Her må vi gjøre et viktig arbeid, og det ble også løftet i stortingsmeldingen En mer praktisk skole. Stortinget har åpnet veldig graden av handlingsrom i kommunene ved å øke det opp til 10 pst. – det er flere hundre timer i et barns liv – som skolene, kommunen, kan disponere fritt innenfor dagens fag- og timefordeling. Vi peker i meldingen nettopp på at skolene bør prioritere de praktiske fagene og fysisk aktivitet, og vi ser, som sagt, at mange kommuner nå begynner å gjøre dette. Men når det gjelder framover å få gode strukturer for dette, og at det ikke blir tilfeldig ut fra hvilken skole en går på og hvilken kommune en bor i, må vi gjøre et arbeid framover. Det kommer mer og mer forskning inn som viser oss tydelig at for å få bedre læringsresultater bør man faktisk være i fysisk aktivitet.

Det er jo det arbeidet som nå er i gang i direktoratet, å utrede ulike modeller for å få dette til på en god måte. Vi ser heldigvis at veldig mange skoler rundt omkring i hele landet setter dette på dagsordenen og gjør tydelige endringer i sin skolehverdag for å løfte og prioritere leken, og at mange rapporterer at de har svært gode resultater knyttet til dette. De opplever økt grad av konsentrasjon og læringsro når elevene skal sitte med de såkalt tunge, tradisjonelle, teoretiske fagene, så det er vinn-vinn. Men vi må komme tilbake igjen til dette og møtes i en dialog med alle partiene på Stortinget om hvordan vi skal rigge dette på best mulig måte. Jeg mener målet vårt er tydelig: å få til mer lek, mer fysisk aktivitet og styrke de sosiale og funksjonelle ferdighetene for ungene våre.

Jeg er helt enig i alt det som representanten nå sa i sin replikk. Det er ekstremt viktig med frilek. Jeg var og besøkte skolene i Tønsberg for noen måneder siden, og hvor de nettopp påpekte dette. Forskning viser til og med at det at guttene får lov å lekeslåss, kan redusere sannsynligheten for at de blir voldelige som voksne menn. Så det å få lov til å leke fritt er viktig, men også å ha trygge voksne rundt som noen ganger kan gå inn og veilede. Det en ser i leken noen ganger, er at det av og til kan bli slik at det er de sterkeste som klarer seg best og fort finner fellesskapene, mens noen faller litt utenfor, så noen trenger mer støtte og veiledning av lærere for å komme inn i leken enn f.eks. andre. Jeg tror veldig på den balansen, at det ikke er enten frilek eller lærerstyrt lek, men at en kan klare å kombinere og få til det beste. Vi trenger begge deler i skolen.

Hvis målet ikke var flere timer, hvorfor gikk representanten ut og sa nettopp det, i juli 2025, at de skulle starte i 1. trinn med flere timer og trappe det gradvis opp? Det virker jo vitterlig som målet har vært flere timer. Det aller viktigste målet for Arbeiderpartiet, og derfor utreder vi nå ulike modeller knyttet til dette, er at ungene våre skal få det bedre på skolen enn de har hatt de senere årene. De skal tidlig i løpet møte en skole som i større grad er bygd på deres premisser, på deres utvikling. Da trenger vi i større grad å ta innover oss at leken er viktig, og at vi må satse enda mer på de grunnleggende ferdighetene og økt lærertetthet i nettopp de grunnleggende ferdighetene – for å få til kvalitet i undervisningen og bygge sterke, robuste unger for det videre utdanningsløpet og voksenløpet, for det er ikke godt nok i dag.

Det som er ekstremt viktig for meg, er at vi får mer tid med lærerne. For det vi ser, og som er en viktig del av planen for Norge, er viktigheten av å løfte smågruppeundervisning i norsk skole. Vi trenger å få flere kvalifiserte lærere tettere og tidligere på elevene våre, sånn at de faktisk lærer seg de grunnleggende ferdighetene de trenger videre i livet og i utdanningsløpet, som er å lese og regne og skrive skikkelig. Det kan de ikke i dag. Det må vi gjøre noe med, og derfor må vi bruke de timene vi har, på en langt bedre måte enn det vi gjør i dag. Svaret er ikke mer timer i skolen, sånn som representanten Mathilde Tybring-Gjedde tok til orde for 1. juli 2025 i sin egen facebookpost eller i avisen iTromsø 11. juli 2025. Det er i hvert fall helt klart en annen retning enn det Arbeiderparti-regjeringen ønsker. Vi har nå satt i gang et arbeid i Utdanningsdirektoratet for å sikre nettopp ulike modeller for å få til mer læring, og snu den negative læringsretningen og læringsresultatene vi har sett siden 2015.

Det aller viktigste for meg er at ungene våre lærer mer og lærer bedre, og det som er helt tydelig, er at vi etter de årene Høyre styrte, har sett fallende læringsresultater, fra 2015. Jeg mener at en stor del av grunnen til det nettopp er at vi har hatt en for stillesittende, for teoritung og for digitalisert skole. Vi ser bl.a. enkelte undersøkelser som viser at hvis vi kanskje hadde gjort skolehverdagen lettere for de yngste, bl.a. med noe forsinket skoledag, eller i hvert fall en annen måte å bygge skoleløpet på, hadde f.eks. andelen unger med ADHD blitt betydelig redusert. Vi mener derfor vi må ta grep for dette. Jeg har ikke konkludert i forhold til hvordan det endelig vil se ut, men jeg er veldig glad for at retningen det store flertallet i denne salen ønsker seg, er riktig: mer lek og mer aktivitet for å skape kapasiteten hos ungene til faktisk å lære bedre når de skal lære. For det er helt åpenbart at Høyre-skolen ikke har ført til bedre læringsresultater. Tvert imot: Det er flere som faller fra enn det det har vært før.

I motsetning til Høyre, som mener at det skal være flere skoletimer for de yngste – det var iallfall det som var budskapet for ti måneder siden – mener vi helt klart at de timene vi har i norsk skole i dag, må brukes på en bedre måte. Det må være mer knyttet til det vi faktisk vet i dag om elevenes forutsetninger for læring. Da vet vi at det å sitte stille og ha kun bokstavlæring i altfor lang tid nettopp kan hemme læring framfor å fremme læring. Vi vet at det å være i lek, være i fysisk aktivitet og trene på sosiale og emosjonelle ferdigheter tidlig i utdanningsløpet, gjør at elevene får kapasitet i hjernen til å ta til seg læring og bokstavinnlæring o.l. når de faktisk må det. Det ble i forrige måned sendt et oppdrag til Utdanningsdirektoratet nettopp om hvordan vi kan få til dette på en god måte. En av flere modeller vil være inndeling i et bredere og mer overordnet fagområde for disse trinnene, noe som har til hensikt å gi en mer helhetlig skolehverdag.

Våre barn og unge skal møte en skolehverdag med mer lek og varierte læringsformer. De første årene på skolen skal gi ungene rom til å leke og være i aktivitet. Ungene skal få være kreative og utfolde seg. De skal være i bevegelse i skolegården og i naturen. De skal bli kjent med andre og trygge på hverandre. Dette er viktig i opplæringen de første årene på skolen. Som flere av komiteens medlemmer bemerker, beskriver allerede dagens læreplanverk disse ambisjonene. Lokale skolemyndigheter har også et handlingsrom som mange bruker i dag. Allikevel mener jeg vi må gjøre justeringer for å sikre en praksisendring som er mer i tråd med det vi vet om barn og unges utvikling, behov og ikke minst forutsetninger for læring. Jeg mener opplæringen for de yngste elevene kan organiseres på en bedre måte. Arbeidet er regjeringen allerede i gang med, og mulige endringer er i emning. Utdanningsdirektoratet arbeider nå med alternative modeller til hvordan strukturen og innholdet i skolehverdagen på 1. og 2. trinn kan organiseres. Arbeiderparti-regjeringen vil at elevene skal få mer lek og fysisk aktivitet i skolen. Opplæringen skal prioritere det viktigste faginnholdet for aldersgruppen først, med særlig tett oppfølging av elevenes lese-, skrive- og regneferdigheter. Slik sørger vi for en best mulig overgang fra barnehage til skole samtidig som vi legger grunnlaget for utdanning og danning i årene som følger. Jeg deler forslagsstillernes og komiteens engasjement for at skolehverdagen til de yngste elevene må romme både lek og fysisk aktivitet. At denne ambisjonen synes å være tverrpolitisk, gjør det lettere med politisk samarbeid fremover om overordnede rammer for skolehverdagen for de yngste elevene. Når det kan være behov for større endringer, er det for regjeringen viktig at vi gjør helhetlige vurderinger og forankrer disse. Som omtalt i mitt skriftlige svar er regjeringen opptatt av en skolehverdag for de yngste elevene som i større grad er preget av lek, fysisk aktivitet og praktisk og variert undervisning. En slik skolehverdag samsvarer bedre med det vi i dag vet om barns utvikling, læring og behov, og gir også elevene en større mulighet til å konsentrere seg om å ha økt læringskapasitet i f.eks. lesing, skriving og regning. For å få til dette på en god måte mener jeg det er avgjørende at vi ser på helhet og sammenheng, slik at ikke enkeltreguleringer og enkelttiltak risikerer å skape motstridene prioriteringer i skolen. Jeg vil legge til at regjeringen i august mottar en NOU om framtidens fellesskole. Dette vil være et viktig bidrag til vurderingene som skal gjøres om hvordan vi best organiserer opplæringen for de yngste elevene våre.

Jeg er som sagt opptatt av at de tilsynsordningene vi har, utformes slik at det gir best mulig beskyttelse for elevene. Ikke minst er jeg opptatt av de erfaringene vi har fått med det som er blitt avdekket. Derfor må vi bruke den informasjonen til å passe på at det tilsynet vi har, utvikles og styrkes kontinuerlig. Som jeg var inne på i innlegget, er det de private internatskolene og deres eiere som har ansvaret. Verken tidligere tilsynspraksis eller det at deler av tilskuddet har vært brukt til internatdrift, etablerer noe rettslig ansvar i saken for statens del. Jeg har vært opptatt av å få kartlagt hva som har vært statens rolle i dette, og ut fra det er konklusjonen den som er tatt. Vi følger opp den dialogen vi har hatt med støttegruppen Sendt bort.

Jeg har vært opptatt av å få kartlagt hva som har vært statens rolle og få fakta på bordet. Det er bakgrunnen for de kartleggingene som er foretatt. Historiene som er avdekket, handler om barn av norske misjonærer i utlandet som gikk på privat internatskole i regi av misjonen. Forholdene ligger langt tilbake i tid. Rapporten «Hvordan går det med misjonsbarna i dag?», som ble lagt fram høsten 2025, viser tydelig at det er mange misjonsbarn som fortsatt bærer på alvorlige ettervirkninger, slik representanten beskriver i sitt oppfølgingsspørsmål. Jeg må si det gjør sterkt inntrykk. Som jeg var inne på, fant disse forholdene sted på internatene. Tilsynet skal sikre at barn og unge får oppfylt sine rettigheter og får den opplæringen de har krav på i et godt og trygt skolemiljø. Jeg er opptatt av at tilsynsordninger utformes sånn at vi gir best mulig beskyttelse for elevene, og at systemet hele tiden må utvikles og styrkes.

Historiene til misjonsbarna har gjort sterkt inntrykk. I februar 2024 tok jeg initiativ til å kartlegge om statlige myndigheter hadde ført tilsyn med Misjonssambandets internatskoler, og om skolene hadde mottatt statlig tilskudd. Jeg la fram resultatene av denne kartleggingen i et møte med støttegruppen Sendt bort i mars 2025. Kartleggingen avdekket ingen varsler eller annen informasjon som tydet på at staten kjente til de forholdene som senere har kommet fram. Etter ønske fra støttegruppen ble det også kartlagt hvilken rolle staten har hatt overfor andre misjonsdrevne internatskoler i utlandet. Funnene, som bekreftet resultatene fra den første kartleggingen, ble lagt fram høsten 2025. De gjennomførte kartleggingene har rettet seg mot skoledriften – ikke internatdriften. Dette er fordi internatene har vært et frivillig tilbud og ikke en del av den statlig godkjente skolevirksomheten. Skolene fikk tilskudd etter reglene i den privatskoleloven som gjaldt da de var godkjent. Kartleggingen viser at noen av skolene brukte deler av statstilskuddet til å dekke internatdrift. Siden 2007 har regelverket vært tydelig på at verken statstilskudd eller skolepenger kan brukes til å finansiere internat. Selv om skolene har vært offentlig godkjent og mottatt statlig tilskudd, vil jeg understreke at det er den enkelte skole og dens eiere som har vært ansvarlig for forholdene både ved skolene og ved de tidligere internatene. Jeg er kjent med at det er inngått handlingsplaner mellom støttegruppen Sendt bort og flere misjonsorganisasjoner, inkludert ordninger for individuell økonomisk oppreisning. Jeg vil berømme Sendt bort for arbeidet med å synliggjøre misjonsbarnas situasjon og bidra til at slike avtaler kom på plass. Misjonsorganisasjonene har beklaget og tatt ansvar. Jeg forventer at misjonsorganisasjonene fortsetter dialogen med Sendt bort og sikrer god oppfølging av tidligere misjonsbarn som har fått belastninger etter oppvekst på internatskoler i utlandet. Jeg forventer også at organisasjonene aktivt følger opp handlingsplanene og sørger for at tiltakene blir gjennomført, slik at tidligere misjonsbarn får et reelt og tilgjengelig tilbud om helsehjelp, oppreisning og anerkjennelse.

Digitaliseringen av skolen har gått for langt og for fort, uten god nok kontroll. Det rydder Arbeiderparti-regjeringen opp i. La meg være tydelig: Skolen skal ivareta barn og unges personvern og elevene skal også være trygge på skolens digitale enheter. Vi har over tid fått klare tilbakemeldinger fra foreldre, lærere og forskere om at ikke alt er slik vi ønsker – ikke i nærheten. Jeg er derfor glad for at Stortinget nå er samlet om å ta grep, og at et samlet storting går inn for å gjøre noe med konsekvensene av mange års ukritisk digitalisering i skolen. Som jeg har sagt i lengre tid, og som forslagsstillerne peker på, er det en sterk sammenheng mellom det digitale kommersielle trykket mot barn og brudd på grunnleggende personvernrettigheter. Derfor strammer vi nå inn på hvordan teknologi brukes i skolen. Jeg har allerede iverksatt mange tiltak som bidrar til å styrke personvernet til barn og elever, og til å hindre at de blir eksponert for uønsket innhold på nett på skolen og hjemme. Fra 1. august må skolene forholde seg til at vi i forskrift gjennom læreplanene innfører at skolene skal være særskilt varsomme med bruk av skjerm for alle første- til fjerdeklassinger. Den nyetablerte støttetjenesten for personvern, informasjonssikkerhet og universell utforming vil hjelpe skoleeierne med å gjøre gode valg for elevenes personvern. Jeg også har sendt brev til alle landets kommuner med tydelig beskjed om at de digitale enhetene i grunnskolen ikke skal sendes hjem med elevene dersom skolen ikke klarer å beskytte elevene mot skadelig innhold. Utdanningsdirektoratet har allerede veiledere, både om hvordan elevene skal beskyttes mot skadelig innhold på nett, og hvordan reklameforbudet i skolen skal overholdes. Direktoratet gir også veiledning til skolene om hvordan de kan overholde sine lovpålagte forpliktelser. I tillegg jobber direktoratet for fullt med å innføre sikker nettleser under eksamen, noe som innfases så raskt det er faglig og teknisk forsvarlig. Jeg er fullt enig i problembeskrivelsen, men jeg vil også peke på at det representantene foreslår som tiltak, ligger tett opp mot det vi allerede gjør. Reglene om trygt og godt skolemiljø, skal beskytte elevene mot skadelig innhold og gir elevene rett til et trygt og godt digitalt læringsmiljø – både på skolen og hjemme. Utdanningsdirektoratets veileder viser hvordan disse reglene kan overholdes konkret, men både regelverk og veiledning må hele tiden utvikles videre for å gjøre den digitale skolehverdagen trygg i en verden hvor de store tekgigantene får bestemme altfor mye. Arbeidet stopper ikke her. Digitaliseringen i skolen skal styres, ikke styre oss. Det er fellesskapet som setter rammene, og derfor er jeg glad for at det nå er stor støtte for dette arbeidet her i Stortinget.

Jeg har behov for rett og slett å sitere fra vedtaket om pensjon, for det virker å være litt utydelig for enkelte representanter i denne salen, så jeg vil være helt sikker på at det er tydelig. Jeg vil bare også understreke at dette arbeidet har pågått veldig lenge. Det begynte under Høyres tid. Nå er det sju statsråder som har hatt denne saken på sin post, så dette er ikke et lite arbeid. Jeg sa også at Solberg-regjeringen selv gjorde enkelte justeringer på dette med pensjon, for de så jo at dette ikke traff godt nok og derfor nedjusterte. Fra Innst. 510 L for 2024-2025 siterer jeg følgende: «Stortinget ber regjeringen innføre en ny søknadsordning for pensjonstilskudd for private barnehager. Søknadsordningen må være forutsigbar, med tydelig regelverk, ha et rimelig tak og være utformet slik at barnehagene får dekket dokumenterte pensjonskostnader. Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en konkretisering av modellen.»

Jeg var tydelig på at vi har fulgt opp avtalen mellom partiene på Stortinget. Alle endringene i barnehageloven Stortinget vedtok våren 2025, er allerede på plass, og det inkluderer også hovedlinjene knyttet til hvordan tilskuddet skal beregnes. Det er utrolig viktig, og jeg er stolt over det vi har fått til. Partiene har måttet gi og ta, det vet jeg – også mitt eget parti – men igjen vil jeg understreke at vi har klart å få til en mye bedre pensjonsordning enn det vi tidligere har hatt, og det er jeg glad for at også partene har applaudert.

Jeg skal svare på spørsmålet, men jeg vil først og fremst benytte anledningen til å skryte av det vi har fått til sammen med Senterpartiet da vi var sammen i regjering, også sammen med andre partier på Stortinget. Det er nettopp satset helt tydelig på bemanning. Det viser at vi vil noe med barnehagene våre, at vi vil gjøre barnehagene våre bedre. Det handler også om å gjøre noe med betaling og sikre deltakelse for flere unger, gjøre det lettere for familieøkonomien med å få ned prisen og ikke minst gjøre det gratis med den tredje ungen. Vi har gjort flere endringer. Det er helt klart at pensjonen er bedre i år enn den var i fjor. Når det gjelder de budsjettmessige spørsmålene, må vi som sagt komme tilbake igjen til dem i RNB.

Ja, det er et veldig betimelig spørsmål, for erfaringene fra den overføringen som gikk inn i rammen med anmodning om at det skulle brukes på mer bemanning, er at det ikke ble brukt til det. Mitt inntrykk er at de aller fleste kommunene gjorde det, jeg må understreke det, men det var store kommuner som heller valgte å prioritere å sette av pengene på disposisjonsfond eller nedbetale gjeld. Noen brukte det kanskje til å redusere eiendomsskatten. Det var ikke det pengene skulle gå til, så klok av skade knyttet til det, er jeg veldig glad for at det kom en øremerking, for det var et mye tydeligere signal. Den erfaringen må vi ta med oss også i de videre budsjettprosessene.

Jeg vil bare være tydelig på at jeg jo har hatt redegjørelse for Stortinget om barnehagepolitikken, og i forbindelse med det har det vært viktig for meg å ha nettopp den dialogen med Stortinget om hva som har ligget i de ulike avveiningene, og å tegne det større bildet. Barnehagesektoren vår er en svært viktig sektor for landet. I redegjørelsen ga jeg uttrykk for hvordan vi har jobbet med nettopp forliket, og ikke minst med anmodningsvedtakene. Når det gjelder akkurat dette ene spørsmålet, i en sak med veldig mange elementer som er knyttet til dette med pensjon fra 2026, vil vi komme tilbake igjen til det i RNB.

Regjeringen har fulgt opp avtalen mellom partiene fra 14. november 2024, gjennom å fremme en lovproposisjon og forslag til endringer i barnehageloven den 25. april 2025. Stortinget vedtok den nye loven i juni 2025. Alle endringene i barnehageloven som Stortinget vedtok våren 2025, er allerede på plass. Det inkluderer hovedlinjene i hvordan tilskudd skal beregnes, men lovendringene om tilskudd til private barnehager må utfylles med forskriftsreglene. Regjeringen har hatt forslag til ny finansieringsforskrift på høring, og vi tar sikte på å fastsette forskriften i løpet av våren. Stortinget vedtok bl.a. også en ny søknadsordning for nettopp pensjonstilskudd, og den skal komme på plass allerede i inneværende år. Det er viktig å si at regjeringen her har jobbet innenfor de rammene som er fastsatt av Stortinget når det gjelder disse spørsmålene, og den nye søknadsordningen balanserer hensynene. Jeg har også startet dialogen med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres, og vi har uttalt at vi vil komme tilbake igjen til dette i revidert nasjonalbudsjett for 2026.

