Klimaendringene er den største utfordringen i vår tid, og jeg er veldig glad for at komiteen enstemmig – og helt riktig – skriver at konsekvensene rammer utviklingsland spesielt, og sårbare befolkningsgrupper aller hardest. Derfor har klimatilpasning vært en høy prioritet i norsk utviklingspolitikk gjennom mange år og under skiftende regjeringer, også under denne. Klimatilpasning handler om å gjøre samfunnet mer robust i møte med ekstremvær, havnivåstigning, tørke, flom, hete og andre konsekvenser av klimaendringene som ikke lenger kan unngås. Klimatilpasning er helt avgjørende i kampen mot ulikhet og for å bidra til jobbskaping. Det er også med på å forebygge humanitære kriser, konflikt og migrasjon. Det er selvsagt helt nødvendig og helt riktig at vi som fellesskap stiller strenge krav til hvordan midlene forvaltes, og til hvilke resultater vi kan oppnå. Jeg synes det er bra at Riksrevisjonen har gått igjennom bistand til klimatilpasning i utviklingsland, og jeg vil gjenta et viktig poeng i mitt svarbrev til Riksrevisjonen, at vi er glad for de anbefalingene, og vi erkjenner at det er utfordringer knyttet til styring og resultatrapportering i klimatilpasningsbistanden. Vi er i gang med oppfølgingsplanen, som mer detaljert beskriver hvordan vi skal følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen. Det er, som vi også har kommunisert, noen utfordringer knyttet til dette. Klimatilpasning er ikke et entydig definert begrep internasjonalt, og selv om det er gode retningslinjer fra OECD, finnes det i dag ingen global enhetlig metode for å måle eller klassifisere klimatilpasning på en helt presis måte. Noe av det vi har gjort, er at statistikken er korrigert, og vi har igangsatt tiltak for bedre kategorisering og rapportering. Vi styrker kompetansen blant saksbehandlerne og forbedrer systemene for mål- og resultatstyring. Vi jobber for bedre kunnskapsdeling mellom UD, Norad og ambassadene og er tydelige på forventninger i våre tildelingsbrev. Det pågår også et internasjonalt arbeid for å utvikle et sett med mål og felles indikatorer for klimatilpasningsfeltet, med utgangspunkt i det overordnede globale målet for klimatilpasning, som er nedfelt i Parisavtalen. Jeg vil avslutte med å si at vi er veldig opptatt av at rapporteringen til Stortinget selvsagt skal være balansert, korrekt og opplysende. Vi har over tid arbeidet med å forbedre målformuleringer og resultatrapporteringen som vi gir til Stortinget gjennom Prop. 1 S. Jeg ønsker veldig velkommen en bredere debatt om norsk utviklingspolitikk, og jeg har tatt initiativ til et stort arbeid som vi har kalt Vendepunkt, som skal snu hver stein i måten vi arbeider på. Jeg synes også saksordføreren kom med noen gode anbefalinger fra Kristelig Folkepartis side, og det kommer til å gå inn i det arbeidet, om hva som skal være målsettingene med norsk utviklingsarbeid, og hvordan vi best skal kunne se resultater, og klimabistanden vil selvsagt være noe av det vi ser på.

Jeg vil definitivt se på hvordan vi arbeider best med FN-organisasjonene. Reform av FN får vi ikke til alene, men der engasjerer Norge seg veldig stekt, og så må vi også tenke på hvordan vi unngår fragmentering av de pengene vi kan bevilge selv. Når det gjelder UNRWA, er det en helt spesiell organisasjon, fordi det er livslinjen for palestinere i Palestina og i nabolandene. De har vært utsatt for et helt ekstremt press, med bistandskutt – ikke av økonomiske grunner, men av politiske grunner – fra mange land i Europa, og har blitt erklært ulovlig av Knesset i Israel. Det er selve livsnerven for det palestinske folk. Her vet jeg at vi er helt uenig med Kristelig Folkeparti, som sammen med Fremskrittspartiet har foreslått å strupe den organisasjonen. Jeg er veldig stolt av at Norge har vært et land som har gått foran i støtten til UNRWA, som som sagt er en annerledes FN-organisasjon enn de andre, fordi det er en humanitær FN-organisasjon pluss en organisasjon som på mange måter har tatt over velferdssamfunnet for det palestinske folk, fordi de lever under krig og okkupasjon.

Det er jeg helt uenig med representanten i. Ikke bare er jeg uenig i det, men også de fleste afrikanske ledere er uenig i det. Det beste eksempelet er at i fjor hadde Sør-Afrika for første gang et G20-år i Afrika. Det var et historisk formannskap som sørafrikanerne hadde. Det var få land som ble invitert inn rundt bordet på alle møtene, men Norge var ett av de landene, nettopp fordi vi har så mye å bidra med på det afrikanske kontinentet. Vi bidrar med bistand. La meg samtidig si det sånn: Det viktigste i mine møter med afrikanske ledere er ikke spørsmål om mer bistand. Det er spørsmål om hvordan vi kan få til mer investeringer, og hvordan vi kan arbeide mer som partnere. Den tiden hvor rike land skal gi gaver til fattige land, er forbi. Nå er det partnerskap vi snakker om. Utviklingspolitikken ønsker jeg som sagt en full gjennomgang av. Den kommer til å handle om bistandsbudsjettet, men den kommer også til å handle om hva slags verktøy vi har i utviklingspolitikken, som handler om veldig mye mer enn bistand.

