OverStortinget

Pasienter står i lange behandlingskøer, alvorlig psykisk syke ligger på korridoren, og flere og flere opplever å bli avvist etter henvisning til spesialisthelsetjenestene våre. Samtidig ser vi at sykehusene kutter i tilbud, nedbemanner og skyver helt nødvendige investeringer ut i evigheten. Hvorfor skjer dette i et av verdens rikeste land? Mye av forklaringen ligger i at de såkalte styringspartiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har tviholdt på en finansieringsmodell som gjør sykehusene våre til gjeldsslaver til staten, noe som gjør at de må kutte i pasienttilbud i takt med økende byggekostnader, med påfølgende økte renter og avdrag til staten som resultat. Det er dette forholdet Fremskrittspartiet nå foreslår å rydde opp i, ved å skille mellom drift og investeringer og plassere ansvaret for å betale for nye sykehusbygg der det hører hjemme, her i Stortinget. Den sykehusøkonomiske krisen vi står i nå, med kutt og nedleggelser, er en varslet krise. Ansatte som mangler verktøy og ressurser til å gjøre jobben sin, pasienter som opplever å stå i uendelige køer for å bli behandlet, og fortvilede pårørende som ser sine kjære og nære bli avvist eller skrevet ut uten å være ferdig behandlet, alle har de gitt beskjed over mange år. Fremskrittspartiet har gang på gang fremmet forslag om å styrke behandlingstilbudet, men vi er blitt nedstemt. Regjeringen har svart med stadig nye utredinger, nedsettelse av utvalg og andre tiltak som bare skyver problemet framover i tid, uten å løse noe. De negative konsekvensene har kommet på løpende bånd. I Helse Bergen ser vi at Voss sjukehus ikke får gjennomført nødvendige oppgraderinger eller nybygg for å ta unna helsekøene, på Haukeland er det bl.a. de kreftsyke barna som kan miste tilbud om leketerapi, og i Helse Førde er det bl.a. barseltilbud og ortopedien som skal kuttes. Hvor enn en drar i hele Sykehus Norge, er det den samme fortellingen. Helt nødvendige investeringer gir så høye lånekostnader til staten at man blir tvunget til å kutte i tilbud som er gode, som pasientene har behov for, og som bygger helsetjenesten vår. Når statsråden blir konfrontert med disse uheldige kuttene, peker han på lokale helseforetak, økte generelle bevilgninger og såkalt faglige vurderinger. Nå må det bli slutt på ansvarsfraskrivelse. Nå er det på tide at vi setter menneskene foran systemet, gir helsepersonell gode rammer for å yte tjenester og gir folk trygghet for liv og helse. Det trengs bare politisk vilje og handlekraft, og at flertallet faktisk stemmer for forslaget som gir en klar marsjordre, ikke bare mer utredning.