OverStortinget

Det begynner ikke med blålys, det begynner ikke med overskrifter, og det begynner heller ikke med at trettenåringer kaster granater i våre gater. Det begynner lenge før. Det begynner med en elleveåring som slutter å møte på skolen, en tolvåring som ikke blir fanget opp av systemet, en familie som ber om hjelp og møter ventetid og systemer som ikke snakker sammen, og noen ganger begynner det med noe enda mørkere: med vold i hjemmet, med rus, med omsorgssvikt, og med barn som lever i frykt lenge før de selv blir en trussel mot andre. La oss huske at mange av disse barna har vært ofre lenge før de selv ble lovbrytere. Jeg har møtt disse ungdommene ute på oppdrag, og det starter nesten aldri med kriminalitet. Det starter med sårbarhet som ikke blir tatt på alvor, og nettopp derfor kan vi ikke møte dette med forenklinger. De som gjør dette til en konkurranse om å være hardest, eller om hvem som kan rope høyest, tilbyr fiktive løsninger på komplekse problemer. Ja, kriminalitet skal få konsekvenser, men konsekvenser uten forståelse for årsakene er kortsiktig politikk. Riksrevisjonen peker på alvorlige svakheter. Det skal vi rette opp. Dette handler ikke om ett budsjett eller én regjering. Det handler om svikt som har fått utvikle seg over tid. Ingen i denne salen har plettfri historikk. La oss derfor være varsomme med å kaste stein i glasshus. Forskjellen nå er at Arbeiderpartiet har tatt tak, og vi prioriterer det som virker. Vi tror på et samfunn der vi sammen tar ansvar for både tryggheten i gatene våre og for barna våre, som vokser opp i dem. Vi har styrket én-til-én-oppfølgingen. Vi har utvidet kapasiteten i ungdomsenhetene våre. Vi har økt bruken av ungdomsstraff, og vi styrker samhandling mellom politi, barnevern, skole og helse. Forebygging og konsekvens må skje samtidig. Forebygging uten konsekvenser er naivt. Konsekvens uten forebygging er kortsiktig. Trygghet skapes ikke av dem som roper høyest. Det skapes av dem som tar ansvar, og det ansvaret tar vi – for våre barn og for samfunnet.