OverStortinget

For tre år siden ble det varslet at Norge skulle få en samtykkelov, en lov som endelig kunne bringe oss i tråd med våre menneskerettslige forpliktelser under Istanbul-konvensjonen og sikre en voldtektsbestemmelse basert på prinsippet om personlig integritet og seksuell selvbestemmelse. Det folkelige engasjementet rundt dette temaet er enormt. Over hele landet har mennesker samlet seg i demonstrasjoner for å kreve handling. De har ropt etter en lov som tydelig sier at det er kun ja som er ja. Dette viser at mange allerede har forstått hva som står på spill, og det legger et ytterligere press på oss som sitter her i denne salen. Voldtekt er et av vårt samfunns mest alvorlige problemer. Én av fem kvinner i Norge har opplevd voldtekt i løpet av livet. Dette er ikke bare tall, det er mennesker med liv som endres for alltid. Det juridiske verktøyet som skulle gi dem rettferdighet, svikter. Straffelovrådets forslag til ny voldtektsbestemmelse, som krever motvillige ord eller motvillig handling, står i fare for å videreføre denne urettferdigheten. Det overser en grusom realitet: Mange ofre for voldtekt forholder seg passive, ofte på grunn av frykt for vold eller som en respons på tonisk immobilitet – en tilstand der kroppen fryser til i møte med overgrep. Forskning fra Karolinska universitetssykehus i Sverige viser at hele 70 pst. av voldtektsofre opplever nettopp dette. Vi må innføre en samtykkelov der prinsippet om at kun ja er ja, ligger til grunn. Dette er ikke bare en normativ nødvendighet – det er også en praktisk løsning. Erfaringene fra Sverige viser at antallet voldtektstiltaler økte med 80 pst. etter innføringen av en samtykkelov, og domfellelsene steg med 75 pst. Det viser at loven har en konkret effekt og hjelper flere ofre med å oppnå rettferdighet. Tiden for å handle er nå. For hver dag vi venter, risikerer vi at enda en person mister muligheten til rettferdighet. Demonstrantene har rett: Norge kan og må gjøre det bedre, og jeg har troen på at vår justisminister leverer på dette.