-samarbeidet ikke er, som områder utenfor – landbruk og spørsmål om politiske partier eller politikere i EU-parlamentet, som representanten Fiskaa utfordret Arbeiderpartiet på, og som utenriksministeren glimrende svarte opp. Så har også våre gode kamerater i Rødt hele tiden en tendens til å trekke opp hva fagorganiserte i Fellesforbundet mener. Jeg synes det er fint at det akkurat har vært LO-kongress, og LO-kongressen valgte å ikke ta stilling til eller ikke stemme for Fellesforbundets ACER-forslag, men faktisk samlet den seg om uttalelser som er positive til EØS-samarbeidet. Og det handler i stort om at folk utenfor denne salen, folkeopinionen, lever med EØS-samarbeidet hver eneste dag. Arbeidsplassene våre nyter godt av dette EØS-samarbeidet hver eneste dag. Vi som forbrukere nyter godt av dette EØS-samarbeidet hver eneste dag. Og LO-kongressen vedtok følgende: «Våre europeiske naboland og EU er Norges viktigste samarbeidspartnere både økonomisk og politisk, og utgjør Norges største eksportmarked. I urolige tider er det viktigere enn noensinne å sikre Norge tilgang til EUs indre marked og rammevilkår som er likeverdige med det andre EU- og EØS-land har.» Da var ikke EØS-avtalen ment som en bro mellom ja- og nei-siden. Den var ment som en måte å løse et konkret problem på, nemlig handel mellom landegrenser.

Det høver seg å takke utenriksministeren for en god EØS-redegjørelse sist tirsdag. Vårt samarbeid med EU er helt vesentlig i stormaktenes tid, som nå. På Arbeiderpartiets landsmøte i april tok vi til orde for et tettere samarbeid med EU, også på områder som faller utenfor EØS-avtalen. Vi mener dette er avgjørende for norske arbeidsplasser og økonomisk trygghet, særlig i en urolig tid. Norge står i et tett og omfattende samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, som er en bærebjelke for både næringsliv, forbrukere og samfunnsutvikling, og særlig viktig for et sosialdemokratisk samfunn som vårt, hvor rettferdighet, velferd og fellesskap står sentralt. Det er derfor i vår interesse at EU lykkes på sentrale områder som klima, demokrati og rettsstat. Norges samarbeid med EU gir norske bedrifter full tilgang til EUs indre marked, et økonomisk fellesskap med 450 millioner mennesker. Bare i 2023 sparte norske bedrifter 5,6 mrd. kr i toll på eksport fra EU, takket være EØS-avtalen. Likevel har vi et uutnyttet potensial for ytterligere besparelser dersom næringslivet bruker hele avtaleverket. Å sørge for norske virksomheters forutsigbarhet, vekstmuligheter og tilgang til et bredt spekter av EU-programmer innen innovasjon, teknologi, utdanning og forskning er viktig. Deltakelse i en rekke av EUs forsknings- og utviklingsprogrammer har stor betydning for kunnskapsutvikling, innovasjon og næringsliv i Norge. For Arbeiderpartiet er dette viktig. Sentrale programmer som Horisont Europa, Erasmus+ og Digital Europe gir norske forskere, institusjoner og bedrifter tilgang til betydelige midler, internasjonale nettverk og toppmoderne infrastruktur. For Arbeiderpartiet er vårt samarbeid med EU avgjørende. EØS-avtalen sikrer arbeidsplasser, økonomisk trygghet og muligheter for små og store bedrifter over hele landet. Samtidig gir avtalen oss et regionalt ankerfeste i en verden preget av geopolitisk uro og proteksjonisme. Norske virksomheter deltar aktivt i EUs programmer for sikkerhet, romfart, helse og teknologi, og regjeringen jobber for full norsk deltakelse i EUs nye romprogram for 2028 og i Secure Connectivity-programmet, som er viktig for både samfunnssikkerhet og næringslivets teknologiske utvikling. Dette åpner nye markeder og samarbeidsmuligheter, særlig for teknologibedrifter. Som representanten Søreide besøkte også jeg SINTEF MiNaLab her i Oslo i går. De er et konkret eksempel på en norsk virksomhet innen halvledere og sensorteknologi, med en komplett silisiumproduksjonslinje her i byen. MiNaLab produserer halvledere og sensorbrikker som blodtrykksmålere, sensorer for olje og gass, og trykksensorer for fly – faktisk inneholder halvparten av alle fly i verden høydemålere fra Oslo. De er verdensledende på strålingssensorer og har en sentral rolle i utviklingen av framtidens elektronikk. Slike bedrifter er avgjørende for Europas omstilling. Når EU nå vrir statsstøttemulighetene sine, blir det viktig for oss å være raske med oppfølging, sånn at ikke våre virksomheter taper i konkurransen. Det siste året har EU vedtatt flere nye direktiver som styrker forbrukerrettighetene, og som er på vei inn i norsk lov gjennom EØS-avtalen. To områder er særlig viktige. Det ene er bedre informasjon og beskyttelse mot grønnvasking – nye regler som krever at næringsdrivende gir tydelig informasjon om produkters miljøaspekt, levetid og muligheter for reparasjon. Dette gjør det lettere for forbrukere å ta bærekraftige valg og beskytter mot villedende markedsføring og grønnvasking. Det andre er direktivet som gir forbrukerne sterkere rett til å velge reparasjon framfor erstatning ved feil på varer. Selgernes ansvar utvides, og det blir enklere å finne reparasjonstjenester gjennom en felleseuropeisk plattform. Dette fremmer sirkulærøkonomi og reduserer unødvendig avfall. Slike rettigheter er viktige for Arbeiderpartiet, for de styrker forbrukernes stilling, fremmer bærekraft og gir alle mulighet til å ta informerte valg. Selv om EØS-avtalen gir store fordeler, er det også utfordringer. Norge har ikke stemmerett i EUs beslutningsprosesser og må derfor være proaktive for å sikre sine egne interesser. Noen viktige og kritiske områder for oss framover på energi- og klimaområdet er EUs grønne giv og skjerpede klimakrav som påvirker norsk energi- og industripolitikk direkte. Vi må sikre at våre løsninger for fornybar energi, hydrogen og karbonfangst får gjennomslag, og at vi fortsetter å beholde kontroll over egne naturressurser, som nå. Når det gjelder digital suverenitet, satser EU tungt på digitalisering og teknologisk selvstendighet. Norge må være tydelig på å sikre tilgang til teknologiutvikling og datasikkerhet, samtidig som vi beskytter personvernet og samfunnssikkerheten. Med økt proteksjonisme internasjonalt må Norge også jobbe for å bevare frihandel og sikre at norske bedrifter ikke diskrimineres i det europeiske markedet. Utenriksministerens redegjørelse bidrar til å heve befolkningens kompetanse om vårt samarbeid med EU. Det er bra. Det tilligger oss som stortingspolitikere ytterligere å bidra i dette og snakke om muligheter og begrensninger i vår samarbeidsform, særlig i en tid hvor EU videreutvikles i et tempo som også utfordrer vår avtaletilknytning. EØS-avtalen gir Norge store muligheter for næringsliv, forbrukere og samfunn. For Norge handler dette om å sikre arbeidsplasser, styrke velferden og gi folk reelle valgmuligheter. Samtidig må vi være våkne og tydelige på våre interesser og sørge for å ta ned ytterligere etterslep, særlig i en tid med raske endringer i EU. Med aktive norske innspill og verdensledende bedrifter har vi alle forutsetninger for å lykkes i det europeiske fellesskapet.

Representanten Tybring-Gjedde sa det avslutningsvis i et stikkord, men jeg fant det riktig å korrigere. Det er ikke slik at delegasjonene forfekter regjeringens syn, og at all informasjon kommer fra regjeringen. Han pekte ganske riktig på det selv, nemlig at vi på dette huset har en aldeles utmerket internasjonal avdeling med svært kompetente medarbeidere, som sørger for at parlamentarikere får bakgrunnsinformasjon i stort monn, noe som gjør at enhver parlamentariker står godt rustet til de diskusjoner man måtte ha i de ulike forsamlinger.