Vi følger opp forliket på veldig mange flere områder enn på pensjon. Som sagt, når det gjelder akkurat dette spørsmålet knyttet til pensjon, vil vi komme tilbake igjen til det i revidert nasjonalbudsjett. Men jeg vil også minne representanten om at denne saken handler om veldig mye mer enn pensjon. Den handler om at vi skal sikre et godt tilbud, et mangfold, i barnehagesektoren. Jeg er veldig glad for mange av de enighetene som forlikspartnerne her bidro til, og som er viktige for forutsigbarheten og finansieringen av de private barnehagene, men ikke minst for innholdet og kvaliteten.

Jeg har behov for å minne om at Fremskrittspartiet ikke står bak det forliket som representanten tydeligvis plutselig har blitt veldig opptatt av. De valgte å ikke ta det ansvaret når det gjelder å stå bak alle de store, viktige endringene som ble foreslått i den saken. Jeg har egentlig lyst til å utfordre Fremskrittspartiet tilbake igjen på hva de egentlig står for i barnehagesektoren. Jeg vil si at forslaget som Fremskrittspartiet stemte for i trontaledebatten, på mange måter vil kunne innebære en blankofullmakt til å belaste norske kommunebudsjetter. Hva har skjedd med partiet som tradisjonelt er for å ha kontroll på og bruk av offentlige midler på en klok måte?

Jeg har startet dialogen med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres. Regjeringen har uttalt at vi vil komme tilbake til denne saken i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Det er til slutt et budsjettspørsmål om søknadsordningen skal forbedres, som må behandles gjennom de ordinære budsjettprosessene. Jeg vil også benytte anledningen til å komme med en faktaopplysning til representanten. I hans innlegg påpekt han at det var flere private barnehager som måtte legges ned. Det er sant at det er private barnehager som må legges ned, men i 2025 fikk vi 55 færre kommunale barnehager og 53 færre private barnehager, så det kan like godt handle om den demografiske utviklingen.

I forrige uke ga jeg Stortinget en samlet oversikt over regjeringens barnehagepolitikk. Nå er det godt at vi har en bred debatt i salen. Norsk barnehagepolitikk er en suksesshistorie. Fra å være et tilbud for noen få, gjorde barnehageforliket fra 2003 det mulig å sikre full barnehagedekning. Historien om norske barnehager er historien om at offentlige og private barnehageeiere samarbeidet om å kunne tilby full barnehagedekning. Dette samarbeidet førte til en av de viktigste velferdsreformene de siste 50 årene. Det neste kapittelet i norsk barnehagehistorie skrives nå: om innhold og kvalitet i en barnehage for alle. For tre år siden la regjeringen fram en nasjonal barnehagestrategi, Barnehagen for en ny tid. Her satte vi fire sentrale mål fram mot 2030: Vi vil ha bedre kvalitet gjennom økt kompetanse hos de ansatte, god ledelse og tilstrekkelig bemanning. Vi vil øke deltakelse gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger. Vi vil regulere barnehagesektoren bedre, og vi vil gi kommunene bedre demokratisk styring og kontroll. Regjeringen har tatt grep for å styrke bemanningen og kompetansen i barnehagene. Vi bruker over 1,8 mrd. kr på ekstra bemanning i barnehagene i år. Flere som allerede jobber i en barnehage, får nå muligheten til å utdanne seg til barnehagelærer. Regjeringen bruker om lag 2,8 mrd. kr på ulike kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Vi jobber sammen med partene om å rekruttere flere til lærerutdanning og læreryrket. Sammen med våre budsjettpartnere har vi redusert barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Konsekvensene ser vi nå: Aldri før har en større andel av barna gått i barnehage, og aldri før har deltakelsen blant barn med minoritetsbakgrunn vært høyere. Lavere barnehagepris er en investering i framtiden, i et samfunn med høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap. Mye har endret seg siden barnehageforliket i 2003. De siste årene har barnetallene i mange kommuner gått ned. Det er behov for et regelverk som i større grad gir kommunene mulighet til å foreta nødvendige lokale prioriteringer, slik de kan i andre sektorer. 14. november 2024 ble Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus enige om en politisk avtale om styring og finansiering av barnehager. Regjeringen fulgte opp avtalen med lovforslag som Stortinget vedtok 3. juni 2025. I tråd med avtalen er det vedtatt nye regler om etableringsgodkjenning, en definisjon av ideelle barnehager og en mulighet for kommunene til å gi lokale forskrifter om åpningstid, bemanning, kompetanse og foreldrebetaling. Loven angir også hovedlinjene i hvordan tilskuddet til de private barnehagene skal beregnes, og sikrer en bedre måte å beregne pensjonstilskudd på. Den stiller også tydeligere krav til bruk av tilskudd og foreldrebetaling. Jeg er veldig glad for at vi ble enige om disse viktige lovendringene. For å følge opp de nye reglene i barnehageloven og føringene fra stortingsbehandlingen har regjeringen hatt forslag til ny finansieringsforskrift på høring. Vi tar sikte på å fastsette forskriften i løpet av våren. Vi har fått på plass en ny søknadsordning for pensjonstilskudd og en helt ny særregel for private barnehager som har historiske forpliktelser basert på avtaler om offentlig tjenestepensjon, allerede fra 1. januar i år. Den nye søknadsordningen er en klar forbedring av dagens ordning, i tråd med ambisjonene i barnehageforliket. Den tidligere ordningen hadde en datobegrensning som innebar at svært få barnehager var omfattet av ordningen. Det har ikke den nye søknadsordningen. Langt flere barnehager enn tidligere kan derfor søke om ekstra pensjonstilskudd. Jeg har startet dialog med sektoren om hvordan den nye søknadsordningen fungerer, og hvordan den kan forbedres. Regjeringen vil komme tilbake til saken i revidert nasjonalbudsjett for 2026. Til slutt vil jeg framheve at regjeringen vil ha et løft for barnehagene, og det vil vi gjøre sammen med Stortinget og partene i sektoren.

Jeg har behov for å si noe til det representanten Melby anførte: Jeg tvinger på ingen måte noen inn i privatskoler, og jeg understreker at vi har gode offentlige skoler i Oslo i dag. Det jeg opplever i denne saken, er at partiene på høyresiden er mer opptatt av å splitte opp befolkningen, også i det som er vår felles skole. Jeg vil også bare igjen svare representanten Melby at det er lov å tilby IB i den offentlige skolen i videregående opplæring i dag. Det er vi helt enige om. Det gjøres også i min hjemby, på St. Olav videregående skole, i flere år – «great success» – og det skal selvfølgelig få lov til å fortsette. Men vi mener at når ungene er fem år, er det viktig at de blir introdusert for norske læreplaner, norsk som undervisningsspråk og norsk fag- og timefordeling, for det bygger samhold og landet vårt sterkere.

For meg har det i hvert fall vært viktig å være tydelig på at jeg, som sagt, har sympati med Manglerud og det skoletilbudet og er opptatt av at det skal være gode overgangsordninger der det er et forsøk. Samtidig: Når det gjelder det å løfte dette og gjøre det tilgjengelig i hele landet, synes jeg det er viktig å reise de prinsipielle spørsmålene om fag og timefordeling, om læreplaner som er utviklet internasjonalt og ikke i Norge, og om at norske myndigheter ikke har påvirkning på innholdet i skolen. Det synes jeg er veldig feil, og jeg mener vi bør gå i en retning der vi tvert imot fokuserer på det som forener oss og fremmer våre styrker, vårt land og identiteten vår, og det er i hvert fall språket vårt. Derfor synes jeg det iallfall er viktig å få fram at det er det dette forslaget innebærer. Manglerud er for så vidt en helt kurant enkeltsak som jeg forstår at det er stor sympati knyttet til, men når det gjelder å åpne for dette i hele landet, synes jeg at det er svært uheldig.

Det er et godt spørsmål representanten har her, og vi har jo god erfaring med arbeidsinnvandring til Norge i mange, mange år og en stolt tradisjon for dette. Min hjemby har virkelig hatt, og har, mye av det. Vi har NATO der, og vi har også olje- og gassbransjen, som har mye utenlandsk arbeidskraft. Det er ikke uvanlig at bedriftene selv betaler de skolepengene, fordi de vet at de arbeidstakerne ofte må raskt inn og raskt ut, og at de ikke blir værende. Det som er viktig, er jo at mange nå ser ut til å bli værende og ønsker å være i landet, og det er kjempebra, men da tenker vi at det er enda viktigere at det praktiske undervisningsspråket er norsk.

Nå er ikke vedtaket fattet ennå, men når Stortinget fatter sine vedtak, følger jeg dem opp på egnet måte. Det er ikke slik at jeg sender dem ut til private skoler. Vi har en veldig god skole i Oslo, det vil i hvert fall jeg anføre, med gode faglige resultater. Det betyr ikke at det blir noe verre av å bli sendt dit; det er en god plass. Det høres ut som om de blir sendt til hundene, som vi ville sagt i Stavanger. Det stemmer jo ikke. Osloskolen er en god skole, og de vil ta vare på de elevene som kommer, på en god måte, det er jeg helt trygg på. Ikke minst har direktoratet, etter bestilling fra meg, vært tydelig på at vi også skal ha en god overgangsordning, for jeg har sympati med familiene og skjønner at dette kan være en utfordrende situasjon for enkelte av elevene.

Det er helt riktig at Arbeiderpartiet også har stemt for en utredning knyttet til dette, for det kan være gode grunner til å få til dette. Som sagt: Vi støtter et IB-tilbud, spesielt på videregående, i offentlig regi. Vi har gode erfaringer med det rundt omkring i hele landet. Men når vi har sett nærmere på dette og utredet det nærmere, har vi sett at norske myndigheter ikke har innvirkning på læreplanene, at det er fag- og timefordeling og læreplaner utarbeidet i Sveits, ikke i Norge. Det synes vi er uheldig. Vi bør derfor sikre et større fellesskap og mer samhold i den tiden vi er inne i nå, ikke åpne opp og vanne ut den norske fellesskolen. Med hensyn til at disse elevene blir vist til private skoler, med de kostnadene det innebærer, vil jeg si at Osloskolen er god, og den står klar – og vet at dette er et forsøk – til å ta imot disse elevene. Jeg synes vi skal snakke opp Osloskolen og viktigheten av norsk fag- og timefordeling.

Jeg vil si at det er hyggelig å møte representanten i debatt også i Stortinget, like fullt som på Politisk kvarter på NRK og andre debattflater. I dag er det som sagt et godt IB-tilbud i offentlig regi i videregående skoler rundt omkring i hele landet. Det er bra. De gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning. Ikke minst i min hjemby har vi også gode internasjonale private skoler, som International School of Stavanger og British International School of Stavanger. De er gode tilbud, og viktige for næringslivet vårt, men nå snakker vi om den offentlige skolen, og der synes jeg det er viktig at skattebetalernes penger i den offentlige skolen sikrer felles referanserammer, felles innhold og ikke minst norsk som undervisningsspråk, og at vi ikke lager en skole i skolen for noen få ressurssterke, noe som også vil vise seg å være et langt dyrere tilbud enn det de øvrige elevene får.

Nei, jeg har opplevd at IB er på engelsk. Jeg må understreke, siden representanten sa jeg er mot offentlige IB-linjer, at det har jeg ikke sagt at jeg er. Tvert imot sa jeg i innlegget at jeg ikke er imot IB-opplæring generelt, og på videregående skole, hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det synes jeg er bra.

Sånn jeg har forstått det, er undervisningsspråket ikke norsk i IB-linjen, og det har vært mitt poeng at jeg mener at i den norske fellesskolen må undervisningsspråket være norsk. Det mener jeg er veldig viktig, spesielt i den tiden vi er inne i nå, der vi ser at det er altfor få som kan lese og skrive godt nok, og hvor viktig det er at de kan det på en god måte. Jeg mener det også er viktig for å sikre samholdet i landet vårt, at de faktisk kan lese og skrive på norsk. Derfor synes jeg det er trist at vi med skattebetalernes penger nå skal fullfinansiere et tilbud hvor undervisningsspråket ikke er norsk.

Hva binder en nasjon sammen? Norge er blitt landet vi kjenner i dag, fordi vi gjennom generasjon etter generasjon har tatt noen grunnleggende valg. I motsetning til mange andre har vi valgt at ungene våre skal gå i en norsk fellesskole der vi uansett bakgrunn, uansett tro, uansett interesser og uansett størrelsen på lommeboken til foreldrene våre møter hverandre i det samme klasserommet. Der møter vi noen felles verdier, noen felles referanser og noen felles rammer i opplæringen. Der følger elevene de samme læreplanene, utviklet for norske forhold. En sterk fellesskole har alltid – alltid – vært grunnlaget for den norske tilliten vi snakker så mye om i denne salen. Denne debatten handler om IB-opplæringen. Det er et opplegg som styres av International Baccalaureate Organization, en internasjonal privat organisasjon med hovedkontor i Sveits. Den har egne læreplaner. Den har en egen fagsammensetning. Den foregår på engelsk, ikke på norsk. Norske myndigheter har ingenting de skal ha sagt på innholdet i IB-opplæringen. La det være klinkende klart: Jeg er ikke imot IB-opplæring generelt. På videregående skoler hvor elever gjør seg klar for arbeidsliv og høyere utdanning, er IB en del av det offentlige tilbudet flere steder, og det er fullt mulig å drive private barne- og ungdomsskoler i Norge som følger IBs læreplaner i dag. Men det vi snakker om nå, er å endre den norske opplæringsloven for å tillate egne IB-tilbud innenfor den offentlige grunnskolen over hele landet. La det ikke være noen tvil: Dette vil utvanne den norske fellesskolen. Denne debatten har i stor grad handlet om hvorvidt vi skal videreføre ett konkret forsøk i Oslo kommune. Det vi burde snakke om, er de prinsipielle spørsmålene om hva vi egentlig åpner opp for med dette forslaget. La det være sagt at forsøket har vist flere positive sider, men også utfordringer. Det har vært vanskelig å få IB-elevene til å sosialisere med andre elever, det har vært vanskelig å nå ut til en bred samfunnsgruppe, og det har vært utfordrende å skaffe nødvendige verktøy, til f.eks. individuell tilrettelegging, fordi de ikke finnes på engelsk. Mitt spørsmål er derfor: Vil vi ha «en skole i skolen», med elever som mangler referansene og fellesnevnerne det norske læreplanverket skal sikre? Ønsker vi at kommuner bruker ekstra store ressurser på noen få elever, typisk fra ressurssterke familier? Mitt svar er nei. Og alle her i salen vet at når et tilbud først er på plass, er det vanskelig å ta det bort. Jeg ser med bekymring på det komiteen nå foreslår å pålegge regjeringen. En nasjon bindes sammen når vi opplever at det er mer som forener oss enn som splitter oss. Generasjon etter generasjon har tatt sine valg på vegne av den norske fellesskolen. Nå er det dette Stortingets tur.

Jeg har bare et behov for å være helt tydelig på det som står i loven, og også på hva som er gjort for å rydde opp i den usikkerheten som ble skapt da loven ble innført, som representanten Hoksrud var inne på. Anledning til å delta på julegudstjeneste er allerede forankret i opplæringsloven på en formålstjenlig måte. Dagens regulering er godt egnet til å sikre at denne tradisjonen fortsetter. At forbudet mot forkynnelse ikke rammer muligheten til å gjennomføre skolegudstjenester, framgår av lovens forarbeider, som Stortinget har sluttet seg til, og av veiledningen, som finnes tilgjengelig på direktoratets hjemmesider. I tillegg har direktoratet lagt ut en artikkel, Presisering om skolegudstjenester, på nettsidene sine, sånn at det ikke skal være grunnlag for usikkerhet rundt adgangen til å delta på skolegudstjeneste. Direktoratet har også sendt ut denne presiseringen i e-post til alle kommuner og fylkeskommuner. Jeg vil sitere fra den veilederen: «Skolen har anledning til å la elevene delta på skolegudstjeneste. (...) Skolegudstjenester kan gi historisk og kulturell innsikt og forankring. Alle elever, uavhengig av bakgrunn og religion, skal få oppleve og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Skolegudstjenester er ikke i strid med forbudet mot forkynning.» Så det som Stortinget nå vedtar, eller som ser ut til å bli vedtatt, er en unødvendig detaljstyring av skolen, basert på et spinkelt grunnlag – det tenker jeg denne debatten har avdekket – og med altfor mye uklarhet. Dette går fint i dag både for julen, for skolen og for Norge, også uten dette vedtaket. Og til innholdet, som det ble rettet merknader mot: Sånn som forslaget er utformet – hva skal læreren gjøre dersom skolen og kirken er uenige om innholdet i forslaget? Slik det nå er formulert, må skolen godkjenne det tilbudet de får, og sånn bør det ikke være.

Ikke som jeg er kjent med på nåværende tidspunkt.

Representanten stiller et godt spørsmål. Mange av oss politikere er her fordi vi ønsker å fikse ting som ikke virker. Vi har ikke en oversikt over det. Men vi ser at dette blir praktisert veldig godt over hele landet – det har jeg selv opplevd. Det var litt forvirring i starten, men vi har tydeliggjort gjennom veilederen. Dette opplever jeg at blir praktisert på en veldig god måte, med unntak av det jeg har lest i avisene. Men jeg har ikke registrert noe annet.

Jeg mener helt klart at skolegudstjeneste er en viktig del av skolens formidling av norsk kultur og norske tradisjoner. Det er også helt tydelig i den overordnede delen av læreplanverket: «Skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt og forankring og bidra til at hver enkelt elev kan ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap.» Det å delta på gudstjenester og tradisjonell feiring av høytider kan være en del av dette. Det er sånn sett ikke noe nytt. Jeg mener at måten dette må skje på, er i godt samarbeid mellom skolen vår og den lokale kirken. Det opplever jeg at skjer i store deler av Norge i dag. Det er det jeg ønsker å framsnakke. Man trenger ikke å ta det grepet som Stortinget nå legger til rette for. Vi risikerer at skolen og lærerne ikke lenger er de som får bestemme hvordan man skal legge opp undervisningen, men at de heller må være passive mottakere av et opplegg som er utarbeidet av andre. Det er vi ikke tjent med.

Det er viktig for meg å si at jeg har vært tydelig, og dette er ikke noe ideologisk for meg i det hele tatt. Det må jeg bare understreke. Jeg har vært tydelig på at tilbudet om skolegudstjeneste ikke omfattes av forbudet mot forkynnelse i opplæringen. Som Stortinget er gjort kjent med gjennom mitt svar, har jeg gjort konkrete endringer i veilederen for å understreke nettopp at dette er det full anledning til å gjøre i dag om. Jeg har i hvert fall ingen tall som indikerer at det er færre som får dette tilbudet enn tidligere, som har blitt anført av andre representanter under debatten i dag. For meg har det vært viktig å kommunisere helt tydelig at dette ikke er i strid med loven, og at skolegudstjenester er en viktig del av skolens formidling av norsk kultur og tradisjon. Samtidig er det viktig for meg å redegjøre for konsekvensene et sånt forslag vil kunne ha. Det er rett og slett jobben min, og det er det viktig at Stortinget er oppmerksom på.

Ja, det finnes en rekke ulike lokale kirkesamfunn – den katolske kirke, den ortodokse kirke, den lutherske kirke, pinsebevegelsen, for å nevne noen – og hvilken mulighet skal man ha til å kunne påvirke det innholdet som blir gitt i den regien? Jeg vil bare understreke at jeg synes det er veldig bra at barn deltar i skolegudstjenester i Norge. Jeg var selv senest i desember i Ris kirke, sammen med elever, og fikk være med på en gudstjeneste. Det gjorde jeg også i fjor. Det er et kjempebra tilbud, og jeg ønsker at vi skal fortsette denne gode og viktige tradisjonen i landet vårt framover, og at det skal være frivillig, i god dialog mellom med skolen og Kirken.

Dette må jo utredes nærmere, men det er helt klart mange fallgruver her når skolen ikke kan påvirke det innholdet. Dette er rett og slett veldig vanskelig farvann. Jeg klarer ikke å svare mer konkret på dette akkurat nå, men det er mange hensyn å ta. Hvordan man skal manøvrere i dette, og hvordan man skal sikre dette på en god måte, synes jeg er vanskelig, i hvert fall når man ikke kan bestemme over innholdet, slik forslaget legger opp til.

