Flyplassen vår er vår livsnerve ut i verden. Den knytter Haugalandet til resten av landet, til Europa og til de internasjonale markedene som næringslivet vårt er avhengig av. Den gjør det mulig å bo og arbeide på Haugalandet, samtidig som vi kan ha verdensledende selskaper med hovedkontor og aktivitet i regionen. Flyplassen vår er langt mer enn bare et transporttilbud. Den er en forutsetning for arbeidsplasser, verdiskaping og bosetting. Den gjør det mulig å reise ut og skape nye kontakter og nye muligheter, men også å komme hjem igjen til familiene sine. Jeg tror på Avinor-modellen. Den har tjent Norge godt gjennom mange år. Den bygger på solidaritet mellom store og små flyplasser, og den har bidratt til å sikre et landsdekkende flytilbud i et langstrakt land. Samtidig må vi erkjenne at ikke alle flyplasser er like. Ikke alle regioner har de samme behovene eller de samme forutsetningene. Da mener jeg at vi noen ganger må være villige til å finne lokale løsninger på lokale utfordringer. Det gjør vi i dag for Haugesund lufthavn Karmøy. Dette handler ikke om å svekke Avinor-modellen. Tvert imot handler det om å sikre at flyplassen fortsatt kan være en sterk motor for utvikling og vekst på Haugalandet. Dagens modell på flyplassen vår er under press. Da må vi ta grep som sikrer fortsatt god drift. For meg er det avgjørende at den offentlige hånden på rattet fortsatt ligger fast. Flyplasser er kritisk infrastruktur. De bør være i offentlig eie. De har betydning for beredskap, samfunnssikkerhet og regional utvikling. Derfor er jeg glad for at det legges inn tydelige krav som sikrer offentlig kontroll og innflytelse også framover. Dette er en balansert løsning. Vi stiller tydelige krav for å sikre at flyplassen har en langsiktig driftsplan, samtidig som vi åpner for at lokale kan kjøpe og drive flyplassen. Når vi i dag behandler denne saken, handler det i bunn og grunn om å sikre framtidige muligheter for Haugalandet. Det handler om å sørge for at regionen fortsatt kan tiltrekke seg investeringer, arbeidsplasser og kompetanse, og det handler om å sikre mennesker og bedrifter også i framtiden en sterk og konkurransedyktig forbindelse til resten av verden. Det bidrar våre forslag i dag til å gjøre.

Arbeiderpartiet er for havbunnsmineraler som en mulig framtidig ressurs for Norge. Tilgang på kritiske mineraler og metaller er avgjørende for den grønne omstillingen, utvikling av ny teknologi, industri og vår nasjonale og våre alliertes sikkerhet. Derfor mener vi det er ansvarlig politikk å undersøke nye forsyningskilder og bidra til mer robuste, diversifiserte verdikjeder, særlig i samarbeid med stabile og demokratiske land. Havbunnsmineraler er ikke noen erstatning for sirkulærøkonomi eller ansvarlig gruvedrift på land. Tvert imot må disse løsningene ses i sammenheng. Samtidig vet vi at ressursene på sokkelen skiller seg fra mange landbaserte forekomster ved at de inneholder tunge og sjeldne jordarter, inkludert flere mineraler som er definert som kritiske for forsvarsindustrien vår. En eventuell framtidig havbunnsmineralnæring kan bidra til verdiskaping, styrke norske verdikjeder og skape arbeidsplasser langs kysten. Men Arbeiderpartiet er tydelig på at dette kun kan skje trinnvis, kunnskapsbasert og innenfor strenge miljømessige rammer. Føre-var-prinsippet skal ligge til grunn. Hensynet til miljø, sikkerhet og bærekraft må ivaretas i alle faser. Enhver aktivitet skal være i tråd med norsk regelverk og våre internasjonale forpliktelser. Økt kunnskap om havbunnen er en forutsetning for ansvarlig forvaltning, og derfor er kartlegging og forskning viktig. Vi står bak budsjettavtalen som er inngått, og vi vil derfor ikke støtte de forslagene som ligger til behandling i dag, men vi står fast på at Norge må bygge kunnskap om ressursene på havbunnen, sånn at framtidige beslutninger kan tas på best mulig faglig og miljømessig grunnlag.

Det virker litt som at representanten Stokkebø er i en litt presset situasjon. Det kan godt hende at presset hjemmefra endelig begynner å inntreffe. Kanskje er det ordførerne som endelig har nådd inn. Kanskje er det næringslivet hjemme som ikke lenger har tillit, som begynner å påvirke. Det er gjerne derfor han har behov for å bruke litt strengere stemme for å dekke over den politikken han i dag ønsker å stemme for. Det er en industri han egentlig har vært for hele veien. Han later som at han er for det i dag også, men stemmer motsatt, så jeg er spent på hvordan det kommer til å utvikle seg videre. Det må gjøre vondt. Det må gjøre vondt når du sier nei til egen industri, nei til arbeidsplasser hjemme hos deg selv, og nei til aktivitet på verftene som sårt trenger det. Det burde det gjøre. Jeg tenkte egentlig å takke for debatten. Det har vært mye engasjement. Jeg vil gjerne minne om en siste gang at det ikke er for sent å snu. Det trenger ikke bli en begravelse i dag. Takk til dem som har lyttet. Det er mye folk som har fulgt med i dag. Det er mye folk som har hørt på debatten. Takk til alle som har vært tydelige i dialogen, til alle partier – og det er ikke for sent å snu.