Representanten Tybring-Gjedde fortjener et svar, for jeg har et inntrykk av at man her oppkonstruerer et problem som ikke finnes. Jeg kan bare snakke på vegne av EFTA- og EØS-delegasjonen, som jeg selv leder. Det er sånn at vi innad i delegasjonene diskuterer synspunkter av felles interesse, men også synspunkter hvor vi er uenige. Disse synspunktene, både dem man er enige om og dem man er uenige om, framkommer også i diskusjonene mellom våre parlamentarikerkolleger i andre land. Det er en lang tradisjon i Norge for å ha en ryddighet om å la alle parlamentarikere komme til orde. De ulike synspunktene, i tillegg til dem i forbindelse med denne årsrapporten, vil også komme til uttrykk – spesielt, vil jeg anta – i debatten etter utenriksministerens redegjørelse 6. mai om EØS-samarbeidet i Europa. Da vil samtlige av EFTA- og EØS-delegatene antakeligvis ta til denne talerstolen og fremme sine synspunkter knyttet til erfaringene med diskusjonene blant kolleger i andre land, men også partienes synspunkter på de ulike sakene. Jeg har et inntrykk her av at representanten prøver å skape en situasjon som faktisk ikke finnes i det daglige ordskiftet i de ulike delegasjoner.

Noen ganger, i møter med folk, dreier samtalene inn på hvorfor norske politikere skal bruke tid på parlamentariske kollegaer i andre land. Ser vi på de ulike forsamlingenes rapporter, er det et stort arbeid som blir lagt ned. Arbeiderpartiet mener at god og tett kontakt med parlamentarikere i andre land er avgjørende for å håndtere globale utfordringer som krigen i Ukraina og nå den usikkerheten som skapes av Trump-administrasjonens handelsstrategier. Internasjonalt samarbeid styrker Norges evne til å bidra til fred, stabilitet og økonomisk trygghet. Temaene som debatteres, er mangfoldige, men krig og uro i våre nærområder tar naturlig mye plass. Det gjør også utviklingen mot færre sterke demokratier til fordel for en mer autokratisk utvikling i mange land. Også behovet for å styrke Europas konkurransekraft diskuteres. Særlig gledelig er den tette kontakten med EUs land i nord. Det er helt vesentlig at vi i Norge bruker tid på dialog med folk i andre land, særlig med dem som deler samme verdigrunnlag som oss, slik at vi sammen og hver for oss kan finne gode løsninger for folk og virksomheter i eget land og på tvers av land. For Arbeiderpartiet er demokrati, likestilling og menneskerettigheter viktige tema. Krigen i Ukraina har vist oss hvor viktig det er med internasjonal solidaritet. Arbeiderpartiet støtter omfattende tiltak som militær bistand, humanitær hjelp og samarbeid med EU om sanksjoner mot Russland. Det kreves et sterkt nettverk med parlamentarikere i andre land for å sikre samordning og effektiv respons. Slike allianser er viktig for å stå samlet mot brudd på folkeretten og forsvare demokratiet i Europa. Arbeiderpartiet ser på samarbeid med parlamentarikere som en nøkkel til å fremme rettferdig handel og motvirke destabiliserende effekter av proteksjonistisk politikk. Gjennom vårt internasjonale arbeid ønsker Arbeiderpartiet å bygge broer og styrke Norges posisjon i en stadig mer kompleks verden. Dette handler om å sikre både norske nasjonale interesser og globale verdier som demokrati, menneskerettigheter og økonomisk stabilitet. Globale spørsmål som klima, handel og større internasjonale avtaler krever nye metoder og måter å utvikle politikk på. Krigen i Ukraina og i Gaza, og selvsagt de humanitære krisene som oppstår på grunn av dette, har vært tema i alle forsamlinger. I en verden preget av krig, uro og ustabilitet er det viktig å ha venner, nettverk, samarbeid og tilhørighet.

Begrepet folkemord, som saksordføreren redegjorde for, er et rettslig begrep med et definert innhold. Strafferetten bygger på krav om bevismessig vurdering, og det er domstolene som er best skikket til å foreta slike vurderinger. Norge uttaler seg derfor på generelt grunnlag ikke om hvorvidt overgrep rettet mot en bestemt gruppe kan anses som folkemord, med mindre det først er slått fast av en domstol. Vi definerer med andre ord ikke internasjonale forbrytelser som folkemord gjennom politiske vedtak, og dette sikrer at slike alvorlige anklager behandles med nødvendig bevisførsel og rettslige prosedyrer. Når det gjelder norsk bistand, går ikke denne til terrororganisasjoner som Hamas, men kanaliseres gjennom FN-organisasjoner som UNRWA og andre humanitære aktører. Bistand gis som nødhjelp og er avgjørende for matsikkerhet, helse og utdanning, og for sivilbefolkningens overlevelse. Denne hjelpen er av stor betydning for det palestinske folk. Forslaget om å skulle kutte all støtte til UNRWA og palestinske selvstyremyndigheter er et eksempel på en overdreven og lite nyansert politikk. Å hevde at UNRWA er infiltrert av Hamas, slik forslagsstilleren gjør, og foreslå at bistand heller skal kanaliseres gjennom UNHCR – en organisasjon som ikke har tilsvarende ekspertise eller infrastruktur for å håndtere den unike situasjonen for palestinske flyktninger – det vitner om en manglende forståelse for den komplekse virkeligheten på bakken. Den aggressive retorikken mot FN-organer risikerer altså å undergrave Norges rolle som en betrodd aktør i internasjonalt diplomati. Å svekke FN-institusjoner kan føre til ytterligere destabilisering i regionen og ramme uskyldige sivile som er avhengige av humanitær hjelp. Arbeiderpartiets politikk bygger på rettslige prinsipper og humanitære verdier, mens dette forslagets aggressive FN-tilnærming framstår som polariserende og lite hensiktsmessig. En konstruktiv dialog med FN-organisasjoner og respekt for deres mandat er avgjørende for å oppnå en fredelig konfliktløsning i Israel–Palestina-konflikten.