Gjerne – det er absolutt en målsetting. Derfor ønsker jeg å legge det fram for Stortinget, slik at vi skal ha politiske debatter og møte hverandre. Jeg ønsker en mer kritisk debatt. Jeg ønsker at vi skal ha mer debatt mellom partiene om hva som er god utviklingspolitikk, og forhåpentligvis vil vi også kunne være enige om en god del. Der vi er enige, vil jo det gi forutsigbarhet, i hvert fall så lenge det er dette flertallet. Problemet til Kristelig Folkeparti er jo at de har inngått en allianse med Fremskrittspartiet, som ønsker å strupe bistandspolitikken og kutte en tredjedel av budsjettet over natten. Det ble sagt at det hadde vært en endring til mindre forutsigbarhet under denne regjeringen. Det vil jeg si meg helt uenig i. Det som har vært den største satsingen til denne regjeringen, heldigvis med et enstemmig storting bak seg, er støtten til Ukraina. I dag er den første dagen inne i det femte året av fullskalakrigen i Ukraina, og det er bra at Stortinget har sluttet seg tverrpolitisk til et flerårig støtteprogram for Ukraina. Der var jo beskjeden at uavhengig av hvem som vinner og taper valget i årene som kommer, skal Norge fortsatt stå ved Ukrainas side, også i bistands- og utviklingspolitikken.

Takk til representanten for det jeg synes er en god inngang til spørsmålet. Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet deler synspunktet om at Norge skal bidra internasjonalt. Det er noe Norge som land har råd til, og det er lurt av Norge som land. Det er også i vår interesse med en tryggere og fredeligere verden. Det er ingen motsetning mellom hva som er bra for andre, og hva som er bra for oss selv. Derfor skal vi som er opptatt av et godt bistandsbudsjett og at Norge skal arbeidet for internasjonal solidaritet, også være dem som er mest kritiske til måten vi gjør det på, for å vite at fellesskapet får mest mulig igjen av hver eneste krone vi bevilger. Som allerede sagt mener jeg det er grunn til å ha et kritisk blikk på hva vi har gjort tidligere. Det er grunn til å sette spørsmålstegn ved noen av de tenketankene som har fått budsjettstøtte, både i de årene Kristelig Folkeparti satt i regjering med ansvaret for utviklingspolitikken, som jo flere av eksemplene som har kommet opp i dagens spørretime, har handlet om, og helt sikkert også knyttet til dagens politikk. Så mener jeg veldig bestemt at selv om vi har et høyt bistandsbudsjett, må vi også gjøre veldig tøffe prioriteringer, og egentlig tøffere og tøffere, for når alle andre land kutter, blir det mer press på hver krone vi bevilger. Derfor ser jeg fram til å ha prioriteringsdebatter. Det er det jeg har tatt initiativ til, at vi skal få en skikkelig debatt – og som jeg har sagt i et tidligere svar: debatt om hva vi skal prioritere. Det betyr at det er noe som sikkert er veldig viktig, som vi må gjøre mindre av for å få råd til noe vi tror er enda viktigere at Norge bidrar til. Når det gjelder spørsmålet om de fattigste landene, er det faktisk et litt vanskelig spørsmål, for f.eks. Palestina er regnet som et mellominntektsland. Jeg tror alle mener at det palestinske folket er noen av verdens fattigste mennesker, slik krigen på Gaza har vært de siste tre årene. Det samme gjelder for Ukraina, som også er et mellominntektsland, men med millioner av mennesker som trenger internasjonal hjelp for å overleve. I dag er det disse to landene som får mest bistand av Norge.

Når det gjelder de organisasjonene som har fått infostøtte, må jeg svare veldig byråkratisk. De som har fått avslag, har full klageadgang. Da kommer det til departementet, og da må det behandles på skikkelig måte. Derfor skal de få eventuelle svar fra departementet på den måten. Når det er sagt, er jeg helt enig i at arbeidet for likestilling er noe av det aller viktigste. Jeg tror at vi i utenriks- og utviklingspolitikken må prioritere tøffere med hensyn til hva vi tror Norge kan bidra med. Det som blir en håpløs debatt, er å spørre oss hva som er viktigst, for alt er jo viktig, innenfor alle områder. Jeg tror vi bør stille oss spørsmålet: Hvor trengs Norges stemme aller mest? Jeg tror arbeidet for likestilling er et sånt område, fordi vi har veldig mye kompetanse, veldig mye erfaring og veldig mye å bringe til torgs, men også fordi hvis ikke Norge tar den rollen, er det få andre land som er villig til å gjøre det. Rett før jeg kom hit i dag, møtte jeg direktøren av UNFPA, FNs organisasjon som arbeider med disse spørsmålene. Jeg spurte: Hva er ditt råd til Norge? Da var svaret: Fortsett å gjøre det dere gjør, dere er vår viktigste stemme og allierte. Det skal denne regjeringen fortsette å gjøre.

Dette bevilges hos Norad. Jeg er veldig glad for at vi har fått et bedre og mye mer profesjonelt system, fordi det er så store summer det er snakk om. Det er Norad som gjør det, og så er det regjeringen og departementet som bestemmer og styrer politikken. De enkelte søknadene ligger altså hos Norad. Også her vil jeg si at det er et balansepunkt. Det viktigste med støtten til sivilsamfunnet er at den når ut til organisasjonene på bakken der ute. Av og til kan det være et byråkratiserende ledd hvor penger forsvinner på veien, dersom det går gjennom norske organisasjoner. Samtidig er det norske organisasjoner som spiller en kjempeviktig rolle. Som jeg sa: For eksempel Røde Kors-bevegelsen, Flyktninghjelpen og Norsk Folkehjelp spiller en helt avgjørende rolle. De er veldig viktige partnere for oss. Det er jo når vi jobber sammen vi virkelig kan oppnå store ting. Lars Haltbrekken står selv i spissen for arbeidet med regnskogsatsingen. Arbeidet mot klasevåpen og landminer er også eksempler på hvorfor vi har arbeidet sammen med sivilsamfunn.

Det er et veldig godt spørsmål. Dette er et skikkelig dilemma. Det er veldig viktig med rapportering om både hva man ønsker å oppnå, og hva man faktisk leverer på. Dette er felleskapets ressurser, og vi som forvalter dem, enten det er regjeringen, de ansatte i departementene eller – ikke minst – Stortinget som bevilgende myndighet, må vite at hver eneste krone brukes på best mulig måte. Det er et balansepunkt. Når er kravene til rapportskriving så høye at det blir mindre effektivitet av det? Det er ikke et presist svar på hvor det balansepunktet ligger, men jeg mener det er noe vi bør ha kritiske spørsmål til hverandre om. Hver gang noen ber om mer rapportering, som det jo kan finnes gode grunner til, jamfør diskusjonen vi hadde i starten av denne spørretimen, bør det problematiseres. Så jeg deler det synspunktet. For meg og for regjeringen er det veldig viktig at vi har et aktivt ungdomsmiljø også innenfor det internasjonale arbeidet.

