OverStortinget

Å oppdatere abortloven er en debatt med stort alvor. For meg handler det om kvinners rett å bestemme over egen kropp. Noen sier til meg at det kan være greit at kvinner får litt hjelp til å vurdere om de skal ta abort, men jeg tror ikke at nemndbehandling gir bedre forståelse, innsyn eller innsikt til å gjøre den vurderingen enn det kvinnen selv har. Jeg har ikke et snev av tvil om at kvinnen selv har gjort den vurderingen på en veldig god måte. Noen sier til meg at flere vil vente med å ta abort, og at vi derfor vil få flere sene aborter. Dette gir en mistenksom, ugrei og uriktig framstilling av kvinners vurderinger, for 85 pst. av alle aborter skjer før uke 9 og 95 pst. skjer før uke 12, og det er med respekt å melde vanskelig å se for seg at noen skulle vente med å ta abort fordi de har muligheten til det. Snakker vi om en uønsket graviditet, vil den bli tatt tidlig. De fleste senaborter handler om ønskede svangerskap, men der medisinske årsaker ligger bak det at man velger å avbryte svangerskapet. Det er spesielt å tenke på at lovens forarbeider fra 1975 hadde som et viktig argument for innskrenket selvbestemmelse at kvinner måtte beskyttes fra seg selv og impulsive handlinger. Dette er ikke i tråd med dagens syn på kvinner. Jeg er for økt selvbestemmelse og abort fram til uke 18 fordi det vil gi kvinner rett til å velge, og fordi det vil gi en moderne abortlov som sørger for at vi fjerner den negative belastningen nemndene er for mange kvinner. Vi innvilger langt på vei disse abortene i dag, og nå er det på tide å forene dagens praksis med oppdatert lov. For hva skal vi egentlig med en symbolsk lov? Noen vil ha det til at vi gjør radikale endringer i abortloven, men faktum er at vi er det siste landet i Skandinavia som utvider selvbestemmelse til uke 18. Sverige har hatt denne grensen for selvbestemmelse siden 1974. Konklusjonen fra abortutvalget er klar: Tilgjengelig kunnskap gir ikke holdepunkter for å fastslå at økt selvbestemmelse fører til flere senaborter.