OverStortinget

Petroleumsmeldingen handler om én ting framfor alt: Forutsigbarhet for Norges største næring – en næring som gir arbeid til over 200 000 mennesker, som skaper verdier i hele landet, og som fortsatt er helt avgjørende for norsk økonomi og for Europas energisikkerhet. Nettopp derfor er det spesielt å stå og snakke om dette her i dag, om forutsigbarhet. Den 12. januar sto jeg sammen med representanter fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet med et samlet budskap: Olje- og gassnæringen skal fortsette å være en bærebjelke i det norske samfunnet. Vi må stå samlet, med et bredt flertall, for å dempe fallet i produksjonen og gi næringen den tryggheten den trenger for at vi skal fortsette å investere på norsk sokkel. Derfor trodde jeg at omkampenes tid var forbi, slik som vi sa for noen uker siden. Jeg trodde vi var ferdige med å skape unødvendig usikkerhet rundt rammevilkårene for Norges viktigste næring. Derfor er det helt absurd å stå her i dag og diskutere forutsigbarhet, samtidig som det største opposisjonspartiet bidrar til det stikk motsatte i en av de viktigste enkeltsakene for norsk energipolitikk. Vi står ved et veiskille. Det gjør Europa også. De faser ut russisk olje og gass, samtidig som de skal gjennomføre en omfattende grønn omstilling. I dette bildet er og vil norsk gass være en helt avgjørende faktor. Det er ikke et hinder for omstilling, men en forutsetning for at de faktisk skal kunne lykkes. Norge skal fortsatt være Europas energisikkerhet, men det skjer ikke av seg selv. Det krever stabile, langsiktige og forutsigbare rammer for næringen som leverer energien. Det krever politisk ansvarlighet, og det krever at staten står ved sine vedtak. I dag behandler Stortinget et forslag om en petroleumsmelding. Samme dag behandler vi Melkøya-saken. De to sakene kan ikke sees uavhengig av hverandre, for signalene vi sender i dag, vil bli lest nøye – av arbeidstakere, av leverandørindustrien og av investorer, både i Norge og internasjonalt. Forutsigbarhet bygges gjennom handling, ikke festtaler. Hvis vi mener alvor med at olje- og gassnæringen fortsatt skal være en bærebjelke i samfunnet vårt, må vi også opptre deretter når beslutningene faktisk skal tas. Det håper jeg det er andre enn bare Arbeiderpartiet som har tenkt å gjøre i dag.