OverStortinget

En kjerne i denne debatten og det vi snakker om her, er noe av det vanskeligste som kan skje både i et kommunestyre og i et fylkesting, nemlig debatten om å måtte legge ned en skole. Jeg har selv vært kommunepolitiker i mange år. Jeg er heldig med å ikke ha måttet stå i en sånn debatt som mange har måttet stå i. Man må veie mange hensyn opp mot hverandre, det er tøffe debatter, og det er svært nært folk og barns liv. Kommunene er førstelinjen i veldig mye av velferden vår, og kommunepolitikerne må ta tøffe, helhetlige avgjørelser for hvordan de skal balansere de økonomiske rammene de har, og alle tjenestetilbudene de må levere på. Ordlyden som ligger i loven om vesentlig vekt, synes jeg skal speile den store og tunge oppgaven de har fått. Vi har gitt dem de økonomiske rammene og de tunge oppgavene de har fått, og det er ingen lett jobb. Jeg skal ikke stå her på Stortingets talerstol å bestemme og tenke at jeg vet bedre om prioriteringene som må gjøres ute i alle de norske kommunene og alle de norske fylkeskommunene. Det er viktig at de har tilliten til å gjøre den jobben, for det er noe av det vanskeligste og tøffeste en kommune- og fylkestingspolitiker må stå i. Flertallet er ofte knapt, men det er knapt i disse avgjørelsene i mange saker. Til tross for det, er dette likevel det nærmeste vi har i et demokrati med et flertall som må styre. I denne perioden har det blitt opprettet flere privatskoler, så det som ligger om vesentlig vekt, er ikke noe absolutt. Det er ikke noe som har stoppet. Vi har også en nylig sak der ministeren gikk mot et lokalt flertall. Det viser at det heller ikke er noen vetorett på dette. Jeg er veldig opptatt av at endringene og måten vi tolker saker på her i stortingssalen, ikke må gjøre jobben vanskeligere for kommunepolitikerne der ute. Jeg er glad jeg ikke trenger å stå i alle disse debattene om skolestruktur der ute, og jeg er glad jeg heller ikke er ministeren som må ta avgjørelsen når det kommer på dens bord, da mange hensyn må vektlegges.