OverStortinget

Jeg må si at det har vært interessant å lytte til denne debatten, for avhengig av hvilken side man står på, kan man bruke noen av de samme argumentene mot hverandre. Om det siste innlegget, fra representanten fra Fremskrittspartiet, som var opptatt av å sette fagfolkene først, som var opptatt av at pasientene skulle sikres forutsigbarhet – jeg kan vel si det samme om situasjonen i Agder. Realiteten er at selv om man nå sier at man ikke skal bryte inngåtte kontrakter, som det fra noen av partiene i Stortinget lå an til at man faktisk skulle gjøre – noe som ville vært helt hårreisende – er det ikke sånn at man med forslaget som ligger på bordet fra flertallet, sørger for at alt er helt fint. Realiteten er fremdeles at f.eks. ved Sørlandets rehabiliteringssenter Eiken, som jeg så at Kristelig Folkeparti var inne på, risikerer man et nedtrekk i avtalen man nå har fått, fordi man setter hele anbudsprosessen i spill, og fordi man ikke følger de rammene som ble lagt fra start. Det er ikke sånn at dem som har inngått kontrakt, kan slappe av og puste med magen. Usikkerheten er der fremdeles, og det er flertallet i Stortinget som nå sørger for at den vedvarer. Det er like dyktige fagfolk, like flinke fagmiljøer – i distriktet, for å legge til det – som sørger for at vi sikrer rehabilitering der vi trenger det. En sånn vedvarende usikkerhet mener jeg at vi ikke bør gå inn for. Det er helt legitimt å ha kritikk av systemet. Det er jo hele grunnlaget for hvorfor helsereformen er initiert av statsråden og av regjeringen. Det er fordi vi ser at det er behov for at vi styrker helsetjenestene våre for å sikre likeverdige helsetjenester. Men å gjøre det i et enkeltvedtak fra Stortingets side uten å se helheten, mener jeg er uansvarlig. Hva blir det neste da? Flere har stilt spørsmål ved om man kan stole på staten. Hvis det er sånn at vi avbryter denne anbudsprosessen halvveis inne i kontraktinngåelsene, hva skjer med neste anbudsprosess der noen er misfornøyd? Jeg er svært bekymret for hvilken presedens dette skaper, og ikke minst hvilken tillit man gir til staten som ansvarlig for å inngå de gode avtalene. Målet er at folk som står utenfor arbeidslivet, og som har behov for rehabilitering, skal få det. Det tror jeg alle 169 representanter brenner for, men vi er nødt til å gjøre det med rammer som sikrer at fagmiljøet faktisk kan få lov til å gjøre og yte de tjenestene staten inngår avtaler om. Jeg vil legge til til alle dem som kritiserer bl.a. Arbeiderpartiet, at da har man ikke lest innstillingen fra komiteen, for den slår fast helt klart at det skal lages en helhetlig handlingsplan på dette feltet. Det skal også vurderes hvor det er behov for opptrapping, for dersom det er behov for det, må vi sørge for at det kommer.