OverStortinget

Kunst- og kulturforståelsen i befolkningen er en livsnerve i fellesskapet vårt. Den gjennomsyrer alle samtaler mellom oss, interessene våre, referanserammene våre og hvordan vi tenker om verden rundt oss. Et sterkt, bredt og mangfoldig kulturliv er avgjørende for å opprettholde og utvikle befolkningens forhold til kunst og kultur, enten det er teater eller filmer vi ser på, at barna våre lærer seg tromme, gitar eller tuba på kulturskolen, eller det er hvilke sanger vi synger sammen i ulike høytider. Alt dette er grunnsteiner for en levende kulturarv. Derfor er jeg skeptisk til at Høyre nå ønsker å utarbeide en norsk kulturkanon. Sett i lys av Høyres faktiske politiske prioriteringer på kulturfeltet er det uunngåelig å tolke forslaget om kulturkanon som noe annet enn et skalkeskjul for en grov kuttpolitikk. Hvis Høyre virkelig setter den norske kulturarven høyt og ønsker å framstille dette gjennom representantforslaget, skulle man kanskje tro at partiet så styrken ved å styrke kulturfondet vårt. Norsk kulturfond er den største offentlige finansieringskilden for det frie og prosjektbaserte kunstner- og kulturlivet i Norge. Fondet gir en rekke tilskudd til organisasjoner og privatpersoner som skaper kunst- og kulturuttrykk innen alt fra litteratur til musikk, billedkunst, kunsthåndverk, scenekunst, kulturvern osv. Man skulle tro at Høyre ville at flere kunstnere skulle ha mulighet til å skape den viktige kunsten, som kanskje senere skulle skrives opp i en kulturkanon, gjennom å gi kunstnerne økonomisk trygghet og flere og større kunstnerstipender. Man skulle tro at Høyre ville styrke bibliotekene og landets museer eller gi mer midler til film. Men nei, alt dette velger Høyre å kutte drastisk i sitt alternative budsjett. Alt dette anser tydeligvis ikke Høyre som viktig nok for et bredt og levende kulturliv. Å foreslå å nedsette en kulturkanon er Høyres måte å avlede partiets velgere på, men den egentlige holdningen om norsk kulturutøvelse synes her. Kunsten og kulturen vår spiller en viktig både opplærende og deltakende rolle i samfunnet. Det kommer ut av tanken om en allmenndannelse. Her spiller både bibliotekene, kulturinstitusjonene og ikke minst skolene våre en viktig rolle som arenaer. De lærer oss det fellesskapet vi lever i. En mer praktisk skole vil gi barna grobunn til å skape og lære samtidig – lære barna om kunst og gi dem praktiske og kunstneriske ferdigheter i skolen. Hvis barna leser, synger og lager ting på sløyden, lærer de om kultur og kunst. Til slutt: Vi trenger også en god kommuneøkonomi, for mye av kulturen er i kommunene.