Jeg vil først understreke at jeg synes det er positivt for elever å få tilbud om å delta på skolegudstjeneste. Det er viktig at elever i Norge, uavhengig av bakgrunn og religion, kan få mulighet til å oppleve, forstå og lære om tradisjoner som er viktige i Norge. Anledningen til å tilby elevene å delta på skolegudstjenester er allerede forankret i opplæringsloven. Dette har jeg kommunisert tydelig utad ved flere anledninger. Det er ikke behov for endringer i opplæringsloven for å presisere at skolegudstjenester og liknende er tillatt. Jeg vil for øvrig understreke at en lovendring som tydeliggjør at det er lov å tilby skolegudstjenester, vil måtte likestille andre religioner og livssyn. Jeg vil uansett anmode Stortinget om ikke å vedta forslaget om å innføre en plikt for skolene til å tilby skolegudstjeneste dersom Kirken tilbyr dette. Jeg merker meg at komiteens flertall går ned en vei hvor de ønsker å detaljstyre konkrete aktiviteter i opplæringen. Det mener jeg er helt unødvendig og kontraproduktivt. Forslaget vil gi Kirken anledning til å bestemme innholdet i fellesskolen. Den lokale kirken bør ikke kunne diktere innholdet i skolens aktiviteter. Heller ingen andre tros- eller livssynssamfunn bør ha myndighet over den norske fellesskolen. Innholdet i skolegudstjenester varierer. Jeg vil spørre komiteen: Mener dere virkelig at skolene i Norge skal måtte akseptere den invitasjonen de får, uten å ha mulighet til å påvirke innholdet i arrangementet? Et påbud om å tilby skolegudstjenester vil innebære et markant brudd med prinsippet om at skolene selv vurderer hvilke aktiviteter de skal gjennomføre i opplæringen. Jeg synes skolegudstjeneste før jul kan være et flott element i opplæringen. Jeg syns likevel ikke det er grunnlag for å påby dette. Jeg mener vi må ha tillit til at skolene og lærerne klarer å sette sammen opplæringen på en god måte, uten at regjering og storting skal detaljstyre. Med mindre Stortinget ønsker å endre prinsippet om at det er skolene og lærerne som bestemmer hvordan de skal legge opp undervisningen, men i stedet skal måtte være passive mottakere av opplegg utarbeidet av andre, bør ikke forslaget vedtas.

Før jeg gikk inn for fullt i politikken, jobbet jeg som advokat. Nesten hver dag møtte jeg fortvilte mennesker som stod midt oppi sine verste livskriser, kriser det ofte ikke fantes juridiske svar på. Mange var uten jobb, i stor gjeld og med unger å ta vare på. Jeg ble politiker fordi jeg tror det er mulig å legge opp et samfunn som hjelper mennesker før krisene oppstår. Det forutsetter at vi starter helt fra begynnelsen av livet. Ingen av oss velger familien vår, men vi velger de politiske løsningene for hvilket samfunn og hvilke muligheter som møter hver enkelt. For de fleste unger er barnehagen deres første store fellesskap, hvor de får leke, utvikle seg, få venner og omsorg av trygge voksne rundt seg. De siste årene har regjeringen prioritert å senke barnehageprisen til et historisk lavt nivå. Resultatet er en deltakelse på hele 94 pst. Aldri før har flere unger med minoritetsbakgrunn gått i barnehagen: 89 pst. Dette er så viktig for integreringen, for å gjøre forskjellene mindre og mulighetene likere – for alle, uansett hvem som holder den lille hånden inn gjennom barnehageporten. Samtidig har det aldri før vært flere unger som får lov til å delta i SFO-fellesskapet etter skolen. Sammen med SV og Senterpartiet har vi fått til 12 timer gratis SFO for alle landets 1.–3. klassinger. 91 pst. benytter seg nå av tilbudet - en økning på 19 pst. Det betyr noe hvem som styrer. Vi er langt fra ferdige. Framover prioriterer vi deltakelse, men også enda mer kvalitet. Den klart viktigste forutsetningen er motiverte ansatte med god kompetanse. En av de største satsingene i årets statsbudsjett er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Sammen med SV, Rødt og våre andre budsjettpartnere gir vi nå store midler til økt bemanning, så arbeidsbelastningen blir mindre og mer av dyktige barnehageansattes tid kan brukes på det viktigste: ungene. I sum med andre tiltak for å beholde, rekruttere og å få ned sykefraværet utgjør dette i år 1,8 milliarder kr. Samtidig vet vi at dagens barne- og elevgrupper er mer sammensatte enn for bare ti år siden. Regjeringen fortsetter storsatsingen på mer kompetanse til ansatte i både barnehagen og i skolen. Norge har aldri hatt bedre utdannende lærere og ledere enn vi har i dag. På etter- og videreutdanning er vi blant de aller beste i klassen – uansett bransje. Det er noe vi skal være stolte av, men vi hviler ikke på laurbærene. I år bruker vi ca. 2,8 mrd. kroner på kompetansetiltak for ledere, lærere og ansatte i barnehagen og skolen. Vi innfører et nytt, helhetlig system for kompetanse og karriereutvikling, så lærere og hele laget rundt får bedre muligheter til å møte mangfoldet og de mer sammensatte utfordringene i dagens skole og barnehage. Det viktigste vi gjør for at Norge skal fortsette å være Norge, er å fortsette å styrke den norske fellesskolen. Her legges grunnlaget for læring, trygghet og fellesskap. Selve grunnmuren for all læring vet vi er å kunne lese godt. Regjeringen er i full gang med et stort leseløft som betyr flere bøker i både barnehagen og skolen, mindre skjermbruk, mer til skolebibliotekene, mer intensivopplæring til de som sliter, og en lesekommisjon som skal gi helt konkrete råd om hvordan elevene våre best lærer å lese. Det viktigste i livet skal alltid være det viktigste i politikken. I verdens beste land skal det ikke ha noe å si hvem våre foreldre er, for mulighetene våre til å leve frie, gode og trygge liv. Grunnlaget legges i barnehagen og skolen, de viktigste – og kanskje siste – store fellesskapsarenaene våre. Der bygger vi muligheter uavhengig bakgrunn, interesser, tro og størrelsen på foreldrenes lommebok. Der bygger vi tillit på tvers av forskjellene våre, og vi bygger det landet vi kjenner: et Norge med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.

Formålet med denne redegjørelsen er å gi Stortinget en samlet oversikt over regjeringens barnehagepolitikk, slik at de ulike tiltakene ses i sammenheng. Barnehagen er for mange barn det første store fellesskapet de møter. Her kan de leke, utvikle seg og få relasjoner til andre barn og voksne. Ja, de kan rett og slett bygge trygghet for framtiden. Når vi skaper trygghet for framtiden, åpnes også mulighetene. Derfor er god barnehagekvalitet viktig for å utvikle et samfunn med mindre forskjeller. Vi skal tenke stort om de minste og gi alle barn i hele landet tilgang til et likeverdig barnehagetilbud av høy kvalitet. Norsk barnehagepolitikk har vært en suksesshistorie. Fra å være spredte tilbud om barnepass som ble benyttet av noen få, går nå hele 264 000 barn i barnehage. 96 000 ansatte går hver dag på jobb for at de skal ha det bra. Barnehageforliket fra 2003, inngått av Ap, SV, Senterpartiet og FrP, gjorde det mulig å sikre full barnehagedekning. Arbeiderpartiet i regjering prioriterer barnehage. Det har vi gjort bl.a. gjennom å senke prisen til et historisk lavt nivå. Konsekvensene ser vi allerede: Aldri før har en større andel av barna gått gjennom porten i barnehagen. Deltakelsen er nå på 94 pst. Aldri før har deltakelsen blant barn med minoritetsbakgrunn vært så høy. Andelen minoritetsspråklige barn i barnehage har økt med over ni prosentpoeng siden 2017, og i fjor gikk 89 pst. i barnehage. Det er svært viktig for integrering. Det viser at det var riktig å bruke 7,5 mrd. kr i forrige periode på å ta ned barnehageprisen til 1 200 kr i måneden for alle. Prisen er enda lavere i distriktene, og i Nord-Troms og Finnmark har barnehagen blitt gratis. Det har den også blitt for det tredje barnet i barnehage over hele landet. En familie med ett barn i barnehage kan spare 2 860 kr i måneden og over 31 000 kr i året sammenliknet med Solberg-regjeringens siste makspris fra 2021. En familie med to barn sparer over 53 000 kr. At folk får bedre råd, er et viktig prosjekt i regjeringens plan for Norge, men mest av alt er lavere barnehagepris en investering i framtiden og i et samfunn med høy tillit, små forskjeller og sterke fellesskap, for barnehagen er en unik arena for å utjevne forskjeller, gi barn likere muligheter i oppveksten og god integrering. Det er bra for alle. Det er et stort og bredt engasjement i denne sal for at flere barn skal få delta i barnehage, og blant enkelte også for at prisen skal videre ned. Etter budsjettforhandlingene med Senterpartiet og SV vedtok Stortinget i revidert nasjonalbudsjett for 2025 at det skal nedsettes en hurtigarbeidende partssammensatt arbeidsgruppe for å utrede hvordan vi kan innføre gratis barnehageplass for alle barn i Norge. Arbeidsgruppen blir viktig for å gi oss bedre kunnskap om hvilke konsekvenser det vil kunne få for barnehagesektoren og samfunnet. De skal bl.a. se på sosial utjevning, bemanningssituasjon og rekruttering til barnehagelærerutdanningene. Rapporten vil også kunne ha overføringsverdi for å vurdere konsekvenser ved utvidelse av rett til barnehageplass for nye grupper med barn. Det blir spennende å se sluttrapporten fra gruppen når denne leveres i mai, og jeg vil naturligvis vurdere hvordan vi kan følge opp dette arbeidet videre. Det neste kapittelet i norsk barnehagehistorie er nå i ferd med å skrives. Det handler om innhold og kvalitet i en barnehage for alle. For tre år siden la regjeringen fram en ny nasjonal barnehagestrategi, Barnehagen for en ny tid. Her satte vi fire sentrale mål for norsk barnehage fram mot 2030. For det første: Vi vil ha bedre kvalitet i tilbudet til barna gjennom økt kompetanse hos de ansatte, god ledelse, tilstrekkelig bemanning og systematisk arbeid med rammeplanen for barnehagen. For det andre: Vi vil øke deltakelsen i barnehagen gjennom lav maksimalpris og gode moderasjonsordninger. For det tredje: Vi vil at fellesskapets ressurser skal gå til barna gjennom bedre regulering av barnehagesektoren. For det fjerde: Vi vil ha et mer likeverdig barnehagetilbud i hele landet gjennom å gi kommunene bedre demokratisk styring og kontroll. Disse ambisjonene har formet regjeringens barnehagepolitikk. Som jeg skal fortelle om i denne redegjørelsen, ser vi nå gode resultater, samtidig som andre områder forteller oss at vi fortsatt trenger sterk politisk innsats. Den viktigste enkeltfaktoren for at ungene våre skal ha det trygt og godt i barnehagen, er de voksne som jobber der. Trygge og engasjerte ansatte gjør at ungene får bedre dager. Et grunnleggende mål på om en arbeidsplass eller en sektor fungerer, er rett og slett å spørre: Trives du i jobben? La meg derfor starte med å si at jeg er glad for å kunne slå fast at vi har mange barnehageansatte som trives i jobben sin i Norge. Resultatene fra OECDs internasjonale undersøkelse for barnehagen, TALIS Starting Strong 2024, viser at hele ni av ti ansatte i norske barnehager oppgir at de er fornøyd i jobben sin, og at barnehagen de jobber i, er en god arbeidsplass. Dette er et godt utgangspunkt, men vi vet at det kan bli bedre. Mange barnehager opplever utfordringer med bemanning, rekruttering av barnehagelærere og høyt sykefravær. Det opptar mange som jobber i barnehagen. Det opptar mange foreldre, og det opptar også meg. Jeg kunne stått her i dag og først og fremst pekt på at bemanning i barnehagen er barnehageeierens ansvar. Det har også kunnskapsministre før meg understreket. Men jeg vet, som tidligere ordfører, hvor viktig det er å ha en regjering som er på lag med kommunene. Og regjeringen har allerede gjort mye for å støtte barnehageeiere med å forbedre rammene for bemanningen og kvaliteten på barnehagetilbudet. I statsbudsjettet for 2025 ble 800 mill. kr av økningen til kommunenes frie midler begrunnet med behovet for økt bemanning i barnehage. Disse midlene ble videreført i budsjettet for 2026. I 2026 alene har vi, sammen med Rødt, SV, Senterpartiet og MDG, styrket kommunesektoren med 8,3 mrd. kr i økte frie inntekter. Vi vet av undersøkelser at det har blitt færre ansatte som jobber i støttefunksjoner i barnehagen, f.eks. med å lage mat. Det gjør at det faller mer på de ansatte som har hendene fulle med å passe på barna. Derfor var det svært viktig at vi i budsjettforliket om RNB i fjor ble enige om å innføre en ny ordning for toppet bemanning. Ordningen ble økt gjennom budsjettforliket for 2026 vi inngikk med våre gode budsjettpartnere Rødt, SV, Senterpartiet og MDG. Der vi ble enige om å utvide ordningen med 600 mill. kr, slik at det til sammen blir 800 mill. kr i 2026. Disse pengene kommer i tillegg til økningen i kommunenes frie inntekter og er øremerket for å styrke eller avlaste grunnbemanningen i barnehagene utover den lovfestede bemannings- og pedagognormen. Pengene kan derfor f.eks. gå til å ansette flere fagarbeidere og barnehagelærere, eller til andre tiltak som avlaster bemanningen, som kjøkkenassistenter. Målet er å styrke bemanningen, redusere arbeidsbelastningen og bidra til at alle barn får et trygt og godt pedagogisk tilbud hver eneste dag. I vår periode har vi også opprettet en egen tilskuddsordning for økt pedagogtetthet og økt grunnbemanning i levekårsutsatte områder. Ordningen videreføres med 216 mill. kr i 2026. Totalt bruker vi over 1,8 mrd. kr på ekstra bemanning i norske barnehager i 2026. Sykefraværet er generelt høyt i landet, men det er gledelig å se NRK i dag rapportere om at det nå er på sitt laveste på tre år. Vi vet at det er for høyt i barnehagene. Det fører til økt arbeidsbelastning for de ansatte. Sykefraværet må derfor videre ned. Derfor har vi økt bevilgningen til IA-bransjeprogram barnehage. Jeg har besøkt flere norske barnehager som har jobbet målrettet med å redusere sykefraværet, og som har lykkes. Gjennom prosjektet En friskere befolkning vil regjeringen jobbe videre med forsterkede tiltak for å få ned sykefraværet, i tett dialog med partene. Selv om vi bruker over 1,8 mrd. kr ekstra på bemanning i barnehagene, er det svært viktig å understreke at det ligger et stort ansvar på barnehageeierne – altså kommuner og private eiere – for å sikre tilstrekkelig bemanning. For å styrke barnehagene i arbeidet med å planlegge og vurdere bemanningen ut fra de krav som ligger i regelverket, så vi behovet for tydeligere veiledning om dette. Vi utarbeidet derfor en veileder om tilstrekkelig bemanning i barnehagen. Veilederen er bl.a. helt klar på når det skal settes inn vikarer. I tillegg til å ha nok ansatte er det også viktig at de ansatte er kvalifiserte til jobben de skal gjøre. De siste fem årene har stadig færre søkt seg til barnehagelærerutdanningene, for mange slutter i yrket, og sektoren mangler over 2 700 barnehagelærerårsverk for å oppfylle dagens pedagognorm. Regjeringen er allerede i gang med å snu utviklingen. I 2024 lagde vi en strategi for rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket sammen med partene. Den følger vi nå opp. I høst fikk vi nyheten om at rekordmange startet på grunnskolelærerutdanningen for 1.–7. trinn. Hele 20 pst. flere har begynt på en grunnskolelærerutdanning sammenliknet med i fjor. Dette er en klar økning etter flere år med nedgang. Det er et tydelig tegn på at grepene regjeringen har tatt, virker. Nå jobber vi for å få til det samme på barnehagelærerutdanningen. Vi gir flere av dem som allerede jobber i en barnehage, mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer i kombinasjon med å jobbe, gjennom arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, forkortet ABLU. De aller fleste som tar dette studiet, både fullfører utdanningen og blir værende i yrket. I 2022 finansierte vi om lag 100 årlige ABLU-plasser, men fra høsten er antallet økt til 490 plasser. Det er nesten en femdobling. Regjeringen bruker om lag 2,8 mrd. kr på ulike kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Regjeringen har også tatt flere grep for at denne innsatsen skal settes inn tidligere, bl.a. ved at deler av midlene til videreutdanning til lærere i skolen er omdisponert til videreutdanning for barnehagelærere. Kompet

Jeg skal være kort, for jeg ser at man er klar for neste sak i salen. Jeg har behov for å presisere og svare på det er som komitélederen løfter på talerstolen nå, nemlig forslaget som har vært på høring. Det er foreslått i det forslaget å gå lenger enn det som følger av dagens lov og forarbeider. Kunnskapsdepartementet har foreslått at Utdanningsdirektoratet kan legge avgjørende vekt på behovet, men instruksen åpner ikke for at behovet skal kunne tillegges avgjørende vekt; den forholder seg til gjeldende lov.

Jeg har behov for å legge til en viktig utdyping i lys av det Senterpartiets representant Sande sa fra talerstolen i stad. Jeg vil vise til formålet med privatskoleloven, som nettopp er å medvirke til at det kan opprettes og drives private skoler, slik at elever og foreldre kan velge andre skoler enn de offentlige. Privatskolene må drive sin virksomhet på et av de grunnlagene som er listet opp i loven, og blant disse grunnlagene er livssyn. Som sagt er godkjenningsordningen i det store og hele den samme som kom i stand etter forliket i 2007, og kjernen i lovgivningen er å ivareta muligheten for å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Presiseringen i instruksen til Udir av desember 2024 hadde som formål å sikre at loven praktiseres i tråd med de føringene som lovgiver har gitt, og forhindre at livssynsgrunnlaget uthules. En slik presisering bør være helt ukontroversiell. I instruksen bes Udir bl.a. om å vurdere om skoletilbudet som søkes godkjent, samlet sett framstår som gjennomførbart og reelt i henhold til livssynsgrunnlaget. Jeg vil også understreke, egentlig som svar til Senterpartiet, at instruksen ikke setter krav til at elever eller foresatte skal måtte dokumentere at de formelt tilhører eller identifiserer seg med et bestemt livssyn. Det følger av instruksen at søker konkret bør underbygge at det er et reelt behov for skoletilbudet det søkes om, med hensyn til både godkjenningsgrunnlag og elevtall. Ingen avslag er begrunnet utelukkende med henvisning til manglende behov for en livssynsskole. Det følger av lovens forarbeider at behovet for den omsøkte skolen skal vektlegges som en del av den skjønnsmessige vurderingen, men at det som utgangspunkt ikke alene vil kunne begrunne et avslag.

Jeg er veldig opptatt av å styrke skolen vår, det er min viktigste jobb. Jeg vil bare si at vi også har eksempler på kommuner i Norge som nå står i fare for ikke å ha noen offentlig grunnskole. Tenk på det – og på hvor mange valgmuligheter de elevene som går der og bor der, har.

Det er ikke alltid flertallet som bestemmer, og det avsluttet også representanten med i sitt spørsmål, for vi har unntaksbestemmelser knyttet til dette. Det blir, som sagt, opprettet flere privatskoler der flertallet ønsker det, men det har også skjedd der det ikke er ønskelig lokalpolitisk. Vi har nettopp en hjemmel i lovverket om det, og jeg mener at den fungerer godt, og at den er tydelig på at distriktspolitiske hensyn er noe en skal se hen til.

Det er også veldig mange som har fått ja siden denne lovendringen fordi fylkeskommunen har vært positiv. Det handler også om, som jeg sa innledningsvis i mitt innlegg, viktigheten av å styrke lokaldemokratiet og folkestyret, og det er et viktig prinsipp for Arbeiderparti-regjeringen å styrke og verne.

Jeg er litt usikker på spørsmålet. Friskoler er jo et annet begrep enn den offentlige fellesskolen. Det kan kanskje representanten klargjøre, men det vil likevel være to forskjellige ting. For oss er det viktig at privatskolene er et supplement, og det har helt klart vært en nedgang i antall godkjenninger siden regjeringsskiftet i 2021 og den lovendringen som ble initiert av Støre-regjeringen. Samtidig ser vi at det er godkjent flere privatskoler, over 30, også i denne regjeringstiden, siden 2021. Det er interessant å merke seg at det selv etter innstrammingen og at det skal legges vesentlig vekt på folkevalgtes synspunkt, fortsatt er godkjent relativt mange nye skoler – selv om ikke alltid kommuner og fylker er positive.

For oss er det viktig å styrke den offentlige skolen i Norge. Det er helt klart at den er vårt viktigste konkurransefortrinn og noe som har skapt tillit folk imellom – det tillitssamfunnet vi er kjent for å være, og det tillitssamfunnet vi ønsker å være i framtiden. Når det gjelder de private skolene, er Arbeiderpartiet tydelig på at de utgjør et viktig supplement til den offentlige skolen. Jeg har besøkt flere av dem selv, og jeg synes veldig mange driver godt. Det er også veldig viktig for meg at vi faktisk respekterer og overholder det Stortinget har bestemt knyttet til privatskolene – også sammen med KrF – for faktisk å sikre at det f.eks. er en tydelig alternativ hjemmel for etablering.

Det kan godt være at Høyre ønsker en annen type privatskolelov enn den vi har i dag, men det er faktisk ikke den loven Stortinget har vedtatt, og det er den jeg har en forpliktelse til å forholde meg til. Jeg skal selvsagt gjennomgå det som nå ser ut til å få flertall i salen, og ta det på det største alvor. Her er det viktig at vi sikrer at lovverket overholdes slik det var ment, og etter intensjonen, og også i samsvar med forarbeidene som den gangen ble gjort, og i samsvar med enigheten man kom til i 2007. Jeg vil legge til at når vi har hatt dette på høring – vi har sett om det er behov for å gjøre endringer i dette – har vi sett at f.eks. Asker kommune går ganske langt i å erkjenne at dette er en problematikk i dag, at det er skoler som utgir seg for å være noe annet enn det de faktisk er, for å omgå regelverket Stortinget har vedtatt.