Som dere ser går jeg i svarte klær i dag. Det er fordi det i dag er begravelse for Høyre som et næringsvennlig parti – et parti som tidligere sto for forutsigbarhet, på lag med industrien. I dag er det over. Høyre har gjennom mange år vært et parti som har snakket varmt om stabile rammevilkår, langsiktighet og tillit mellom politikk og næringsliv. I dag er det vanskelig å kjenne igjen det partiet. Det mest alvorlige er at skaden allerede har skjedd. Selv om jeg har et ønske om at Høyre skal snu i dag, er signalet sendt. Investorer, bedrifter og arbeidsplasser langs kysten har fått beskjed om at store industriprosjekter kan bli gjenstand for politisk omkamp, selv etter at rammene er vedtatt og konkurransen er i gang. Det er nettopp derfor reaksjonene har vært så sterke. De siste ukene har vi sett et næringsliv som står mer samlet om havvind enn tidligere. Over 30 organisasjoner langs hele kysten har gått ut mot Høyres forslag. LO og NHO står samlet. Verftene står sammen, og leverandørindustrien står sammen. Budskapet deres er krystallklart: Næringslivet kan leve med tøffe krav, men det de ikke kan leve med, er at spillereglene endres midt i. Det er også interessant å se Fremskrittspartiets rolle i denne saken. Vi har sett dem gjøre snuoperasjoner selv. Det har de gjort før – i Melkøya-saken – og nå gjør de det igjen. Så sent som 6. mai avviste representanten Sivertsen at partiet ville støtte Høyres forslag, men i dag har de snudd. Spørsmålet er: Hva blir det neste? Hvilken næring blir den neste til å oppleve at rammevilkårene endres når investeringene nærmer seg? Hvilke bedrifter må nå legge inn tillegg for politisk risiko før de tør å satse i Norge? Det er det denne saken handler om. Høyre snakker om langsiktighet og forutsigbarhet, men i dag stemmer de for det stikk motsatte. Og når verftene, klubblederne, LO, NHO og næringslivet langs hele kysten ber dem om å snu, har jeg et sterkt ønske om at de en gang skal lytte.

Solveig Vik (A) [10:45:13] (ordfører for saken): Saken vi debatterer i dag har skapt stort engasjement. Utsira Nord betyr mye for mange, og havvindssatsingen engasjerer langs hele kysten. Samtidig er uenigheten stor. Noen vil kutte støtten, andre vil ha flere utredninger, men det er verdt å minne om hvor vi faktisk står i dag. Konkurransen om Utsira Nord er allerede godt i gang. Arealer er tildelt to konsortier. Det er ikke et statlig investeringsprosjekt. Det er selskapene selv som skal eie, bygge og drifte anleggene, og som tar den kommersielle risikoen. Prosjektet kan gi opptil 2 TWh ny kraftproduksjon. Det tilsvarer omtrent produksjonen til Norges største vannkraftverk. Det er kraft som trengs i NO2, og den trengs raskt. Den norske havvindsatsingen har allerede skapt betydelige verdier. Vi snakker om mer enn 60 mrd. kr i eksport og over 7 000 arbeidsplasser. Dette er ikke bare fremtidsplaner og visjoner. Dette er arbeidsplasser, teknologiutvikling og verdiskaping som skjer her og nå. Vi har ikke råd til å miste den utviklingen. Vi har heller ikke råd til å miste den kraften som kan komme fra havvind. Norge og Europa trenger mer utslippsfri energi, og havvind vil være en viktig del av løsningen dersom vi skal lykkes med både elektrifisering og industriutvikling. Samtidig opplever mange verft og leverandørbedrifter krevende tider. Flere steder ser vi nedbemanninger og færre oppdrag. Nettopp derfor er det viktig at vi bygger videre på de mulighetene vi har, og ikke skaper ny usikkerhet rundt prosjekter som allerede er satt i gang. Det mest oppsiktsvekkende i denne saken er derfor Høyres kursendring. Partiet som vanligvis snakker varmt om forutsigbarhet og stabile rammevilkår, velger nå å skape usikkerhet rundt et prosjekt som Stortinget allerede har vedtatt. Etter kritikken Høyre rettet mot Fremskrittspartiet i Melkøya-saken, hadde jeg ikke trodd de selv skulle gå inn en ny omkamp. Et samlet næringsliv har advart mot dette. LO og NHO har vært tydelig, og mange av Høyres egne ordførere langs kysten har vært tydelig. Budskapet er enkelt: Dette reduserer ikke risiko. Det øker risikoen. Og når også fagmiljøer innen energirett er klare på at det ikke er behov for nye utredninger, er det naturlig å spørre: Hvem er egentlig dette til for? Det bidrar ikke til å få bygget mer havvind i Norge. Det bidrar først og fremst til enda mer usikkerhet. Jeg ser frem til debatten og engasjementet.