Takk til Lars Haltbrekken for det jeg synes var et godt spørsmål og mange viktige poenger most inn i to minutter. Jeg er helt enig i at sivilsamfunn er ekstremt viktig, spesielt der ute, selvsagt. Sivilsamfunnsposten som bevilges over utviklingsbudsjettet, skal jo gå til partnere der ute. De står i frontlinjen mot veldig mange av de endringene vi nå ser i verden, de store tilbakeslagene vi møter på likestilling, menneskerettigheter og demokrati. Vi vet at sivilsamfunn veldig ofte er blant de mest effektive i å nå folk som er på bakken. Jeg er helt enig i at det er viktig med organisasjoner her hjemme i Norge for å ha kritiske spørsmål, en opplyst debatt, muligheten til å engasjere vanlige folk, mennesker som er opptatt av internasjonal politikk og internasjonal solidaritet. Det er det heldigvis veldig mange av i Norge. Både jeg og representanten Haltbrekken har vært aktive i flere av disse organisasjonene selv og har faktisk også jobbet sammen i et par av organisasjonene. Derfor mener jeg at infostøtten er veldig viktig, og derfor ønsket vi og bestemte oss for å opprettholde den. Den har fått kritikk, fordi mange mener man heller burde brukt de samme pengene ute. Jeg mener det er fullt forsvarlig og helt riktig også for en god utviklingspolitikk at vi har organisasjoner her hjemme. Derfor har vi på vårt felt gitt 80 mill. kr hvert år. Nå ligger tilskuddet ute for de neste fem årene. Heldigvis – vil jeg egentlig si – er det veldig mange som har søkt. Det er gitt tilslag på 980 mill. kr, og så er det er søkt om mer enn 900 mill. kr. Det er mer enn dobbelt så mange søkere og mer enn dobbelt så store summer som tidligere. Det er Norad som har behandlet og innvilget. Dersom det er eventuelle klager, kommer det til Utenriksdepartementet.

Takk for nok et godt spørsmål. Det var et så stort spørsmål at jeg ikke rakk å svare på alt. Jeg er helt enig i at det knapt finnes ord for å beskrive dramatikken i at humanitære organisasjoner nektes tilgang på bakken. Det er det organisasjonene er til for. Jeg var selv i Rafah, på den egyptiske siden, den 9. oktober, da våpenhvileavtalen ble annonsert. Der sto jeg alene sammen med Røde Halvmåne-bevegelsen, som da jublet over at de endelig skulle få gjøre det de var satt til å gjøre, nemlig komme seg inn til Gaza for å bevilge humanitær hjelp. Norge har brukt enhver anledning vi har hatt, til å protestere mot det som den israelske regjeringen nå gjør, ikke bare fra vår side, men også for å mobilisere støtte blant andre land i Europa og i resten av verden. Palestinernes sak og det som skjer i Gaza, er øverst på vår agenda egentlig uansett hvilket land vi møter, men la meg legge til den ekstremt alvorlige situasjonen som er på Vestbredden, som virkelig kommer i skyggen av alt annet som skjer.

Jeg har ikke sagt at vi skal ha bistandskutt. Jeg har sagt at det er noen ting vi skal kutte for å gjøre andre ting bedre og smartere, og som vi skal satse mer på. Som jeg tror at representanten Almeland er godt kjent med, er Palestina et sånt område, hvor denne regjeringen virkelig har økt sin støtte, både økonomisk og politisk. Det har vært en kjernesak for denne regjeringen, både på grunn av de forferdelige lidelsene det palestinske folket går igjennom, og på grunn av de veldig klare bruddene på folkeretten. Jeg er veldig glad for at representanten Almeland spør om Gaza. Akkurat nå er det altfor stille om Gaza, sett i lys av at det er en så forferdelig humanitær kollaps på bakken for palestinerne. Norge bidrar med mye penger; vi økte vårt budsjett rett før jul. Problemet er at penger ikke er det eneste problemet. Problemet er også tilgang. Vi ser fortsatt at humanitær tilgang brukes som et våpen, og at veldig mye av det som trengs aller mest, blir nektet inngang, f.eks. telt, soveposer og annet som palestinerne trenger for å overleve en kald vinter.

Dette er igjen veldig presise spørsmål, som kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt, og som Utenriksdepartementet har bedt om lengre frist til å svare på. Fristen er 10. mars. Siden jeg må være så korrekt som mulig, må vi vente på det som blir det skriftlige svaret på spørsmålet. Så svarer man selvfølgelig gjerne også muntlig dersom det er flere oppfølgingsspørsmål i etterkant av det. Generelt vil jeg si at det er bra at nordmenn påtar seg viktige internasjonale oppgaver. I FN-systemet er det i dag et problem at det er altfor få nordmenn som har viktige stillinger. Den høyest rangerte nordmannen vi har, er vel Bjørg Sandkjær, som tidligere var statssekretær i Utenriksdepartementet og fra Senterpartiet. Hun er nestleder i FN-organisasjonen DESA. Utover det har vi i dag veldig få nordmenn som har toppjobber internasjonalt. Det er veldig viktig at Norge arbeider for å få nordmenn inn i viktige stillinger, og det er også noe det er stor tilslutning til i Stortinget. Men når det gjelder den organisasjonen Martinussen spør om, kommer vi tilbake med et skriftlig og presist svar på det.