Den må jeg gjennomgå. Det er ny informasjon for meg at det vil bli flertall for det løse forslaget. På et generelt grunnlag er det viktig for meg å si at dette er svært alvorlig. De siste årene har det vært en stor økning i antallet skoler som er godkjent på grunnlag av et humanistisk livssyn, og en økning i antallet søknader om å etablere slike skoler. Flere av de nye skolene profilerer idrett, realfag og andre fokusområder langt tydeligere enn det humanistiske grunnlaget, og det er viktig at privatskoler som søker om godkjenning som livssynsskoler, faktisk har en reell tilknytning til det livssynet og framstår som et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Alt annet vil være en omgåelse.

Jeg får være tydelig: Nei, søkere skal ikke bevise at nok elever i regionen tilhører et spesielt livssyn. Vi skal ikke ha opplysninger om elevers tro eller livssyn. Samtidig forventer jeg at alle som ønsker å etablere privatskole i Norge, kan gi en tilfredsstillende redegjørelse for hvilket behov en ny skole skal dekke. Jeg vil legge til at godkjenningsordningen i dagens lov i det store og hele er den samme som godkjenningsordningen i privatskoleloven av 2007, som ble vedtatt på grunn av forliket mellom de rød-grønne og KrF den gangen. Kjernen i lovgivningen er å ivareta muligheten til å etablere private skoler som representerer et tydelig alternativ til den offentlige skolen. Det er viktig at jeg forvalter Stortingets vilje på dette punktet.

Regjeringen har som mål å styrke læringen i skolen slik at elevene lærer mer og bedre. Det er et politisk ansvar og et politisk valg å sørge for at vi tar vare på og styrker den norske fellesskolen. Samtidig har vi en privatskolelov som skal legge til rette for at foreldre og elever kan velge andre skoler enn offentlige. De private skolene skal være et tydelig alternativ til det offentlige skoletilbudet. Etter forslag fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen vedtok Stortinget våren 2023 en endring i privatskoleloven om at det ved søknadsbehandlingen skal legges vesentlig vekt på uttalelsen til vertskommunen eller vertsfylket. Det er de lokale folkevalgte i kommunene og fylkeskommunene som best kjenner de lokale forholdene, og som er nærmest til å vurdere konsekvensene av en etablering eller endring i skoletilbudet i sine områder. Bakgrunnen for at kommunens og fylkeskommunens uttalelse skal tillegges vesentlig vekt, er å styrke lokaldemokratiet og folkestyret. Vertskommunen eller vertsfylket har ikke en vetorett i saker om etablering av nye privatskoler. I særlige tilfeller kan en skole gis godkjenning selv om dette ikke støttes av vertskommunen eller vertsfylket. Distriktspolitiske hensyn er et eksempel på et hensyn som kan tale for at en skole i et slikt tilfelle likevel bør godkjennes. Det skal mye til for at slike hensyn skal være avgjørende. I Jotunheimen-saken var det sterke hensyn som trakk i ulike retninger. Etter en samlet vurdering konkluderte jeg med at de distriktspolitiske hensynene måtte veie tyngst. I denne saken ble det lagt avgjørende vekt på at skolen er sentral for å opprettholde bosetting og det lokale næringslivet i regionen. Jeg mener dagens lov fungerer godt og ser ikke behov for å sette i gang endringer, slik forslagsstillerne foreslår. Godkjenningsordningen i dagens lov er i det store og hele den samme som i privatskoleloven av 2007, som ble vedtatt på bakgrunn av privatskoleforliket mellom den rød-grønne regjeringen og KrF. Jeg er opptatt av at privatskoleloven skal forvaltes slik Stortinget har gitt føringer om, slik at ikke livssynsgrunnlaget i loven uthules. For å forsikre meg om at Utdanningsdirektoratet praktiserer loven i tråd med det, sendte jeg dem en instruks i desember 2024. Jeg vil understreke at instruksen ikke setter krav til at elever eller foresatte må dokumentere at de formelt tilhører eller identifiserer seg med et bestemt livssyn. Behovet for den omsøkte skolen er kun ett av flere momenter som er relevant i den skjønnsmessige vurderingen, men vil som utgangspunkt ikke alene kunne begrunne et avslag. Jeg ser derfor ikke behov for å trekke instruksen tilbake.

Jeg har behov for å ta ordet etter innlegget fra FrPs representant om at elevene nå kan gå til helsesykepleieren når de trenger det. Det kan de allerede i dag. Det er innenfor 10 pst.-grensen, og er det over 10 pst., kan de gå dit når de får det dokumentert. Så er det sånn at det er føringen jeg egentlig opplever diskusjonen her handler om. Jeg vil bare minne om at det ikke er nytt i regelverket for i år at timer hos helsesykepleier skal føres som fravær på vitnemålet, eller at det som sagt kan legges fram dokumentasjon på slike besøk etter reglene om fraværsgrensen. Det blir også vanskelig for meg, og kanskje også for andre, å forstå at FrP er for en streng grense, mot økt byråkrati og for en best mulig anvendelse av skattebetalernes penger, når de samtidig går i front for stadig flere unntak.

Dersom elevene har dokumentasjon på at de har kronisk alvorlig sykdom, kan de legge fram egenmelding på slikt fravær, også etter 10 pst.

Det gjelder egne regler for elever som har kronisk sykdom eller økt risiko for fravær av helsegrunner. Elever som har dokumentasjon på dette, kan legge fram egenmelding på slikt fravær, også etter 10 pst. Jeg minner om at skolen skal følge opp alt fravær. Dersom fraværet skyldes manglende tilrettelegging av opplæringen, er det noe skolen er nødt til å se på. Dersom hensynet til en elev tilsier det, kan fylkeskommunen tilby at eleven gjennomfører videregående opplæring over lengre tid enn det som følger av den vanlige fag- og timefordelingen.

Som jeg sa i mitt innlegg, er det viktig at vi har regler som er tydelige på at vi forventer at elevene møter opp, og at regelverket og ikke minst den store finansieringen vi har av videregående opplæring, forplikter til deltakelse. Det er viktig av mange hensyn, som jeg var inne på i mitt innlegg. Jeg minner samtidig om at besøk hos helsesykepleier heller ikke i dag innebærer at elevene mister karakteren sin. Det er den samme føringen som vi hadde under de forrige fraværsreglene. Det er kanskje det elevene ikke ønsker seg. Elevene kan fint legge fram egenmelding eller dokumentasjon fra helsesykepleier og likevel få karakter dersom læreren har vurderingsgrunnlag. Jeg mener dette kanskje har blitt i overkant problematisert – mer enn det hadde trengt å bli.

Vi vil selvfølgelig gjøre veiledningen så god som vi bare kan, og lytte til lærerne selv i form av hva de trenger for at den føringen skal gå best mulig og mest mulig smidig. Det vil som sagt være slik at det vil kreve noe arbeid å sette seg inn i de nye reglene. Det er også sånn at desto flere unntak det åpnes opp for, jo mer byråkrati kan det fort bli, så det må vi være spesielt oppmerksomme på, også etter dagens vedtak.

Jeg er helt enig i det saksordføreren sa i sitt innlegg og gjentok nå i sin replikk – at det er viktig at vi får et system som sikrer minst mulig rapportering fra lærerens side. Samtidig opplever jeg at lærerne er opptatt av at vi har fraværsregler i skolen, for de ser at det faktisk virker, at det bidrar til at elevene i større grad møter opp, og til at man får dem gjennom skoleløpet. Det er helt nye regler som har kommet på plass. Reglene kom på plass etter at partene i sin tid selv ga innspill. Det er mye av det som ordningen med dagens regler bygger på. Nye regler å sette seg inn i krever et ekstraarbeid, og der har vi prøvd å bidra i form av det arbeidet som er gjort fra direktoratets side, og som er sendt ut til skolene.

Jeg vil jeg følge med på hvilket vedtak som blir fattet her i Stortinget i dag. Det er viktig for meg å understreke noe: Det som representanten Velle sier om at dette gjelder alle lærere, er rett og slett ikke sant. Jeg registrerer f.eks. at et annet stort forbund, Lektorlaget, ikke støtter forslagene som er skissert her. Jeg er sikker på at vi skal få dette til på en god måte, sånn at det oppleves mest mulig treffsikkert, men det krever en høring, for når dette vedtaket er fattet, åpner det som sagt for veldig mange flere spørsmål. Men min innstilling er i hvert fall at dette skal vi finne en god løsning på.

Jeg er tydelig på at jeg står for det jeg tidligere har sagt, men for meg er det viktig å lytte til Stortinget og selvfølgelig følge opp de vedtakene jeg er forpliktet til å følge opp, på egnet måte. Det vil jeg passe på blir gjort i denne saken. Det som det er viktig å ta med seg, er at innstillingen gir ulike regler for ulike helsetjenester. Da vil det allerede kanskje kompliserende regelverket vi har, kanskje bli enda mer komplisert med det vi nå legger opp til. Men det er min jobb å sikre at det blir gjort på en mest mulig rettferdig, treffsikker og – vil jeg legge til – minst mulig byråkratisk måte.

For oss er det viktigst å ha et regelverk som virkelig forplikter folk til å delta i dette viktige tilbudet, som videregående opplæring er. Vi bruker tross alt 50 mrd. kr av skattebetalernes penger på å tilby videregående opplæring til norske ungdommer. De pengene må brukes svært godt og treffsikkert. Jeg vil følge opp stortingsvedtaket på egnet måte. Det vil da som sagt legges opp til en høring, hvor vi vil få innspill.

Det er en viktig forutsetning at folk stiller opp og deltar når de kan, på de fleste områder i det norske fellesskapet. I skolen er tilstedeværelse spesielt viktig for elevenes egen læring og deres sosiale utvikling. Det er også av stor betydning for læringsmiljøet for medelevene at alle som kan, møter opp. Det brukes årlig rundt 50 mrd. kr av skattebetalernes penger på å tilby videregående opplæring til norske ungdommer. Det må forplikte til deltakelse. De siste årene har fraværet økt med fraværsreglene som ble innført i 2016. Vi ser også et økende fravær i grunnskolen. Det er en del av en internasjonal trend. Arbeiderparti-regjeringen ønsker derfor et regelverk som i enda større grad kommuniserer at elevene skal møte på skolen og delta i undervisningen – samtidig som vi sikrer at elevene fortsatt kan være borte når de er syke, eller vil kunne gå til lege eller helsesykepleier når de trenger det. Elever med kroniske sykdommer er ivaretatt med egne regler. De nye fraværsreglene som trådte i kraft i høst, tillater inntil 10 pst. egenmeldt sykefravær – uten å måtte belaste fastlegene eller andre helsetjenester unødvendig. Først etter at elevene gjennom egenmelding har vært borte fra 10 pst. av timene i et fag, må elevene dokumentere videre sykefravær gjennom bekreftelse fra helsepersonell. Jeg er kjent med bekymringene rundt elever som avbestiller timer fordi de er bekymret for at fraværet deres skal registreres som fravær. Jeg understreker derfor at selv om fraværet registreres, gjør ikke timer i helsevesenet at elevene mister muligheten til å få karakter, så lenge de har deltatt nok i opplæringen til at læreren kan sette karakter i faget. Det gjelder også for timer hos helsesykepleier. Fraværsreglene vi innførte, skiller ikke mellom ulike typer helsepersonell eller ulike typer skolehelsetjenester. Jeg oppfatter at komiteen nå ønsker at skolehelsetjenesten ikke skal omfattes av fraværsgrensen. Dersom Stortinget følger komiteens innstilling, vil jeg følge opp på egnet måte. Det blir uansett viktig å legge til rette for innspill til den nærmere utformingen av en justert regel, slik at vi vet at det vil fungere godt i skolehverdagen, og være mest mulig rettferdig. Innstillingen vil gi ulike regler for ulike helsetjenester. Det vil også gi ulike regler for samme type helsepersonell, avhengig av hvor de er ansatt. Noen elever oppsøker kanskje fastlegen sin eller en privat psykolog. Andre går til helsesykepleier eller en psykolog i skolehelsetjenesten.

Det er veldig bra at Solberg-regjeringen sa det i 2019, men ingenting skjedde, og det går også an å tenke parallelle løp. Jeg mener at det som er utrolig viktig, er at vi har en kunnskapsbasert tilnærming til dette: Jeg legger til grunn at det er lokalt man gjør de beste vurderinger knyttet til det fraværet man har – det er en forventning jeg har – og at man da fra kommunens side kan sette inn større ressurser dersom det over tid er bekymringsfulle trekk på den enkelte skole. Når det er sagt, vil det å lage konkurranselister over mest eller minst fravær i barneskolen og ungdomsskolen i media og på nettsteder etter min mening ikke ha noen effekt på fravær. Er det forskning som viser det motsatte som representanten kan vise til, imøteser jeg gjerne denne.

Ja, det er viktig for oss å få på plass dette registeret. Derfor foreslo regjeringen dette, og heldigvis vedtok Stortinget det i fjor, nemlig å opprette et individregister for grunnskolen. Jeg kan ikke registrere å ha sett at Høyre klarte å få det til i løpet av de åtte årene de styrte. Det som er viktig med dette registeret, er nettopp å ha en oversikt over fravær på alle trinn, ikke bare 10. trinn og videregående. Målet med registeret er klart å legge til rette for statistikk og forskning som kan gi kunnskap om mulige tiltak og utvikling i skolesektoren på nasjonalt nivå. Å følge utviklingen på enkeltskoler og kommuner for å følge dem opp, ligger utenfor selve formålet med registeret. Men det er helt klart at dette registeret gir nye muligheter til å utvikle statistikk og indikatorer på fravær, og jeg forventer også at skoleeierne jobber godt med dette, slik også representanten beskrev i sitt tilleggsspørsmål i stad, og som de allerede gjør flere steder. Det er utrolig viktig i den tiden vi er inne i nå.

At skolefraværet i norsk skole fortsetter å øke, er bekymringsverdig. Vi ser tilsvarende utviklingstrekk i Europa også. Kommunen som skoleeier har ansvar for at elever med fravær fra opplæringen følges opp, og skal ha et system for føring av fravær. Jeg legger derfor til grunn at kommunene følger med på fraværet lokalt. Samtidig er vi på nasjonalt nivå avhengig av bedre oversikt over fraværet i skolen. Derfor vedtok Stortinget etter forslag fra regjeringen i fjor opprettelsen av et individregister for grunnskolen. Det muliggjør et nasjonalt fraværsregister med oversikt over fravær på alle trinn. Formålet med dette registeret er å legge til rette for statistikk og forskning som kan gi kunnskap om effekt av ulike tiltak og utviklingen i skolesektoren på nasjonalt nivå. Å følge utviklingen på enkeltskoler og kommuner for å følge dem opp, ligger utenfor formålet med registeret. Det er likevel klart at grunnskoleregisteret gir nye muligheter til å utvikle statistikk og indikatorer på fravær. Registeret vil gjøre det mulig å produsere og publisere statistikk bl.a. om hvordan elevers fravær utvikler seg gjennom skolegangen, og over tid. På denne måten kan registeret bidra til å gi kommunene god oversikt over det lokale fraværet og mulighet til å se lokale tall og utvikling i en større sammenheng. Per i dag er det ikke tatt beslutning om hvilke konkrete produkter direktoratet kan eller skal publisere eller utvikle med grunnlag i data fra grunnskoleregisteret. Jeg legger til grunn at direktoratet vil bruke data fra registeret til å utvikle og publisere fraværsstatistikk som vil være til nytte for skoleutvikling på både lokalt og nasjonalt nivå. Utdanningsdirektoratet arbeider nå med å etablere grunnskoleregisteret. Målet er at det kan startes opp med en pilotering neste skoleår. Utvikling av statistikk og hvordan data fra registrene vil bli publisert, må vurderes underveis.

Til dem vil jeg rette oppmerksomheten mot de tiltakene vi er full i gang med, som jeg sa innledningsvis. Jeg vil legge til at en lovendring i 2023 gjaldt kommuner og fylkeskommuners plikt nettopp til å sørge for at det kan gis f.eks. fjernundervisning dersom det er trygt og pedagogisk forsvarlig. Vi gjør flere grep for å få dette til, vi tar situasjonen på alvor. Vi er opptatt av å få oversikt over situasjonen i Kommune-Norge og fylkene. Som sagt har vi i registrert fire klagesaker i fjor. Det er en klagesak for mye, men arbeidet fortsetter med full styrke.

I tiltakene vi jobber med, ser vi hele utdanningsløpet i sammenheng med en rekke innsatsområder, bl.a. ved å forbedre informasjonen om rettigheter og muligheter, forbedre tilgangen til barnehagetilbud for samiske barn og gjøre det enklere for elevene å velge opplæring i samisk. I tillegg jobber vi for å rekruttere flere studenter og styrke de fagmiljøene vi har.

Staten har et viktig ansvar for å legge til rette for at den samiske befolkningen kan bevare og utvikle sitt språk og sin kultur. Språkopplæring i samisk er viktig for å sikre utbredelsen av språkene, men også for å bygge identitet, stolthet og kultur blant samiske elever. Alle samiske barn har en lovfestet, individuell rett til opplæring i samisk i hele landet, både i grunnskolen og i videregående opplæring. Det er skoleeier som har ansvaret for at kravene i opplæringsloven oppfylles, slik at elevene får den opplæringen de har krav på. Vi har ingen uttømmende oversikt over hvor mange elever som ikke har fått oppfylt sin rett til opplæring i og på samisk. Fra 2025 har Utdanningsdirektoratet bedt statsforvalterne om å melde inn antall klagesaker de behandler som gjelder opplæring i og på samisk i grunnskole og videregående opplæring i sine årlige rapporteringer. Årsrapportene for 2025 er tilgjengelige fra 1. mars. Siden fristen ikke har gått ut, er rapporteringen ufullstendig, men vi vet at de åtte embetene som per nå har meldt inn klagesaker i årsrapporten for 2025, har meldt inn til sammen fire klagesaker knyttet til retten til opplæring i og på samisk i grunnskolen og ingen saker for videregående opplæring. Jeg ser med stor bekymring på mangelen på lærere med samiskspråklig kompetanse i skolen og barnehagen. Det er stor etterspørsel etter lærere med samiskspråklig utdanning, og i dag utdanner vi ikke nok lærere til å møte behovet. Regjeringen er opptatt av å skape en positiv spiral for rekruttering av lærere med kompetanse i samisk språk og samisk kultur. Vi jobber nå med tiltak i hele utdanningsløpet med en rekke innsatsområder, bl.a. å forbedre informasjonen om rettigheter og muligheter, forbedre tilgangen til barnehagetilbud for samiske barn og gjøre det enklere for elever å velge opplæring i samisk. I tillegg jobber vi for å rekruttere flere studenter og styrke fagmiljøene. Avslutningsvis vil jeg takke representanten for å reise et viktig spørsmål som fortjener oppmerksomhet. Det er bra at flere partier på Stortinget slutter opp om viktigheten av å løfte arbeidet med å gi samiske barn rettighetene de har krav på.

Jeg vil bare presisere at det er Stortinget som vedtar budsjettene, og jeg må som statsråd forholde meg til de fullmaktene Stortinget gir. Det er grep jeg kan gjøre som ikke nødvendigvis koster de store pengene, og noe av det som er gjort, er nettopp å ha tilskudd til en egen veileder om når man skal sette inn kompetanse og flere ansatte i løpet av barnehagehverdagen. Jeg har opplevd at den veilederen har blitt tatt godt imot av partene. Dette bruker de ansatte som diskusjonsgrunnlag på sin arbeidsplass når det gjelder å bevisstgjøre om når situasjonen er krevende, og når de skal sette inn flere ansatte. I tillegg har det vært viktig nettopp å være tydelig på at hvis ansatte opplever at de ikke har en forsvarlig hverdag, så skal de rapportere det. Det skal faktisk varsles om. Dette er forhold som må ryddes opp i, og dette får man ikke vite hvis ikke eier faktisk vet om det.

Jeg tror jeg ble like skuffet som representanten da jeg så hva det som gikk i den frie rammen, men som ble anmodet om at skulle brukes på barnehage og økt bemanning der – de 800 mill. kr – enkelte steder gikk til. Mange kommuner vet vi at brukte midlene på å styrke antallet ansatte i barnehagen, men vi vet også at det var kommuner som valgte å plassere midlene i disposisjonsfond eller bruke dem på helt andre tiltak, som å la dem gå inn i et større regnestykke ved å kutte eiendomsskatt og lignende. Sånn skal det ikke være. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå for i år ble enige om å legge en tilleggspott der på 800 mill. kr som skal styrke den nasjonale bemanningen, og at vi sånn sett får et enda bedre og mer treffsikkert tiltak. Jeg vil legge til at vi også jobber veldig med å få rekruttert unge mennesker inn i arbeidslivet, og vi har 15 mill. kr for å få det til, i samarbeid med sektoren og dialog med partene om dette, i tillegg til IA-bransjeprogrammet for barnehagene, som vi vet kan være veldig treffsikkert når det gjelder å ha god, fast og stabil bemanning i barnehagene.

