Først og fremst: Jeg bor i samme fylke som forrige taler, representanten fra FrP. Jeg har hele tiden vært opptatt av at alle husholdninger skal ha lave og stabile strømpriser. Derfor fikk Arbeiderpartiet en sånn ordning på plass. Hvis en ser på FrPs budsjetter, kan en jo spørre: Har de egentlig levert på det de snakker så høyt om i media? Representanten Sivertsen er svært opptatt av å ha makspris, og at alt skal være så bra, men når det gjelder å levere, har de jo ikke levert. Jeg gikk egentlig opp på talerstolen for å takke for debatten – det er godt at vi fikk litt temperatur på slutten. Jeg setter veldig pris på at samtlige partier ønsker å finne en god løsning for studenter i studentsamskipnadsboliger, til det beste for studentene våre. Jeg håper at vi også i det videre kan jobbe sammen for det beste for studentene våre, som ønsker en større forutsigbarhet og lavere strømkostnader, slik som alle andre. Jeg håper at de andre partiene også, spesielt de som snakket rett før meg, ønsker å fortsette å prioritere de som trenger litt ekstra hjelp med å få strømregningen til å gå opp.

Formålet med norgespris har alltid vært å gi trygghet og forutsigbarhet for strøm- og fjernvarmeutgifter, og det har den virkelig gjort. For at ordningene skal fungere best mulig, er det avgjørende at vi gjør løpende vurderinger av hvordan ordningene med norgespris og strømstøtte skal fungere. Samtidig er det viktig at vi holder på visse avgrensninger for å sikre at norgespris- og strømstøttesordningene forblir enkle å administrere og forvalte, og at det ikke gis støtte i strid med statsstøtteregelverket. Norske studenter som gruppe kan tegne norgespris. Utfordringen er måten studentsamskipnader er organisert på. Studenter som leier hos disse, kan som regel ikke tegne egne strømavtaler fordi de ikke har egen strømmåler. Det gjelder omtrent 15 pst. av norske studenter. For disse studentene er det viktig at vi finner en løsning, og det må gjøres på en måte som er både praktisk og økonomisk gjennomførbar, og som garanterer en reell kostnadsreduksjon til de studentene som leier bolig av studentsamskipnader og stiftelser, spesielt for dem i områder hvor det er høyere strømutgifter, f.eks. hjemme hos meg i Rogaland. Det som er viktig her, er altså at det kommer studentene som har høyere strømkostnader, til gode. Jeg opplever det som en veldig positiv utvikling at partier som fram til nå har vært ganske negativ til og stemt imot norgespris, nå virker å ta inn over seg betydningen av norgespris for økonomisk utsatte grupper, og den er god. De ønsker å fremme egne forslag, sånn at vi kan forbedre ordningen enda mer, i tråd med regjeringen Støres intensjon. Det vil jeg takke både Høyre og FrP for, som nå ser ut til å endelig forstå at norgespris er en god ordning som virkelig hjelper og skaper mer forutsigbarhet i hverdagen til folk. Alle husholdninger skal ha lave og stabile strømpriser, og det forblir et viktig mål for Arbeiderpartiet. Det er noe vi jobber med hver dag for å innfri, f.eks. gjennom norgesprisordningen. I denne saken vil jeg spesielt takke Senterpartiet, MDG, SV og Rødt, som sammen utgjør flertallet i komiteen, og som går sammen om en utredning som skal komme før revidert nasjonalbudsjett for 2026, for å sikre at vi snart finner gode alternative løsninger for studentene som bor i samskipnadsboliger.