Dette er blant de spørsmålene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har stilt. Fordi dette er snakk om så mange år tilbake i tid, og fordi det ikke er dagens utenriksminister eller dagens utviklingsminister som skal svare, er det embetsverket som må gjøre det. Dette gjelder tidligere utenriksministre Eriksen Søreide og Børge Brende, og det er da embetsverket som må svare på det. Men vi skal få skikkelig gode svar på dette. Jeg håper at det ut av alle de spørsmålene som nå kommer, og det kritiske blikket, som jeg er veldig glad for at det er på dette, kommer en mer kritisk debatt om hvordan vi bruker norsk bistand. Som jeg også sa til representanten Himanshu Gulati, mener jeg at altfor mye av debatten har handlet om kroner. Man har slått hverandre i hodet med «du vil bruke 1 mrd. kr mer, og du vil bruke 1 mrd. kr mindre». Disse debattene er interessante nok, men det viktigste er jo hva som skal være innholdet. Hvilke forskjellige kanaler finnes? Hvor spisset skal vi være i innsatsen vår? Det er veldig mange dilemmaer knyttet til dette. Jeg håper at vi, ut av dette arbeidet, får et mer kritisk blikk på bistands- og utviklingspolitikken, med et formål om at vi skal gjøre mer og få til bedre ting, ikke det som Fremskrittspartiet vil, nemlig kutte all bistand.

Det er veldig gode spørsmål – virkelig. Jeg er glad for å kunne svare at de ikke får bistandspenger av Norge lenger. De har ikke fått det siden 2023. Før den tid hadde ikke jeg denne jobben, så jeg kjenner ikke nøyaktig til hva slags resultater de har levert, og hva slags avtaler det var. Det kan være noe som kommer opp i arbeidet i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Når det gjelder bruk av tenketanker generelt, kan det være så mye. Som vi har sendt over informasjon om til Stortinget, er det over 150 forskjellige organisasjoner som har fått det de siste 20 årene. Dette er organisasjoner som kan bidra med veldig viktig informasjon, bl.a. om noe jeg tror jeg og representanten Martinussen deler et engasjement for, nemlig kampen mot sosial ulikhet og kampen mot skatteunndragelse, og hvordan man kan ha en mest mulig forskningsbasert tilnærming til disse spørsmålene. Så det kan være bra, men det er all grunn til å ha et kritisk blikk på dette. Jeg ønsker å arbeide sammen med det rød-grønne flertallet om hvordan vi kan ha et mest mulig kritisk blikk på dette.

Det spørsmålet bør stilles til klima- og miljøministeren, for det er han som har ansvaret for den posten. Dette er, så vidt jeg har skjønt, noen stillinger knyttet til klima- og skoginitiativet. Det var stillinger som kom på plass i 2015, da Tine Sundtoft var klima- og miljøminister. Det er et sekretariat for arbeidet mot avskoging. Jeg kjenner ikke detaljene i hvordan det arbeidet fungerer. Klima og skog har jo vært en hovedsatsing i vårt arbeid, og som har stor tverrpolitisk støtte også fra dagens rød-grønne flertall. Nøyaktig bruken av de pengene til World Economic Forum må rettes klima- og miljøministeren.

Det er det svart på i skriftlig spørsmål til to representanter denne uken. Jeg har ikke de svarene foran meg her, men der er det både en gjennomgang av hva vi har gitt tenketanker, jeg tror det var for 2024, og en gjennomgang av hva som har vært de siste 20 årene. Når det gjelder gode spørsmål, mener jeg de er gode og helt legitime, og det er viktig at vi får offentlighetens lys på dette. Om det er eventuelle koblinger rundt personer, enten fra norsk eller internasjonal side, er det svar som det nå arbeides med fra Utenriksdepartementet. Der skal vi gå mange år tilbake i tid for å gi et skikkelig svar, og det er noe av det som kontrollkomiteen har etterspurt i det innledende arbeidet etter Epstein-avsløringene. Der skal Stortinget få skikkelige svar.

Jeg er 100 pst. enig i at bistands- og utviklingsarbeidet er for fragmentert. Det er det der ute, med over førti forskjellige FN-organisasjoner, mange tusen forskjellige FN-mandater og veldig mange NGO-er på bakken. Når jeg reiser til kriser og til konfliktområder, er det alltid fantastisk å se hvordan hjelpen når fram, og så gjør det meg alltid deprimert når jeg ser femti forskjellige logoer for organisasjoner som er på bakken. Da tenker jeg at dette burde vært gjort på en helt annen måte. Det ene er fra oss som giver, men ikke minst når det gjelder koordineringen på bakken. Derfor har vi nå, sammen med andre land, tatt initiativ til et stort arbeid mot fragmentering og for reform av arbeidet. Det vi også bør gjøre fra norsk side, er å se på: Er vi fra norsk side en del av løsningen, eller er vi av og til også en del av problemet? Jeg mener at her er det på tide virkelig å se oss selv i speilet. Å måle samfunnsendring er jo vanskelig, også fordi samfunn kan endre seg igjen og igjen, men jeg er helt enig i at i de landene hvor vi ikke oppnår resultater, bør vi trekke oss ut. Jeg tror kanskje at historien vil vise at det har vi vært for trege til å gjøre, men – igjen – dette er noe som vi vil se på i det arbeidet jeg ønsker å sette i gang nå.

Som representanten sier, har Norge vært tungt involvert der i mange tiår, inkludert i de årene Nikolai Astrup hadde min posisjon. Som han vet veldig godt, er det alltid risiko knyttet til enhver form for bistand og enhver form for forsøk på bidrag til samfunnsendring. Det er en risiko som vi med åpne øyne er villig til å ta, fordi gevinsten er så stor når vi faktisk lykkes. La meg ta et eksempel på samfunnsendring hvor vi har lyktes – og jeg vet at representanten Nikolai Astrup er helt enig i at dette har vært et viktig mål for Norge – og det er arbeidet med avskoging, hvor vi har sett formidable resultater. Der har bistandspengene vært viktig, i vår støtte til arbeidet med avskoging i Brasil, Indonesia og Den demokratiske republikken Kongo, men pengene har ikke vært det viktigste. Pengene har vært et verktøy, også for å få til politiske endringer. Bistand i seg selv kan ikke gi samfunnsendringer. Samfunnsendringer kommer av situasjonen, av valg man tar internt i landet, men bistand kan være ett av flere verktøy som vi kan bruke for å oppnå de resultatene.