Trine Lise Sundnes (A) [15:38:47] (ordfører for saken): Aller først: Tusen takk for godt samarbeid i komiteen på et område som er viktig for oss alle: hvordan vi kan utnytte sosiale medier for å videreformidle grunnleggende kunnskap om totalforsvaret. Det er avgjørende kunnskap i en urolig tid. Komiteens medlemmer er enig i forslagsstillerens intensjon om at statsapparatet må benytte alle relevante flater for informasjonsspredning, sånn at befolkningen faktisk innehar grunnleggende kunnskap om totalforsvaret. I en totalforsvarssammenheng er det avgjørende at staten har en solid plan for bruk av sosiale medier. I svaret fra forsvarsministeren til komiteen opplyses det at det allerede er utarbeidet en strategi for bruk av sosiale medier i departementene, som også vil ligge til grunn for informasjon om totalforsvaret. Det er bra, først og fremst fordi sosiale medier spiller en stadig viktigere rolle i krisesituasjoner. Under Øvelse hovedstad 2023 ble kriseledelsen Twitter-bombet for å teste deres evne til å håndtere informasjonsflommen i en krisesituasjon. Øvelsen viste at sosiale medier kan være både en utfordring og en ressurs i krisehåndtering. Sosiale medier kan brukes til å spre desinformasjon og påvirke befolkningen. Strategier for å motvirke spredning av falsk informasjon og å opprettholde tilliten til myndighetene er derfor viktig. Overdreven bruk av sosiale medier kan svekke befolkningens evne til å samarbeide og håndtere kriser i den fysiske verdenen. Derfor blir det også viktig å balansere bruken av sosiale medier med behovet for å opprettholde og styrke reelle medmenneskelige relasjoner og praktiske ferdigheter. Sosiale medier er en viktig kanal for rask informasjonsdeling og kommunikasjon med befolkningen. I en krisesituasjon kan det være avgjørende for å nå ut med viktige beskjeder og å koordinere innsatsen. Det må være et overordnet mål at Norge blir godt rustet til å håndtere kriser, krig og konflikt. Det er komiteens forventning at regjeringen sørger for god kunnskapsspredning til befolkningen i denne sammenheng, og at ulike grupper i befolkningen får grunnleggende og nødvendig kunnskap om totalforsvaret og deres rolle i dette. En gjennomtenkt strategi for sosiale medier er derfor essensielt for å styrke Norges totalforsvar og kriseberedskap i den digitale tidsalderen. All den tid det allerede er utarbeidet en plan for bruk av sosiale medier på dette området, tilrår komiteen, alle med unntak av forslagsstiller, å avvise forslaget.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og SV er et solid grunnlag for å styrke norske interesser, både nasjonalt og i forholdet til EU, gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er fundamentet for Norges samarbeid med EU og sikrer norsk tilgang til det indre marked, med 30 land og 450 millioner mennesker. Dette gir norske bedrifter mulighet til å konkurrere på like vilkår, noe som er avgjørende for eksportnæringene våre. Regjeringen har fortsatt arbeidet med å sikre norske interesser innen rammen av EØS-avtalen, samtidig som den har søkt å påvirke EUs politikkutforming utenfor avtaleverket. Det er bra. Regjeringen har i arbeidsprogrammet for EU- og EØS-saker understreket viktigheten av EØS-avtalen for å møte felles utfordringer som klimakrisen, digitalisering og økonomisk omstilling. Gjennom EØS-avtalen har Norge tilgang til fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Dette skaper stabilitet og forutsigbarhet for norsk næringsliv i en tid preget av global uro. Norge deltar i viktige europeiske initiativer, som det grønne skiftet, noe som styrker vår posisjon som en ansvarlig aktør i klima- og miljøpolitikken. Budsjettforliket reflekterer en tydelig prioritering av tiltak som styrker Norges posisjon i Europa. Økt støtte til grønn omstilling og digitalisering bidrar til at norsk næringsliv kan være konkurransedyktig i det europeiske markedet. Investeringer i forsvar og sikkerhet, inkludert samarbeid med EU på områder som grensekontroll og bekjempelse av kriminalitet, sikrer Norges nasjonale interesser samtidig som vi bidrar til felles europeisk sikkerhet. Statsbudsjettet for 2025 viser hvordan Norge kan bruke EØS-avtalen strategisk for å fremme nasjonale interesser. Gjennom tett samarbeid med EU sikrer vi økonomisk vekst, sosial trygghet og sikkerhet i en utfordrende tid. Budsjettet legger dermed grunnlaget for et sterkere Norge, både hjemme og ute i Europa. Vi lever i en farligere og mer uforutsigbar verden enn på mange tiår. Det er krig i Europa, Midtøsten står i brann, klimaendringene skyter fart, og stormaktsrivaliseringen tiltar. I dette landskapet prioriterer regjeringspartiene Arbeiderpartiet og Senterpartiet å trygge Norge og styrke vår forsvarsevne. I april presenterte Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen sin nye langtidsplan for Forsvaret, en historisk plan som innebærer et betydelig løft for forsvarssektoren de neste tolv årene. Det er en plan som skal få dagens forsvar til å virke, samtidig som vi styrker den nasjonale egenevnen i alle domener. I juni kom alle partiene på Stortinget til full enighet om ny langtidsplan for Forsvaret. Også det er historisk. Et godt og ambisiøst forsvarsløft fra regjeringens side var blitt diskutert og forhandlet i komiteen, til det bedre. Minst 1 635 mrd. kr skal prioriteres til forsvarsformål fram mot 2036. Dette budsjettet for 2025 følger opp den historiske enigheten. Når vi starter på den nye langtidsplanen om få uker, har vi et samlet storting som står bak en klar ambisjon om å styrke vår forsvarsevne betraktelig. Alle forsvarsinteresserte jeg snakker med, ønsker at det skal gå fort. Mye burde ha vært gjort i går. For å realisere den nye planen er vi hundre prosent avhengige av Forsvarets viktigste ressurs, menneskene. Både gjennom langtidsplanen og ikke minst neste års statsbudsjett tar regjeringen tak i denne utfordringen. Antall årsverk skal økes med rundt 300, 400 flere skal i førstegangstjeneste, og antall studieplasser på offisers- og befalsutdanning økes. Insentivprosjektets anbefalinger skal iverksettes, og det skal legges til rette for at sektoren selv kan ta grep for at forsvarssektoren kan bli en mer forutsigbar, fleksibel og attraktiv arbeidsplass i framtiden. Det er viktig for å rekruttere og beholde folk at våre soldater må ha gode bo- og arbeidsforhold. I 2025 vil vi derfor bruke om lag 1,5 mrd. kr på byggeprosjekter for Forsvarets personell. Vi prioriterer nye boliger, kaserner, utdanningsbygg, kontorer og annen bygningsmasse. I tillegg vil eiendom, bygg og anlegg som understøtter alliert mottak, trening og øving, vektlegges. Det er viktig, for i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i, må vi øve mer sammen med våre allierte og gjøre vårt for å styrke NATO som forsvarsallianse. Vi skal få dagens forsvar til å virke. Neste år vil 5 mrd. kr gå til å bygge opp beredskapsbeholdning. Det skal anskaffes mer reservedeler, mer moderne bekledning og utrustning til personellet, og ikke minst mer ammunisjon. I tillegg blir vedlikeholdet av Forsvarets materiell styrket. Det skal brukes om lag 34 mrd. kr på materiellinvesteringer neste år, en økning på over 7 mrd. kr. De største utbetalingene i 2025 vil være til investeringer i nye ubåter og maritim helikopterkapasitet, artilleriammunisjon og kampflyprogram. For Norge er det viktig å ha god situasjonsforståelse i våre nærområder. Derfor styrkes Etterretningstjenesten betydelig i neste års budsjett. Denne satsingen skal bidra til et oppdatert situasjonsbilde fra havbunnen til verdensrommet, og i alle domener. Parallelt prioriterer vi å øke bevilgningene til forskning og utvikling. Her er et viktig grep å bygge ned barrierer mellom militær og sivil sektor, slik at relevante aktører kan finne sammen og dra nytte av hverandre. Det skal åpnes for et større leverandørmangfold av skjermingsverdig og gradert forskning og utvikling, og FoU-innsatsen – forskning og eksperimentell utvikling – i forsvarssektoren skal samles og styres mer strategisk. Samlet vil disse investeringene styrke vår forsvarsevne betydelig, og det er viktig i en urolig tid. Utenriks- og forsvarskomiteen var forbilledlig i samarbeidet om ny langtidsplan. Også i forbindelse med behandlingen av svalbardmeldingen opplevde vi felles vilje fra komiteen til å stå sammen i de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Gjennom målrettede tiltak innen energiomstilling, næringsutvikling og infrastruktur, og med en sterk vektlegging av miljøvern og bærekraft, sikrer vi at Svalbard forblir en viktig del av Norge også i framtiden. Budsjettet for 2025 følger opp meldingen på en god måte. Enigheten om å øke Nansen-programmet i 2025 til 35 mrd. kr, fordelt på 22,5 mrd. kr til militær støtte og 12,5 mrd. kr til sivil støtte og forlengelse av programmet til 2030, er bra. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men det trygger også Norges og Europas framtid. Målet er at Ukraina skal kunne bestemme over egen framtid. Det er bra at norsk militær støtte til Ukraina i hovedsak innrettes mot ukrainske behov, hvor Norge har gode forutsetninger til å bidra med kompetanse og støtte. Å videreutvikle og styrke trening og øving for ukrainsk militært personell er viktig. Å bidra til trening og øving i Storbritannia, Tyskland og Norge, med grunnleggende og videregående militær utdanning i fokus, er bra. Å støtte Ukraina med opplæring innen viktige fagfelter i andre land er også vesentlig. Det er nødvendig å øke produksjonen av militært materiell i 2025, både i Ukraina og i Norge, og å inkludere tiltak for økt produksjonskapasitet i forsvarsindustrien i utvidelsen av Nansen-programmet er nødvendig. Tidligere i år økte den militære støtten til Ukraina med 6 mrd. kr. I nysalderingen av 2024-budsjettet tar regjeringen sikte på å øke den sivile og militære støtten med inntil 5 mrd. kr. For den militære støtten innebærer det bl.a. mer midler til luftvern, F-16 og droner. Det er viktig at Ukraina vinner kampen for sin frihet og selvstendighet. Det betyr også at Russland må tape. For Norge er det en styrke at vi står sammen i vår støtte til Ukraina. Norge er en pålitelig partner internasjonalt og en konstruktiv bidragsyter til fred, sikkerhet og bærekraftig utvikling. Vi må også huske at det mest effektive vi kan gjøre, er å forebygge alvorlige kriser før de oppstår. Måtte neste år bli bedre for verdens befolkning enn det året vi legger bak oss. God jul!

