OverStortinget

Barndommen formes av den tiden den leves i, og i dag foregår store deler av den på skjerm. Der bygges vennskap, der deles hemmeligheter, der søkes bekreftelse og der formes identitet. Det er derfor det også kan være der presset er størst. Tenk på den jenta som sitter på rommet sitt en helt vanlig tirsdagskveld. Hun åpner telefonen, hun skroller det ene bildet etter det andre – kropper, filtre, perfekte liv, perfekte ansikter, perfekte folk med perfekte rutiner. Hun stopper opp ved et bilde, da får hun mer av det samme. Algoritmene lærer henne raskt å kjenne. Den serverer henne en strøm av innhold som forteller henne at hun ikke er pen nok, ikke tynn nok, ikke vellykket nok. Det gjentar seg dag etter dag. Tenk på den gutten som kjenner at han ikke helt finner plassen sin i samfunnet. Han leter etter svar, etter retning, etter mening. Det han får, er video etter video som forteller han at han ikke er mann nok, ikke sterk nok, ikke macho nok, at verden skylder han noe, at sinne er løsningen, og at dominans og hat ofte er svaret. Plattformene gir han mer av det som skaper reaksjon, mer av det som holder han i det rommet av hat. Tenk på den 14 år gamle gutten som får en melding på Snapchat, en invitasjon, en jobb, en rask vei til penger og status – rekruttering til kriminalitet forkledd som en forskrudd fellesskapsarena. Det er på disse plattformene barn og unge lever livet sitt. Disse utviklingstrekkene kjenner vi igjen fra politiet, fra skolen, fra forskningen, fra foreldre, fra barn og unge. Da kan ikke vi som lovgivere stå på sidelinjen. Derfor tar Arbeiderpartiet grep, fordi vi mener at barn og unge skal ha en særlig beskyttelse også i det digitale rom. Derfor har vi laget den første stortingsmeldingen om barn og unges digitale oppvekst. Derfor foreslår vi 15 års aldersgrense på sosiale medier. Det handler om å erkjenne at barn trenger tid til å utvikle dømmekraft, identitet og robusthet før de slippes løs i systemer som er designet for å fylle livet deres med innhold som gjør det veldig mye tråkigere. Regjeringen arbeider for fullt med å innføre EUs digitale regelverk i norsk rett, bl.a. The Digital Services Act og KI-forordningen. De vil bl.a. forby atferdsbasert markedsføring rettet mot barn og unge og slå ned på KI-generert seksuelt innhold. Jeg registrerer at representanten fra SV prøver å tegne et bilde i mediene av at SV har 100 pst. gjennomslagskraft i komiteen. Jeg vil anmode representanten om å lese innstillingen. Ellers vil jeg takke komiteen for det gode samarbeidet for å beskytte barn og unge mot tjenester som Grok. Vi innfører også forbud mot atferdsbasert markedsføring basert på sensitive personopplysninger. Dette er viktig. Barns psykiske helse, legning, sårbarheter eller livssituasjon skal ikke kunne brukes som målrettingsverktøy for kommersielle budskap. Mobilen er tatt ut av skolen, reglene er strammet inn. Det skal ikke lenger være mulig å ha med skoleenheter hjem uten at disse er godt beskyttet. Vi styrker også håndhevingen og gir Forbrukertilsynet bedre verktøy for å følge med på hva som faktisk skjer på plattformene. Vi ser på om skadelighetsbegrepet i lovverket må oppdateres for å møte nye former for digitalt innhold. Vi tar tak i spillmekanismer i barns dataspill som lootbokser og skinbetting fordi vi vet at det ikke alltid vil være klart skille for ungdom mellom det som er underholdning og det som er gambling. Vi styrker kunnskapen om spillproblematikk. Vi legger til rette for at skolehelsetjenesten og helsesykepleiere kan snakke med ungdom om digitale vaner på samme måte som de snakker med dem om kosthold, søvn og psykisk helse. Denne meldingen er en helhetlig tilnærming og strategi som skal gjøre noe med de utfordringene barn og unge møter gjennom regulering, forebygging, kompetanse og internasjonalt samarbeid. Denne debatten handler egentlig kort og greit om makt. Hvem som skal ha makten til å sette rammene for barns oppvekst? Vi mener at det skal være fellesskapet og foreldrene. Her går det også en tydelig politisk skillelinje. På den ene siden står vi som mener dette er et problem, og som ønsker å løse det, og på den andre siden står FrP, som ikke ønsker å gjøre noen verdens ting med det. De som betaler prisen for FrPs politikk, er den jenta som får en storm av kroppspress inn i feeden sin, den gutten som blir pushet enda lenger inn i ekstreme maskulinitetsidealer, og den 14 år gamle gutten som blir rekruttert til kriminalitet gjennom sosiale medier. Men FrP skal ha cred for én ting, de er konsekvente. De løper konsekvent ærendet til de store tekselskapene. De er prinsipielt konsekvente på at de ikke ønsker regulering. Til den faren og moren som lurer på hvorfor vi ikke kan bruke regelverket til å beskytte barna deres, er Arbeiderpartiets svar klart: Det skal vi gjøre. Det må vi gjøre. For barn og unges digitale virkelighet, digitale oppvekst, skal være like trygg som fotballbanen, fritidsklubben og skolen. Det er vårt svar. Jeg gleder meg til å høre Frps svar under denne debatten.