Det bør stilles krav til hver eneste krone vi bruker av fellesskapets ressurser til bistand og utvikling, på lik linje med resten av budsjettet vårt. Jeg vil likevel si at det er ikke er noen kroner vi får så mye igjen for som det vi får til bistand. Som nevnt i stad: For relativt små summer klarer vi å møte behovene til millioner av mennesker der ute. Jeg vet at de norske organisasjonene er veldig effektive, de snur hver eneste krone de får fra fellesskapet – fra Stortinget, som bevilger dem hvert eneste år – de går til aktiviteter der ute. Så er disse organisasjonene heldigvis også flinke til å samle inn penger fra private, fra medlemmene sine. Å ha en buffer for trangere tider, for store humanitære katastrofer, kan være lurt, men det må organisasjonene svare på.

Jeg mener at vi som er for et høyt bistandsnivå og mener at Norge skal bruke en krone av hver hundrelapp vi tjener, til bekjempelse av fattigdom, for likestilling, mot klimaendringer og for fred og stabilitet, skal være de mest kritiske til hvordan pengene brukes. Derfor ønsker jeg som sagt å ha en mye mer kritisk debatt om dette og en kritisk gjennomgang. Det er ting vi kan kutte ut på norsk side, der vi heller skal bruke pengene på en annen måte. Men det er jo ikke det Fremskrittspartiet er opptatt av. Fremskrittspartiet er for kutt, uansett hvordan spørsmålet stilles. Som sagt er det nå spørsmål om Syria, et av de landene som har hatt flest flyktninger til Europa. Det er håp om at Syria kan bli et bedre land, og at mange av de flyktningene som ikke har fått sin status avklart, kan returnere. Der foreslår Fremskrittspartiet å kutte alle pengene – hver eneste krone Norge skal bruke i Syria. Så kan vi jo spørre oss selv om vi tror at det fører til flere eller færre flyktninger til Europa om Fremskrittspartiet får politikken sin gjennomført. Jeg tror svaret her er ganske åpenbart.

Jeg er helt enig i at for mye av debatten bare handler om hvor mye penger vi skal bruke. Det gjelder dem som sier at svaret er mer penger uansett, og det gjelder Fremskrittspartiet, som sier at uansett spørsmål er svaret at penger skal kuttes. Det er jo ingen som er mer monomant opptatt av prosenter og kroner enn det Fremskrittspartiet er, som har foreslått å kutte pengene – over 90 pst. av pengene – som går til Nord-Afrika og Midtøsten, som et eksempel. Jeg er veldig opptatt av at fellesskapet skal ha tilgjengelighet og vite hva pengene går til, hva vi får av resultater, og hva vi ikke får av det. Jeg har store ambisjoner for det arbeidet. Som sagt jobber vi med en stortingsmelding, men før den tid har jeg store ambisjoner om å få på plass bedre systemer. Resultatportalen det ble vist til, ble lansert i 2020. Da den daværende regjeringen gikk ut i 2021, viste den seg å ha veldig få resultater på det tidspunktet, noe som gjorde at min forgjenger valgte å ikke gå videre med prosjektet, men jeg mener vi må finne måter å få fram resultatene på på en bedre måte enn i dag.

Det skal vi, og den riksrevisjonsrapporten har vi gått igjennom veldig grundig. Mange av de forslagene er allerede fullstendig ivaretatt, og andre er vi i gang med. Jeg vil allikevel si at klima er den største trusselen som er i vår tid. Det gjelder både å unngå katastrofale klimaendringer og at vi gjør det vi kan bøte på, for at vi ikke får enorme humanitære lidelser på grunn av klimaendringene. Derfor er tross alt noe av det mest viktige vi kan gjøre, å gjøre verdens fattigste og mest sårbare land, de landene som har minst skyld i klimaendringene, bedre rustet for de klimaendringene som er der allerede – i form av tørke, floder, tyfoner og alt annet som klimaendringene bunner ut i. Det kommer vi i denne regjeringen til å fortsette å gjøre, og vi arbeider nå med et nytt mål for klimafinansiering, som jeg ser fram til å diskutere med Stortinget.

Jeg vet jo at Fremskrittspartiet ønsker å redusere bistanden dramatisk. Så vidt jeg har fått med meg, er det ikke først og fremst til de landene som representanten nå snakker om. Blant annet har det vært foreslått å kutte alle pengene til Midtøsten og Nord-Afrika, til mange av verdens fattigste og mest utsatte land, land i krig og konflikt. Det vil føre til mer ustabilitet der, og flere flyktninger vil komme vår vei. Fremskrittspartiet har foreslått å kutte 95 pst. til Afghanistan, et land som er på randen av hungersnød – og igjen: Det er jo ikke til afghanske myndigheter, det er til sivilsamfunn, FN-organisasjoner på bakken. Når det gjelder mellominntektsland, synes jeg det er et godt spørsmål om vi skal fortsette på den måten som vi har gjort. Det er noe av det jeg kommer til å se på, for jeg mener at de store kuttene som har vært, bl.a. fra amerikanerne, men også fra mange andre europeiske land, har gjort verden mer utrygg. Det har ført til flere flyktninger og flere humanitære katastrofer. Da må også vi se på hvordan vi kan få mest mulig ut av hver eneste krone, og det er som sagt det initiativet jeg nå har tatt i form av den stortingsmeldingen som vi arbeider med.

Når det gjelder støtten til IPI, ble den, som Gulati vet godt, stoppet i 2019. Jeg tror det er all grunn til å se på hvordan den støtten ble brukt. Den var jo på sitt høyeste i de årene Børge Brende var utenriksminister og Siv Jensen var finansminister. Det blir bedt om en gransking av 2012–2018. Vel, flesteparten av de årene var på Fremskrittspartiets vakt. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet er helt enig i at vi trenger en total gjennomgang av dette. Det er kommet mange spørsmål fra kontrollkomiteen som utenriksministeren er i full gang med å svare på. Mange svar kom i går kveld, og flere kommer. Jeg er helt enig i at denne saken fortjener det største alvor. Jeg håper også at vi unngår å bruke tiden på å slå hverandre i hodet med hvem som gjorde hva. Her er det viktigste å få fram hva som har skjedd. Det skylder vi ofrene for Epstein-avsløringene. Så skylder vi fellesskapet at man skal vite at vi gjør det vi kan, og at vi skal ta lærdom av feil vi har gjort i fortiden, for å unngå at de skal kunne skje igjen.