Budsjettforlik er bra – tverrpolitisk enighet enda bedre. Norges støtte til Ukraina er en av de viktigste internasjonale innsatsene vi gjør i vår tid. Regjeringen har foreslått å øke støtten til Ukraina og forlenge programmet til 2030. Norges totale støtte til Ukraina siden fullskalainvasjonens start i 2022 vil dermed utgjøre minst 167 mrd. kr. For 2025 er det planlagt en støtte på minst 35 mrd. kr, hvorav 22,5 mrd. kr er øremerket militær støtte og 12,5 mrd. kr går til sivil og humanitær bistand. Dette viser Norges sterke engasjement og vilje til å støtte Ukraina i deres kamp for frihet og suverenitet. Den tverrpolitiske enigheten om Nansen-programmet er en betydelig styrke ved Norges støtte til Ukraina. Denne konsensusen på tvers av partilinjene sender et kraftfullt signal, både nasjonalt og internasjonalt, om Norges tydelige støtte til Ukrainas frihetskamp. At Ukraina kommer seirende ut av krigen, er av stor betydning for både Norge og Europa. En russisk seier vil utfordre grunnleggende prinsipper for fredelig sameksistens i Europa, inkludert respekt for staters suverenitet og territorielle integritet. Krigen har allerede ført til global prisvekst og matmangel. En fortsatt konflikt, eller russisk seier, vil forsterke disse negative økonomiske konsekvensene. Ukrainas kamp er også en kamp for demokratiske verdier og rettsstatsprinsipper som er fundamentale for det europeiske fellesskapet. En ukrainsk seier vil sende et sterkt signal om at aggresjon ikke lønner seg, noe som vil bidra til å redusere sjansen for framtidige konflikter. Russlands aggresjon utfordrer internasjonale normer og truer demokratiet i regionen. For Norge – som et lite land med sterke bånd til internasjonal rettsorden – er det avgjørende å bidra til at Ukraina kan stå imot denne trusselen, og at Ukraina kommer seirende ut. Ved å støtte Ukraina bidrar vi ikke bare til å beskytte deres rettigheter, men også til å bevare de verdiene som ligger til grunn for vår egen fred, sikkerhet og velstand.

Skattepolitikk er et viktig verktøy for å forme samfunnet og fordele ressurser. Et godt budsjett har blitt enda bedre med SV. Vi styrker fellesskapet i statsbudsjettet gjennom investeringer i barnehager, i skoler, i arbeidsmarkedstiltak og i sikkerhet. Vi mener at samfunnets ressurser bør brukes på tjenester og tiltak som kommer alle til gode, snarere enn store skattekutt til de mest velstående, noe som bidrar til å øke forskjellene mellom folk. Arbeiderpartiet prioriterer annerledes. Vi vil styrke fellesskapet, og vi vil styrke velferdsstaten. Vi prioriterer ressurser til barnehager, skoler og arbeidsliv. Vårt fokus ligger på å støtte dem som er i jobb eller prøver å komme seg inn i arbeidslivet. Og vi står for styrking av samfunnssikkerheten, inkludert grensevakt og politi. Vår tilnærming vil komme flere til gode og bidra til et mer rettferdig samfunn. Å investere i fellesskapet gir langsiktige fordeler for hele befolkningen. Representanten Bru fra Høyre understreket i sitt innlegg at Høyre prioriterer det viktigste. Ja, ja. I Høyres alternative budsjett for 2025 legger de opp til betydelige skattekutt, særlig med fokus på formuesskatt og inntektsskatt. Skattelettene er i størrelsesordenen én million til de aller rikeste, og lønnsmottakere får noen skarve tusenlapper i skattekutt. Ja, ikke de fagorganiserte, da. Medlemmene i Akademikerne, Unio, YS og LO får en skatteskjerpelse både fra Høyre og fra Fremskrittspartiet. Høyre foreslår å gå elleve år tilbake i tid og legger fradraget for fagforeningskontingent på 2013-nivå, mens Fremskrittspartiet foreslår å nulle det. Ja, nulle det! Når høyresiden argumenterer for at skattekuttene til de aller rikeste er nødvendige for å stimulere norsk eierskap og verdiskaping, undres jeg på hva som er begrunnelsen for skatteskjerpelsen for de fagorganiserte, annet enn at Høyre har en klar profil, slik representanten Bru uttalte i replikkordskiftet tidligere i dag. Ja da, her i Oslo merker vi godt den klare profilen. Mens vi står her og debatterer i denne salen, går de i fakkeltog på Holmlia fordi Høyre-byrådet kutter tilbud til barn og unge. Og omsorgstjenestene skal privatiseres på bekostning av ansattes lønns- og arbeidsvilkår. Svært klar profil – ja, det er helt tydelig.

Aller først må jeg avlive en faktafeil. Siden den første IA-avtalen har sykelønnsordningen vært endret mange ganger, men den har vært endret gjennom enighet mellom de tre avtalepartene, henholdsvis arbeidslivets parter og skiftende regjeringer – noen ganger med positiv effekt og noen ganger med mindre positiv effekt. Men partene har vært forpliktet og har fulgt opp de endringene man har gjort. Det man derimot ikke har gjort, er å endre inntektssikringen til sykelønnsordningen, rett og slett fordi det ikke har vært tro på at det er det som ville nyttet. Å lete etter hva som kan ha positiv effekt for å få ned sykefraværet – grunnene kommer i mange ulike farger og nyanser. Det bærer denne høsten preg av. Den mest brutale formen for å få ned sykefraværet er å ikke ansette syke folk eller folk i noen av risikogruppene for sykefravær, som kronikere, gamle folk, kvinner i fertil alder osv. Med min bakgrunn vet jeg at det er bedrifter som følger en slik personalpolitikk. Særlig sympatisk eller samfunnsansvarlig er det ikke, men det skjer, oftere i service- og tjenestedelen av arbeidsmarkedet enn i tradisjonell industri. Om noen ikke tror meg på dette, kan de spørre fagforeningene om oppsigelser på bakgrunn av sykdom, graviditet, alder osv. Men det er jo ikke lov? Nei, det er det ikke, men det skjer. I sårbare perioder av livet orker man faktisk ikke å ta den kampen alene, og derfor er det også store mørketall utover de sakene fagforeningene håndterer. Hvor er så sykefraværet størst? Hvem er mest syke, og hva slags diagnoser øker? Representanten Rotevatn var tydelig på at det er psykiske lidelser, og at det er unge folk. Hvor jobber unge folk? Jo, de er i service- og tjenesteytende næringer i det private næringsliv, hvilket betyr at her må innsatsen virkelig settes inn. Så vil Venstre se på hvordan man kan straffe den enkelte personlig gjennom lavere sykelønnskompensasjon, for på den måten å nærmest skremme folk tilbake til arbeidsplassen. Det kan nok ha en oppdragende effekt på den som utnytter en sykelønnsordning som skal gi folk trygghet for egen økonomi når man blir syk eller skadet, og som godt kunne kommet på jobb. Det er jeg enig i. Men hvis vi overfører denne typen tankegang til uføres inntektssikring, vil de fleste mene at dette er spinnvilt. Jeg har heller ingen tro på at de aller fleste syke prøver å lure seg unna arbeidsplassen. Derimot er det nærværsarbeidet på arbeidsplassen som har effekt. Det vet vi. At vi forplikter den enkelte arbeidsplass til å finne løsninger, virker. Under Solberg-regjeringen endret man dessverre IA-avtalen på en sånn måte at denne forpliktelsen til de lokale bedriftene med tanke på tilskuddsordninger, forsvant. Det synes jeg er synd. Mye av nærværsarbeidet og mye av arbeidsmiljøet på en arbeidsplass har betydning for sykefravær. I går hadde jeg en «drital» dag på jobben etter å ha tapt nominasjonen i Oslo Arbeiderparti. Jeg hadde ikke lyst til å gå, følte meg sårbar. Jeg har aldri fått så mange klemmer av medspillere og motstandere noen gang. Det gjorde godt. Det er en sånn arbeidsplass hvor nærværsarbeid er til stede, hvor folk føler seg velkommen og ivaretatt, og med kollegaer som har omtanke. Det må vi sørge for blir en realitet på absolutt alle norske arbeidsplasser slik at alt sykefravær man kan gjøre noe med, blir borte.

Representanten Jønnes’ påstand trenger et tilsvar, og jeg insinuerer ikke på noen som helst måte at Høyre-folk aldri har jobbet. Men jeg er veldig, veldig tydelig på at i denne debatten har EU faktisk større greie på hva som er sikkerhetseksponering i arbeidslivet og god helse-, miljø- og sikkerhetspolitikk, enn det Høyres representanter i denne salen har lagt til grunn.