Det er helt grunnleggende at det er nok ansatte til stede i barnehagene for å gi et godt barnehagetilbud, og det er et ansvar som barnehageeierne må følge opp. Samtidig er jeg klar over at rekrutteringen oppleves utfordrende mange steder, og at det er utfordringer med bemanning og høyt sykefravær. Derfor har regjeringen gjort mye for å forbedre situasjonen, og jeg har, vil jeg understreke, god dialog med aktørene på barnehagefeltet. Jeg vil kort nevne noen av de grepene som er gjort de senere årene. I budsjettforliket sammen med SV – så det er veldig bra – ble det enighet om 600 mill. kr til toppet bemanning, slik at det til sammen er 800 mill. kr i år. Det er kjempeviktig. Den potten har ikke kommet skikkelig ut til kommunene og ut til den enkelte barnehage ennå, og jeg vet fra aktørene selv at de fremdeles planlegger hvordan de kan disponere de pengene godt. Det håper jeg er med på å hjelpe på situasjonen som Terje og de andre i oppropet beskriver. Disse pengene er øremerket til å styrke eller avlaste grunnbemanningen i den enkelte barnehage. Midlene skal bidra til at bemanningen styrkes utover den lovfestede bemanningsnormen og pedagognormen, og målet er å styrke bemanningen, redusere arbeidsmengden og bidra til at alle unger får et godt pedagogisk tilbud. De kan også brukes til å ansette flere assistenter, fagarbeidere eller barnehagelærere, eller til tiltak for å avlaste og styrke bemanningen, slik som kjøkkenassistenter, merkantilt ansatte eller andre praktiske støttefunksjoner. I tillegg til de 800 mill. kr som er øremerket, har vi 800 mill. kr som en økning i kommunenes frie inntekter som jeg anmoder om skal brukes på barnehage. Vi viderefører også tilskuddsordningen for økt pedagogtetthet i levekårsutsatte områder med 216 mill. kr – ekstremt viktig, det treffer godt. Vi har også en storsatsing på arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning fra da vi overtok Kunnskapsdepartementet, fra rundt 100 plasser til nesten 500 plasser. Det er jeg veldig stolt over.

Arbeiderpartiet vil ikke ha flere timer inn i norsk skole. Sammenlignet med da jeg gikk på skolen, går mine barn i dag 1 350 flere timer i barne- og ungdomsskolen. Det er en betydelig økning i antall timer, og i altfor lang har norske politikeres svart vært å kaste flere timer inn i norsk skole og tro at det automatisk fører til at elevene våre lærer mer. Det er ikke veien å gå. Det vi ønsker, er at det skal komme mer fritidsaktiviteter inn i skolehverdagen, og at leksene kanskje i større grad kan bli gjort i løpet av skoletiden, slik vi vet at flere prøveprosjekter har gjennomført, f.eks. ved Kvernevik skole fra min hjembygd. Det var en stor suksess for både elever og rektor der, og det er ett skritt i riktig retning. Også innføringen av gratis kjernetid i SFO er et viktig skritt for å få til en mer helhetlig skolehverdag, og nå har idretten og kulturskolen også fått fulgt med inn.

Først vil jeg også trekke fram at læreren er den viktigste ressursen i norske klasserom, og jeg er veldig glad for å kunne si at det aldri før har vært like mange lærere som har fullført lærerutdanning i Norge, og som dermed er kvalifisert til å undervise, som i skoleårene fra 2022 til 2025. Vi ser også at GSI-tallene viser en betydelig nedgang i antall ukvalifiserte lærere, fra 4,9 pst. til 3,9 pst. Det er svært, svært gledelig. Når det gjelder dette med lærernormen, står det i Arbeiderpartiets program at vi er for en minstenorm for lærertetthet. Vi setter oss nå ned og ser på og vurderer nøye anbefalingene fra kommisjonen og den påfølgende høringen, og vi tar på alvor at et flertall i kommisjonen anbefaler å oppheve eller endre lærernormen. Vi ønsker denne debatten velkommen, og vi hører gjerne ulike synspunkter på hvordan normen virker, og om den bør innrettes på en annen måte for å treffe best mulig.

Nå jobber direktoratet med det som ble lagt fram fra Stortinget om praktisk melding, der Høyre ikke hadde noen alternative forslag om nasjonale prøver. Så det skal vi komme tilbake til. Det er nå under full utredning, hvor målet er at norske elever skal lære mer og lære bedre. Når vi ser at fagfolk selv sier at de nasjonale prøvene ikke virker optimalt, er det min jobb som statsråd å sørge for at de faktisk virker optimalt. Vi bruker for mye penger og tid på dette til at det ikke skal gjøre det. Jeg skjønner at Høyre har behov for å karikere at vi snakker om mobiltelefon eller å få mer kontroll i klasserommet, men det handler om rammene til å få til en god undervisning i alle fag. Jeg synes vi skal slutte med den karikeringen, for jeg synes vi skal komme oss videre med dette. Jeg imøteser også dialog med Høyre om hvordan vi kan løfte realfagene i tiden som kommer, for der tenger vi en felles nasjonal satsing, tverrpolitisk.

Det Høyre nå sier, er feil. Jeg vil bl.a. vise til at vi ser at ved nasjonale prøver går andelen som presterer bedre i matematikk på ungdomsskolen, faktisk noe opp. Det håper vi er en trend, et brudd, som vi vil se fortsette. I tillegg til satsingene som jeg var inne på, knyttet til endrede læreplaner, å satse på lærerne og å få en mer praktisk undervisning, er det også utrolig viktig at vi har et klasserom der ungene opplever at de kan konsentrere seg. Derfor tok vi vekk telefonen, for de skal ha full konsentrasjon i klasserommet for å kunne ta til seg læringen, og læreren skal kunne ha kontroll i klasserommet. Derfor har vi også gjort flere endringer i opplæringsloven knyttet til lærerens kontroll i klasserommet. I tillegg vil jeg legge til viktigheten av økt smågruppeundervisning. Vi vet at midlertidig inndeling, faglig basert, i klasserommet kan være med på å fremme læring betydelig. Derfor er jeg så glad for at planen for Norge som regjeringen har lagt fram, har lagt inn viktigheten av dette og satsingen på dette.

Vi gjør flere grep, utover det jeg var inne på. Vi gir støtte til en mer praktisk og variert undervisning – det er utrolig viktig. Når det gjelder det å satse på lærerne, vil jeg gjenta at over tid har andelen faglærere i matematikk som oppfyller kompetansekravene, økt i både grunnskolen og videregående opplæring. For det tredje vil jeg nevne viktigheten av å fikse de læreplanene som Høyre og FrP vedtok, som overhodet ikke gode nok til å sikre gode regneferdigheter hos elevene våre. I tillegg vil jeg nevne viktigheten av tilleggspoengene til realfag for opptak til høyere utdanning. Det er utrolig viktig at vi har beholdt dem og tatt vekk veldig mye annet, nettopp for å vise hvor viktig det er å satse på denne retningen for de elevene som går på videregående. Vi evaluerer også tilleggspoengene og ser om vi bør innrette dem på en annen måte, nettopp for å sikre at det er god rekruttering til realfag. Jeg vil også legge til at det å ha konsentrasjon i undervisningen er ekstremt viktig. Der har vi nettopp tatt flere grep.

Regjeringen tar tak i fallende realfagsresultater i grunnskolen og sviktende rekruttering i realfagene i videregående. Det er utrolig viktig at elevene opplever mestring for å bli engasjert i realfagene, og kvaliteten i de timene elevene allerede har, må bli bedre. Vi gjør mange grep for å sikre at opplæringen i realfag skal bli mer praktisk og variert, og for å sikre at lærerne har gode rammebetingelser for å drive opplæring. Gjennom et nasjonalt program for en mer praktisk skole finnes bl.a. en tilskuddsordning og en egen rentekompensasjonsordning for kommunene. Vi har styrket både Matematikksenteret og Naturfagsenteret, som bidrar til å løfte kvaliteten i realfagsundervisningen, f.eks. gjennom kompetanseutvikling, formidling av forskning og utvikling av ressurser som kan tas i bruk av skolene. Jeg er enig med Høyre i at lærerens kompetanse er avgjørende for elevenes læring. Vi har etablert et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling, som skal bidra til at nettopp lærere og andre yrkesgrupper skal få kompetanseutvikling i tråd med lokale behov. Skoleeierne kan også styrke de ansattes kompetanse i realfag gjennom tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling. Over tid har andelen faglærere i matematikk som oppfyller kompetansekravene, økt både i grunnskolen og i videregående opplæring. Noe som også er utrolig viktig, er at vi nå rydder opp i læreplanene som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen vedtok. Dette er læreplaner som helt tydelig ikke er gode nok når det gjelder å løfte betydningen av gode regneferdigheter i skolen. Målet er å endre de lærerne som har vært. De oppleves å være for utydelige, og de gjøres nå mer konkrete og lettere å forstå. Nye læreplaner er allerede ute på høring. Vi skal ha en målrettet innsats på dette, og det er viktig med en helhetlig tilnærming.

Oslo kommune har veldig mange gode skoler. Det er veldig, veldig bra. Jeg vil også igjen vise til at det er et grunnleggende prinsipp i opplæringsloven at den offentlige fellesskolen skal ha undervisning på norsk, og at den nasjonale fag- og timefordelingen og norske læreplaner skal ligge til grunn for opplæringen. Vi har ingen planer om å endre loven på alle disse områdene, som så klart går fram av opplæringsloven kapittel 2 og 3. Det er det vi vil si om den saken.

Det er noen private IB-tilbud rundt omkring i hele landet vårt. Noen av disse ligger i Oslo-området, bl.a. Oslo International School i Bærum, Asker International School i Asker og Norlights International School Oslo AS, som ligger i Oslo. Det er også flere andre tilbud rundt omkring i nabofylker til Oslo. Jeg forstår at det må være en god overgang for de elevene som benytter seg av tilbudet i dag. Nettopp derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om å legge til rette for det med en overgangsordning.

Oslo kommune har siden 2016 gjennomført et forsøk med IB-opplæring i den offentlige grunnskoleopplæringen. Forsøket har vært tidsbegrenset, slik alle forsøk etter opplæringsloven må være. Forsøksperioden utløper etter skoleåret 2025/2026, altså etter ti år. Oslo kommune fikk i desember i fjor avslag fra Utdanningsdirektoratet på en søknad om å forlenge forsøket. Det gjorde de fordi jeg vurderer at det ikke er grunnlag for å foreslå endringer i opplæringsloven for å åpne for at kommuner kan tilby IB i den offentlige grunnskoleopplæringen. Det har departementet grundig redegjort for i budsjettproposisjonen for 2026, som oppfølging av et anmodningsvedtak fra Stortinget. Det gjennomføres hele tiden ulike forsøk i skolen, med avvik fra regler i opplæringsloven. Det er bra. Slike forsøk er med på å gi et kunnskapsgrunnlag til vurderingen av om det er behov for permanente regelendringer sånn at norsk skole kan bli enda bedre. Erfaringer fra forsøket i Oslo har sånn sett bidratt til det kunnskapsgrunnlaget som har ligget til grunn for mine vurderinger i oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak. Det er et grunnleggende prinsipp i opplæringsloven at den offentlige fellesskolen skal ha undervisning på norsk, og at nasjonale fag- og timefordelinger og norske læreplaner skal ligge til grunn for opplæringen. Dette framkommer i opplæringslovens kapittel 2 og 3. Regjeringen har ingen planer om å endre loven på alle disse områdene. Forsøk er midlertidige, noe det er viktig at kommunene kommuniserer tydelig til dem som deltar i ulike forsøk. Jeg mener likevel at det kan være hensiktsmessig med en overgangsordning for elevene i dette tilfellet, og har bedt Utdanningsdirektoratet om å legge til rette for det. Jeg har ellers tiltro til at Oslo kommune vil ivareta sin plikt til å tilby elevene som har vært med i forsøket, et opplæringstilbud i tråd med opplæringsloven. De som ikke ønsker et slikt tilbud, må søke opplæringstilbud utenfor rammene av den offentlige skolen, og eventuelt søke seg til private IB-tilbud. Dette er noe den enkelte kan orientere seg om hvis det skulle bli aktuelt.

Det som beskrives her, er ekstremt viktig å ta tak i hvis det er tilfelle. Det har ikke jeg fått meldinger om. Her vil jeg også si at en stor del av nøkkelen ligger i det gode partssamarbeidet som skal ligge til grunn. Jeg opplever at det på mitt nivå nå er et godt samarbeid med partene, og dette er aktuelt å ta opp også sammen med dem. Her sitter Fagforbundet, Utdanningsforbundet, Skolelederforbundet osv. med mye av nøkkelen for å til de gode, trygge rammene gjennom å si fra at ting faktisk ikke virker.

Jeg vil bare begynne med å berømme Rødts engasjement på dette feltet, et engasjement jeg deler. Vi har laget en veileder som er tydelig på at krav om tilstrekkelig bemanning gjelder til enhver tid. Det er også utrolig viktig at kommunene som barnehageeier og de private eierne jobber godt med sykefraværssituasjonen. Vi er nødt til å få til et bedre arbeidsmiljø. Det kan handle om mye, men jeg ser at det er enkelte barnehager som gjør gode tiltak og har gode resultater å vise til der. Det å vise fram hvilket meningsfullt yrke det er å jobbe i, mener jeg er en felles innsats også vi politikere må være med og bidra til, for da vil vi også kunne øke rekrutteringen til yrket. Jeg er også spent på hvordan den budsjettenigheten som kom nå i desember, om toppet bemanning, faktisk virker ute i sektoren. Jeg har møtt en del av de barnehagene som har toppet bemanning fra før. De skrøt enormt av det, og det har stor betydning for deres arbeidsmiljø og kvalitet i hverdagen.

Jeg vil takke representanten for et viktig spørsmål. Jeg er klar over at mange barnehager opplever utfordringer med bemanning, rekruttering av barnehagelærere og høyt sykefravær, slik som barnehageoppropet framhever i sin appell. Det bekymrer meg. Regjeringen har allerede gjort mye for å støtte barnehageeiere med å bedre bemanningen og kvaliteten på barnehagetilbudet. Vi har styrket kommuneøkonomien, innført toppet bemanning og bevilget penger til økt pedagogtetthet i levekårsutsatte områder. I 2026 bruker vi over 1,8 mrd. kr på toppen av normene til bemanning. Vi har laget en veileder for bemanning i barnehagen som er tydelig på at kravet til tilstrekkelig bemanning gjelder i hele barnehagens åpningstid. Vi har også styrket arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning. Nær 500 erfarne medarbeidere får fra høsten av mulighet til å utdanne seg til barnehagelærer. Dette er en økning fra om lag 100 plasser i 2022. For å bidra til å bedre arbeidsmiljøet og få ned sykefraværet i barnehagene støtter vi også IA-bransjeprogram for barnehage. Jeg opplever å ha god dialog og et godt samarbeid med aktørene på barnehagefeltet, bl.a. i Nasjonalt forum for barnehagekvalitet. Der har vi satt bemanningssituasjonen på dagsordenen. Vi har startet et samarbeid med mål om å komme fram til noen felles virksomme tiltak denne våren. Dette er en konkretisering av rekrutteringsarbeidet vi allerede er felles om. Det handler bl.a. om å bedre barnehageansattes arbeidsmiljø, redusere sykefraværet, prøve ut mer hensiktsmessige organisasjonsformer og bruke de ansattes kompetanse bedre. Alt dette har betydning for kvaliteten på tilbudet og som grunnlag for videre skole- og utdanningsløp. Avslutningsvis vil jeg peke på at undersøkelser viser at mange barn og barnehageansatte trives godt på jobb, og at de får gode muligheter til å lære og utvikle seg. Dette er viktig for omdømmet til barnehageyrket. Det vet vi alle, og det er viktig at vi politikere også får fram det gode som skjer i norske barnehager, og at det er et godt sted å jobbe.

Det er godt å høre at Høyre nå vil tenke framover, men det er vitterlig Høyre som har stilt dette skriftlige spørsmålet, og som bruker sin kapasitet til å se tilbake i tid. Det vi gjør framover, er nettopp å lytte til lærerne. Det er viktig at vi får til vurderingsformer i opplæring og vurdering som faktisk virker, som er av kvalitet, som sikrer læring, og som sikrer rettferdighet i opplæringssituasjonen og vurderingssituasjonen. Det arbeidet er nå på vei med full fart framover. Som jeg varslet i mitt innlegg tidligere, vil det komme mer. Det vil komme sterkere statlig styring knyttet til dette, for det trenger vi i en tid hvor hele verden opplever at KI går fryktelig fort. Vi har også gode diskusjoner internasjonalt om hvordan vi skal løse denne problematikken.

Jeg må unnskylde, men Høyre har ingen troverdighet i dette spørsmålet. Da vi overtok styringen av norsk skole, var det en fullstendig ukritisk digitalisering som hadde rullet ut i norske klasserom, på skoler i hele landet – fullstendig uregulert. Det eneste bidraget jeg opplevde fra Høyre da jeg ble statsråd i forrige periode, var at det ble fremmet et forslag om at skjerm ikke måtte betegnes som skjerm. Vi har gjort flere grep. Vi har stoppet åpent nett som eksamensform. Vi har fjernet forberedelsesdel på sentralt gitt eksamen. Nettbaserte hjelpemidler på skriftlig eksamen er redusert fra 160 til 15 i videregående opplæring. Sikker nettleser er utredet og tatt i bruk og vil innføres fram mot 2027, og det må skje trygt og med kvalitet og uten usikkerhet. Vi har anmodet skoleeiere om økt vakthold på eksamen og stikkprøvekontroll. Det er laget en funksjon for varsling ved mistanke om juks og spørsmål til sensor, og det er tatt hensyn til KI i utformingen av eksamensoppgavene.

Det er ingen tvil om at KI har endret betingelsene for læring i skolen og utfordrer hvordan både lærere og alle andre i skolen jobber. Det har også gitt folkevalgte, skoleledere og lærere store utfordringer på ulike måter, slik all skjermbruk har gitt oss både muligheter og utfordringer å måtte håndtere i norsk skole. Representanten antyder at regjeringen har vært bakpå. Det vil jeg på det sterkeste avvise. Det er under denne regjeringen gjort en rekke grep for å få mer balanse mellom skjerm og bok. Det gir resultater, og mer kommer. Bruk av KI under eksamen er en av de største risikoene vi har for en rettferdig vurdering av elevenes sluttkompetanse. Jeg har derfor bedt Utdanningsdirektoratet om å sette i gang tiltak for å hindre bruk av ikke-tillatte hjelpemidler, som KI og oversettelsesprogrammer på eksamen. Direktoratet har satt i verk flere tiltak, herunder å stenge tilgangen til de fleste nettsteder under eksamen. De har fjernet forberedelsesdel til eksamen og startet med innføring av sikker nettleser under eksamen. Utdanningsdirektoratet har også publisert KI-råd og KI-kompetansepakker for undervisning og prøver, som de oppdaterer fortløpende. Skolene kan også sette begrensinger på elevenes nett, slik at KI-verktøy som ChatGPT blir sperret ute. Vi som myndigheter må sørge for tydelige rammer i bruken av KI-verktøy, som setter barn og unges beste først. Selv om det er utfordringer knyttet til KI i hele utdanningsløpet, er jeg likevel spesielt urolig for bruken av KI blant de yngste ungene. Elever på barnetrinnet er i en fase der de skal lære å lese, skrive og regne, utvikle konsentrasjon, egen kritisk tenkning og egne ideer. Da mener jeg vi må være svært varsomme med å ta i bruk avanserte KI-verktøy i klasserommet. Dette er utfordrende for kommunene å håndtere alene. Derfor vil vi ta sterkere statlige grep for å støtte opp om de utfordringene norsk skole står i knyttet til akkurat dette.

Riksrevisjonen har utarbeidet en rapport som bygger på et grundig datamateriale, og som vil være nyttig for departementets videre arbeid. Jeg deler Riksrevisjonens vurdering av at det ikke er tilfredsstillende når elever og lærere mangler læremidler i skolen. Jeg viser til at regjeringen allerede har satt i gang en rekke tiltak for å bedre læremiddelsituasjonen. Regjeringen har gjennom flere tiltak vist at vi satser på flere lærebøker i grunnskolen, mer lesing og leselyst og mindre skjerm. Vi har i 2023 og 2024 satt av 415 mill. kr øremerket til trykte læremidler, i hovedsak lærebøker. Denne satsingen viderefører vi i 2026, med 120 mill. kr til innkjøp av trykte læremidler. I tillegg har vi satt av penger til bøker i skolebibliotek og i barnehage. Alle disse, og flere tiltak, er en del av regjeringens satsing på lesing og leselyst. Til sammen vil regjeringen sette av 1 mrd. kr til lesing og leselyst over de neste fire årene. Vi har også styrket Statped, slik at de kan utvikle flere tilrettelagte læremidler for elever med særskilte behov. Videre har jeg nå sørget for at støttetjenester til skoleeiere er etablert, som vil starte å levere vurderinger av personvern i læremidler denne våren. Jeg har også bevilget midler til et flerårig forskningsprogram om digitalisering i skolen, som vil belyse hvordan læremiddelbruken står i sammenheng med elevenes læring. På enkelte områder er det imidlertid fremdeles utfordringer, som vi vil ta tak i, bl.a. gjennom endringer i tilskuddsordningen for læremidler der det ikke er markedsgrunnlag. Etter opplæringsloven skal skolene ha tilgang til nødvendig utstyr, inventar og læremidler. Dette ansvaret påligger kommunene og fylkeskommunene som skoleeiere. Jeg merker meg at Riksrevisjonen peker på at skoleeierne ikke kjøper inn læremidler og utstyr som dekker skolenes behov. For meg er det viktig at vi som statlig myndighet har informasjon om tilstanden i sektoren om læremidler. Jeg deler flere av vurderingene fra Riksrevisjonen og har allerede iverksatt flere tiltak for å bøte på utfordringene som er avdekket.