Lovforslaget som ble lagt fram, var godt, men loven som skal vedtas i dag, er enda bedre. Vi har lyttet, vi har lært, og vi har forbedret – akkurat sånn grundig lovarbeid skal gjøres. Forrige lov er over 50 år gammel. Mye har endret seg siden den gang. Da motorferdselloven ble vedtatt på 1970-tallet, var det under 9 000 registrerte snøscootere i Norge. I dag er tallet over 100 000. Samtidig har teknologi, sikkerhet, kunnskap om naturforvaltning og kommunenes evne til å håndtere lokale forhold utviklet seg betydelig. Det understreker behovet for et moderne regelverk som er tilpasset dagens virkelighet, og det leverer vi på i dag. La meg trekke fram noen av forbedringene. Denne loven gjør naturen mer tilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser. Friluftsliv og naturopplevelser skal ikke være forbeholdt dem som har full bevegelsesevne. Med den nye loven blir det enklere å bruke nødvendige hjelpemidler i utmark, og personer med vesentlig redusert bevegelsesevne får bedre mulighet til å komme seg ut i naturen, også på vinterstid. Dette handler om inkludering, likestilling og muligheten til å ta del i de naturopplevelsene som betyr så mye for oss som bor i det langstrakte landet vårt. For det andre gjør vi viktige forbedringer for redningstjenesten vår. Hver eneste dag stiller frivillige i Røde Kors, Norsk Folkehjelp og andre redningsorganisasjoner opp når mennesker trenger hjelp. Skal de kunne gjøre jobben sin på en god og trygg måte, må de få øve der redningsoppdragene faktisk skjer. Derfor presiserer vi i loven at øvelser og nødvendig befaring i området er unntatt fra motorferdselforbudet. Det gir en bedre trent redningstjeneste, styrket beredskap og økt trygghet for alle som ferdes i naturen. Samtidig som disse forbedringene gjennomføres, ligger de bærende prinsippene fast. Vi styrker det lokale selvstyret og reduserer unødvendig byråkrati. Kommunene får ta større ansvar og får større tillit til å finne løsninger som passer de lokale forholdene, samtidig som hensynet til natur og friluftsliv ivaretas. Dette er en moderne lov for en moderne tid, en lov som kombinerer bruk og vern, frihet og ansvar. Det er en lov som gir mer tillit til lokalsamfunnene, bedre tilgjengelighet til naturen og et regelverk som er tilpasset dagens Norge. Det er jeg stolt av.

Temperatur fikk vi i alle fall i denne debatten. Jeg mener det er ganske så uheldig det inntrykket næringen kan sitte igjen med etter denne debatten. Forutsigbarhet og stabilitet er tydeligvis ikke en prioritet lenger for enkelte partier, og jeg tror det har blitt nevnt nok fra Arbeiderpartiets side hvilke partier det gjelder. Jeg håper det en gang var en prioritet, jeg håper det en gang blir en prioritet igjen. Olje og gass engasjerer alltid, og jeg håper virkelig at forutsigbarheten for næringen tar seg opp, og at engasjementet rundt å få den forutsigbarheten tar seg opp, før vi får petroleumsmeldingen til behandling. Jeg vil egentlig bare takke for debatten og takke for engasjementet. Så håper jeg at vi får en god behandling av petroleumsmeldingen senere, og at alle partiene ønsker å bidra til behandlingen.

FrP forsøker igjen å selge inn fortellingen om at norsk petroleumspolitikk mangler ambisjoner, men det FrP egentlig foreslår i denne saken, er ikke en ansvarlig utvikling av norsk sokkel. Det er et politisk frislipp uten styring, uten balanse og uten respekt for den modellen som har gjort Norge og norsk olje- og gasspolitikk til en suksess i over 50 år. Arbeiderpartiet er stolt av norsk olje- og gassnæring. Vi vet hva den betyr for arbeidsplasser, eksportinntekter, industriutvikling og energisikkerhet i Europa. Nettopp derfor mener vi at denne næringen fortjener langt bedre enn FrPs kortsiktige stuntpolitikk. For hva er det egentlig de foreslår? De vil åpne stadig nye områder uten helhetlige vurderinger. De vil svekke etablerte forvaltningsplaner, de vil redusere miljøkrav, de vil fjerne CO2-avgiften for petroleumsvirksomhet, og de vil i praksis gjøre norsk sokkel til et område der kommersielle interesser skal gå foran langsiktig ressursforvaltning. Det er verdt å minne om at det er nettopp den ansvarlige og kunnskapsbaserte forvaltningen som har gjort Norge til verdens beste energinasjon – ikke cowboypolitikk, ikke å bore først og tenke etterpå, og ikke FrPs idé om at enhver begrensning automatisk er et problem. Arbeiderpartiet mener at stabilitet og forutsigbarhet er avgjørende. Derfor har vi vært tydelige på at rammevilkår og framtidig arealpolitikk må behandles helhetlig gjennom petroleumsmeldingen, ikke gjennom 31 løse forslag kastet på bordet i et representantforslag. FrP framstiller det som at regjeringen står i veien for aktivitet. Sannheten er at det er denne regjeringen som har opprettholdt høy aktivitet på sokkelen, lagt til rette for investeringer og sikret stabile leveranser av gass til Europa i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Det som virkelig skaper usikkerhet for næringen, er når FrP sender signaler om at skattesystemer, forvaltningsmodeller og miljøregelverk skal endres fra sak til sak, alt etter hva som gir høyest applaus på et landsmøte. FrP liker å framstille seg som næringslivets beste venn, men ansvarlige aktører i energinæringen etterspør ikke politisk kaos. De etterspør stabile rammer, seriøsitet og langsiktighet. Arbeiderpartiet mener at det er fullt mulig å kombinere høy aktivitet på sokkelen med ansvarlige klimakutt og god ressursforvaltning. Det er den norske modellen. Det er den modellen som har tjent landet vårt godt, og det er den modellen vi skal bygge videre på. Det krever ansvarlighet, ikke populisme.