I dag er det et stort oppslag i Finansavisen om bruk av konsulenter. Bruk av konsulenter er jo ikke i seg selv et problem. Av og til kan det være billigere med konsulenter enn å ha tjenestene internt i eget hus. Veldig mange av de tjenestene som har kommet fram i Finansavisen, ligger mange år tilbake i tid. Det ble også brukt som eksempel her programmet i Somalia. Vel, det var kontrakter som ble inngått mens Siv Jensen var finansminister. Jeg synes likevel dette er et godt spørsmål. De profittene vi har sett for noen av disse konsulentene, mener jeg det er all grunn til å sette spørsmålstegn ved. Derfor har vi sagt at vi kommer til å ta opp med Verdensbanken det konsulentoppdraget de har for oss. Når vi nå går gjennom stortingsmeldingen, der vi skal ha en totalgjennomgang av norsk bistands- og utviklingspolitikk, skal vi gjøre det som Fremskrittspartiet ikke gjorde på sin vakt, nemlig å se oss selv i speilet og se på hvordan vi kan gjøre ting bedre. Nå skal vi ha en total gjennomgang, og da kommer bruken av konsulenttjenester til å være noe av det jeg ønsker å se på.

Epstein-avsløringene har rystet oss alle sammen. Det er helt forferdelig å lese hvordan en liten gruppe – noen av de rikeste og mest innflytelsesrike menneskene i verden – har stilt seg over loven. Det er noe jeg er glad for at kommer fram. Først og fremst er vi opprørt på vegne av ofrene. Vi er opprørt over hva slags kontakter som har vært, også her hjemme i Norge. Derfor er det så bra og så riktig at dette nå kommer fram, og at alle spørsmål skal svares på. I går kveld ble det sendt over en rekke svar fra Utenriksdepartementet til kontrollkomiteen. Det er bra at kontrollkomiteen ser på saken, og det er veldig bra at Stortinget kommer til å samle seg om en ekstern gransking av hva som har skjedd. Jeg blir likevel ikke veldig imponert over at Fremskrittspartiet bare tar til sitt standardsvar, at man må kutte i bistanden. For meg er det nesten fascinerende at svaret på at noen av verdens rikeste mennesker har stilt seg over loven, skal være å kutte til verdens aller fattigste. Jeg er helt uenig i at bistand ikke har vist resultater. Det har gitt helt fantastiske resultater. Siden 1989 er det 34 land som har blitt for rike for bistand, 27 land har gått fra lav- til mellominntektsland. Gjennom det vi har gjort med vaksinering av verdens barn, har vi sørget for at barnedødeligheten for dem under 5 år har blitt redusert med 10 pst. Vi vet at det er 20 millioner liv som i dag leves fordi de har fått vaksiner gjennom GAVI. Det vi gjør med Verdens matvareprogram, vår støtte der, har gitt nødhjelp til over 120 millioner mennesker. Jeg tror likevel at vi kan gjøre ting bedre, at vi kan gjøre ting smartere, og at vi kan gjøre ting mer effektivt. Derfor har jeg satt i gang en totalgjennomgang av norsk bistand for å se på hvordan utviklingspolitikken skal være tilpasset en ny tid – en ny tid hvor det er så store kutt som gjør verden mer utrygg. Hvilke svar skal vi gi? Derfor ser jeg fram til å legge fram den første stortingsmeldingen om utviklings- og bistandspolitikk på mer enn ti år. Jeg gleder meg også til å diskutere den med partiene her på Stortinget.

Jeg har aldri sagt at det har vært uaktuelt å lage en stortingsmelding om utvikling. Det jeg vel sa, var at jeg ikke trodde vi ville gjøre det før valget, da jeg fikk det spørsmålet i juli. Som representanten Abid Raja er kjent med, tar en stortingsmelding noe mer enn et par uker å skrive. Jeg helt enig i at det er behov for en ny politikk. Det er så store endringer på bakken, og det er så store endringer i maktforholdene mellom land. Derfor har jeg brukt høsten på å ta initiativ til debattmøter om dette. Jeg har møtt alle sivilsamfunnsorganisasjonene og utfordret dem. De må også tenke nytt. Alle som er opptatt av utviklingspolitikk, må tenke nytt, og jeg mener debatten vi har hatt så langt, er litt gjenkjennelig, hvor man hakker på enkeltposter i stedet for å se det som er det store bildet. Jeg har hatt flere allmøter om dette i UD, og vi kommer til å legge fram en ny politikk på dette veldig viktige området. Jeg håper vi både kan få til mer politisk debatt om alle områdene hvor vi er enige, og også få til mer politiske konfrontasjoner. Jeg tror bistandsdebatten har lidd litt under at alle som er opptatt av dette, har en solidaritet overfor hverandres saker og andres spørsmål. Jeg mener vi trenger en mer kritisk debatt om disse spørsmålene, og jeg håper vi kan få til mer av det i denne salen.

Jeg er ikke uenig i at det er ekstremt viktig å satse på utdanning. Utdanning er ofte en nøkkelfaktor i nær sagt alle land. Det er det i Norge, og det er det i alle andre land. Derfor er det jo en stor satsing på utdanning i dette budsjettet, over 2 mrd. kr fra det norske fellesskapet til arbeidet med utdanning i andre deler av verden. Så er det helt riktig at vi må gjøre noen tøffe prioriteringer, også innenfor et solid bistandsbudsjett. Jeg mener som sagt spørsmålet vi bør stille oss her, er: Hvor mener vi at Norge trengs mest? Arbeidet for likestilling og kvinners rett til å bestemme over egen kropp er det som blir aller hardest rammet av høyresidens dramatiske budsjettkutt, ikke minst hos Kristelig Folkepartis partifeller i Sverige, som gjør ekstremt store bistandskutt i sine budsjetter. Derfor har vi sagt at det er en veldig viktig prioritet. Det betyr ikke at andre områder ikke er viktige. Det blir som sagt håpløst å debattere hva som er viktigst. Vi må tenke: Hvor tror vi at Norge kan utgjøre en størst mulig forskjell?