24:30] (ordfører for saken): Først vil jeg gjerne takke komiteen for et godt samarbeid. I denne saken får vi en flertallsinnstilling, men jeg opplever at alle komiteens partier ønsker å finne en god løsning for studentene som bor i studentsamskipnadsboliger. Engasjementet har også vært stort utenfor Stortingets vegger. Norgespris ble innført 1. oktober 2025 og er en valgfri, statlig finansiert ordning som gir husholdninger mer forutsigbare kostnader til strøm og fjernvarme. Målet med ordningen har alltid vært at alle husholdninger skal få lave og stabile strømpriser og mer forutsigbarhet i hverdagen for hva strømregningen blir. I høst ble det kjent at studenter som bor i studentsamskipnadsboliger, har en beregningsmåte som gjør at de ikke får hensyntatt antall boenheter per strømmåler. Det gjør at de fort går over makstaket på hvor mye en kan få norgespris på i løpet av en måned. Dermed er jeg glad for at det nå skal utredes hvordan man heller kan organisere at denne gruppen av studenter også skal få kompensert for høyere utgifter. Samtidig er det viktig å huske at studenter som gruppe kan tegne norgespris, og 85 pst. av dem har direkte mulighet til dette fordi de har egne strømavtaler og har egne målere. De som bor i studentsamskipnadsboliger, fordeler forbrukstaket på ofte mellom 100 og 300 boliger med en samlet strømmåler, og de får dermed ikke noe særlig effekt av norgespris. Derfor synes jeg det er positivt at en samlet komité ønsker å finne en god løsning for disse studentene, selv om en har litt ulike veier til målet. Jeg ser fram til en god debatt.

Arbeiderpartiet har et tydelig mål: Vi skal sikre nok fornybar kraft i årene som kommer til å trygge arbeidsplasser, utvikle både eksisterende og ny industri og gi folk stabile, forutsigbare strømpriser. Norge går nå inn i en tid med økt kraftbehov. Elektrifisering, grønn industri og økt aktivitet over hele landet krever at vi produserer mer, og at vi gjør det raskt, planmessig og ansvarlig. Samtidig er vannkraften ryggraden i det norske kraftsystemet. Den er helt unik fordi den gir oss noe de fleste andre energikilder ikke kan: regulerbarhet. Vi kan ikke styre hvor mye det regner, eller hvor raskt snøen smelter, men vi kan styre hvordan vi bruker vannet når det først er der. Gjennom magasinering og fleksibel produksjon kan vi tilpasse oss forbruket og sikre stabile leveranser. Det er det som gjør vannkraften til vårt fornybare, regulerbare sikkerhetsnett. Når etterspørselen øker, kan vi øke produksjonen. Når forbruket går ned, kan vi spare vann til senere. Slik stabiliserer vi strømnettet og demper prissvingninger. Dette er avgjørende i en tid da mer uregulerbar kraft, som vind og sol, skal inn i systemet. Dermed er det også avgjørende at NVE prioriterer sakene som samlet sett gir størst og raskest effekt for kraftbalansen. Her mener vi forslaget fra f.eks. Fremskrittspartiet og Høyre bommer når de vil instruere NVE til å prioritere småkraft særskilt. Arbeiderpartiet ønsker mer småkraft, og viktige småkraftprosjekter skal også gis prioritet, men vi kan ikke risikere at politiske detaljinstrukser forsinker behandlingen av større prosjekter som kan gi langt større produksjon og fleksibilitet på kortere tid. Derfor fremmer vi i dag et mer helhetlig og ansvarlig forslag. Vi ber regjeringen sørge for at viktige småkraftprosjekter også gis prioritet i NVEs saksbehandling, men uten at dette forsinker konsesjonsbehandlingen av større prosjekter. Det handler ikke om små mot store. Det handler om å sikre mest mulig ny kraft, så raskt som mulig, gjennom en helhetlig og ansvarlig energipolitikk til beste for hele landet vårt.

Petroleumsmeldingen handler om én ting framfor alt: Forutsigbarhet for Norges største næring – en næring som gir arbeid til over 200 000 mennesker, som skaper verdier i hele landet, og som fortsatt er helt avgjørende for norsk økonomi og for Europas energisikkerhet. Nettopp derfor er det spesielt å stå og snakke om dette her i dag, om forutsigbarhet. Den 12. januar sto jeg sammen med representanter fra både Senterpartiet og Fremskrittspartiet med et samlet budskap: Olje- og gassnæringen skal fortsette å være en bærebjelke i det norske samfunnet. Vi må stå samlet, med et bredt flertall, for å dempe fallet i produksjonen og gi næringen den tryggheten den trenger for at vi skal fortsette å investere på norsk sokkel. Derfor trodde jeg at omkampenes tid var forbi, slik som vi sa for noen uker siden. Jeg trodde vi var ferdige med å skape unødvendig usikkerhet rundt rammevilkårene for Norges viktigste næring. Derfor er det helt absurd å stå her i dag og diskutere forutsigbarhet, samtidig som det største opposisjonspartiet bidrar til det stikk motsatte i en av de viktigste enkeltsakene for norsk energipolitikk. Vi står ved et veiskille. Det gjør Europa også. De faser ut russisk olje og gass, samtidig som de skal gjennomføre en omfattende grønn omstilling. I dette bildet er og vil norsk gass være en helt avgjørende faktor. Det er ikke et hinder for omstilling, men en forutsetning for at de faktisk skal kunne lykkes. Norge skal fortsatt være Europas energisikkerhet, men det skjer ikke av seg selv. Det krever stabile, langsiktige og forutsigbare rammer for næringen som leverer energien. Det krever politisk ansvarlighet, og det krever at staten står ved sine vedtak. I dag behandler Stortinget et forslag om en petroleumsmelding. Samme dag behandler vi Melkøya-saken. De to sakene kan ikke sees uavhengig av hverandre, for signalene vi sender i dag, vil bli lest nøye – av arbeidstakere, av leverandørindustrien og av investorer, både i Norge og internasjonalt. Forutsigbarhet bygges gjennom handling, ikke festtaler. Hvis vi mener alvor med at olje- og gassnæringen fortsatt skal være en bærebjelke i samfunnet vårt, må vi også opptre deretter når beslutningene faktisk skal tas. Det håper jeg det er andre enn bare Arbeiderpartiet som har tenkt å gjøre i dag.

