OverStortinget

17:56] (ordfører for saken): På vegne av kontroll- og konstitusjonskomiteen vil jeg få legge fram komiteens innstilling til Dokument 3:15 for 2024–2025, Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet. La meg aller først få takke Riksrevisjonen for en grundig og viktig undersøkelse som belyser et alvorlig og aktuelt tema. Denne rapporten fra Riksrevisjonen gir Stortinget et solid kunnskapsgrunnlag for å vurdere hvordan myndighetenes innsats mot barne- og ungdomskriminalitet faktisk fungerer, og hvordan den ikke har fungert godt nok. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad myndighetenes innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Undersøkelsen ser på både forebygging, håndtering av lovbrudd og departementenes styring av feltet, og omfatter barn og unge i alderen 12 til 17 år i tidsperioden 2019–2024. Bakgrunnen for undersøkelsen er kjent for de fleste i denne salen: Vi har de siste årene sett en bekymringsfull utvikling der barn blir yngre når de begår lovbrudd, og der lovbruddene i flere tilfeller er mer alvorlige enn tidligere. Samtidig vet vi at det er relativt få barn og unge som begår kriminalitet, men konsekvensene er store, både for dem som rammes, for lokalsamfunnene og for barna selv og familiene deres. Riksrevisjonens overordnede vurdering er tydelig: Den samlede innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet er kritikkverdig, og på ett punkt er den også avdekket som sterkt kritikkverdig. For å lykkes med tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet er det viktig med godt samarbeid og samordning på ulike sektorer, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Å stoppe det enkelte barn på vei inn i en kriminell løpebane handler om å oppfylle en av samfunnets viktigste forpliktelser: å ivareta barnets beste, også når de har begått kriminelle handlinger. Konklusjonene i undersøkelsen viser at det er mangelfull kontinuitet og fleksibilitet i de kriminalitetsforebyggende virkemidlene, og ansvarsforholdene i det forebyggende arbeidet er uklare. Undersøkelsen viser videre at det tar for lang tid før straffegjennomføring starter, at det mangler egnede reaksjoner og tiltak, og at brudd på vilkår eller nye lovbrudd for sjelden får konsekvenser. Samtidig er etterforskningen og oppfølgingen av lovbrudd begått av barn under 15 år mangelfull, og fengsling av mindreårige i voksenfengsler er ikke i tråd med FNs barnekonvensjon. Oppfølgingen av barn og unge er heller ikke tilstrekkelig helhetlig og koordinert. Dette er alvorlige funn, og dem må vi ta på alvor. Komiteen mener at barne- og ungdomskriminalitet utgjør et stort og komplekst samfunnsproblem som må bekjempes gjennom straff og forebygging, og støtter enstemmig Riksrevisjonens konklusjoner. Riksrevisjonen trekker fram gode og klare anbefalinger for å sikre bedre og mer målrettet innsats for å forebygge og håndtere barne- og ungdomskriminalitet. På bakgrunn av disse funnene gir Riksrevisjonen klare og konkrete anbefalinger. Innsatsen mot barne- og ungdomskriminalitet må henge bedre sammen og virke raskere enn det gjør i dag. Tjenestene må samordnes bedre, og barn og unge som gjennomfører straff, må få tiltak som faktisk treffer behovene deres. Overgangene i systemet må bli mer helhetlige, politiet må styrke det forebyggende arbeidet, og straffesakskjeden må bli mer effektiv. Samtidig må bruken av mekling økes, og det må settes inn tiltak for å hindre at barn som soner, soner sammen med voksne. Komiteen deler enstemmig Riksrevisjonens anbefalinger. Kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i at barne- og ungdomskriminalitet er et komplekst samfunnsproblem som må møtes både med forebygging og med tydelige reaksjoner. Dette er ikke et enten-eller, dette er et både-og. Komiteen merker seg samtidig at regjeringen har satt i gang flere tiltak, bl.a. utvidelse av ungdomsenhetene i kriminalomsorgen og arbeid med lovendringer. Samtidig peker både Riksrevisjonen og statsrådene på at mange av tiltakene er for nye til at effekten kan måles helt ennå. Komiteens klare forventning er at disse tiltakene følges tett opp, og at Stortinget får god og åpen rapportering om hva som virker – og hva som ikke gjør det. Avslutningsvis vil jeg, på vegne av komiteen, få takke medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen for et godt, konstruktivt og ryddig samarbeid gjennom saksbehandlingen. Dette er en sak hvor det har vært full enighet om alvoret og behovet for handling. Komiteen har for øvrig ingen ytterligere merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget til at Dokument 3:15 vedlegges protokollen.