Jeg jobber kunnskapsbasert, og jeg registrerer, i likhet med representanten, at det kommer signaler om at de studentene som kommer inn på universiteter og høyskoler, ikke er klare for akademisk arbeid. Derfor er vi nødt til å ta grep for det i både grunnskolen og videregående opplæring. Spørsmålet er om det er andre grep vi kan gjøre enn å pålegge enda mer testing og ha mer arbeid knyttet til det. Det er jo ikke gratis, og vi må prioritere midlene våre på best mulig måte framover.

Jeg mener, i likhet med representanten Melby, at det er svært viktig at elevene våre lærer å skrive godt. Det henger, som representanten sa, også sammen med det å utvikle gode leseferdigheter. Særlig sett i lys av den teknologiske utviklingen og mye bruk av digitale verktøy, er jeg bekymret for utviklingen av elevenes skriveferdigheter. Derfor jobber vi med tiltak for å begrense bruken av skjerm og digitale verktøy og gi økt tilgang på fysisk materiell. Skrivesenteret har fått en økt grunnbevilgning, og de har fått i oppdrag å styrke kvaliteten på skriveopplæringen slik at skolene får økt kunnskap om det å utvikle skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag. Det er viktig. I tillegg til det representanten også peker på, har Utdanningsdirektoratet fått i oppdrag å utvikle nye nasjonale prøver, men i lesing, matematikk og engelsk. Vi mener at vi nå ikke kan pålegge skolene nye tester og pålegge dem å teste alt som er viktig i skolen. Forsøkene vi har hatt med nasjonale skriveprøver, taler også imot å sette i gang tiltak nå.

Takk for et veldig godt spørsmål. Da vi kom i regjering, var dette fullstendig uregulert. Det var «cowboyvirksomhetaktig». Det var ingen regelverk og ingen rammer når det gjaldt hvordan man skulle anskaffe disse digitale læremidlene, kvaliteten på dem og ressursene det krevde. Det vi har sett, er at det er vanskelig for alle kommuner å ha tilstrekkelig kompetanse til å overholde dette på en god måte. Derfor har departementet gitt direktoratet i oppdrag å etablere felles støttetjenester for personvern, informasjonstrygghet og universell utforming i digitale læremidler, læringsressurser og plattformer. Ikke minst er også støttetjenestene utrolig viktige for å hjelpe skoleeiere med å håndtere de utfordringene de har med å etterleve regelverket på en god måte. Jeg vil også trekke fram at Utdanningsdirektoratet og Sikt allerede har lansert en læremiddelkatalog som gir oversikt over digitale læremidler. Men vi er på ingen måte ferdig.

Bare for å være helt klar overfor Stortinget: Vi skal selvsagt ha gode verktøy som gjør at lærerne får den informasjonen de trenger for å kunne gi elevene god nok undervisning og tilrettelagt undervisning, slik at de kan jobbe med det de trenger å jobbe videre med for å bli bedre. Det er det aller viktigste vi gjør. Spørsmålet er hvordan vi skal gjøre det. Det er helt åpenbart at de nasjonale prøvene og kartleggingsprøvene vi har hatt fram til i dag, ikke fungerer etter hensikten. Det er bare å se på resultatene: Nedgangen begynte i 2015. Derfor må vi ta grep, og derfor lytter vi til innspill fra faglig hold, bl.a. kvalitetsutviklingsutvalget, som er tydelig på at vi må gjøre endringer i vurderingssystemet vårt.

Jeg har ikke konkludert i det spørsmålet, så derfor kan jeg ikke svare på det på nåværende tidspunkt.

PISA-resultatene fra 2022, som kom kort tid etter at jeg overtok som kunnskapsminister, viste at de grunnleggende ferdighetene til elever i norsk skole ikke var gode nok. Siden da har regjeringen jobbet utrettelig med å snu utviklingen. Utfordringene kan ikke møtes med enkelttiltak og planer alene. Det krever et langsiktig og helhetlig arbeid. Det er et ansvar Arbeiderparti-regjeringen har fått og et ansvar vi tar. Vi har lansert en leselyststrategi og gjennomfører et leseløft for at barn og unge skal bli bedre til å lese. Det gjør vi ved å prioritere over 1 mrd. kr ekstra de fire neste årene til dette arbeidet. Da skal vi bl.a. sikre flere fysiske bøker i klasserommet og en forsterket leseopplæring. Vi styrker de nasjonale sentrene som på ulike måter hever kvaliteten på opplæringen på sine fagområder. Gjennom et nasjonalt program for praktisk læring skaper vi bedre sammenheng mellom teori og praksis. Vi utvikler nye læringsstøttende prøver og fleksible kartleggingsverktøy, i tråd med det vi varslet til Stortinget i forbindelse med Meld. St. 34 for 2023–2024, om mer praktisk læring, som skal gi lærerne bedre forutsetninger i arbeidet med å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Vi har innført et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling, som skal bidra til å gi lærere og andre ansatte nødvendig kompetanseutvikling – for å nevne noe. Grunnleggende ferdigheter står sentralt i læreplanverket. Det er et arbeid som gjøres gjennom hele opplæringsløpet og i alle fag. Å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter handler derfor også om å styrke forutsetningene for lærernes arbeid i klasserommet og i profesjonsfellesskapene på skolene. Vi må prioritere tiltak som virker, og bruke ressursene der læring og utvikling skjer: i klasserommet. Jeg er glad for engasjementet for å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter. Samtidig registrerer jeg at flere av komiteens medlemmer mener forslagene som fremmes i representantforslaget, i liten grad vil tilføre noe nytt. I 2026 er det avsatt 120 mill. kr i tilskudd til fysiske læremidler. Jeg vil, som nevnt i mitt skriftlige svar på representantenes forslag, vurdere å gjøre endringer i retningslinjene for tilskuddet til trykte lærebøker. Arbeidet med å styrke elevenes grunnleggende ferdigheter fortsetter. Jeg forsikrer Stortinget om at regjeringen har store ambisjoner. Vi må våge å tenke nytt om hvordan vi skal utvikle norsk skole i framtiden. Utviklingen av gode grunnleggende ferdigheter er viktig for å lykkes med skolens doble samfunnsoppdrag om både danning og utdanning.

Jeg er langt på vei enig i det representanten sier. Det som også er viktig hvis vi skal se på å gjøre det for 4. trinn, er nettopp kostnadsspørsmålet, men også at det krever mange ansatte som vi ikke har i dag. Vi er opptatt av å løse bemanningsutfordringen som en del av SFO-ene rundt omkring i landet rapporterer at de har for 1.–3. trinn. Når de er lavere i alder, er det enda viktigere å sikre at kvaliteten er god, og at den er på plass før vi eventuelt utvider ordningen.

Til det første spørsmålet, om hva kostnadene egentlig blir for familiene, er jeg enig i at det er en problemstilling vi må se på framover, og jeg imøteser et samarbeid med Venstre om dette. Når det gjelder 4. trinn, er det også utrolig viktig, men vi må bygge stein på stein for å være sikre på at vi har en økonomi som tåler det, og at vi har kommuner som er i stand til å tilby det på en god måte. Derfor har vi fra 2026 øremerket tilskudd til tolv timers gratis SFO for elever i 4. klasse, men vi begynner i levekårsutsatte områder.

Ja, jeg er positiv til å høre om og lære om alle sånne typer initiativer som svarer på det behovet man opplever blant de ansatte ute i SFO-hverdagen. Det er kjempeviktig at vi faktisk klarer å svare på det kompetansebehovet de har framover. Det høres ut som et veldig interessant tilbud i så måte. Så vil jeg også benytte anledningen til å si at jeg er utrolig stolt over det vi har fått til sammen knyttet til SFO, og jeg vil også benytte anledningen til å takke de lokale folkevalgte. Da jeg var ordfører i Stavanger, innførte vi gratis SFO. Vi begynte tidlig med det og var den første storbyen som gjorde det for alle unger. Det har vist seg å være veldig, veldig bra – så bra at kanskje også nasjonale myndigheter lærte av det etter hvert.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til begrensning av hvor mye kommunene kan ta betalt for de øvrige timene, synes jeg det er et veldig betimelig spørsmål. Jeg synes det var interessant at det ble løftet av Venstre. Det er en utvikling vi også følger – om det er grunn til å gå hardere til verks der hvis vi ser at det faktisk blir vanskeligere for folk å ha ungene sine i SFO fordi de timene blir for dyre. Når det gjelder fødselstall – jeg kommer fra et fylke som har de høyeste fødselstallene i landet, og det fylket er faktisk blant dem som har høyest fødselstall i Europa – tror jeg at økonomien til familien betyr noe for den tryggheten familien opplever. Det kan også være med og sette skranker for om de får de barna de ønsker å få.

Jeg vil først rydde vekk oppfatningen om at jeg mener at elevene skal være lenger på SFO enn det de er i dag. Det jeg mener, er at skolehverdagen kan struktureres annerledes. Når det gjelder fødselstallene, har de økt både i 2024 og i 2025 – og det er også etter at vi fikk lavere barnehagepriser og ikke minst gratis kjernetid i SFO. Det lover godt også for årene videre. Som sagt er dette en lovfesting – langt på vei – av gjeldende praksis.

For å svare på spørsmålet: Denne lovfestingen som er gjort, er en stadfesting av gjeldende praksis, så kommunenes rammer blir ikke strammere enn det de opplever er det økonomiske rommet de har i dag. Jeg er igjen undrende til at Fremskrittspartiet faktisk er mot dette forslaget. Jeg hadde trodde de faktisk ville ha tiltak for å hjelpe barnefamiliene i en krevende økonomisk situasjon som mange opplever, og ikke minst ha tiltak for å sikre bedre sosial utjevning mellom unger.

Arbeiderpartiet evner å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi mener at dette forslaget er viktig for å sikre utjevning blant unger – det faktisk å sikre folk en bedre økonomi enn de ville hatt uten. Jeg er ganske sikker på, men dette vil tallene vise, at dette vil bidra til økte fødselstall, som vi allerede ser både i fjor og i året før. Det vil også bidra til flere folk i arbeid, og ikke minst til noen av de viktigste utfordringene vi som samfunnet står foran over tid, å sikre at flere blir med i fellesskapet og sosial utjevning. Det vil sikret at flere faktisk kommer i arbeid, og at ungene ikke blir stående utenfor skoleporten når vennene får fortsette leken hver eneste dag i uken.

Dette er en lovfesting som egentlig er en stadfesting av gjeldende praksis, så jeg er litt undrende til hvorfor FrP stemmer mot dette forslaget, når det faktisk betyr at unger har rett til gratis kjernetid, som vi vet betyr så mye for foreldrenes lommebok og for ungene, men også for at foreldrene skal kunne delta i arbeid. Vi trenger flere folk i arbeid i dette landet, og det vil være med på å sikre det. Ikke minst kan det også være positive ringvirkninger knyttet til f.eks. det å velge å få flere barn, fordi kostnadene ikke blir for store.

SFO er et viktig og nødvendig tilbud for barn og familier i Norge. Det er positivt for inkludering og barns sosiale miljø, og det er viktig for økt aktivitet blant barn. SFO-tilbudet gjør det mulig for langt flere foreldre å jobbe fulle arbeidsdager. Vi har de siste årene utviklet, vedtatt og finansiert gode moderasjonsordninger for SFO. Alle foreldre som har barn som går i 1.–3. trinn på SFO, har nå rett til tolv timer gratis per uke. Det er slik i dag at kommunene har plikt til å ha et tilbud om SFO, men elevene har ikke rett til plass. Det betyr at kommunen ikke plikter å dimensjonere tilbudet sitt slik at alle som ønsker en plass, faktisk får det. En lovfesting av rett til tolv timer gratis SFO for elever på 1.–3. trinn vil styrke rettighetene til elevene og foreldrene og sikre at alle elever på 1.–3. trinn får tolv timer gratis SFO i uken, dersom de ønsker det, både nå og ikke minst framover. Jeg er opptatt av kvalitet i SFO, og regjeringen jobber med å styrke og videreutvikle SFO. Regjeringen har prioritert 10 mill. kr til utvikling av kompetanse og kvalitet i SFO i perioden 2022–2025. Utdanningsdirektoratet har pilotert et etterutdanningstilbud for SFO-ledere, og de har fått et oppdrag om utvikling av digitale ressurser for kompetanseutvikling i SFO. Ansatte i SFO er nå inkludert i det helhetlige systemet for kompetanse- og kvalitetsutvikling, der alle yrkesgrupper i barnehage og skole får mulighet til etter- og videreutdanning. Videre ble 550 mill. kr av veksten i kommunenes frie inntekter i 2025 særskilt begrunnet med økt bemanning med SFO. Dette er en varig økning av kommunerammen. I budsjettet for 2026 øker kommunenes frie inntekter med 6,2 mrd. kr. Fra 2026 får vi også et øremerket tilskudd til tolv timer gratis SFO for elever i 4. klasse i levekårsutsatte områder og 15 mill. kr til et bransjeprogram rettet inn mot ansatte i SFO, for å øke kvaliteten. De siste årene har langt flere barn fått ta del i det viktige fellesskapet SFO er, fordi vi har hatt et stortingsflertall som har prioritert å holde kostnadene nede. Det har sørget for at flere barn får ta del i dette viktige fellesskapet når skoledagen er over, framfor å måtte rusle ut av skoleporten når kameratene fortsetter lek og aktivitet i fellesskap. Det er en kvalitet for samfunnet vi må sikre for barn over hele landet, også i årene som kommer.

Forskriften er ennå ikke lagt fram. Det er ikke naturlig å gå inn i en diskusjon om noe som ikke er lagt fram. Forskriften kommer i tide til fristen og vil da bli kjent for Stortinget og resten av landet. Jeg vil også benytte anledningen til å takke for debatten i dag og ønske alle en riktig fin jul og godt nyttår.

Først, når det gjelder barnehagepensjon og private barnehager, vil jeg si at det er interessant at FrP plutselig er opptatt av forliket de ikke ville være med på. Det er verdt å merke seg. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager skal ha likeverdige pensjonsvilkår som ansatte i kommunale barnehager. For å gjenta: Vi vil komme tilbake til hvordan innretningen av pensjonsinnskuddet skal se ut som en del av den nye forskriften til barnehageloven. Regjeringen er opptatt av å lytte til de høringsinnspillene som har kommet, og å følge opp Stortingets vedtak. Forskriften er klar når den er klar.

Jeg er glad for at KrF og vi er på samme linje her. Når det er så stor avstand mellom det vi ser i finsk skole av antall timetall, og det vi ser i norsk skole, er det grunn til å se om vi gjør ting riktig, ikke minst når vi ser at det er tilført 1 350 ekstra timer i den norske grunnskolen siden jeg gikk på skolen. Det er utrolig viktig at vi tenker nytt om dette, og at vi gjør dette sammen med nettopp de ansatte, er kjempeviktig. Jeg gleder meg til å ta fatt på det arbeidet som ligger foran oss i denne satsingen. Vi er nødt til å løfte lærerrollen, og nettopp derfor har vi gjort konkrete endringer i opplæringsloven – flere endringer for å sikre nettopp at læreren skal ha autoritet i klasserommet. Det er ikke noe vi kan bevilge oss ut av, men det handler om å ha en tydelig lovgivning som Stortinget er med på, for å få det realisert.

Her er det viktig å ta hensyn til de forarbeidene som ligger til grunn for loven. Der skisseres det enkelte unntak, uten at jeg kan gå inn på dem på stående fot i salen nå.

Det er overhodet ikke sånn å forstå. Jeg mener at nettopp den enigheten vi har funnet, med 800 mill. kr og i tillegg over 200 mill. kr til levekårsutsatte områder, treffer utrolig godt. Jeg har besøkt enkelte av barnehagene som mottar dette, og det er utrolig viktig for at de kan holde god kvalitet på barnehagetilbudet. Det er jeg veldig, veldig glad for. Jeg tenker at pengene sier sitt her. Så må vi passe på at det også er gitt 800 mill. kr til kommunene med anmodning om at dette skal brukes på barnehagebemanning. Det er viktig å følge med på at kommunene følger dette opp i stedet for f.eks. å kutte i eiendomsskatt.

Vi jobber på spreng for å ferdigstille denne nye forskriften. Det som er viktig, er at man følger de prosedyrene vi har for høring, og da kan vi heller ikke ha anledning til å gå forbi det. Så forholder vi oss til fristen, som er 1. januar. Jeg minner også om Grunnloven § 75, at «[d]et høyrer Stortinget til (...) å løyve dei pengesummane som trengst til statsutgiftene».

Det er fristende å svare på en del av de spørsmålene representanten hadde tenkt å stille i sitt stille sinn. Jeg vil bare kommentere ett av dem, for det er interessant å vite: Grunnen til at det er færre lærere, kan jo fort være at det er 8 000 færre elever. Det er i så tilfelle naturlig at det kom en justering der. Når det gjelder spørsmålet om søknadsordning for pensjonstilskudd, har vi, som representanten er godt kjent med, hatt den på høring med frist 30. september. Jeg er opptatt av å finne en løsning på dette som er i samsvar med forliket. Vi er opptatt av å legge til rette for at det skal være likeverdige pensjonsvilkår som for ansatte i kommunale barnehager, og vil konkludere om innretningen av tilskuddet så fort som overhodet mulig.

Ja, og som jeg også sa i mitt innlegg, er dette med intensivopplæring, som er noe av det representanten er inne på, utrolig viktig. Det er utrolig viktig at vi kan løfte dem som strever, men jeg er ikke minst opptatt av at det skal bli enda flere som gjør det bra. Det er ikke til å komme bort fra at læringsresultatene i norsk skole begynte å falle i 2015, på FrPs vakt – en halvering av dem som presterer best i matematikk i PISA-undersøkelsen. Det kan vi ikke leve med. Vi er nødt til å ha mer intensivopplæring for å løfte flere, både de gode og de som strever. Nettopp det er også en viktig del av det leseløftet som jeg signaliserte i mitt innlegg.

Jeg er helt enig med representanten i at det er for mange unge som ikke er forberedt på det som kommer etter grunnskolen. På mange steder jeg har reist til, har jeg opplevd å få tilbakemeldinger om at barne- og ungdomsskolen oppleves som en forberedelse til høyere utdanning, og sånn skal det ikke være. Vi trenger 85 000 nye fagarbeidere i landet vårt de neste årene, og da må barne- og ungdomsskolen også forberede elevene på yrkesfaglige løp. Derfor tar vi tak og øremerker midler. Vi kan snakke fint om hvor viktig det er med en praktisk skole, men vi må faktisk gjøre noe med det – utvikle gode metoder og øremerke midler, ikke minst til utstyr og til lokaler. Jeg opplever en dugnad der ute, jeg opplever løft. Jeg vil også gjenta noen tall: Aldri før i Norge har flere søkt seg til yrkesfag enn i år. Aldri før har flere fullført og fått med seg fagbrev ut i arbeidslivet. I et land som om ti år kan mangle så mange som 85 000 fagarbeidere, er dette helt avgjørende. De har aldri før kommet så raskt i jobb som de gjør nå.