Ja, det er stor forskjell på skift og turnus, og helserisikoen omkring skift og turnus utspiller seg også veldig annerledes. Vi mangler arbeidskraft i dette landet, særlig innenfor helse- og omsorgsyrkene. Det er en situasjon vi ikke bare har her i Norge, men som vi deler med resten av Europa. Det betyr at vi må være svært nøye med hvordan vi disponerer arbeidskraften vår for å møte de behovene vi har for å ta vare på våre eldre og våre svake i samfunnet. Hvordan løser Høyre i denne byen dette? Jo, her vil man søndagseksponere 18 000 arbeidstakere i varehandelen gjennom å definere hele sentrumsområdet som turiststed. 18 000 arbeidstakere! Mange av kommunene i Norge kan bare drømme om å ha et slikt innbyggertall. Vi bør altså være svært nøye med hvordan vi legger til rette for å disponere arbeidskraft. Når jeg sier 18 000 butikkmedarbeidere i sentrumsområdet i Oslo, betyr ikke det bare 18 000. Det betyr at alle støttetjenestene også må på jobb – vektere, renholdere, næringsmiddelindustrien – for ikke å snakke om det familier går glipp av når man ikke lenger kan planlegge for fellesaktiviteter på søndager. Jeg vil på det sterkeste advare mot Høyres forslag her og anbefale at man faktisk setter seg inn i den rapporten det offentlige utvalget lagde under Solberg-regjeringens tid, som handler om hva søndagsarbeid for store, kvinnerike grupper i dette landet faktisk betyr.

Jeg registrerer at Høyre nok en gang angriper fagforeningsfradraget uten med et ord å nevne eller gjøre tilsvarende for kontingenten i arbeidsgiverorganisasjonene, som jo har et prosentuelt fradrag i egen lønnsmasse. Det er ikke første gang Høyre angriper arbeidstidsdirektivet i EU. Det er jo en litt spesiell dag å gjøre det på, men dog. Det er altså en grunn til at dette direktivet har hviletidsbestemmelser, som handler om at folk flest skal sove om natten, og at det er unntak knyttet til disse reglene som i realiteten handler om hva som er absolutt mest nødvendig. Det handler om at nattarbeid er helseskadelig. Nattarbeidere lever mye kortere enn oss andre, men noen her har kanskje ikke hatt særlig grad av nattarbeid. De er overrepresentert når det gjelder brystkreft og mage- og tarmsykdommer. Så sies det at dette er så uskyldig, for dette er jo bare noen ungdommer som skal jobbe til kl. 24. Problemet er at når de jobber til kl. 24, så skal de også hjem. Særlig i servicebransjene, for dem av oss som har jobbet der, vet vi at man trenger litt tid på å roe seg ned. Hodet koker av mange lyder, så man må gjerne sitte hjemme og få litt ro, og så skal man sove, og så får man ikke sove, og sånn baller det på seg. Vi nærmer oss nå den tiden som mange foreldre gruer seg til. Det er den tiden hvor butikkene skal ha helgeåpent og åpent til midnatt. Det er altså den tiden hvor unge jenter og andre butikkmedarbeidere må dele buss med godt skjenkede – jeg vet at representanten Mímir Kristjánsson ville kalt det noe annet – mannfolk. Godt skjenkede mannfolk skal dele buss med unge folk på vei hjem fra jobb. Det kan jeg på vegne av butikkmedarbeidere fortelle at ikke alltid er en like hyggelig opplevelse. I mer grisgrendte strøk, som representanten Jønnes snakket om, betyr det også at foreldre må sitte oppe, fordi disse ungdommene ikke har lappen, og sørge for å hente 19–20 åringene der det ikke er kollektivtrafikk. Dette er foreldre som kanskje selv skal opp kl. 7 om morgenen. Det er en grunn til at arbeidstidsdirektivet bare lar partene i arbeidslivet gjøre unntak på dette området. Så det er ingen gode forslag herfra.

Internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet og miljø er en kritisk faktor i dagens Europa, spesielt etter de betydelige endringene som har skjedd som følge av Russlands invasjon av Ukraina. Regjeringens melding gir en grundig oversikt over Norges tilnærming til atomsikkerhet i et endret geopolitisk landskap. Som en direkte konsekvens av den pågående krigen er Ukraina nå blitt tyngdepunktet for Norges internasjonale samarbeid om atomsikkerhet. Ukraina vil trenge omfattende støtte for å styrke sin atomsikkerhet, både under og etter konflikten. Tidligere har Norges atomsikkerhet vært rettet mot Russland, men det er nå nødvendig å skifte fokus: mot Ukraina og Svartehavsregionen. Dette innebærer et behov for økt norsk engasjement for å håndtere de nye sikkerhetsutfordringene som har oppstått. Norge må jobbe gjennom både bilaterale og multilaterale kanaler for å fremme sikkerheten. Det tverrsektorielle samarbeidet mellom myndigheter, fagmiljøer og sivilsamfunn er avgjørende for å sikre at beslutninger tas på et solid faglig grunnlag. Bellonas og Natur og Ungdoms bekymring for samarbeid med sivilsamfunnsaktører som jobber for miljøforbedringer i Russland, er berettiget. I lys av denne meldingen er det viktig å uttrykke bekymring over Russlands angrep på Ukrainas energisikkerhet, spesielt angrepene mot atomkraftverk som Zaporizjzja. Disse anleggene er ikke bare essensielle for Ukrainas energiforsyning, men også en potensiell kilde til katastrofale hendelser dersom de blir truffet av militære aksjoner. Angrepene på slike kritiske infrastrukturer understreker behovet for et robust internasjonalt samarbeid for å beskytte atomkraftverk mot militære trusler. Selv om denne meldingen ikke handler om norske forhold, kjenner ikke vinder med kjernekraftnedfall noen grenser. Arbeiderpartiet støtter helhjertet opp om retningen som regjeringen foreslår. Vi mener det er avgjørende å fortsette arbeidet med å styrke atomsikkerheten i Europa, særlig i lys av de nye utfordringene som følger av krigen i Ukraina. Vi ønsker å bidra til økt innsats i internasjonale fora for å fremme sikkerhet og miljøhensyn. Norges arbeid med atomsikkerhet er mer relevant enn noen gang. I et endret Europa hvor usikkerhet preger energisektoren, og trusler mot atomkraftverk er reelle, er det vesentlig å styrke internasjonalt samarbeid om atomsikkerhet. Stortingsmeldingen gir et klart rammeverk for hvordan Norge kan bidra til dette framover. Arbeiderpartiets politikk fokuserer på beskyttelse av kritisk infrastruktur og overgang til bærekraftige energikilder. Det er avgjørende at vi lærer av de nåværende utfordringene og jobber sammen mot en tryggere framtid for alle europeiske nasjoner.

Aller først vil jeg takke utviklingsministeren for en omfattende redegjørelse sist uke. Å bygge en utviklingspolitikk som er forankret i solidaritet, likhet, demokrati og frihet, er viktig for Arbeiderpartiet. Det innebærer også et sterkt fokus på å støtte sivilsamfunn og lokale organisasjoner som arbeider for å fremme arbeidstakerrettigheter og sosialhjelp. En sentral del av dette er å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland. Dette er ikke bare et spørsmål om rettferdighet, men også om å skape en bærekraftig utvikling og stabilitet. Sterke fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner er grunnleggende for et velfungerende demokrati. De gir stemme til arbeidstakere og bidrar til å balansere maktforholdet i samfunnet. LO og NHOs felles toårige sosial-dialog-prosjekter i Colombia, Vietnam, Ghana og Tunisia om partssamarbeid, lønnsdannelse, likestilling og demokrati er alle eksempler på hvordan dialog, forhandlinger og samarbeid mellom partene er kritisk viktig for å løse nasjonale utfordringer. De Norad-støttede prosjektene LO har bl.a. i Zanzibar, Ghana, Indonesia, Colombia og Peru, er alle eksempler på prosjekter som fører til flere organiserte, mer likestilling, flere tariffavtaler og med det økt forhandlingsstyrke. I Indonesia økte minstelønnen med over 15 pst. som et resultat av dette, og hovedorganisasjonen der har nå fått 56 pst. kvinner i ledelsen. Den samme utviklingen ser man i andre prosjekter med tydelig fokus på arbeidstakere og deres organisasjoner, det være seg hushjelper i Hongkong eller gruvearbeidere i Sør-Amerika. I Ghana har fagbevegelsen jobbet systematisk med likestilling og ungdomsarbeid og har fått på plass avtaler mot seksuell diskriminering på arbeidsplassen, for å nevne noen resultater. Det finnes mange flere. Når arbeidstakere kan forhandle om egne lønns- og arbeidsvilkår, bidrar det til en mer rettferdig fordeling av ressurser og stimulerer til økonomisk vekst nedenfra. Et velfungerende trepartssamarbeid mellom myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere er avgjørende for å finne balanserte løsninger på samfunnsutfordringer. Derfor er det også viktig at Nansen-programmet fokuserer på arbeidslivets parter i gjenoppbyggingen, for det er ikke gitt at arbeidstakerorganisasjonene automatisk ville fått en plass ved bordet i Ukraina. Til tross for framgang står vi overfor betydelige utfordringer. Vi ser et økende press mot sivilsamfunn og undertrykkelse av menneskerettighetsforsvarere, inkludert fagforeningsledere, i mange land. Det understreker viktigheten av fortsatt støtte og solidaritet. Å styrke arbeidslivets parter i utviklingsland er derfor ikke bare riktig, men også smart. Det bidrar til mer stabile samfunn, bærekraftig økonomisk vekst og en mer rettferdig verden. Arbeiderpartiet vil fortsette å være pådriver for dette arbeidet. Det er ikke bare i tråd med våre verdier om solidaritet og rettferdighet, men det er også avgjørende for å nå de globale bærekraftsmålene. En verden der alle arbeidstakere har en stemme, og der faglige rettigheter respekteres uansett hvor man befinner seg, er en verden som utjevner forskjeller og setter folk i stand til å ta kontroll over eget liv – en viktig forutsetning for demokratisk utvikling og en regelstyrt verden.

