OverStortinget

Hva binder en nasjon sammen? Norge er blitt landet vi kjenner i dag, fordi vi gjennom generasjon etter generasjon har tatt noen grunnleggende valg. I motsetning til mange andre har vi valgt at ungene våre skal gå i en norsk fellesskole der vi uansett bakgrunn, uansett tro, uansett interesser og uansett størrelsen på lommeboken til foreldrene våre møter hverandre i det samme klasserommet. Der møter vi noen felles verdier, noen felles referanser og noen felles rammer i opplæringen. Der følger elevene de samme læreplanene, utviklet for norske forhold. En sterk fellesskole har alltid – alltid – vært grunnlaget for den norske tilliten vi snakker så mye om i denne salen. Denne debatten handler om IB-opplæringen. Det er et opplegg som styres av International Baccalaureate Organization, en internasjonal privat organisasjon med hovedkontor i Sveits. Den har egne læreplaner. Den har en egen fagsammensetning. Den foregår på engelsk, ikke på norsk. Norske myndigheter har ingenting de skal ha sagt på innholdet i IB-opplæringen. La det være klinkende klart: Jeg er ikke imot IB-opplæring generelt. På videregående skoler hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det er fullt mulig å drive private barne- og ungdomsskoler i Norge som følger IBs læreplaner i dag. Men det vi snakker om nå, er å endre den norske opplæringsloven for å tillate egne IB-tilbud innenfor den offentlige grunnskolen over hele landet. La det ikke være noen tvil: Dette vil utvanne den norske fellesskolen. Denne debatten har i stor grad handlet om hvorvidt vi skal videreføre ett konkret forsøk i Oslo kommune. Det vi burde snakke om, er de prinsipielle spørsmålene om hva vi egentlig åpner opp for med dette forslaget. La det være sagt at forsøket har vist flere positive sider, men også utfordringer. Det har vært vanskelig å få IB-elevene til å sosialisere med andre elever, det har vært vanskelig å nå ut til en bred samfunnsgruppe, og det har vært utfordrende å skaffe nødvendige verktøy, til f.eks. individuell tilrettelegging, fordi de ikke finnes på engelsk. Mitt spørsmål er derfor: Vil vi ha «en skole i skolen», med elever som mangler referansene og fellesnevnerne det norske læreplanverket skal sikre? Ønsker vi at kommuner bruker ekstra store ressurser på noen få elever, typisk fra ressurssterke familier? Mitt svar er nei. Og alle her i salen vet at når et tilbud først er på plass, er det vanskelig å ta det bort. Jeg ser med bekymring på det komiteen nå foreslår å pålegge regjeringen. En nasjon bindes sammen når vi opplever at det er mer som forener oss enn som splitter oss. Generasjon etter generasjon har tatt sine valg på vegne av den norske fellesskolen. Nå er det dette Stortingets tur.