For en liten uke siden fikk vi presentert tall fra den årlige elevundersøkelsen i norsk skole. Tallene viser at flere elever i landet er motivert for skolen. Flere av elevene trives i skolen, over hele landet. Samtidig går også fra før altfor høye mobbetall nedover – på alle trinn. Det er en positiv utvikling vi alle er fornøyd med, men en utvikling vi på ingen måte skal slå oss til ro med. For noen få dager siden fikk vi nye tall som viser at andelen elever med eget nettbrett eller pc i 1. klasse går klart nedover. Tilbakemeldingen fra lærere og skoleledelse er at de nå i større grad opplever støtte til å gi de yngste ungene en mer aktiv skoledag: mer læring, både faglig og sosialt, gjennom lek og aktivitet – heller enn en stillesittende og teoritung skoledag med stadig flere undervisningstimer. I høst møtte rekordmange studenter opp for å ta fatt på det femårige studiet for å bli lærer i grunnskolen – en økning på hele 23 pst. fra året før. En holdningsendring er i ferd med å skje i og rundt norsk skole. Dette skjer etter fire år med en tydelig retning i skolepolitikken – hvor mobilen nå er ute av de fleste norske klasserom og skolegårder, hvor lærerne får den selvsagte autoriteten de skal ha for å holde ro og orden, hvor skoledagen er mer praktisk, aktiv og variert, sånn at ungene kan lære å lese, skrive og regne skikkelig, og hvor vi får inn mer bok og mindre skjerm. Men vi er langt fra ferdige. Med dette budsjettet fortsetter vi å ta grepene som kreves for å snu utviklingen i norsk skole. Regjeringen har sammen med partiene Rødt, SV, Senterpartiet og MDG levert en forsterket satsing på lesing i dette budsjettet. Norsk skole finansieres i all hovedsak gjennom rammeoverføringer til kommunene, men regjeringen har nå over flere år fått med seg Stortinget på å øremerke ekstraordinære midler til en forsterket satsing på norske barns leseferdigheter. Å være god til å lese er grunnmuren for all annen læring, og de fire neste årene skal vi bruke minst 1 mrd. kr til å løfte leseferdighetene og leselysten til elevene våre. Det betyr mer intensivopplæring for dem som sliter mer til skolebibliotekene flere fysiske bøker, både i barnehage og skole en lesekommisjon som skal gi helt konkrete anbefalinger om hvordan elever i Norge best lærer å lese Jeg er overbevist om at den nasjonale lesesatsingen vil gi resultater – ikke alene på grunn av en ekstra milliard kroner de neste årene i statsbudsjettet, men mest fordi vi gjennom denne satsingen peker tydelig retning og gir dyktige ansatte bedre rammebetingelser og selvtillit til å utvikle gode satsinger lokalt. En av de største satsingene i dette budsjettet er en forsterkning av bemanningssituasjonen i norske barnehager. Regjeringens opprinnelige forslag om øremerkede midler til toppet bemanning er kraftig forsterket. Sammen med SV, MDG, Senterpartiet og Rødt setter vi nå av 800 mill. kr til toppet bemanning, slik at de ansatte kan få hjelp til andre oppgaver og få bruke mer av tiden på ungene. Vi viderefører samtidig tilskuddet til økt pedagogtetthet og til grunnbemanning i levekårsutsatte områder, og ikke minst prioriterer vi at enda flere får ta den populære arbeidsplassbaserte barnehagelærerutdanningen. For få norske studenter søker seg til barnehagelærerutdanningen. Denne utviklingen har regjeringen ambisjoner om å snu, på samme måte som utviklingen for grunnskolelærerne er snudd. TALIS-undersøkelsen fra i høst viser at veldig mange ansatte i barnehagene trives i jobben sin, men mange opplever at omgivelsene ikke i stor nok grad anerkjenner den jobben de ansatte gjør. Det er tilbakemeldinger vi må ta på alvor. Det er tilbakemeldinger denne regjeringen og dette stortingsflertallet tar på alvor. Barn er forskjellige. Elever i norsk skole har ulike interesser og ulike ferdigheter. Noen kan springe fort, andre kan se langt, og andre kan bære tungt – mens andre til og med kan slå troll i kappspising. Derfor er det helt avgjørende at vi fortsetter å gjøre skoledagen mer praktisk, mer aktiv og mer variert. Neste år utvider vi derfor også ordningen med å kjøpe inn utstyr til praktisk læring – til å gjelde helt fra 1. klasse og opp til 10. trinn.

Jeg vil ikke bare sende et brev, og det var heller ikke det jeg sa i mitt svar til representanten. Jeg vil ha dialog med kommunene, slik som jeg har hatt gjennom disse årene, om nettopp denne problematikken. Det var derfor denne veilederen kom på plass, det er derfor vi også utvikler støttetjenester knyttet til digitaliseringen til kommunene på bakgrunn av den dialogen vi har med kommunene, og det er derfor vi også har en læremiddelkatalog, slik at kommunene kan ta den i bruk for å hjelpe dem med hensyn til digitaliseringen. Vi har altså flere grep som er en pågående dialog med kommunene for å få til bedre resultater, og jeg har sagt tydelig i svar til representanten at jeg også vil vurdere å legge strammere føringer til grunn i den veilederen som gjelder. Så vil jeg bare gjenta at jeg forstår at anbefalingene kan være krevende å følge opp administrativt. Det er i min verden ikke et godt nok argument for å sende nettbrett og pc-er med tilgang til skadelig innhold med hjem.

Ja, og det er nettopp derfor vi må ha en god samtale med kommunene om nettopp denne problematikken. Jeg opplever at vi har et felles mål, og vi bør i hvert fall være tydelige på at hvis enhetene ikke er sikret, kan de heller ikke brukes, og i hvert ikke under noen omstendigheter sendes med hjem uten at det er voksne til stede der hjemme.

Jeg er glad for at også representanten og hennes parti, Høyre, nå engasjerer seg i denne problemstillingen. Det må jeg innrømme at jeg har savnet de siste årene. Det er en uholdbar situasjon at elever kan få tilgang til uønsket innhold som vold, pornografi og reklame på skolens digitale enheter. Artikkelen representanten viser til, synliggjør svært uheldige sider ved skolenes digitalisering. Slik norsk skole er organisert, er det skoleeier som har ansvaret for barns sikkerhet og personvern når de tar i bruk kommunens digitale enheter. Det er skoleeier som skal vurdere hvilke apper og nettsteder elevene skal ha tilgang til, i tråd med lovverket. Det er tydelig at kommunenes og skoleeiernes arbeid med elevenes personvern, sikkerhet og beskyttelse mot skadelig innhold varierer. Mye tyder på at altfor mange kommuner tillater filtre som gir tilgang til reklame og sosiale medier, som er en åpenbar distraksjon for elever. Allerede i fjor oppfordret jeg i brev sammen med KS alle kommuner til å legge inn listen fra Kripos for å stoppe nettsider der barn kan kontaktes av ukjente, og jeg fikk Utdanningsdirektoratet til å lage klare anbefalinger om alderstilpasset filter og om at datamaskiner bare skal tas med hjem dersom skoleeier har sikret maskinene mot skadelig innhold. Vi kan ikke ha det slik at elevene ikke har et trygt og godt skole- og læringsmiljø. Derfor vil jeg sende et brev til alle landets kommuner og skoleeiere og tydelig understreke ansvaret deres for et trygt og godt digitalt skolemiljø også når elevene bruker skolens enheter hjemme. Det innebærer at skoleeiere og kommuner må se til Udirs veileder og sette opp filter etter anbefalingene der. Klarer ikke kommunene og skoleeierne å sikre elevenes digitale enheter, skal de heller ikke sendes med elevene hjem. Vi må i samtaler med kommunene for å finne ut hvor problemene egentlig ligger, og jeg vil se til kommende resultater fra spørringen til Skole-Norge, der kommunenes og skoleeiernes bruk av filter er tema. Om resultatene viser at flere kommuner ikke klarer å følge anbefalingene, må vi stramme inn føringene ytterligere. Jeg er i dialog med Udir om dette. Det er voksne, kommuner og skoler som har ansvaret for å beskytte ungene våre, også digitalt. Jeg forventer at nasjonale anbefalinger blir tatt på alvor i kommunene og av skoleeierne. Om norske kommuner ikke er i stand til å beskytte ungene mot skadelig innhold, må vi ta tydeligere nasjonale grep.

Regjeringen gjør flere grep for å sikre situasjonen ved skolene. Vi gjør det bl.a. gjennom konkrete endringer i opplæringsloven, som jeg var inne på innledningsvis, og ikke minst gjør vi det med den øremerkede potten til beredskapsteam og skolemiljøteam. Vi er på ingen måte ferdige med det. Det er utrolig viktig at kommunene også har muligheter til å styrke dette. Spesielt i det som ligger inne i forslag til neste års statsbudsjett, er det en betydelig økning til kommunene og fylkeskommunene for å sikre sånne viktige tjenester til våre barn og unge.

Slik jeg leser representanten, er hun opptatt av det forebyggende arbeidet og det å styrke laget rundt eleven både på grunnskolen og i videregående. Jeg vil gi min fulle tilslutning til at det er et ekstremt viktig arbeid, og derfor har regjeringen også satt av egne penger, øremerkete penger, til såkalte skolemiljøteam. Denne posten har vi styrket, fra 15 mill. kr til 45 mill. kr. Det er fordi det er så utrolig viktig at vi kan jobbe tverrfaglig for nettopp å styrke laget rundt elevene der det er behov med tanke på skolemiljøet. Derfor har vi også beredskapsteamposten, som er øremerket. Det er nybrottsarbeid, det har ikke blitt gjort i Norge tidligere. Vi følger veldig spent med på hvordan kommunene nå oppretter disse teamene, hvordan de jobber, og hvordan vi, ikke minst, får ned barne- og ungdomskriminaliteten, som er vårt viktigste mål innen dette.

La meg starte med å understreke at skolene skal være trygge arenaer for elevene. Jeg er enig med representanten i at hendelser som vold, omsetning av narkotika eller annen kriminalitet skaper utrygghet i hele skolemiljøet også når det skjer utenom ordinær skoletid. Uavhengig av om dette skjer på skolen eller andre steder – i eller utenfor skoletiden – vil jeg påpeke at denne type saker er saker for politiet. Skolen alene kan ikke ta tak i kriminelle hendelser som oppstår på skolen. Det har de verken myndighet eller kompetanse til. Skolen skal først og fremst være et sted for læring og danning og for å bidra til at elevene blir en del av fellesskapet. Så vet vi at det i mange tilfeller er nødvendig å samarbeide med barnevernet – fra både skolens og politiets side. Regjeringen styrker arbeidet mot barne- og ungdomskriminalitet. I statsbudsjettet for neste år foreslår bl.a. regjeringen totalt 90 mill. kr til tiltak for tett individuell oppfølging av barn og unge som står i fare for å begå kriminalitet eller allerede har begått lovbrudd. Dette skal skje i samarbeid mellom flere sektorer, f.eks. skole, barnevern og politi. Tiltak er allerede på plass i Oslo og på vei til Bergen, Trondheim og Stavanger. I 2026 skal det startes opp i kommunene Kristiansand, Skien, Drammen, Sandefjord, Lørenskog og Lillestrøm. Av tiltak som er knyttet til skoleregler, har jeg lyst til å nevne at jeg nylig har hatt på høring et forslag om å utvide adgangen til å dele informasjon om elever når de starter på en ny skole. Det skal bl.a. gjøre det lettere for skolene å ta imot og ivareta elever med voldshistorikk, samtidig som også medelever og ansatte ivaretas der det går slike elever. Et lovforslag vil kunne fremmes våren 2026. Vi må jobbe bredt, men målrettet, både med tiltak for å komme kriminalitet til livs når det skjer, og også for å kunne forebygge. Jeg har derfor gitt til sammen 80 mill. kr til opprettelse av egne beredskapsteam til elleve norske kommuner. Disse kommunene skal nettopp jobbe for å hindre rekruttering til kriminalitet – som f.eks. narkotikaomsetning – på skoler. For at tiltaket skal være mest mulig målrettet, er midlene gitt til de kommunene som har de største utfordringene med barne- og ungdomskriminalitet.

Svaret på det er ja. Jeg synes det er interessant hvordan Høyre tyr til hersketeknikker når jeg leser opp hva utvalget faktisk svarer, i et faglig svar som jeg vil gi. Jeg gjengir det, jeg svarer det opp og leser det for representanten. Jeg er veldig glad for at Høyre i siste runde av meldingen sluttet opp om dette, for det utvalget sa, var at de mener dagens nasjonale prøver i for liten grad oppleves som en støtte til lærernes faglig-pedagogiske arbeid. De peker på at prøvene i dag har et dobbelt formål som er problematisk. Prøvene skal både gi informasjon som støtte til lærerens underveisvurdering, og i tillegg styringsinformasjon til kommunen og nasjonale myndigheter. Det er krevende å oppfylle begge disse formålene på en god måte i én og samme prøve. Det er det vi tar på alvor. Vi ønsker ikke å fortsette som før, slik Høyre vil. Vi gjør viktige endringer som er i tråd med faglige råd og faglige konklusjoner, og derfor gjør vi det utredningsarbeidet som vi nå gjør.

Vi er veldig opptatt av å gi riktig informasjon. Derfor mener vi at en videreutvikling av de nasjonale prøvene og verktøyene og kartleggingsprøver er viktig, for vi gjør det ikke «for løye», som vi sier på godt stavangersk. Vi gjør det for at det skal gi riktig og rikere informasjon om trivsel og læring i en skole, eller i en kommune, enn det vi får i dag. Det har også vært et partssammensatt utvalg som har gjennomgått hele kvalitetsvurderingssystemet. Det var bredt sammensatt med medlemmer fra KS, lærerorganisasjonene, Skolelederforbundet, Elevorganisasjonen og Sametinget, i tillegg til skoleforskere, og de mener at dagens nasjonale prøver i for liten grad er en støtte til lærerens faglig-pedagogiske arbeid. Det tar Arbeiderpartiet på alvor, og derfor gjør vi viktige endringer nettopp for å løfte resultatene i norsk skole, for vi kan ikke gjøre sånn som Høyre: å fortsette som før.

Det var bred støtte i behandlingen av Meld. St. 34 for 2023–2024, En mer praktisk skole, hvor regjeringen foreslo å utvikle nye prøver med et rent læringsstøttende formål. Heller ikke representantens parti, Høyre, hadde innvendinger mot endringen. De nye prøvene skal erstatte dagens nasjonale prøver. Det tas sikte på at de nye prøvene utvikles og gjennomføres i lesing, matematikk og engelsk på 5. og 8. trinn. Det skal også vurderes å utvikle nye prøver i lesing og matematikk på 3. trinn som vil erstatte dagens obligatoriske kartleggingsprøver. Dagens prøver blir ikke avviklet før nye prøver er klare. Mye har endret seg siden de nasjonale prøvene ble innført for snart 20 år siden. Flere utredninger har vist at prøvenes doble formål, hvor de både skal gi støtte til lærernes underveisvurdering og gi styringsinformasjon til myndighetene, er vanskelig å forene i en og samme prøve. Derfor har regjeringen, i tråd med det vi varslet i Meld. St. 34, gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å utvikle nye nasjonale prøver med et læringsstøttende formål. De nye prøvene vil i større grad gi gode beskrivelser av elevenes faglige ståsted og forslag til oppfølging enn det dagens prøver gir. Hovedhensikten med de nye prøvene skal være å gi lærerne i klasserommet bedre pedagogiske verktøy for å hjelpe elevenes læring. Selv om de nye prøvene ikke lenger skal utformes med et eksplisitt formål om å gi styringsinformasjon, er jeg opptatt av at både lokale og nasjonale myndigheter må ha et godt og relevant kunnskapsgrunnlag for å følge utviklingen i skolen. Derfor har jeg bedt Utdanningsdirektoratet om samtidig å utrede hvilken informasjon lokale skolemyndigheter kan få fra nye prøver, uten at det påvirker det læringsstøttende formålet. Det skal også utredes hvordan informasjon fra de nye prøvene kan brukes til forskning. Det er viktig at både myndigheter og samfunnet for øvrig kan få kunnskap om elevenes resultater og utvikling over tid, men nøyaktig hvordan og hva som kan komme fra de nye prøvene, må utredes ordentlig. Jeg har vært tydelig på at dagens nasjonale prøver ikke blir avviklet før nye prøver er klare. Dersom det viser seg at det ikke er mulig å hente ut informasjon til f.eks. lokale skolemyndigheter uten at prøvenes læringsstøttende formål og utforming påvirkes negativt, kan det være aktuelt å utrede andre verktøy som kan dekke både kommunenes og samfunnets informasjonsbehov. Dette vil jeg vurdere nærmere etter at Utdanningsdirektoratets utredning og anbefalinger er klare.

Dette er knyttet til forvaltningslovens område og enkeltvedtak. Jeg kan ikke på nåværende tidspunkt uttale meg om en pågående sak som jeg eventuelt skal få til behandling på eget bord, så jeg vil avstå fra å svare ytterligere.

Det går bra, det er mye som skal få plass på kort tid. Det kjenner jeg meg igjen i. Jeg kan ikke gå inn og kommentere enkeltsaker konkret, i hvert fall ikke hvis man leser det som står i pressen, for da kan man fort havne på eget bord. Det er viktig at jeg har et ryddig forhold til det. Det jeg kan si på generelt grunnlag, er at det er viktig at man har gode administrasjoner i kommunene som jobber kunnskapsbasert og faktabasert, og at man er åpen om eventuell usikkerhet som knytter seg til tall som legges fram til politisk behandling. Det er ekstremt viktig at det er høy grad av redelighet og oppmerksomhet knyttet til nettopp de vurderingene som de lokalt folkevalgte står i knyttet til dette.

Ja, jeg deler bekymringen. Samtidig forstår jeg situasjonen mange lokalt folkevalgte står i i en tid med fallende elevtall, spesielt i distriktene. SSBs framskrivinger forventer at det i 2040 vil være nesten 50 000 færre barn og unge enn i dag. Det er distriktskommunene som forventes å få det aller meste av nedgangen i antall barn og unge. I Norge er det slik at lokalpolitikerne har ansvar for skolestrukturen, altså hvilke skoler kommunen eller fylket skal ha, og hvor de skal lokaliseres. Det ligger i kjernen av det kommunale selvstyret. Det er lokale myndigheter som kjenner forholdene best, og som best kan fange opp ulike innspill fra lokalsamfunn og lokalt næringsliv. De prioriterer og tar valg som de mener er best for sine samfunn og regioner. Min klare forventning er at lokalt folkevalgte jobber for å få et best mulig skoletilbud til sine innbyggere. Det kan imidlertid ikke bare handle om plassering av skolebygningene og byggenes betydning for lokalsamfunnet. Det handler også om hvordan skolene kan gi elevene et godt læringsmiljø faglig og sosialt, samfunnets behov for kompetanse, at de klarer å rekruttere kvalifiserte lærere, og hvilken belastning reisevei innebærer for elevene. Mitt inntrykk er at lokalt folkevalgte tar beslutninger om skolestruktur på stort alvor. I 2024 ble det i Norge lagt ned 32 grunnskoler og opprettet 12 nye. Det er færre nye og nedlagte skoler enn det som har vært snittet de siste 15 årene. Antall nedlagte videregående skoler var litt lavere enn snittet for de siste 15 årene. For regjeringen er arbeidet med trygge og gode lokalsamfunn svært viktig. Det pågår en sentralisering av befolkningen over hele verden. Det er mange årsaker til dette, bl.a. endringer i teknologi og næringsstruktur. Det er et politisk ansvar å se helheten for å møte disse utfordringene på en god måte, bl.a. gjennom å sørge for at velferdstjenestene tilpasses befolkningens behov. Regjeringen har gjort flere tiltak for å sikre tilgang til utdanning i distriktene. Det viktigste er at vi bidrar til et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag for kommunesektoren. I 2025 har sektoren fått en realvekst i frie inntekter på om lag 15 mrd. kr, noe som er den største økningen i nyere tid. I 2026 foreslår regjeringen en vekst i kommunesektorens frie inntekter på 4,2 mrd. kr. Dette vil bidra til å styrke den økonomiske situasjonen i kommunesektoren ytterligere. Jeg vil også vise til at regjeringen foreslår å videreføre grunnskoletilskuddet i 2026. Satsen i grunnskoletilskuddet utgjør neste år 583 234 kr per kommunale grunnskole. I tillegg har vi satt i gang tiltak for at flere unge i områder med store avstander og lave befolkningstall skal slippe å flytte fra hjemstedet for å fullføre yrkesfaglig videregående skole: et nytt tilskudd til fleksible og desentraliserte tilbud og et lovforslag om å utvide adgangen til bruk av fjernundervisning i slike områder.

Ja, opplæringsloven er eksplisitt på at kapasiteten på skolene kan være et legitimt hensyn i disse sakene, og statsforvalterens vedtak kan ikke endre på det.

Det er riktig forstått. Jeg vil bare gjenta at det i slike saker er veldig viktig at kommunen tydelig begrunner valgene sine og vekter de relevante hensynene i en konkret vurdering. Det må også komme tydelig fram hvordan nettopp avstand er vurdert, som representanten var inne på i sitt eksempel, og hvordan eventuelt andre hensyn har blitt vektet opp mot dette. En må være tydelig på at det ikke er lagt vekt på forhold regelverket sier at kommunen ikke kan vektlegge.