Det er på sin plass å korrigere noen påstander representanten Moxnes brakte til torgs i debatten. Først: «Den lydigste eleven i klassen skal bli enda lydigere». Blant EFTA-landene er det Liechtenstein som jevnt over er flinkest i klassen. I europeisk sammenheng ligger vi ca. midt på treet. Med hensyn til påstanden om privatisering og at vi må privatisere – nei, det må vi ikke. Vi tok tilbake sykehjemmene i Oslo kommune da Arbeiderpartiet styrte byrådet i Oslo. Regjeringen har tatt tilbake renholderne i Forsvaret i egen regi. På kritisk infrastruktur i jernbanen har vi også gjort det. Til påstanden om å svekke tariffavtalene: Det er en litt rar påstand, all den tid Kommisjonen nå jobber med tiltak for hvordan å øke antallet tariffavtaler i EUs egne medlemsland. Så et annet eksempel. I Holship-dommen fikk LO en viktig seier i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, EMD. Selv om Høyesterett i Norge hadde dømt at boikotten av Holship var ulovlig og i strid med EØS-retten, slo EMD fast at organisasjonsfrihet og streikerett går foran de økonomiske frihetene. Dette betyr at retten til å organisere seg og streike er beskyttet, og at slike rettigheter har forrang over økonomiske hensyn. Telenor, DNB, Yara, Schibsted, Norsk Hydro, Orkla, Statkraft og TOMRA Systems – det er et raskt plukk av bedrifter som nyter godt av markedsadgangen EØS-avtalen gir. Mange av disse virksomhetene har sete i det fylket både representanten Moxnes og jeg representerer. Det er ti bedrifter som alle er avhengig av EØS-avtalen for å kunne operere fritt og konkurransedyktig i det europeiske markedet. Til sammen sysselsetter de tusenvis av ansatte. De omsetter for om lag 2 000 mrd. kr årlig. Til sammen utgjør dette en betydelig omsetning som viser hvor viktig disse bedriftene er for norsk økonomi. Det er mange tusen ansatte som kunne risikere å miste jobben sin om representanten Moxnes fikk det som han ville. Dette betyr ikke at alt ved EU er uproblematisk, men det er altså åpenbart at EØS-avtalen har langt flere fordeler enn ulemper for Norge og for oss som bor her. Det er fakta som har makta.

Den 7. november la utenriksministeren fram en omfattende EØS-redegjørelse for Stortinget. Redegjørelsen var tydelig på at EU, som en konsekvens av globale utfordringer, nå fører en bredere, raskere og mer enhetlig og helhetlig politikkutforming enn tidligere. Det er å forvente at dette vil forsterkes ytterligere i kjølvannet av presidentvalget i USA. Utenriksministeren redegjorde også for den nye kommisjonens viktigste prioriteringer for de neste fem årene. EU-parlamentets utspørring av de foreslåtte kommissærene gir solid innsikt i hvordan vår viktigste samarbeidspartner tenker om framtiden. Retningslinjene med tittelen «Europas valg» er resultatet av omfattende konsultasjoner og reflekterer både Det europeiske råds strategiske agenda og innspillene fra de demokratiske kreftene i Europaparlamentet. Samarbeidet mellom EU og Norge omfatter så mye mer enn EØS-avtalen, inkludert samarbeidet om militær, humanitær og finansiell støtte til Ukraina, den grønne alliansen, strategisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid, Schengen-samarbeidet og ønsket om en samarbeidsavtale om helse, for å nevne en fraksjon av alle våre samarbeidsavtaler. Fra Arbeiderpartiets side er utenriksministerens redegjørelse en bekreftelse på at regjeringen er offensiv og styrer klokt for å ivareta Norges interesser på best mulig måte i en stadig mer utfordrende verden. Siden redegjørelsen har regjeringen også levert på viktige utestående spørsmål på fiskeriområdet etter brexit. Regjeringen og EU har blitt enige om flere forvaltnings- og kvotespørsmål på fiskeriområdet, hvor EU forplikter seg til å sørge for at all fangst av torsk i fiskevernsonen ved Svalbard, så vel som i Smutthullet, holdes innenfor den torskekvoten Norge nå fastsetter. Dette innebærer en styrket forvaltning av den viktige torskebestanden i Barentshavet. EU vil med dette også støtte Norges forslag til fastsettelsen av en uerkvote i internasjonalt farvann i Norskehavet. Det er gode nyheter. At stormaktsrivaliseringen øker, og at regionene med dette legger an en mer proteksjonistisk linje, krever at vi kobler oss tett opp mot politikkutformingen i Europa. Forslaget på de 26 kommissærkandidatene som kom 17. september, og deres respektive oppdragsbrev, gir ytterligere innsikt i nye initiativ og mulig lovgivning framover. Det er i Norges interesse at vi følger dette tett, og det er mitt håp at vi i det politiske ordskiftet her hjemme og i Stortinget kan diskutere EUs strategier og prioriteringer i forkant heller enn i etterkant. Det vil i så tilfelle stå godt til Eldring-utvalgets anbefaling om å bidra til å øke kunnskap om politikkutforming i EU og vår rolle i den. Det er gledelig at det har kommet inn over 300 høringsinnspill i kjølvannet av rapporten. Det gir et godt grunnlag for videre oppfølging. Det er interessant å se på Kommisjonens prioriteringer for de neste fem årene. Det gjenspeiles i tittelen på de seks nominerte visepresidentkandidatene og vil bidra til ny lovgivning på tvers av alle politikkområder: bygge en konkurransedyktig, avkarbonisert og sirkulær økonomi styrke EUs teksuverenitet, sikkerhet og demokrati utforme en dristig industristrategi med innovasjon og investeringer i sentrum styrke europeisk samhørighet og regioner støtte mennesker, ferdigheter og EUs sosiale modell sikre at Europa kan hevde sine interesser i verden Den første og viktigste pilaren fokuserer på EUs konkurranseevne. Kommisjonspresident von der Leyen understreker behovet for en ny europeisk velstandsplan for å forenkle forretningsdrift, utdype det indre markedet og bygge en ren industriavtale for å avkarbonisere og redusere energipriser. Planen legger også vekt på å øke produktiviteten, fremme digital teknologispredning og investere massivt i bærekraftig konkurranseevne. Dette vil påvirke hvilke tiltak og virkemidler vi bør ta i bruk for å styrke vår konkurranseutsatte industri. Klart det! Når det gjelder forsvar, sikkerhet og demokrati, understreker retningslinjene behovet for en styrket europeisk forsvars- og sikkerhetsplan. Dette inkluderer forslag om et europeisk forsvarsskjold for å beskytte demokratiet, og et europeisk nettverk av faktasjekkere. Von der Leyen ønsker å konsolidere rettsstatsrapporten og sikre at langsiktig budsjettering inkluderer sterkt rettssikkerhetsvern. EU har som mål å fremme et tettere sikkerhetspolitisk samarbeid, både internt og eksternt. Dette omfatter styrket samarbeid med NATO, økt koordinering mellom ulike europeiske forsvarsinitiativ og utvikling av en felles europeisk sikkerhetsstrategi gjennom det strategiske kompasset. EU fokuserer på å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer, som cybersikkerhet, beskyttelse av kritisk infrastruktur, bekjempelse av hybride trusler og styrking av romfartsprogrammer for sikkerhetsformål. Har dette betydning for vår sikkerhet, vår strategiske plassering, Andøya og våre innbyggeres sikkerhet? Klart det! Kommisjonen vil arbeide for å forene samfunnet og gi unge mennesker i Europa mer frihet og ansvar. Dette inkluderer en styrking av Erasmus+-programmet for å øke deltakelsen og fremme ferdigheter, erfaringsutveksling og gjensidig forståelse. Ønsker våre unge å være en del av dette? Ja, det vil jeg tro. Vil det være fordelaktig for Norge å være en del av det? Ja, det vil jeg mene. I møte med geopolitiske utfordringer vil Kommisjonen prioritere Ukrainas frihet, innenfor EU og internasjonalt. Den vil fremme en ny utenriksøkonomisk politikk, basert på økonomisk sikkerhet, handel og investeringspartnerskap. Von der Leyen ønsker også å intensivere relasjoner med likesinnede partnere både innenfor og utenfor G7. Er dette interessant for oss? Klart det! De foreslåtte retningslinjene legger opp til økt støtte til kandidatland i deres forberedelser til EU-medlemskap, med investeringer som Ukraina-fasiliteten. Von der Leyen ønsker å utnevne egne kommissærer for utvidelse og for middelhavsregionen. Kommisjonen vil også arbeide for en ny EU–India-strategisk agenda og styrke samarbeidet med ASEAN-regionen, Afrika og Latin-Amerika. Kandidatland som Ukraina og Moldova vil, når de blir medlemmer, også være en del av EØS-avtalen. Bør vi følge dette nøye? Klart det! Vil EUs India-strategi kunne ha betydning for vår nye frihandelsavtale med India? Helt klart! For å realisere disse ambisjonene vil Kommisjonen foreslå et nytt, styrket langtidsbudsjett i 2025. Dette budsjettet skal ha et skarpere fokus på EUs prioriteringer, en enklere struktur med færre programmer og en reorganisering av finansielle instrumenter for EUs eksterne relasjoner. Vil dette kunne påvirke vår deltakelse i program og vår politikkutvikling? Det er mulig. Von der Leyens politiske retningslinjer for 2024–2029 representerer altså en omfattende og ambisiøs agenda for EU i møte med globale utfordringer, som vi ikke bare skal følge nøye; vi må hele tiden jobbe med hvordan vi kan ivareta norske interesser. Fokuset på konkurranseevne, sikkerhet, sosial samhørighet og sosial posisjonering reflekterer EUs behov for å tilpasse seg en verden i rask endring. Implementeringen av disse retningslinjene vil være avgjørende for EUs evne til å møte framtidens utfordringer og opprettholde sin relevans på den globale scenen. Da kommer jeg til mitt siste poeng. Med gårsdagens nyheter om at Republikanerne nå har flertall i begge kamre, er det grunn til å anta at vi vil kunne se en eskalering av den handelskrigen mellom stormaktene vi allerede ser konturene av. Kinas «Made in China 2025» og «Belt and Road Initiative» og USAs «America First» og «Build Back Better», sammen med Trumps varsel om tollbarrierer og utformingen av EUs og Europas egen konkurransestrategi i kjølvannet av Draghi-rapporten, kan føre til at Norge risikerer å bli «stuck in the middle», som ikke er et godt sted å være. Enda verre er det å bli «stuck in between everything». Vi, vårt næringsliv, vår industri, vår sikkerhet og våre innbyggeres liv påvirkes av utviklingen globalt og utviklingen i Europa. Vil EFTA, som ikke har en felles handelspolitikk, ha verktøy nok og store nok muskler til å ivareta våre interesser? Norge er riktignok en del av den skandinaviske halvøy, men vi er ikke bare nordmenn og skandinaver, vi er også europeere.

