OverStortinget

Jeg har i flere debatter i denne salen hørt at FrP og Høyre er veldig glade i å vise til anbudskostnader som snart er ti år gamle. Jo, anbudskostnadene viste seg å være lavere, men det er papirpenger, for når vi nå står her ni år etter jernbanereformen og jernbanen har blitt så pulverisert, er det faktisk umulig å vite hva den reelle kostnaden med denne privatiseringen ble. Det er så mange direktører, så mange ulike selskaper og så mange ulike aktører innblandet her at det fra min stol faktisk er umulig å finne raskt ut av. Når noen kan stå på denne talerstolen og påstå at jernbanereformen har løst de kritiske utfordringene på jernbanenettet vårt i Norge, må de ha buret seg inn i et ideologisk hull de siste ti årene. Jeg vil bare si at jeg og MDG har et svært pragmatisk forhold til offentlige versus private tilbud, men på en jernbane som stort sett består av enkeltsporede linjer, hvor det er krevende – eller faktisk umulig – å drive med parallelle tilbud og faktisk reell konkurranse hvor kundene kan velge den beste operatøren, har konkurranseutsetting vist seg å være ikke særlig vellykket. MDG har, siden vi kom inn på Stortinget første gang, hatt store bevilgninger til jernbanen som ville ha ført til flere dobbeltspor tidligere og langt bedre vedlikehold. I den drømmeverdenen hadde også Flytoget fått bestå, fordi det hadde vært kapasitet. Når det derimot ikke er kapasitet, er det vanskelig å prioritere de flyvende foran alle pendlerne som trenger å komme seg til jobb hver eneste dag.