OverStortinget

Livet er kanskje det kjæreste vi har. Det eneste som er sikkert, er at etter at man er født, skal man en gang dø. I dag drøfter vi imidlertid hvordan vi skal nekte noen livet, gjennom en endring i abortloven. Dette er vanskelig, dette er krevende, men det er en nødvendig diskusjon om et lovforslag som går ut på å utvide grensen for selvbestemt abort til innen utgangen av 18. svangerskapsuke. Som det tidligere er sagt fra denne talerstol, er Fremskrittspartiets representanter fristilt i dette spørsmålet. Det gjelder også representanter i enkelte andre partier. Alt tyder imidlertid på at en utvidelse til 18 uker kommer til å bli vedtatt, fremfor dagens lovtekst, som gir rett til selvbestemt abort innen utgangen av svangerskapets 12. uke. Jeg har tenkt og tvilt i denne saken. Jeg regner meg som personlig kristen, og således er skaperverket og fosterets rettsvern viktig for meg. Jeg ble bestefar for første gang 28. oktober, og lille Hedvigs ankomst til denne verden gjorde at jeg ble mer bevisst spørsmålet om selvbestemt abort. Hun er – selvsagt helt objektivt sett – den aller vakreste skapningen på jord. Noen tekstlinjer om nettopp nye verdensborgere er verdt å legge seg på minnet i dag, for min del etter lille Hedvigs herkomst: Før du var unnfanget, var du ønsket. Før du ble født, var du elsket. Før du hadde vært her en time, var jeg villig til å dø for deg. Slik er kjærlighetens mirakel. Jeg har sett bilder av fostre på 18 uker. Det er et lite menneske, som straks er levedyktig. Det er vanskelig for meg å forsvare at vi skal gi mulighet til å stanse et svangerskap som er kommet så langt, selv om kvinners selvbestemmelse er veldig viktig. Langt de fleste kvinner vil lenge før uke 18 ha tatt stilling til et spørsmål om abort, og jeg mener derfor at det er unødvendig å utvide retten hva gjelder antall uker. Jeg har for min egen regning levert et løst forslag om å utvide retten til selvbestemt abort til innen utgangen av 14. svangerskapsuke samt at den gravide skal konsultere sin fastlege i spørsmålet om eventuell abort etter 14. svangerskapsuke. Da kan man fjerne nemndene, noe jeg tror mange kvinner vil oppleve som en befrielse. Mitt forslag kan ses på som et kompromiss mellom 12 og 18 uker. Jeg har dessverre ikke noen grunn til å tro at det vil bli vedtatt, men jeg håper noen medrepresentanter vil stemme for det. Selv vil jeg, subsidiært, når mitt forslag trolig faller, stemme for en videreføring av dagens lov med selvbestemt abort inntil 12. svangerskapsuke. Jeg håper også at debatten fortsatt vil foregå i en respektabel tone. Abort er en rettighet som vi skal være glad for at finnes. Det er likevel fristende å si at en dag skal vi alle dø, alle andre dager skal vi leve. Jeg tar med dette opp mitt forslag i saken.