Det er kommunen selv som bestemmer skolestrukturen, altså hvilke skoler kommunen skal ha, og hvor de skal ligge. Dette ligger i kjernen av det kommunale selvstyret og er ikke regulert i opplæringsloven. Opplæringsloven har regler om hvilken grunnskole elevene skal gå på, og om fastsettelse av skolekretser. Skolekretsen bestemmer hvilke barn som skal gå på hvilke skoler, og fastsettelsen av skolekretser må ta utgangspunkt i den skolestrukturen som er fastsatt. Opplæringsloven § 2-6 sier at elever i grunnskolen har rett til å gå på en skole «i nærmiljøet». Dette gir ikke nødvendigvis en rett til å gå på den skolen som ligger nærmest. Det følger av bestemmelsen at kommunen kan fastsette skolekretser, og at kommunen skal legge særlig vekt på hvilken skole som ligger nærmest, men opplæringsloven sier eksplisitt at kommunen også kan ta hensyn til topografi, trafikkforhold, kapasiteten på skolene og at barn i samme nabolag skal få gå på samme skole. Avstanden til skolen er noe som «skal» vektlegges, mens de øvrige momentene er noe kommunen «kan» ta med i vurderingen. Det betyr at avstanden til skolen er noe kommunen må ta utgangspunkt i når de skal fastsette skolegrensene. De øvrige momentene er forhold kommunen kan vektlegge i tillegg og ta med i en konkret og helhetlig vurdering. Det er riktig at det ved behandlingen av ny opplæringslov ble gjort klart at kommunen ved fastsettelse av skolekretser skal kunne ta hensyn til kapasiteten til skolene, også når skolene ikke er fulle. Tidligere var det lagt til grunn at det bare kunne legges vekt på kapasitet dersom skolen var full. Formålet med denne endringen var å legge bedre til rette for at kommunen kan utnytte de samlede personalressursene og kapasiteten i skolebyggene på en effektiv måte, noe som kan føre til bedre skoleøkonomi og dermed bedre skoler. Jeg mener at dette harmonerer godt med den kommunale handlefriheten som må ligge til grunn for beslutninger om skolestruktur, som er beslutninger som må bygge på økonomiske, politiske og samfunnsmessige prioriteringer. Opplæringsloven med forarbeider nevner både momenter som må og kan tas med i vurderingen, og hensyn som ikke kan vektlegges når kommunen skal fastsette en skolekretsforskrift eller fatte vedtak om tildeling av skoleplass. Jeg kan ikke gå inn i enkeltsaker, men i slike saker er det viktig at kommunen tydelig begrunner valgene sine og vekter de relevante hensynene i en konkret vurdering. Det må komme tydelig fram hvordan avstand er vurdert, og hvordan eventuelle andre hensyn har blitt vektet opp mot dette. Det må også være tydelig at det ikke er lagt vekt på forhold som regelverket sier at kommunen ikke kan vektlegge.

Private Barnehagers Landsforbunds beregninger forutsetter at pensjonskostnadene øker betydelig i 2026, altså for åtte av ti medlemsbarnehager, som representanten viste til i sitt spørsmål. Det er uklart for oss hva den forutsatte økningen bygger på, og hvor stor del av veksten som eventuelt er engangskostnader som følge av tilslutning til AFP-ordningen. I våre beregninger som bygger på faktiske regnskapstall for hele sektoren, er det kun om lag to av ti barnehager som har utgifter over det foreslåtte taket for dekning av pensjonsutgifter. Modellen vi har hatt på høring, vil gi et mer treffsikkert tilskudd enn i dag. Det mener vi er viktig, og beregningene våre viser at finansieringen av pensjonstilskuddet er høyere enn sektorens samlede pensjonsutgifter.

Gjennom barnehageforliket har Stortinget gitt oss flere føringer for arbeidet med den nye finansieringsforskriften, bl.a. at søknadsordningen for pensjonsutgifter skal dekke dokumenterte pensjonsutgifter, som representanten nå selv var inne på, men også at ordningen skal ha et rimelig tak. Vi har utarbeidet et forslag som balanserer disse to hensynene, og som følger opp føringene så langt det lar seg gjøre innenfor gjeldende budsjettrammer. I forslaget til nytt system for tildeling av tilskudd til pensjon har vi fokusert på å gjøre tilskuddet mer treffsikkert og gi en mer rettferdig fordeling innenfor rammen vi har. Vi mener at sektoren samlet sett blir godt kompensert for pensjonsutgiftene med forslaget som har vært på høring, men i høringen ble det også synliggjort noen alternativer som var dyrere, og som forutsetter budsjettbehandling i Stortinget. Hvis vi skal legge oss på et høyere nivå enn dagens ramme, må Stortinget bevilge midler til dette.

Jeg er glad for at Stortinget klarte å samle seg i et forlik om den nye barnehageloven. Det betyr mye for unger, for foreldre og for ansatte i tusenvis av barnehager over hele landet. Den nye loven legger grunnlaget for at vi kan fortsette innsatsen for å styrke kvaliteten i norske barnehager. Regjeringen er opptatt av å legge til rette for at ansatte i private barnehager og i kommunale barnehager skal kunne ha likeverdige pensjonsvilkår, og at vi får et regelverk om dette som gir sektoren ro og forutsigbarhet. Gjennom barnehageforliket før sommeren ga Stortinget oss flere føringer for arbeidet med den nye forskriften om tilskudd til private barnehager. Det framgår f.eks. at søknadsordningen for pensjonstilskudd skal dekke «dokumenterte pensjonsutgifter», og at ordningen skal ha et «rimelig tak». Vi har utarbeidet et høringsforslag vi mener balanserer disse to hensynene, og som følger opp føringene så langt det lar seg gjøre innenfor gjeldende budsjettrammer. Vi mener at sektoren samlet sett blir godt kompensert for pensjonsutgiftene med forslaget som har vært på høring. De foreslåtte reglene om tilskudd til pensjon vil gi et mer treffsikkert tilskudd enn i dag. Sektorens samlede pensjonstilskudd vil også øke noe sammenlignet med i dag. Pensjonstilskuddet utgjør rundt 8 pst. av barnehagenes samlede tilskudd. Derfor er det viktig å minne om at tilskuddsregelverket også består av flere komponenter. Vi har foreslått endringer i regelverket for driftstilskudd og eiendomstilskudd som kan gi mange barnehager mer i tilskudd enn de har i dag. Det er helheten i systemet som vil avgjøre hvordan økonomien i den enkelte barnehage blir. Det vet jeg at mange er opptatt av. Vi har også styrket statsbudsjettet med over 1,2 mrd. kr ment for å møte bemanningsutfordringene i barnehagene. Vi har foreslått å opprettholde disse satsingene i budsjettforslaget for 2026. Jeg er opptatt av gode rammevilkår for både offentlige og private barnehager. Samtidig er det viktig å være tydelig på at vedtaket Stortinget nylig har fattet, kommer med en prislapp. Skal dette håndteres ansvarlig, må også partiene som står bak vedtaket, være villig til å bla opp det dette faktisk koster. Regjeringen jobber med å følge opp forslagene som har vært på høring og vurderer eventuelle behov for justeringer i lys av høringssvarene som har kommet inn. Vi er også spent på hvordan vi kan følge opp det nye vedtaket Stortinget har fattet om søknadsordningen for pensjonstilskudd, på en best mulig måte. I likhet med representanten har jeg et stort engasjement for norske barnehager og ønsker at det skal legges til rette for gode og likeverdige vilkår mellom offentlige og private barnehager. Det handler om å gi ungene våre en trygg og god oppvekst.

Vi er helt tydelige på at vi skal gjøre alt vi kan for at våre elever og unger skal få det best mulige læringsmiljøet de kan få. Det skal være et trygt og godt læringsmiljø, og hvordan man skaper det, kan variere ut fra den enkelte kommune. Vi har i tillegg øremerkede penger, 80 mill. kr, til f.eks. beredskapsteam, som er helt nytt av i år, for å hjelpe kommunene i arbeidet med kriminalitetsforebygging og innsats der man ser at behovet er størst. Det samme har vi gjort med skolemiljøteam, hvor vi ser at man har behov for mer målrettet innsats der behovene er størst, og der man kan sette sammen flere faggrupper for å bistå skolene hvis de har utfordringer knyttet til skolemiljø eller kriminalitet. Vi tar enkelte grep – mer enn det som er blitt gjort tidligere, vil jeg understreke – og vi er absolutt med på å videreutvikle dette. Jeg er også veldig opptatt av å støtte partene og lærerne og de ansatte i deres kontakt med skoleeiere.

Det er viktig for meg å understreke at det ikke er noen plikt til fysisk inngripen, men for oss i Arbeiderpartiet har det vært viktig å legge til rette for at man kan gripe inn, når denne lovendringen nå kommer på plass. Da vi tok over etter at FrP og Høyre hadde styrt i flere år, fikk ikke lærerne engang la sin side av saken bli hørt dersom de ble anklaget for å gå over streken. Der har vi endret lovverket og i tillegg tatt flere konkrete grep. Det som er utrolig viktig, er at det er de lokale som vet hvor skoen trykker mest. Da jeg selv var lokalpolitiker gjennom 12 år, klarte vi nesten å doble antall ansatte i helsestasjonene og skolehelsetjenesten, nettopp for å gi lærerne de verktøyene som de rapporterte til oss at de trengte. Et godt partssamarbeid er helt nødvendig for å kunne sette inn målrettede tiltak som i størst mulig grad treffer de lokale behovene.

Aller først: Regjeringen er ikke imot spesialskoler eller alternative opplæringsarenaer, slik representanten hevder. Bruk av andre arenaer for læring kan være nyttig for den enkelte, både som del av tilpasset opplæring og som tiltak i individuell tilrettelegging. Derfor har vi mange slike tilbud i dag rundt omkring i landet vårt. Arbeiderpartiet mener at de aller fleste elever i norsk skole skal få opplæringen sin i det store fellesskapet. Vi ønsker ingen sorteringsskole. Vi kjemper for fellesskolen, og den er etter min mening Norges fremste konkurransefordel som samfunn. Derfor har det vært så viktig for regjeringen å sikre at lærerne og andre ansatte har den nødvendige støtten i lovverket for å kunne gjøre jobben sin best mulig for klassefellesskapet. De nye reglene som trådte i kraft dette skoleåret, gir ansatte i skolen en mulighet, på visse vilkår, til å gripe inn fysisk for å avverge at elever krenker andre psykisk eller vesentlig forstyrrer opplæringen til andre elever. Lovendringen innebærer en utvidelse av i hvilke tilfeller ansatte har muligheten til å bruke fysisk makt. Hvordan, og hva slags inngrep som kan benyttes, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I noen tilfeller kan det være et alternativ å ta eleven ut av klasserommet. Det er selvfølgelig opp til læreren og eventuelt annet personell å avgjøre hvordan man skal ivareta både eleven som blir tatt ut av klassen, og resten av klassen. Denne vurderingen gjøres, og må gjøres, lokalt i det enkelte tilfellet. Jeg har forståelse for at slike situasjoner kan være krevende. Regjeringen har varslet at det vil bli utarbeidet veiledning til reglene om fysisk inngripen, og det ligger nå bl.a. informasjonsvideoer på udir.no om fysisk inngripen. Regjeringen bruker i 2025 nærmere 2,9 mrd. kr på kompetansetiltak rettet mot lærere og andre ansatte i barnehage og skole. Gjennom tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling er det tilrettelagt for at kommuner kan iverksette nødvendige kompetansetiltak basert på lokale behov. La meg understreke: Selv om det er et grunnleggende prinsipp at alle skal kunne få et tilbud i ordinær klasse, er det viktig at elever med behov får tilrettelegging, gjerne i mindre grupper, når det er fornuftig, og det gjøres allerede i dag. Jeg er dessuten åpen for at vi kan ha behov for flere verktøy i opplæringsloven. Jeg har derfor satt i gang et arbeid for å se om det er noe vi kan endre i regelverket for at lærerne skal få et enda bedre arbeidsmiljø, og at klassen skal få oppleve et enda bedre skole- og læringsmiljø.

Det er veldig kjekt å se representanten i komiteen igjen, og gratulerer med valgresultatet. Når det gjelder antall timer i norsk skole, synes jeg vi må ta en god runde på hva innholdet i timene skal være. Det er det aller, aller viktigste. Vi har sett at politikernes svar i for mange år har vært å pøse på: Elevene sliter i matte – flere mattetimer. De sliter i naturfag – flere naturfagstimer. Man tror at det er svaret for å forbedre resultatene, når det kanskje heller handler om innholdet i timene og å ha tilgang på utstyr, på gode lokaler og ikke minst nok lærere. Vi er ikke fra vår side fremmed for å tenke de tankene, men det må foretas et veldig grundig arbeid før vi kan lande det helt konkret.

Jeg deler representanten og hans partis syn om nulltoleranse mot narkotika. Vi gjør flere grep, og da er vi tilbake til det vi ser er situasjonen i enkelte kommuner. I år får derfor hele elleve kommuner i landet noe som er helt nytt; de får 80 mill. kr til egne beredskapsteam for å ta tak i kriminalitet blant barn og unge på skoler og i nærmiljø. Det er kommunene Oslo, Bergen, Kristiansand, Trondheim, Stavanger, Drammen, Sarpsborg, Skien, Lillestrøm, Lørenskog og Sandefjord, og det er nybrottsarbeid. Jeg ser veldig fram til å følge det kommunene nå setter i gang, hvor de får stort rom til selv å sette inn disse teamene der de trengs mest på den enkelte skole.

Regjeringen gjør flere grep, noe som også er et resultat av godt samarbeid med SV og Senterpartiet i forrige periode i Stortinget. Vi tar på alvor den situasjonen vi ser at flere barnehager er i når det gjelder å få tilgang til personale, og når det gjelder sykefraværstallene. Vi ser også at det er for mange som forlater yrket, spesielt de siste ti årene. Derfor har vi gitt 14 kommuner ekstra penger, nettopp for å kunne satse på bemanning i de levekårsutsatte områdene. Når vi er ute og snakker med de barnehagene som har gjort det, ser vi at det har god effekt. Vi har på toppen klart å legge 200 mill. kr ekstra i øremerkede midler til bemanning i inneværende år, og ikke minst har vi sagt tydelig ifra til kommunene at 800 mill. kr i kommuneoverføringene skal gå til bemanning i barnehagene. Heldigvis er det veldig mange kommuner som har valgt å følge den anmodningen fra Stortinget. Vi er på ingen måte ferdig og ser fram til godt samarbeid med partiene på Stortinget for å sikre fortsatt gode barnehager i landet vårt.

Det er ekstremt viktig at vi satser på lærerne. Derfor er det den sektoren i landet hvor det er bevilget kanskje mest penger til etter- og videreutdanningstiltak. Det at vi har historisk mange og godt utdannede lærere i norsk skole i dag, er veldig, veldig viktig. Der ser vi en god utvikling de senere årene. Når det gjelder de nasjonale prøvene, var det en del av meldingen om en mer praktisk skole, som ble levert til Stortinget i fjor og behandlet her. Der sa regjeringen hva den ville gjøre med de nasjonale prøvene. Vi så tydelig – og hadde også fagfolk som så på dette og sa – at de ikke fungerte etter hensikten. De er nødt til å ha ett formål, og det er å være læringsstøttende. Vi valgte det, men vi sier samtidig i meldingen, som også Høyre stemte for, at hvis det er mulig, skal man ta informasjon ut fra prøvene for å bruke til styringsinformasjon – men ikke utelukkende for styringsinformasjon, for det aller viktigste er at læreren får den tilbakemeldingen som trengs for å kunne hjelpe elevene i fagene de trenger hjelp med.

Først ønsker jeg å gratulere representanten som komitéleder for den kanskje viktigste komiteen på Stortinget. Jeg er veldig glad for at Høyre er enig i at vi trenger flere fysiske lærebøker. Er det noe Riksrevisjonens rapport nå nylig viste oss, er det at de nye læreplanene som ble levert fra Høyre, med nye fysiske lærebøker, faktisk ikke ble finansiert. Det er vi i full gang med å rette opp i, og derfor har vi bevilget penger til det, og fortsetter å bevilge penger til det, som varslet. Når det anføres at det kuttes i laget rundt elevene i klasserommet, vil jeg si at det ligger et stort lokalt handlingsrom her. Da jeg var så heldig å være ordfører i Stavanger kommune fra 2019 til 2023, nesten doblet vi antall ansatte i helsestasjonene og skolehelsetjenestene. Vi styrket skolene massivt. Det gjorde vi nettopp fordi vi valgte å prioritere det, mens det vi nå ser i f.eks. min hjemkommune Stavanger, er at en kutter i viktige inntekter til kommunene, noe vi vet vil gå på bekostning av tjenestetilbudet til innbyggerne. Det handler også om hvilke lokalpolitikere vi velger, og hvordan de velger å prioritere midlene de faktisk har til rådighet – om de velger å prioritere barn og unge, eller ikke.

Fremskrittspartiet har helt rett i at det har vært for mye uro i norske klasserom, og nettopp derfor har vi tatt mobilen ut av klasserommet. Vi så av PISA-resultatene som ble målt da Fremskrittspartiet styrte, at hele en tredjedel av elevene oppga at de opplevde å bli forstyrret av egne eller andres digitale enheter. Da de trengte å fokusere på undervisningen, ble de forstyrret av egne aller andres digitale enheter. Sånn kan det ikke være. Derfor var vi tydelige på mobilforbudet, og derfor er vi også tydelige på at det må være filter på skjermene, sånn at de ikke blir forstyrret når de faktisk skal sitte der og lære. Vi er i tillegg i gang med flere andre viktige løft. Spesialskoler er også veldig viktig i norsk skole, men vi må passe på at det ikke blir sånn at det er normalen. Det skal heller være at når man trenger hjelp, skal man ha mulighet til å bruke spesialskole. Det opplever jeg også at norske kommuner benytter seg av.

Jeg er overhodet ikke enig i at det er å gjøre det samme på nytt. Vi gjør viktige, store endringer. Vi har gått fra en teoribasert og skjermtung skole med dårlige læringsresultater til å være fullt i gang med å snu utviklingen. Vi har endret opplæringsloven på viktige punkter, nettopp for å sikre lærerne autoritet i klasserommet, noe som ble endret da Fremskrittspartiet satt i regjering. De svekket autoriteten til læreren i klasserommet. Vi satser på en enda mer praktisk skole, for altfor mange skoler i landet vårt har manglet viktig utstyr for å kunne jobbe mer praktisk og få til bedre læring og mestring i alle fag.

Den norske skolen er den viktigste fellesarenaen vi har i Norge. Der møter alle barn hverandre, uavhengig av bakgrunn, økonomi og ferdigheter. Derfor er fellesskolen vårt viktigste konkurransefortrinn. Fellesskolen gjør Norge til Norge. Den gjør at vi skaper nødvendig tillit til hverandre på tvers av forskjellene mellom oss. Det som skjer i skolen i dag, avgjør hvilket samfunn vi får. I skolen skal ungene våre lære seg å bli trygge mennesker, ledet og hjulpet av kompetente lærere. Da vi overtok styringen, overtok vi en skole med historisk dårlige læringsresultater, der motivasjon og trivsel var på vei ned og fravær og mobbing på vei opp. Den utviklingen jobber vi fortsatt steinhardt for å snu, og nå er vi i gang med det viktigste løftet i norsk skole på mange år. For å bli tryggere i en urolig verden og hverdag må hver elev bli satt i stand til å forstå. Det å lese er å forstå. Derfor er trygghet for barn og unge at flere kan lese godt. 15 000 elever går ut av grunnskolen hvert år uten å ha lært å lese skikkelig. Å kunne lese godt er avgjørende for å forstå og lære i alle fag, for videre utdanning og arbeid og for å leve et godt liv. En av våre viktigste oppgaver de neste årene er et nasjonalt leseløft. Vårt mål er at norske elever igjen skal bli blant verdens beste lesere. Arbeiderparti-regjeringen vil bruke minst 1 mrd. kr ekstra på et leseløft de neste fire årene. Trygghet for barn og unge er å mestre. Å mestre noe som er vanskelig å få til, er den beste følelsen i verden. Skolehverdagen var for skjermbasert, for teoritung og for stillesittende da vi tok over. En mer praktisk skole hvor skolehverdagen er mer variert og mer aktiv for elevene våre, var derfor helt nødvendig. Skoler over hele landet får nå mer utstyr og bedre lokaler. Lærerne får flere faglige ressurser til å lage en mer praktisk skolehverdag. En mer praktisk skole gir mer læring, mer motivasjon og mer trivsel, og det gir også i større grad ungene mulighet til å oppdage talenter de ikke visste at de hadde. Trygghet for barn og unge er et samfunn bygd på fellesskap, og da må hver enkelt stille opp og gjøre sin plikt. Vi har vært tydelig på at vi stiller krav til elevene våre – med omsorg – at de møter opp i tide og gjør det de skal, og bidrar til et godt læringsmiljø og til at folk rundt dem har det bra, akkurat som de må i det arbeidslivet de skal ut i. Derfor har vi endret fraværsreglene i skolen, og derfor har vi gjort helt nødvendige endringer i opplæringsloven og på den måten gitt klar beskjed om at læreren er sjef i klasserommet. Trygghet for barn og unge er at de møter klare rammer, at de lærer å lese, regne og skrive, og at det er mer ro og konsentrasjon i klasserommet. Som statsminister Mette Frederiksen sa i Folketinget i forrige uke: «En skole uden autoriteter bliver til et samfund uden autoriteter. Et samfund uden autoriteter er ikke et samfund.» Trygghet for barn og unge er at mobilen er ute, og at de fysiske bøkene er inne, at elevenes skjermer nå skal ha filter, slik at skadelig innhold unngås og forstyrrelsene og fristelsene blir færre, at skolen skal være der man lærer å inkludere og ikke ekskludere, der man lærer om det som forener oss, der man utvikler forståelse for forskjeller og lærer å møte uenighet med respekt. Gratulerer til alle nyvalgte og gjenvalgte stortingsrepresentanter! Jeg ser fram til gode debatter her i Stortinget. Trygghet handler om framtiden til ungene våre. Arbeiderparti-regjeringen tenker stort om de minste. Vi fortsetter arbeidet med å forbedre norsk skole med full styrke, for vi vil ha en fellesskole som har ambisjoner for alle elever. Fellesskolen er vårt viktigste forsvar for framtiden og for tryggheten vår.