Solveig Vik (A) [15:10:15] (ordfører for saken): Saken vi nå skal behandle, gjelder et representantforslag om det neste oljeeventyret på norsk sokkel. Forslagene omhandler bl.a. ressursgrunnlag, leteaktivitet, arealtilgang og rammevilkår for petroleumsvirksomheten. Bakgrunnen for forslagene er bl.a. forventninger om fallende produksjon på norsk sokkel over tid, spørsmål om tilgang på nye arealer og Norges rolle som en stabil leverandør av olje og gass til Europa i en tid preget av geopolitisk uro og økt fokus på energisikkerhet. Petroleumsvirksomheten utgjør fortsatt en vesentlig del av norsk økonomi. Næringen er viktig for statlige inntekter, eksport, sysselsetting og aktivitet i store deler av norsk næringsliv. Samtidig vet vi at utviklingen på sokkelen har store ringvirkninger for leverandørindustrien og arbeidsplasser langs hele kysten. Norge har over lang tid vært en stabil leverandør av olje og gass, men produksjonen er ventet å falle i årene som kommer, selv om det finnes betydelige gjenværende ressurser på norsk sokkel. Ifølge Sokkeldirektoratet er om lag halvparten av de samlede ressursene produsert. Det betyr også at det er store forventede ressurser som gjenstår. Forslagene som er fremmet i denne saken, vil kunne ha store konsekvenser for hvordan staten opptrer i møte med selskaper som ønsker å etablere seg på norsk sokkel, og for den videre utviklingen av norsk petroleumspolitikk. Jeg er derfor glad for at Stortinget tidligere har bedt regjeringen om å legge fram en petroleumsmelding senest i vårsesjonen 2027. Det gjør at vi får en mer helhetlig tilnærming til viktige spørsmål for Norges største næring enn det vi i dag vil ha mulighet til å gå inn på. Stortinget skal til våren behandle de store og langsiktige spørsmålene knyttet til norsk petroleumspolitikk i en mer helhetlig sammenheng. Det gjelder spørsmål om arealpolitikk, rammevilkår, leteaktivitet, energisikkerhet og videre utvikling av norsk sokkel. I dag er det ulike syn i komiteen på flere av forslagene som fremmes i saken, og det gjenspeiles også i innstillingen, der flertallet anbefaler at forslagene ikke vedtas. Jeg ser fram til en god og engasjert debatt om norsk olje- og gasspolitikk.

Først og fremst: Jeg bor i samme fylke som forrige taler, representanten fra FrP. Jeg har hele tiden vært opptatt av at alle husholdninger skal ha lave og stabile strømpriser. Derfor fikk Arbeiderpartiet en sånn ordning på plass. Hvis en ser på FrPs budsjetter, kan en jo spørre: Har de egentlig levert på det de snakker så høyt om i media? Representanten Sivertsen er svært opptatt av å ha makspris, og at alt skal være så bra, men når det gjelder å levere, har de jo ikke levert. Jeg gikk egentlig opp på talerstolen for å takke for debatten – det er godt at vi fikk litt temperatur på slutten. Jeg setter veldig pris på at samtlige partier ønsker å finne en god løsning for studenter i studentsamskipnadsboliger, til det beste for studentene våre. Jeg håper at vi også i det videre kan jobbe sammen for det beste for studentene våre, som ønsker en større forutsigbarhet og lavere strømkostnader, slik som alle andre. Jeg håper at de andre partiene også, spesielt de som snakket rett før meg, ønsker å fortsette å prioritere de som trenger litt ekstra hjelp med å få strømregningen til å gå opp.

