OverStortinget

Jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si når jeg får ordet for tredje gang, men jeg tenkte jeg skulle oppsummere litt av hovedpoengene mine fra hovedinnlegget. Krigen tok slutt for 15 år siden. Siden har man avdekket levninger i Chemmani, altså et område i Jaffna, hvor veldig mange mennesker forsvant hyppig under krigen, og hvor ingen fikk svar når det skjedde. I forrige måned kom FNs høykommissær for menneskerettigheter, som hadde møtt familiene til de savnede, og sa hvor mange ubesvarte spørsmål som fortsatt gjensto, og hvor mange som var bekymret for sin framtid. I 2019 skjedde det et terrorangrep målrettet mot kirker som man mistenkeliggjorde tamilene på Sri Lanka for, men som man nå har arrestert en etterretningssjef – tidligere etterretningssjef, riktig nok – fra den srilankiske regjeringen for. Daglig forsvinner elementer fra områder som skal vise historien til de områdene, noe som sletter historie og arv og gjør at veldig mange ikke lenger kan peke og si: Her er jeg fra, her er mine forfedre fra. Man sletter en historie. Jeg er veldig glad for at man i hvert fall fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet i denne sal er enige om at valget i fjor skapte håp. Det gjorde det, men poenget med interpellasjonen i dag er at samtlige i sivilsamfunnet melder tilbake at det håpet ikke er blitt materialisert. Det er det jeg ønsker å formidle fra talerstolen i dag – at vi følger med, vi ønsker å følge dette opp, og vi håper at det håpet blir materialisert i handling, og at den forsoningen faktisk skjer.