OverStortinget

Gang på gang hører vi helseministre snakke om at psykisk helse skal prioriteres. I dag hører vi om den viktige jobben som er gjort, men det er i strid med både den informasjonen vi får lokalt, og også det som både Fagforbundet og deres tillitsvalgte sier, og som Legeforeningen forteller om, at folk har fått lengre avstand til helsetilbud. Realiteten er altså at tilbudet ikke er godt nok. Realiteten er at det ikke holder at helseministrene har gode intensjoner, når vi har et sykehussystem som gjør at det ikke lønner seg å prioritere psykisk helse, hvor nedprioriteringene eller omorganiseringene ikke handler bare om hva som er faglig lurt, men hvordan sykehussystemet er i dag. Ser helseministeren utfordringer med hvordan sykehusene er organisert i dag, som gjør at psykisk helsevern nedprioriteres, og at vi har disse debattene vi har i dag – som ikke bare handler om at Stortinget vil detaljstyre tilbudene lokalt, men om at tilbud legges ned til tross for at det finnes et enormt behov?