Formålet med norgespris har alltid vært å gi trygghet og forutsigbarhet for strøm- og fjernvarmeutgifter, og det har den virkelig gjort. For at ordningene skal fungere best mulig, er det avgjørende at vi gjør løpende vurderinger av hvordan ordningene med norgespris og strømstøtte skal fungere. Samtidig er det viktig at vi holder på visse avgrensninger for å sikre at norgespris- og strømstøttesordningene forblir enkle å administrere og forvalte, og at det ikke gis støtte i strid med statsstøtteregelverket. Norske studenter som gruppe kan tegne norgespris. Utfordringen er måten studentsamskipnader er organisert på. Studenter som leier hos disse, kan som regel ikke tegne egne strømavtaler fordi de ikke har egen strømmåler. Det gjelder omtrent 15 pst. av norske studenter. For disse studentene er det viktig at vi finner en løsning, og det må gjøres på en måte som er både praktisk og økonomisk gjennomførbar, og som garanterer en reell kostnadsreduksjon til de studentene som leier bolig av studentsamskipnader og stiftelser, spesielt for dem i områder hvor det er høyere strømutgifter, f.eks. hjemme hos meg i Rogaland. Det som er viktig her, er altså at det kommer studentene som har høyere strømkostnader, til gode. Jeg opplever det som en veldig positiv utvikling at partier som fram til nå har vært ganske negativ til og stemt imot norgespris, nå virker å ta inn over seg betydningen av norgespris for økonomisk utsatte grupper, og den er god. De ønsker å fremme egne forslag, sånn at vi kan forbedre ordningen enda mer, i tråd med regjeringen Støres intensjon. Det vil jeg takke både Høyre og FrP for, som nå ser ut til å endelig forstå at norgespris er en god ordning som virkelig hjelper og skaper mer forutsigbarhet i hverdagen til folk. Alle husholdninger skal ha lave og stabile strømpriser, og det forblir et viktig mål for Arbeiderpartiet. Det er noe vi jobber med hver dag for å innfri, f.eks. gjennom norgesprisordningen. I denne saken vil jeg spesielt takke Senterpartiet, MDG, SV og Rødt, som sammen utgjør flertallet i komiteen, og som går sammen om en utredning som skal komme før revidert nasjonalbudsjett for 2026, for å sikre at vi snart finner gode alternative løsninger for studentene som bor i samskipnadsboliger.

24:30] (ordfører for saken): Først vil jeg gjerne takke komiteen for et godt samarbeid. I denne saken får vi en flertallsinnstilling, men jeg opplever at alle komiteens partier ønsker å finne en god løsning for studentene som bor i studentsamskipnadsboliger. Engasjementet har også vært stort utenfor Stortingets vegger. Norgespris ble innført 1. oktober 2025 og er en valgfri, statlig finansiert ordning som gir husholdninger mer forutsigbare kostnader til strøm og fjernvarme. Målet med ordningen har alltid vært at alle husholdninger skal få lave og stabile strømpriser og mer forutsigbarhet i hverdagen for hva strømregningen blir. I høst ble det kjent at studenter som bor i studentsamskipnadsboliger, har en beregningsmåte som gjør at de ikke får hensyntatt antall boenheter per strømmåler. Det gjør at de fort går over makstaket på hvor mye en kan få norgespris på i løpet av en måned. Dermed er jeg glad for at det nå skal utredes hvordan man heller kan organisere at denne gruppen av studenter også skal få kompensert for høyere utgifter. Samtidig er det viktig å huske at studenter som gruppe kan tegne norgespris, og 85 pst. av dem har direkte mulighet til dette fordi de har egne strømavtaler og har egne målere. De som bor i studentsamskipnadsboliger, fordeler forbrukstaket på ofte mellom 100 og 300 boliger med en samlet strømmåler, og de får dermed ikke noe særlig effekt av norgespris. Derfor synes jeg det er positivt at en samlet komité ønsker å finne en god løsning for disse studentene, selv om en har litt ulike veier til målet. Jeg ser fram til en god debatt.

Arbeiderpartiet har et tydelig mål: Vi skal sikre nok fornybar kraft i årene som kommer til å trygge arbeidsplasser, utvikle både eksisterende og ny industri og gi folk stabile, forutsigbare strømpriser. Norge går nå inn i en tid med økt kraftbehov. Elektrifisering, grønn industri og økt aktivitet over hele landet krever at vi produserer mer, og at vi gjør det raskt, planmessig og ansvarlig. Samtidig er vannkraften ryggraden i det norske kraftsystemet. Den er helt unik fordi den gir oss noe de fleste andre energikilder ikke kan: regulerbarhet. Vi kan ikke styre hvor mye det regner, eller hvor raskt snøen smelter, men vi kan styre hvordan vi bruker vannet når det først er der. Gjennom magasinering og fleksibel produksjon kan vi tilpasse oss forbruket og sikre stabile leveranser. Det er det som gjør vannkraften til vårt fornybare, regulerbare sikkerhetsnett. Når etterspørselen øker, kan vi øke produksjonen. Når forbruket går ned, kan vi spare vann til senere. Slik stabiliserer vi strømnettet og demper prissvingninger. Dette er avgjørende i en tid da mer uregulerbar kraft, som vind og sol, skal inn i systemet. Dermed er det også avgjørende at NVE prioriterer sakene som samlet sett gir størst og raskest effekt for kraftbalansen. Her mener vi forslaget fra f.eks. Fremskrittspartiet og Høyre bommer når de vil instruere NVE til å prioritere småkraft særskilt. Arbeiderpartiet ønsker mer småkraft, og viktige småkraftprosjekter skal også gis prioritet, men vi kan ikke risikere at politiske detaljinstrukser forsinker behandlingen av større prosjekter som kan gi langt større produksjon og fleksibilitet på kortere tid. Derfor fremmer vi i dag et mer helhetlig og ansvarlig forslag. Vi ber regjeringen sørge for at viktige småkraftprosjekter også gis prioritet i NVEs saksbehandling, men uten at dette forsinker konsesjonsbehandlingen av større prosjekter. Det handler ikke om små mot store. Det handler om å sikre mest mulig ny kraft, så raskt som mulig, gjennom en helhetlig og ansvarlig energipolitikk til beste for hele landet vårt.