Trine Lise Sundnes (A) [10:57:03] (ordfører for saken): Jeg har gleden av å legge fram komiteens innstilling til dette representantforslaget fra stortingsrepresentantene Ingrid Fiskaa, Andreas Sjalg Unneland, Audun Lysbakken og Kirsti Bergstø om rammene for Etterretningstjenesten. Jeg har lyst til å benytte anledningen til å takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med behandlingen av representantforslaget. Komiteen er enig med forslagsstillerne i at rikets sikkerhet er avhengig av at Etterretningstjenesten har tillit blant innbyggerne, og at størst mulig grad av åpenhet er et positivt bidrag i så måte. Som forslagsstillerne peker på, har både verden og tjenestene endret seg de siste 40–50 årene. Når et flertall av komiteens medlemmer, alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt, likevel ikke støtter forslaget, er det fordi rammene for E-tjenestens virke ble fastlagt ved Stortingets behandling og vedtak i lov om Etterretningstjenesten så sent som 15. juni 2020. I arbeidet med lovforslaget, også når det gjaldt tilrettelagt innhenting av grenseoverskridende elektronisk kommunikasjon, var dette gjenstand for en grundig prosess med utredninger i flere omganger. Loven, som trådte i kraft den 2. september 2022, ble vedtatt etter offentlige høringsrunder og en bred, faglig, offentlig og politisk debatt. Spørsmålene som representantene reiser i forslaget, var sentrale både i det forberedende arbeidet og i debattene i Stortinget den gangen. En samlet komité understreker at formålet med loven bl.a. er å sikre at E-tjenestens virke utøves i samsvar med menneskerettighetene og andre grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Ved Stortingets behandling i juni 2020 ba Stortinget regjeringen sørge for en uavhengig evaluering av loven om Etterretningstjenesten innen fire år fra full iverksetting. Forsvarsministeren opplyser til komiteen at denne evalueringen vil foreligge senest den 2. september 2026. Derfor tilrår komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og uavhengig representant Christian Tybring-Gjedde, at representantforslaget fra stortingsrepresentantene Fiskaa, Sjalg Unneland, Lysbakken og Bergstø, om rammene for Etterretningstjenesten, ikke vedtas.

Jeg hører at SV mener at EØS-avtalen må sies opp og erstattes av en enklere avtale. Fra Arbeiderpartiets side mener vi dette ikke er et godt alternativ, snarere tvert imot et dårlig alternativ, noe som framkommer veldig tydelig av evalueringen av EØS-avtalen som ble gjort av Eldring-utvalget. På svært mange områder – og ikke kun på handelsbalansen, som trekkes fram – er altså fordelene langt større enn ulempene. Jeg registrerer, dersom mediene siterer riktig, at SV i sitt programarbeid foreslår å stryke at EØS-avtalen må sies opp. De som i så tilfelle står bak det, har tatt en fornuftig tilnærming til viktigheten av EØS-avtalen og også de tilliggende avtaler som henger på EØS-avtalen. Som vi har diskutert i dag, er forhandlingene på ulike områder mer krevende enn tidligere fordi EU ser ting i en større sammenheng enn tidligere. Derfor blir EØS-avtalen og utviklingen av EØS-avtalen gjennom tilleggsavtaler mye, mye viktigere i tiden framover.

