OverStortinget

Jeg vil ta opp noen av de ulike argumentene som har vært brukt i dagens debatt. Det har blitt sagt at økning i selvbestemmelse kommer til å føre til flere senaborter. Det finnes det ikke belegg for å si. Andre land som har gjort den samme utvidelsen som vi nå gjør, har ikke sett disse endringene. Både abortutvalget og fagmiljøene er tydelige på at det ikke er grunn til å frykte at økt selvbestemmelse kommer til å føre til flere senaborter. Det blir sagt at abortloven må være et kompromiss. Mitt spørsmål blir da: Kompromiss mellom hva da? Mellom politiske partier? Mellom etisk og uetisk? Mellom den gravide og fosteret? For meg gir ordet kompromiss lite mening som en måte å omtale denne saken på. Vi må gjøre avveininger, men vi kan ikke og bør ikke gå med på noen av de kompromissene. Langt mindre burde vi drive politiske hestehandler i denne saken. Det blir satt stort fokus på risikoen ved fosterantallsreduksjon. I sakene om fosterantallsreduksjon handler det som oftest om at ett eller flere av fostrene har en alvorlig medisinsk tilstand, eller at inngrepet gjøres for å redusere andre risikoer ved svangerskapet. Risikoen som blir trukket fram, er gammel forskning. Er det én ting abortutvalget har fått kritikk for, er det at de har overvurdert risikoen ved fosterantallsreduksjon. Flertallet har gått inn for å evaluere nemndene og kvinners opplevelse av nemndene fire år etter at loven trer i kraft. Arbeiderpartiet kommer til å støtte Høyres forslag nr. 19, om å evaluere oppfølgingen og veiledningen. Avslutningsvis vil jeg si at det har vært en god debatt, både før vi kom til denne sal og i denne sal. Det mener jeg norske kvinner fortjener fra oss som politikere.