OverStortinget

DPS-ene er viktige. De sikrer nærhet til behandlingstilbudet, og de sikrer også et bedre samarbeid med kommunehelsetjenesten. Det er veldig stor enighet om at dette er riktig, og at det er viktig, men likevel går utviklingen i feil retning. Istedenfor at DPS-ene styrkes, svekkes de og er nedleggingstruet. Det medfører lengre avstander og kan også heve terskelen for både å få og å be om hjelp. På den ene siden har det vært et sterkt politisk ønske om mer behandling nærmere der folk bor, at mennesker ikke skal bli kasteballer i systemet mellom instanser og på den måten svekke tilbudet. Samtidig er det nettopp det som skjer. Det desentraliserte tilbudet svekkes, og det rapporteres både om nedbygging og om at tilbud avsluttes og legges ned. Det får konsekvenser – først i det små, og kanskje ikke så synlig, men deretter blir det også mer synlig. Statsråden viser i sitt svar til at det er personellutfordringer, og at personell er den viktigste ressursen for å gi trygge og gode tjenester, og det er jeg helt enig i. Det er allerede mangel på personell, og behovet blir enda større i årene som kommer. Når man lar det gå så langt, når man bygger ned et tilbud over tid, ja, da kan man heller ikke la seg overraske over at det på et tidspunkt vil oppstå personellmangel i andre enden. Det er ikke ordene som betyr noe; det er faktisk handling. Vi kan gjenta så mange ganger vi vil i denne salen at psykisk helsevern må styrkes, men når det er det motsatte som i realiteten skjer, må vi sette foten ned, og det er KrFs utgangspunkt i denne saken. Derfor støtter vi forslag nr. 1 i Representantforslaget, om at inntil det reelt sett er en plan for utvikling av distriktspsykiatriske sentre, må faktisk også denne nedskjæringen og nedstengningen stoppe. Det er uakseptabelt at DPS-er legges ned samtidig som vi behandler denne saken, og samtidig som vi står og sier at tilbudet må styrkes. Når det gjelder forslag nr. 2 i Representantforslaget, mener jeg at intensjonen her egentlig er ivaretatt gjennom forslag nr. 1. Samtidig vil jeg uttrykke en stor skepsis mot at vi fra Stortingets side skal begynne en detaljstyring på institusjonsnivå. Til slutt: For å sikre nok personell innenfor psykisk helsevern, må det faktisk også satses på utdanning og rekruttering for framtiden. Det kan selvsagt ses på i sammenheng med andre strategier og satsinger for å sikre nok helsepersonell, men det er viktig når vi ser den utviklingen som har vært og er, at dette også er en tydelig satsing fra Stortingets side.