Petroleumsmeldingen handler om én ting framfor alt: Forutsigbarhet for Norges største næring – en næring som gir arbeid til over 200 000 mennesker, som skaper verdier i hele landet, og som fortsatt er helt avgjørende for norsk økonomi og for Europas energisikkerhet. Nettopp derfor er det spesielt å stå og snakke om dette her i dag, om forutsigbarhet. Den 12. januar sto jeg sammen med representanter fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet med et samlet budskap: Olje- og gassnæringen skal fortsette å være en bærebjelke i det norske samfunnet. Vi må stå samlet, med et bredt flertall, for å dempe fallet i produksjonen og gi næringen den tryggheten den trenger for at vi skal fortsette å investere på norsk sokkel. Derfor trodde jeg at omkampenes tid var forbi, slik som vi sa for noen uker siden. Jeg trodde vi var ferdige med å skape unødvendig usikkerhet rundt rammevilkårene for Norges viktigste næring. Derfor er det helt absurd å stå her i dag og diskutere forutsigbarhet, samtidig som det største opposisjonspartiet bidrar til det stikk motsatte i en av de viktigste enkeltsakene for norsk energipolitikk. Vi står ved et veiskille. Det gjør Europa også. De faser ut russisk olje og gass, samtidig som de skal gjennomføre en omfattende grønn omstilling. I dette bildet er og vil norsk gass være en helt avgjørende faktor. Det er ikke et hinder for omstilling, men en forutsetning for at de faktisk skal kunne lykkes. Norge skal fortsatt være Europas energisikkerhet, men det skjer ikke av seg selv. Det krever stabile, langsiktige og forutsigbare rammer for næringen som leverer energien. Det krever politisk ansvarlighet, og det krever at staten står ved sine vedtak. I dag behandler Stortinget et forslag om en petroleumsmelding. Samme dag behandler vi Melkøya-saken. De to sakene kan ikke sees uavhengig av hverandre, for signalene vi sender i dag, vil bli lest nøye – av arbeidstakere, av leverandørindustrien og av investorer, både i Norge og internasjonalt. Forutsigbarhet bygges gjennom handling, ikke festtaler. Hvis vi mener alvor med at olje- og gassnæringen fortsatt skal være en bærebjelke i samfunnet vårt, må vi også opptre deretter når beslutningene faktisk skal tas. Det håper jeg det er andre enn bare Arbeiderpartiet som har tenkt å gjøre i dag.

Hva er det egentlig Fremskrittspartiet har holdt på med de siste ukene? Vi har vært vitne til en politisk snuoperasjon som er både uforståelig og dypt problematisk. Den 9. januar gikk Tor Mikkel Wara tydelig ut og slo fast at prosjektet på Melkøya var kommet for langt til å stanses. Prosjektet er rett og slett kommet for langt, sa han. Det var et edruelig og ansvarlig standpunkt. Det samme gjentok FrP i ukene etterpå. Men så – den 29. januar – har FrP snudd fullstendig. Da var det plutselig helt greit å stanse et prosjekt som er 55 pst. ferdigstilt. Plutselig var det greit å trekke teppet bort under leverandørindustrien, under kontrakter som er inngått i tillit til statlige vedtak. Plutselig var det greit å innføre politisk risiko i Norge. Har FrP glemt hva egen politikk faktisk handler om? Partiet utroper seg til å være næringslivets beste venn, men er nå i ferd med å gjøre det stikk motsatte. Hvilken investor vil investere i et land der en ikke kan stole på at staten står ved sine beslutninger? Hvis man nå går til en bank, spør om et lån til et viktig industriprosjekt og får beskjed om at det må prises inn politisk risiko fordi staten ikke lenger står ved sine vedtak – hvilken investor vil investere i et slikt prosjekt? Skaden er allerede skjedd. Uansett hva Stortinget vedtar i dag, vil dette bli husket. Det vil bli husket som dagen da det største opposisjonspartiet signaliserte at statlige vedtak ikke nødvendigvis gjelder dersom den politiske vinden snur. Våre fremste jusprofessorer er krystallklare: Et vedtak slik Rødt har foreslått, vil være i strid med loven. Likevel velger FrP å støtte et forslag som både bryter med rettsstatlige prinsipper og skaper enorm usikkerhet. Er vi ikke snart ferdige med denne debatten? I tre år har Melkøya blitt diskutert. Prosjektet er over halvveis ferdig. Om man er for eller imot elektrifisering, er ikke lenger det sentrale spørsmålet. Spørsmålet er om staten skal stå ved sine egne vedtak, eller om vi skal etablere en ny og farlig standard for hvordan politiske prosesser i Norge skal fungere. FrP roper høyt om fallende investeringsvilje i Norge, men det er deres egen politikk som bidrar til nettopp det. Tillit bygges over tid – og rives ned på et øyeblikk. Det trodde jeg vi alle hadde lært.

Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i over 50 år. Den har gitt oss arbeidsplasser og verdiskaping og finansiert velferdsstaten. Men vi står i en tid med store endringer: klimaforpliktelser, energisikkerhet i Europa og behovet for en rettferdig omstilling. Arbeiderpartiet har en klar linje: Vi skal utvikle, ikke avvikle – men vi skal gjøre det på en måte som sikrer både klima og arbeidsplasser. FrP later derimot som om verden har stått stille siden 1990-tallet. De reduserer en kompleks virkelighet til slagord, der enhver diskusjon om klima og omstilling avfeies som symbolpolitikk. Det er uansvarlig. Norge lever av å være en forutsigbar og troverdig energinasjon – også i møte med klimautfordringene. Når FrP konsekvent stemmer imot klimatiltak, svekker de ikke bare miljøpolitikken, men også næringens langsiktige legitimitet. Arbeiderpartiet vet at arbeidsplasser ikke sikres ved å stikke hodet i sanden. De sikres ved å investere i ny teknologi, kutte utslippene fra sokkelen, satse på karbonfangst og -lagring og bygge broer mellom olje- og gasskompetansen og nye, grønne industrimuligheter. FrP har ingen plan for dette. De lover trygghet, men leverer usikkerhet ved å gamble med Norges omdømme og markedsadgang i en verden som stiller stadig strengere klimakrav. De kutter i Enova, de kutter i Innovasjon Norge, Nysnø og Bionova. De fjerner altså alle verktøy som gjør at næringslivet kan ta risiko og investere i grønn industri. Alt som kan hjelpe bedriftene til å omstille seg, skal det ifølge FrP kuttes i. Hva slags forsvarlighet er dette? FrP snakker varmt om folk flest, men gang på gang prioriterer de kortsiktig gevinst framfor fellesskapets interesser. De sier nei til ansvarlige rammevilkår, nei til samarbeid med Europa om energi og klima, og nei til politikk som faktisk kan sikre jobber også for neste generasjon. Det er lett å rope høyt fra sidelinjen, men det er vanskeligere å ta ansvar. Arbeiderpartiet velger ansvar. Vi velger en politikk som kombinerer verdiskaping med klimahandling, og som står opp for industriarbeidere, lokalsamfunn og framtiden til norsk energi. FrP velger heller protest. Norge trenger styring, ikke støy. Derfor er jeg glad for at det er Arbeiderpartiet som styrer landet, og at landet da kan se litt tryggere på morgendagen.

Forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er at vi forstår at vi må kutte klimautslipp for å være konkurransedyktige internasjonalt. Fremskrittspartiet anerkjenner ikke at å kutte utslipp fra norsk industri er avgjørende for å kunne selge til Europa, som setter strengere og strengere krav om utslippskutt. Skal vi være den siste nasjonen som selger olje og gass, må vi ta ansvar og kutte utslipp. Derfor lurer jeg litt på hva FrPs plan for å sikre arbeidsplassene i Norges største næring egentlig er.

Under trontaledebatten i oktober fremmet FrP forslag om å stanse elektrifiseringen av Melkøya, et stort industriprosjekt som vil skape aktivitet og arbeidsplasser på land i mange år framover. Representanten Tor Mikkel Wara begrunnet det med at det var riktig å teste det nye flertallet. Forslaget fikk heldigvis ikke flertall, men skapte betydelig uro, også utenfor Stortinget, og sendte et signal til Norges viktigste næring om at Stortingets nest største parti er villig til å gamble med næringsaktivitet for å score lettvinte poeng. Å stoppe elektrifiseringen av Melkøya innebærer å trekke tilbake konsesjoner og tillatelser som allerede er gitt, noe Stortinget aldri har gjort før. Mitt spørsmål er derfor: Er det virkelig verdt å ofre investeringer på 14 mrd. kr og hundrevis av arbeidsplasser bare for å poengtere et politisk poeng?