Hva er det egentlig Fremskrittspartiet har holdt på med de siste ukene? Vi har vært vitne til en politisk snuoperasjon som er både uforståelig og dypt problematisk. Den 9. januar gikk Tor Mikkel Wara tydelig ut og slo fast at prosjektet på Melkøya var kommet for langt til å stanses. Prosjektet er rett og slett kommet for langt, sa han. Det var et edruelig og ansvarlig standpunkt. Det samme gjentok FrP i ukene etterpå. Men så – den 29. januar – har FrP snudd fullstendig. Da var det plutselig helt greit å stanse et prosjekt som er 55 pst. ferdigstilt. Plutselig var det greit å trekke teppet bort under leverandørindustrien, under kontrakter som er inngått i tillit til statlige vedtak. Plutselig var det greit å innføre politisk risiko i Norge. Har FrP glemt hva egen politikk faktisk handler om? Partiet utroper seg til å være næringslivets beste venn, men er nå i ferd med å gjøre det stikk motsatte. Hvilken investor vil investere i et land der en ikke kan stole på at staten står ved sine beslutninger? Hvis man nå går til en bank, spør om et lån til et viktig industriprosjekt og får beskjed om at det må prises inn politisk risiko fordi staten ikke lenger står ved sine vedtak – hvilken investor vil investere i et slikt prosjekt? Skaden er allerede skjedd. Uansett hva Stortinget vedtar i dag, vil dette bli husket. Det vil bli husket som dagen da det største opposisjonspartiet signaliserte at statlige vedtak ikke nødvendigvis gjelder dersom den politiske vinden snur. Våre fremste jusprofessorer er krystallklare: Et vedtak slik Rødt har foreslått, vil være i strid med loven. Likevel velger FrP å støtte et forslag som både bryter med rettsstatlige prinsipper og skaper enorm usikkerhet. Er vi ikke snart ferdige med denne debatten? I tre år har Melkøya blitt diskutert. Prosjektet er over halvveis ferdig. Om man er for eller imot elektrifisering, er ikke lenger det sentrale spørsmålet. Spørsmålet er om staten skal stå ved sine egne vedtak, eller om vi skal etablere en ny og farlig standard for hvordan politiske prosesser i Norge skal fungere. FrP roper høyt om fallende investeringsvilje i Norge, men det er deres egen politikk som bidrar til nettopp det. Tillit bygges over tid – og rives ned på et øyeblikk. Det trodde jeg vi alle hadde lært.

