OverStortinget

I sin redegjørelse sa statsråden: «Den viktigste enkeltfaktoren for at ungene våre skal ha det trygt og godt i barnehagen, er de voksne som jobber der.» Jeg kunne ikke vært mer enig, selv om jeg helt konsekvent aldri omtaler ansatte som voksne. Det kan vi gjøre den dagen vi teller opp nok voksne i denne salen. Det er de ansatte på jobb som møter ungene om morgenen, som følger dem gjennom dagen, men også gjennom de mest normative årene i livet deres. Jeg har i mine år i barnehagen lært utallige unger å gå, holde i en gaffel og å spørre istedenfor å slå hvis man vil ha en bøtte. Ansatte trøster, veileder, leker, tester, snakker med foreldre, følger opp planer og rapporterer til både eksterne og interne samarbeidspartnere. Problemet er at det er for få. Problemet er at bemanningen er for lav. Bemanningskrisen i norske barnehager er ingen nyhet. Den er varslet og diskutert både i den offentlige debatten, på landets pauserom, i garderober ved henting – når man nok en gang unnskylder hvorfor det ikke ble aketur, eller hvorfor det er så mange vikarer på avdelingen – og også her i denne salen. Derfor var det en stor seier for ungene, for de ansatte og for samfunnet da vi ble enige om en stor økning til toppet bemanning. I dag er en gledens dag, ikke bare fordi stortingsbygget er 160 år, men også fordi det er mulig å søke på de toppede bemanningsmidlene. Økt bemanning er bra for ungene våre. Økt bemanning er økt trivsel, kvalitet og fører til lavere belastning for de ansatte. Nok en gang diskuterer vi pensjon i de private barnehagene og det til tross for en historisk lang forhandling i sist stortingsperiode. Jeg satt i de forhandlingene inntil dagen før resten ble enig. Det synes jeg alltid er et artig poeng. Da Rødt gikk ut, var resten ferdig. De øvrige partiene ble enig, med unntak av SV, FrP og Rødt, men den sjablongordningen vi var mot, har vist seg ikke å fungere. Som statsråden sa: Noen får for mye, andre får for lite. Vi ser at det særlig rammer de små ideelle barnehagene, de som sørger for mangfoldet blant de private barnehagene. En av disse er Hagebyen barnehage i Trondheim, som vurderer å legge ned. Det er en liten, familiedrevet barnehage i Trondheim. Det er plass til 17 unger i alderen 0–6 år. Den er kanskje ikke utrolig viktig i det store bildet, men utrolig viktig i hverdagen til disse 17 barna og for de 4 ansatte. Det er veldig ofte sånn at politikken som skal tøyle de store kommersielle barnehagekonsernene, ender opp med å ramme de ideelle aktørene, og det må vi gjøre noe med. Rødt er for at ansatte skal behandles skikkelig. Vi er for at ansatte skal ha gode lønns- og arbeidsvilkår. Rødt er alltid for at arbeidsfolk skal få pensjon, krone for krone. Kostnadsdekning av pensjon ville sikret at man fikk dekket utgiftene til pensjon, og at midler gikk til det – pensjon – og ikke til drift, eller i tilfellet kommersielle barnehager: til drift og utbytte. Til de partiene som har vært oppe på talerstolen og vist en rørende omsorg for de private barnehagene, er min oppfordring å ta problemet på alvor: Sikre trygg drift i sektoren gjennom å fjerne tilgangen til å ta ut profitt og innføre en pensjonsordning som sikrer de ansatte. Det er kostnadsdekning.