Trine Lise Sundnes (A) [11:43:51] (ordfører for saken): Ved EØS-avtalens ikrafttredelse i 1994 ble det opprettet en låne- og tilskuddsordning med sikte på å bidra til sosial og økonomisk utjevning, EØS-finansieringsordningen. EU har siden fremmet krav om forlengelse i flere omganger, og selv om Norge ikke er rettslig forpliktet til å videreføre finansieringsordningen etter utløpet 30. april 2021, mener en samlet komité at det er i Norges interesse å medvirke til at mottakerstatenes økonomiske og sosiale utvikling fortsetter på en måte som bidrar til å utjevne forskjeller landene imellom, og som kommer befolkningen i landene til gode. Partnerlandene er de samme 15 som under EØS-finansieringsordningen i forrige periode. Fordelingen mellom mottakerlandene er basert på BNP og innbyggertall. Prosjektene har bidratt til sosial utjevning, ved å fokusere på inkludering av marginaliserte grupper, forbedring av helsetjenester, styrking av utdanningsmuligheter, økt rettssikkerhet og fremme av kulturelt mangfold og dialog. EØS-midlene har dermed spilt en viktig rolle i å redusere sosiale og økonomiske forskjeller i Europa, samtidig som de har styrket samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Blant annet har det slovakiske Senter for forskning på etnisitet og kultur gjennomført et prosjekt for å øke andelen romer som tar høyere utdanning, som resulterte i at Universitet for økonomi i Bratislava tok opp sine første studenter med rombakgrunn. På Malta har Norsk Ergoterapeutforbund og Oslo universitetssykehus jobbet med et prosjekt som bidrar til bedre helsetjenester for barn med nedsatt funksjonsevne. I Portugal jobber Porto kommune sammen med International Development Norway om solenergi og energilogistikk på kommunale boliger for å få energiprisene ned, og Vila do Conde kommune samarbeider med Engøyholmen Kystkultursenter og Hardanger og Voss museum for å bevare viktig kulturarv i trebåtbyggerfaget – for å nevne noen. Den inngåtte avtalen innebærer at EØS-landene i syvårsperioden fra mai 2021 til april 2028 forpliktes til å stille til rådighet totalt 3 268 mill. euro. Norges totale andel tilsvarer om lag 37,65 mrd. kr. Av totalbeløpet skal 183 mill. euro stilles til rådighet for tiltak knyttet til utfordringer som følge av Russlands krig mot Ukraina, som utfordringer på grunn av mottak av flyktninger. Det er veldig bra. Når flertallet i komiteen ikke støtter Fremskrittspartiets forslag om ytterligere revisjon av finansieringsordningens forvaltning og bruk, er det fordi vi anser at dette allerede er utført, så sent som i 2023 og 2024, og forslaget vil dermed medføre unødig bruk av fellesskapets midler. Det er etter vårt syn viktig at befolkningen både i Norge og i de respektive mottakerlandene gjøres kjent med programmene og resultatene av disse. Markedsadgang for fisk og maritime produkter har vært forhandlet parallelt med forhandlingene om EØS-finansieringsordningen. Disse er ikke juridisk avhengige av hverandre. EU er det viktigste markedet for norsk sjømat, og flere tollfrie kvoter gir økte eksportmuligheter for både fiskeri- og havbruksnæringen. Sjømat er vår viktigste eksportnæring. Avtalen med EU om handel med fisk og maritime produkter innebærer en bedret markedsadgang for viktige norske sjømatprodukter, både ved videreføring av viktige tollkvoter på samme eller høyere nivå, ved etablering av nye tollkvoter på bl.a. bearbeidet laks samt en bedre tilpasning av tollkvotene til etterspørselen i EU og sjømatnæringens behov. Den nye avtalen innebærer en estimert tollbesparelse på om lag 2,24 mrd. kr ved full utnyttelse av tollkvotene, dvs. 320 mrd. kr per år. Komiteen tilrår Stortinget å samtykke til ratifikasjon av avtale mellom EU, Island, Liechtenstein og Norge om en EØS-finansieringsordning for perioden mai 2021–april 2028, avtale mellom Norge og EU om en norsk finansieringsordning for samme periode og tilleggsprotokoll til avtalen mellom EØF og Norge, alle av 12. september 2024.

Det er med stor glede jeg tar ordet for å diskutere det nordiske samarbeidet, som står sentralt i Arbeiderpartiets politikk og i regjeringens arbeid for et sterkere og tryggere Norge. Det nordiske samarbeidet står sterkere enn noensinne, og som vi hørte i redegjørelsen tirsdag fra regjeringens utviklingsminister Tvinnereim i rollen som nordisk samarbeidsminister, har regjeringen tatt viktige grep for å styrke og videreutvikle dette samarbeidet på en rekke områder. Det nordiske samarbeidet har dype røtter og har vært en hjørnestein i norsk utviklingspolitikk i generasjoner. Våre felles verdier, kultur og samfunnsmodeller har skapt et unikt fellesskap som har tjent oss godt gjennom skiftende tider. Dette samarbeidet har gitt oss et felles arbeidsmarked, passfrihet og omfattende samarbeid innen utdanning, forskning og kultur. I dag står vi overfor en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Med Sverige og Finland som nye NATO-medlemmer er hele Norden for første gang samlet i samme forsvarsallianse. Dette styrker ikke bare vår felles sikkerhet, men åpner for et enda tettere nordisk samarbeid på flere områder. Finsk og svensk NATO-medlemskap vil styrke alliansen og samtidig føre til et sterkere nordisk fotavtrykk i NATO. Et samlet Norden i alliansen vil også føre til en ny epoke i nordisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, muliggjøre et enda tettere forsvarssamarbeid og heve terskelen for aggresjon på den skandinaviske halvøy. For oss i Arbeiderpartiet er det viktig å styrke det nordiske sikkerhetssamarbeidet i rammen av NATO, og at Norge – sammen med våre nordiske naboer – aktivt bidrar til å trygge nordområdene. Det er bra at regjeringen har satt ambisiøse mål for det nordiske samarbeidet. Målsettingen om å gjøre Norden til verdens mest integrerte og bærekraftige region innebærer konkret samarbeid på flere områder. Erfaringen fra pandemien og den nye sikkerhetssituasjonen har vist viktigheten av nordisk samarbeid innen beredskap og krisehåndtering. Arbeidet med å etablere militære transportkorridorer gjennom de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er noe som vil styrke vår felles forsvarsevne betydelig. Et sentralt mål er å gjøre det enklere for nordiske borgere å bo, studere og jobbe på tvers av landegrensene – det hørte vi i redegjørelsen tirsdag. Det er bra. Ved å aktivt involvere arbeidslivets parter i arbeidet med å fremme mobilitet og bygge ned grensehindre styrker vi ikke bare effektiviteten i dette arbeidet, men vi bygger også videre på den nordiske modellen, som har tjent oss så godt. Dette er en viktig del av å sikre at vårt nordiske samarbeid fortsetter å være relevant og verdifullt. Det nordiske samarbeidet strekker seg også utover våre egne grenser. Sammen står vi sterkere i internasjonale fora, der vi fremmer våre felles verdier om demokrati, menneskerettigheter og en regelstyrt verdensorden. Arbeiderpartiet ser store muligheter i det nordiske samarbeidet framover. Vi vil styrke det nordiske forsvars- og beredskapssamarbeidet ytterligere. Vi vil intensivere arbeidet med grønn omstilling og bærekraftig utvikling. Vi vil fortsette å bygge ned grensehindre for å skape et enda mer integrert Norden og utnytte våre felles styrker innen innovasjon og teknologi for å møte framtidens utfordringer. Ved å bygge videre på vårt sterke nordiske fellesskap kan vi sammen møte framtidens utfordringer og muligheter. Et sterkere nordisk samarbeid er ikke bare en fordel for Norge, men bidrar også til stabilitet og utvikling i hele vår region og verden ellers. La oss fortsette å styrke båndene mellom våre nordiske naboer og bygge en lysere framtid sammen.

Høyreblokken tror visst at om de bare sier noe ofte nok, blir det sant. Regjeringen struper kommunene, sier de, selv om min egen kommune, Oslo, beviselig får mer penger fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen enn fra den tidligere regjeringen med Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet, til tider i koalisjon. Hva som er sant, ser jeg i min egen Høyre–Venstre-styrte kommune, støttet av Fremskrittspartiet gjennom en samarbeidsavtale. Byrådet her er i gang med et storstilt ran av arbeidsfolk som jobber i kommunen, for å få penger nok til å kutte skatt for dem med de mest verdifulle boligene. De privatiserer på skuldrene av alle som tar seg av våre sårbare innbyggere, eldre og dem som trenger ekstra oppfølging i hverdagen. Privatisering fører ofte til dårligere tjenester fordi anbudsdokumentene holder en dårlig kvalitet når det gjelder hva arbeidsfolk faktisk utfører i kommunens eller statens regi. Veien til dem som sitter med ansvaret, vanskeliggjøres gjennom kontraktklausuler. Ansatte må betale for privatiseringen gjennom dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Deres tjenestepensjonsordning er en del av lønnen. Det er ikke bare den store arbeiderbevegelsen i Norge som hevder det, EU-domstolen kom også til denne slutningen i den såkalte Barber-dommen i 1990. Det er hold i at tjenestepensjon er utsatt lønn. Nå skal altså høyreblokken i byen igjen ommøblere utstillingsvinduet i Oslo med høyrepolitikk. De starter med å sette ut fire sykehjem på anbud igjen: Uranienborghjemmet, Kantarellenhjemmet, Bjølsenhjemmet og Abildsøhjemmet. Jeg er stolt av at dagens arbeiderpartiledede regjering, sammen med Senterpartiet, har lagt til rette for 150 000 nye arbeidsplasser, hvor åtte av ti er i privat sektor, men den veksten er altså ikke et resultat av privatisering – snarere tvert imot. Den veksten er et resultat av en politikk som øker norske virksomheters konkurransekraft her hjemme og overfor vårt viktigste eksportmarked, EU. Imens tillater høyresiden seg å grine på vegne av næringslivet. Det er i beste fall krokodilletårer. Det er mulig det er tårer fordi de ikke maktet å gjøre det samme selv i regjering. Arbeiderpartiet står som garantist for en sterk offentlig sektor, trygge arbeidsplasser og en god balanse mellom offentlig og privat sektor. Det er tydelig at sosialdemokratiske løsninger er bra for næringslivet. Åtte av ti nye jobber her til lands i privat sektor kan ikke juges bort.