Olje- og gassnæringen har vært en bærebjelke i norsk økonomi i over 50 år. Den har gitt oss arbeidsplasser og verdiskaping og finansiert velferdsstaten. Men vi står i en tid med store endringer: klimaforpliktelser, energisikkerhet i Europa og behovet for en rettferdig omstilling. Arbeiderpartiet har en klar linje: Vi skal utvikle, ikke avvikle – men vi skal gjøre det på en måte som sikrer både klima og arbeidsplasser. FrP later derimot som om verden har stått stille siden 1990-tallet. De reduserer en kompleks virkelighet til slagord, der enhver diskusjon om klima og omstilling avfeies som symbolpolitikk. Det er uansvarlig. Norge lever av å være en forutsigbar og troverdig energinasjon – også i møte med klimautfordringene. Når FrP konsekvent stemmer imot klimatiltak, svekker de ikke bare miljøpolitikken, men også næringens langsiktige legitimitet. Arbeiderpartiet vet at arbeidsplasser ikke sikres ved å stikke hodet i sanden. De sikres ved å investere i ny teknologi, kutte utslippene fra sokkelen, satse på karbonfangst og -lagring og bygge broer mellom olje- og gasskompetansen og nye, grønne industrimuligheter. FrP har ingen plan for dette. De lover trygghet, men leverer usikkerhet ved å gamble med Norges omdømme og markedsadgang i en verden som stiller stadig strengere klimakrav. De kutter i Enova, de kutter i Innovasjon Norge, Nysnø og Bionova. De fjerner altså alle verktøy som gjør at næringslivet kan ta risiko og investere i grønn industri. Alt som kan hjelpe bedriftene til å omstille seg, skal det ifølge FrP kuttes i. Hva slags forsvarlighet er dette? FrP snakker varmt om folk flest, men gang på gang prioriterer de kortsiktig gevinst framfor fellesskapets interesser. De sier nei til ansvarlige rammevilkår, nei til samarbeid med Europa om energi og klima, og nei til politikk som faktisk kan sikre jobber også for neste generasjon. Det er lett å rope høyt fra sidelinjen, men det er vanskeligere å ta ansvar. Arbeiderpartiet velger ansvar. Vi velger en politikk som kombinerer verdiskaping med klimahandling, og som står opp for industriarbeidere, lokalsamfunn og framtiden til norsk energi. FrP velger heller protest. Norge trenger styring, ikke støy. Derfor er jeg glad for at det er Arbeiderpartiet som styrer landet, og at landet da kan se litt tryggere på morgendagen.

Forskjellen på Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er at vi forstår at vi må kutte klimautslipp for å være konkurransedyktige internasjonalt. Fremskrittspartiet anerkjenner ikke at å kutte utslipp fra norsk industri er avgjørende for å kunne selge til Europa, som setter strengere og strengere krav om utslippskutt. Skal vi være den siste nasjonen som selger olje og gass, må vi ta ansvar og kutte utslipp. Derfor lurer jeg litt på hva FrPs plan for å sikre arbeidsplassene i Norges største næring egentlig er.

Under trontaledebatten i oktober fremmet FrP forslag om å stanse elektrifiseringen av Melkøya, et stort industriprosjekt som vil skape aktivitet og arbeidsplasser på land i mange år framover. Representanten Tor Mikkel Wara begrunnet det med at det var riktig å teste det nye flertallet. Forslaget fikk heldigvis ikke flertall, men skapte betydelig uro, også utenfor Stortinget, og sendte et signal til Norges viktigste næring om at Stortingets nest største parti er villig til å gamble med næringsaktivitet for å score lettvinte poeng. Å stoppe elektrifiseringen av Melkøya innebærer å trekke tilbake konsesjoner og tillatelser som allerede er gitt, noe Stortinget aldri har gjort før. Mitt spørsmål er derfor: Er det virkelig verdt å ofre investeringer på 14 mrd. kr og hundrevis av arbeidsplasser bare for å poengtere et politisk poeng?