I denne salen snakker vi ofte om de store nasjonale målene – grønn omstilling, velferd og trygghet for alle – men la oss være ærlige: Disse målene blir aldri virkelighet hvis vi ikke gir kommunene og fylkene muligheten til å levere. Det er der hverdagen skjer, det er der barn får undervisning, eldre får omsorg og veiene blir brøytet når vinteren kommer. I dag står mange kommuner og fylker i en økonomisk skvis. De skal levere stadig mer med stadig mindre. De skal håndtere demografiendringer, økte kostnader og krav til kvalitet, samtidig som budsjettene strammes inn. Resultatet er at skoleklasser blir større, hjemmetjenesten får mindre tid til hver enkelt og lokale tilbud legges ned, og det er innbyggerne som betaler prisen. Det handler ikke om tall i et regneark. Det handler om tryggheten til en eldre dame som lurer på om hun får besøk i dag, det handler om læreren som står foran 30 elever og vet at hun ikke klarer å se alle i dag, det handler om ungdommen som mister fritidstilbudet sitt og føler seg litt mer alene. Vi kan ikke fortsette å skyve ansvaret nedover og late som om kommunene skal løse alt med effektivisering. De har effektivisert i årevis, og nå er det ikke mer å hente uten at det går ut over kvaliteten. Derfor må vi ta politiske valg. Skal vi ha sterke lokalsamfunn, må vi gi dem økonomiske muskler. Det betyr økte rammer, forutsigbarhet og en finansieringsmodell som faktisk speiler oppgavene de har. Når kommunene og fylkene svikter, svikter vi fellesskapet, og fellesskapet er hele poenget med politikken vår. Derfor er jeg stolt over og glad for at vi i denne budsjettenigheten styrker kommunesektoren med over 8 mrd. kr. Min hjemkommune, Haugesund, får 20 mill. kr ekstra, og Rogaland får over 80 mill. kr ekstra. Fylkespolitikerne i Høyre og FrP har i årevis klaget over at Arbeiderpartiet ikke ser og prioriterer kommuner, fylkeskommuner eller kollektivkrisen, men nå håper jeg det er slutt på klagingen, for vi leverer. Vi gir fylkene økte økonomiske muskler. Vi gir dem muligheten til å satse på det som betyr mest i folks hverdag – at bussene og båtene skal gå, og at folk skal komme seg til jobb, skole og fritid, trygt og forutsigbart. Mitt håp er enkelt: at pengene brukes der de trengs mest, til å holde hjulene i gang og til at fellesskapet skal være i bevegelse. Fylkespolitikerne vet hvor skoen trykker, og nå må de bare lette på trykket der det faktisk er behov for det. Dette er politikk i praksis, det er fellesskap i handling, og det er sånn vi bygger et Norge som fungerer for hele landet vårt.

Jeg kommer fra Haugesund, en by med en stolt industrihistorie. På Vestlandet er ikke verftene stygge klosser, men selve ryggraden i lokalsamfunnene våre. Vi er stolte av verdiskapingen som skjer rett på dørstokken vår, og det har vi god grunn til. Nå står vi ved et veiskille. Industrien vår – både den vi har bygd, og den vi bygger – er avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og tusenvis av arbeidsplasser. I en tid preget av krig og uro i Europa ser vi tydelig hvor viktig norsk olje- og gassnæring er, ikke bare for vår egen trygghet, men som en del av Europas energisikkerhet. Norge er den største og viktigste energileverandøren til våre europeiske allierte. Det handler ikke bare om økonomi – det er sikkerhetspolitikk. Samtidig som vi satser videre på olje og gass, skal vi bygge opp den nye store eksportnæringen. Rogaland er eksempelet på hvordan vi kan satse på olje og gass og bruke den kunnskapen til å bygge nye næringer, som f.eks. havvind. På Rosenberg og Aibel utgjør fornybare prosjekter allerede 50 pst. av porteføljene. De bygger omformerplattformer til noen av verdens største havvindprosjekter. Over 800 norske selskaper er nå involvert i havvindsatsingen. Det er ikke teori – det er virkelighet. Omsetningen økte med nesten 30 pst. i fjor, til over 40 mrd. kr og nesten 6 000 årsverk. Det er resultatet av målrettet politikk, sterke fagmiljøer og en næringsstruktur som har omstillingsevne i verdensklasse. Akkurat derfor provoserer det meg grenseløst når FrP foreslår å skrote hele havvindsatsingen. Når de vil kutte ut fornybarsatsingen og gjøre Norge mer avhengig av kun én inntektskilde, setter de tusenvis av arbeidsplasser og hele vår industrielle framtid i fare. Det er rett og slett uforsvarlig. La det ikke være noen tvil: Vi skal kutte utslipp, ikke jobber. Vi skal skape for å dele. Arbeid til alle er fortsatt jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Vi vet at skal vi lykkes med det, må vi ha en aktiv næringspolitikk som gir trygghet, forutsigbarhet og rom for vekst. Norge skal fortsatt være en ledende energinasjon. Vi skal fortsette å produsere og levere olje og gass til Europa, men samtidig skal vi bygge opp den neste store eksportnæringen – ikke ved å velge mellom olje eller fornybart, men ved å satse på begge deler. Det er det som gir trygghet for folk, det er det som gir trygghet for arbeidsplasser, og det er det som gir trygghet for framtiden.