OverStortinget

Jeg er 100 pst. enig i at bistands- og utviklingsarbeidet er for fragmentert. Det er det der ute, med over førti forskjellige FN-organisasjoner, mange tusen forskjellige FN-mandater og veldig mange NGO-er på bakken. Når jeg reiser til kriser og til konfliktområder, er det alltid fantastisk å se hvordan hjelpen når fram, og så gjør det meg alltid deprimert når jeg ser femti forskjellige logoer for organisasjoner som er på bakken. Da tenker jeg at dette burde vært gjort på en helt annen måte. Det ene er fra oss som giver, men ikke minst når det gjelder koordineringen på bakken. Derfor har vi nå, sammen med andre land, tatt initiativ til et stort arbeid mot fragmentering og for reform av arbeidet. Det vi også bør gjøre fra norsk side, er å se på: Er vi fra norsk side en del av løsningen, eller er vi av og til også en del av problemet? Jeg mener at her er det på tide virkelig å se oss selv i speilet. Å måle samfunnsendring er jo vanskelig, også fordi samfunn kan endre seg igjen og igjen, men jeg er helt enig i at i de landene hvor vi ikke oppnår resultater, bør vi trekke oss ut. Jeg tror kanskje at historien vil vise at det har vi vært for trege til å gjøre, men – igjen – dette er noe som vi vil se på i det arbeidet jeg ønsker å sette i gang nå.