I denne salen snakker vi ofte om de store nasjonale målene – grønn omstilling, velferd og trygghet for alle – men la oss være ærlige: Disse målene blir aldri virkelighet hvis vi ikke gir kommunene og fylkene muligheten til å levere. Det er der hverdagen skjer, det er der barn får undervisning, eldre får omsorg og veiene blir brøytet når vinteren kommer. I dag står mange kommuner og fylker i en økonomisk skvis. De skal levere stadig mer med stadig mindre. De skal håndtere demografiendringer, økte kostnader og krav til kvalitet, samtidig som budsjettene strammes inn. Resultatet er at skoleklasser blir større, hjemmetjenesten får mindre tid til hver enkelt og lokale tilbud legges ned, og det er innbyggerne som betaler prisen. Det handler ikke om tall i et regneark. Det handler om tryggheten til en eldre dame som lurer på om hun får besøk i dag, det handler om læreren som står foran 30 elever og vet at hun ikke klarer å se alle i dag, det handler om ungdommen som mister fritidstilbudet sitt og føler seg litt mer alene. Vi kan ikke fortsette å skyve ansvaret nedover og late som om kommunene skal løse alt med effektivisering. De har effektivisert i årevis, og nå er det ikke mer å hente uten at det går ut over kvaliteten. Derfor må vi ta politiske valg. Skal vi ha sterke lokalsamfunn, må vi gi dem økonomiske muskler. Det betyr økte rammer, forutsigbarhet og en finansieringsmodell som faktisk speiler oppgavene de har. Når kommunene og fylkene svikter, svikter vi fellesskapet, og fellesskapet er hele poenget med politikken vår. Derfor er jeg stolt over og glad for at vi i denne budsjettenigheten styrker kommunesektoren med over 8 mrd. kr. Min hjemkommune, Haugesund, får 20 mill. kr ekstra, og Rogaland får over 80 mill. kr ekstra. Fylkespolitikerne i Høyre og FrP har i årevis klaget over at Arbeiderpartiet ikke ser og prioriterer kommuner, fylkeskommuner eller kollektivkrisen, men nå håper jeg det er slutt på klagingen, for vi leverer. Vi gir fylkene økte økonomiske muskler. Vi gir dem muligheten til å satse på det som betyr mest i folks hverdag – at bussene og båtene skal gå, og at folk skal komme seg til jobb, skole og fritid, trygt og forutsigbart. Mitt håp er enkelt: at pengene brukes der de trengs mest, til å holde hjulene i gang og til at fellesskapet skal være i bevegelse. Fylkespolitikerne vet hvor skoen trykker, og nå må de bare lette på trykket der det faktisk er behov for det. Dette er politikk i praksis, det er fellesskap i handling, og det er sånn vi bygger et Norge som fungerer for hele landet vårt.

Jeg kommer fra Haugesund, en by med en stolt industrihistorie. På Vestlandet er ikke verftene stygge klosser, men selve ryggraden i lokalsamfunnene våre. Vi er stolte av verdiskapingen som skjer rett på dørstokken vår, og det har vi god grunn til. Nå står vi ved et veiskille. Industrien vår – både den vi har bygd, og den vi bygger – er avgjørende for Norges sikkerhet, økonomi og tusenvis av arbeidsplasser. I en tid preget av krig og uro i Europa ser vi tydelig hvor viktig norsk olje- og gassnæring er, ikke bare for vår egen trygghet, men som en del av Europas energisikkerhet. Norge er den største og viktigste energileverandøren til våre europeiske allierte. Det handler ikke bare om økonomi – det er sikkerhetspolitikk. Samtidig som vi satser videre på olje og gass, skal vi bygge opp den nye store eksportnæringen. Rogaland er eksempelet på hvordan vi kan satse på olje og gass og bruke den kunnskapen til å bygge nye næringer, som f.eks. havvind. På Rosenberg og Aibel utgjør fornybare prosjekter allerede 50 pst. av porteføljene. De bygger omformerplattformer til noen av verdens største havvindprosjekter. Over 800 norske selskaper er nå involvert i havvindsatsingen. Det er ikke teori – det er virkelighet. Omsetningen økte med nesten 30 pst. i fjor, til over 40 mrd. kr og nesten 6 000 årsverk. Det er resultatet av målrettet politikk, sterke fagmiljøer og en næringsstruktur som har omstillingsevne i verdensklasse. Akkurat derfor provoserer det meg grenseløst når FrP foreslår å skrote hele havvindsatsingen. Når de vil kutte ut fornybarsatsingen og gjøre Norge mer avhengig av kun én inntektskilde, setter de tusenvis av arbeidsplasser og hele vår industrielle framtid i fare. Det er rett og slett uforsvarlig. La det ikke være noen tvil: Vi skal kutte utslipp, ikke jobber. Vi skal skape for å dele. Arbeid til alle er fortsatt jobb nummer én for Arbeiderpartiet. Vi vet at skal vi lykkes med det, må vi ha en aktiv næringspolitikk som gir trygghet, forutsigbarhet og rom for vekst. Norge skal fortsatt være en ledende energinasjon. Vi skal fortsette å produsere og levere olje og gass til Europa, men samtidig skal vi bygge opp den neste store eksportnæringen – ikke ved å velge mellom olje eller fornybart, men ved å satse på begge deler. Det er det som gir trygghet for folk, det er det som gir trygghet for arbeidsplasser, og det er det som gir trygghet for framtiden.