Det å ta noe ut av budsjettet vil i og for seg ikke løse noe som helst, for pengene må jo betales, så om det er et argument for å øke bistandsbudsjettet ytterligere, kan vi diskutere. Det blir bare en budsjetteknisk øvelse. Så mener jeg at disse rangeringene om fattigdomsbekjempelse versus andre formål er blitt veldig mye vanskeligere. Støtte til sivilsamfunn er også kamp mot fattigdom. Ukraina og Palestina er to som står som mellominntektsland på de internasjonale listene. Jeg tror vi nå bruker 1 mrd. kr mer på Palestina i Gaza og på Vestbredden. Så tror jeg veldig mange vil tenke at det er å gi støtte til mange av de aller fattigste menneskene på kloden, selv om det ikke går som fattigdomsbekjempelse i disse rangeringene. I krig og konflikt og forsvinner litt av poenget med måten å ha disse rangeringene på. Det samme gjelder Ukraina – der er det over 12 millioner mennesker som er helt avhengige av hjelp for å overleve. De går en kald vinter i møte, og jeg mener at det er en riktig prioritering at vi nå øket liste-to-posten.

Det er jeg helt sikker på at vi skal ha veldig gode samtaler om, bl.a. med Senterpartiet og de andre rød-grønne partiene i Stortinget. Dette blir jo et budsjett som vi til sjuende og sist skal stå sammen om. Jeg vil si at jeg er åpen for å gjøre større endringer på budsjettet. Bistandsbudsjettene går jo ofte litt opp og litt ned på de forskjellige postene. Nå er verden der ute totalt forandret. Finansieringsbildet er forandret, og hva som er behovene, er totalt forandret, så jeg mener at vi bør ha en diskusjon med partiene – vi som skal samarbeide, men også i stort – om hva som er de riktige prioriteringene. Det som blir en helt håpløs diskusjon da, er å diskutere hva som er viktigst, for alt er viktig. Det jeg tror vi bør diskutere, er hvor vi tror Norge kan gjøre en størst mulig forskjell. Skal vi være på så mange områder som det vi er i dag? Skal vi være i så mange land? Jeg mener det er viktige diskusjoner, og jeg ser fram til å diskutere dette, spesielt med de andre rød-grønne partiene.

Det er igjen et veldig godt spørsmål. Norge skal virkelig gjøre det vi kan for å få slutt på lidelsene. Norge har engasjert seg i Sudans folk gjennom mange tiår. Det gjør at vi har veldig mange som kan veldig mye om Sudan, veldig dyktige diplomater, et veldig aktivt sivilsamfunn her hjemme i Norge som virkelig er blant de store på bakken, og mange politikere som har politiske kontakter. Statssekretær i Utenriksdepartementet Andreas Kravik var i Port Sudan nå i november/desember for å få på plass politiske møter der. Så vi skal fortsette å gjøre det vi kan, med å ha både politisk kontakt og kontakt med grasrota. De som jo er heltene i historien i Sudan, er det sudanske folket, som til tross for de aller mørkeste timer og dager i Sudans historie klarer å bruke de små ressursene de har, til å ta vare på hverandre. Jeg vet at utenrikskomiteen – og jeg har selv også gjort det – møtte de som vant Raftoprisen i år. De er sånne nabolagsaktivister som gjennom WhatsApp klarer å formidle den lille bistanden de tross alt har i Sudan.

Det var veldig mange gode poenger på ett minutt. Jeg er helt enig: Solidaritet handler også om egeninteresse. Jeg tror det er mange partier på høyresiden som ikke har forstått hva vi legger i ordet solidaritet. Det handler om at det som er bra for andre, også er bra for en selv. Det gjelder her hjemme i Norge, og det gjelder ute i verden. Derfor er kampen mot forskjeller en hovedprioritet. Det er veldig bra at Sudan kommer på dagsordenen her i denne budsjettdebatten. Sudan er den verste krisen verden står i. Det er ingen steder på kloden hvor det er verre å oppholde seg akkurat nå, enn i Sudan. Vi trenger en våpenhvile, vi trenger humanitær tilgang, og vi trenger å få starten på en politisk prosess som skal gi fred. Her må alle gjøre det de kan for å legge press på dem de har best kontakt med. Emiratene spiller selvfølgelig en veldig viktig rolle. Jeg var i emiratene tidligere, i november. Jeg tok dette opp med dem. Som kjent nekter de enhver form for aktivitet opp mot RSF. Dette er et veldig viktig budskap, for her må alle gjøre det de kan for å få slutt på lidelsene.

Vi følger opp Stortingets føringer, og det blir som sagt bevilget penger allerede på mandag. Det må jo være bra at pengene kommer på mandag og ikke i løpet av neste år. Det viktigste er jo at pengene kommer så raskt som mulig. Dette er et budsjett som – helt riktig – har blitt forhandlet fram her i Stortinget, med Arbeiderpartiets 53 representanter, som kommer til å stille seg fullt og helt bak det. Så skal vi jobbe videre med å få på plass nye målsettinger for klimafinansiering. Der er vi også i god kontakt med våre budsjettpartnere på Stortinget og kommer til å legge fram det for Stortinget så raskt som mulig.

Jeg er helt uenig i at det ikke er klare prioriteringer i dette budsjettet, for det er det. Ukraina er en veldig tydelig prioritering. Midtøsten er en tydelig prioritering. Likestilling er det samme. Klima er også veldig viktig for denne regjeringen, og det vi skal gjøre, er å følge opp det som Stortinget har vedtatt, nemlig å komme med et nytt klimafinansieringsmål. Det vil nå også bli en økning på 2 mrd. kr i klimainvesteringsfondet, som blir bevilget allerede neste uke. Så her bevilges det store kroner allerede før de ansatte i Norad får feiret nyttår.

Veldig mange land har ikke tollbarrierer mot Norge. Det er ikke toll som er problemet når det gjelder for lite private investeringer. Det er andre spørsmål som er den store utfordringen. Det er mer risikabelt å investere i en del land i det globale sør. Der det finnes tollbarrierer, ser vi på det. Nå har jo Mercosur-avtalen kommet på plass. Det er et godt eksempel på at vi øker frihandelen med en del land i det globale sør. Dette er ikke fattige land, men det er land som er mellominntektsland. Dette mener jeg er et godt tiltak, og det er noe som applauderes av våre venner og kollegaer i Latin-Amerika.

Det er et veldig godt spørsmål. Her er vi helt enig: Handel og private investeringer er hovedsvaret for å møte FNs bærekraftsmål. Vi trenger mer handel og flere private investeringer i utviklingsland. Norfund er, som representanten helt sikkert er godt kjent med, det aller viktigste verktøyet vi har fra myndighetenes side. I tillegg gjør jeg det jeg kan for å oppfordre næringslivet til å tørre mer og engasjere seg mer. Jeg ønsker at norsk næringsliv skal engasjere seg mer i utviklingspolitikk, ikke som veldedighet eller som noe man skal gjøre på siden, men fordi det også skal være god business. I dag tror jeg alle mener at næringspolitikken henger veldig nøye sammen med sikkerhetspolitikken. Det samme vil jeg si gjelder i utviklingspolitikken. Det ligger enorme muligheter i dette. I slutten av dette århundret kommer 40 pst. av verdens befolkning til å bo i Afrika. Det går nå noen løp for næringslivet, og dersom vi ikke kaster oss på dem, vil norsk næringsliv bli tapende. Så jeg oppfordrer næringslivet til å engasjere seg mer i dette spørsmålet.

Vi legger veldig snart bak oss det som trolig har vært det mest dramatiske året for bistand, utvikling og humanitær innsats noensinne. Vi står i en økonomisk krise, med store bistandskutt fra USA, som er det mest kjente eksemplet, men også fra veldig mange andre europeiske land – Sverige, Storbritannia, Tyskland, Nederland, nær sagt alle landene rundt oss. Vi står også i en politisk krise, med veldig klare angrep på internasjonalt samarbeid, på en regelstyrt verden og på mange av de områdene som har vært aller viktigst for oss: menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Aller verst er det at vi står i en krise på bakken, med flere mennesker på flukt og i nød. Det er krig på alle verdens kontinenter, og vi har for første gang hungersnød to steder på kloden samtidig. Vi ser hvordan humanitær tilgang brukes som et våpen i krig. Spesielt har vi sett dette i Sudan og i Gaza. Summen av alt dette gjør verden og derfor også Norge mindre trygt. Arbeiderparti-regjeringen og Norge er en motstemme mot alt dette. Vi fører en aktiv og solidarisk utviklingspolitikk. Vi viderefører et høyt bistandsbudsjett og er nå det eneste vestlige landet som når målet om å gi 1 pst. av inntektene våre til bistand. Vi satser på humanitært diplomati for å hindre at lidelse skal skje, og for å få slutt på lidelse når det er for sent. Vi gjør det vi kan for å stå opp for en regelstyrt verden, med FN-pakten og folkeretten som grunnlaget for vår trygghet og vår frihet. Jeg er veldig glad for at vi får støtte til dette i Stortinget, og jeg vil bruke denne anledningen til å takke våre budsjettpartnere i Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for et veldig godt og solidarisk bistands- og utviklingsbudsjett for 2026 og – dette er egentlig enda viktigere – for at vi i all hovedsak deler syn på hva god utviklingspolitikk er, for utviklingspolitikk handler om veldig mye mer enn bistand. Dette står i skarp kontrast til hva som hadde vært utfallet dersom det hadde vært et regjeringsskifte i Norge denne høsten. Det ledende opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, har foreslått at Norge over natten skal kutte 16 mrd. kr i bistandsbudsjettet. I utviklingspolitikken er det virkelig store skiller mellom blokkene – mellom oss som står opp for internasjonal solidaritet og en regelstyrt verden, oss som er ledende i den politiske og humanitære støtten til Palestina, og som står opp mot tilbakeslag mot likestilling og menneskerettigheter, og alternativet, som vil gjennomføre enorme bistandskutt, som mener vi engasjerer oss for mye for palestinernes sak og for å få stoppet krigen i Sudan, og som vil strupe FN som organisasjon og fjerne nær sagt all støtte i arbeidet for likestilling og menneskerettigheter. Alt det som Fremskrittspartiet står for i denne saken, er helt legitime standpunkter, men det hadde rammet millioner av mennesker på dagen, og det hadde heller ikke vært bra for Norge og vår sikkerhet. Jeg er glad for at det rød-grønne flertallet i dag vedtar et godt budsjett for 2026. Selv med et solid bistandsbudsjett må vi gjøre tøffe prioriteringer. Vi prioriterer sivil og humanitær støtte til Ukraina. Det er en krig midt på vårt eget kontinent, med enorme menneskelige lidelser. Her er jeg utrolig glad for at vi tverrpolitisk i Stortinget – fra høyre til venstre – står samlet. Det har en enorm verdi og er noe som vi alle har et ansvar for å ta med oss i fortsettelsen. Noe av det andre vi har prioritert, er støtte til Midtøsten, en region vi har engasjert oss for gjennom mange tiår, og som nå står i brann. Vi øker støtten til arbeidet for likestilling, for dette er det området som rammes aller hardest av kuttene til Trump og den europeiske høyresiden. Vi øker også støtten til kampen mot forskjeller, for vi vet fra vår egen historie hvor viktig kampen mot forskjeller er for utvikling. Som jeg startet med å si det, står utviklingspolitikken i veldig mange kriser. Vår jobb er å møte dem. Det gjør vi bl.a. gjennom dette budsjettet og med en aktiv politikk tilpasset en veldig dramatisk verden. Jeg håper vi kan ha mange diskusjoner med partiene på Stortinget om hva som skal være våre svar, både i alle de sakene hvor vi er enige, og der det vil være politiske skiller mellom blokkene.