OverStortinget

Da historikeren Timothy Snyder nylig besøkte Bergen, sa han følgende: En av grunnene til at norske menn ikke går i uniform i dag, er Ukrainas utrettelige kamp mot Russland. Det er et alvorlig, men viktig perspektiv. Derfor er det også på sin plass å takke Ukraina og det ukrainske folket for den krigen de tar, også på vegne av oss, for de slåss ikke bare for sin egen frihet, de slåss for oss alle i Europa, for alle som har en grense mot Russland, og som befinner seg i Putins absurde interessesfære. De slåss for vår sikkerhet. I en verden som dessverre ikke mangler konflikter å rette oppmerksomheten mot, må vi likevel klare å holde fast ved den krigen som foregår på vårt eget kontinent, en krig som nå er inne i sitt femte år, og tolv år etter annekteringen av Krym. Den krigen må ikke bli glemt. Det som har preget Norges reaksjon på nettopp denne krigen, er viljen til handling på alle nivåer i samfunnet. Frivillige samlet inn utstyr og kjørte ned til fronten. Fyllingsdalen teater skaffet busser og dro ned til Ukraina for å hente krigsflyktninger til Bergen. Som ordfører den gangen gjorde det inntrykk å ta imot våre nye venner og se hele lokalsamfunn mobilisere, kommuner som gjorde alt som sto i deres makt. Norske kommuner har tatt imot om lag 100 000 ukrainere. Det betyr nye klassekamerater, nye venner i idrettslaget, nye kollegaer og nye naboer. Lærdommen vi må ta med oss, er at Norge evnet å stå sammen på alle nivåer, i alle sektorer. Regjering og storting fulgte opp med Nansen-programmet, og statsministeren har slått fast: Norge skal være der for Ukraina – gjennom krigen, når den er vunnet, og når freden igjen skal bygges. Det må vi bruke enhver anledning vi har, til å vise, ikke bare si det: at vi står ved Ukrainas side i en utmattelseskrig der utholdenheten er avgjørende. Vår evne til å stå samlet påvirker utfallet av krigen i Ukraina. Det, sammen med å straffe Russland økonomisk og styrke Ukrainas motstandskraft, er det som til slutt vil avgjøre utfallet, og dette kan vi i Norge og Europa være med og påvirke. Internasjonal solidaritet og samhold er ikke abstrakte verdier. Det er fundamentet en liten, åpen og privilegert nasjon som Norge bygger vår sikkerhet på. Vi stiller opp for andre, både fordi vi kan, og fordi vi trenger venner som stiller opp for oss når vi trenger det. Derfor er NATO-medlemskapet så viktig, og derfor er det avgjørende at vi tar et større ansvar når verden nå er preget av et USA som fører en mer uforutsigbar utenrikspolitikk, et USA som i større grad bruker sin makt for å kreve innrømmelser av både venner og fiender. Konsekvensen for NATO er klar: Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Sammen med Canada skal Europa ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av alliansen. Derfor går vi i retning av et mer europeisk NATO. Men som utenriksministeren også var tydelig på i sin redegjørelse: Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA, og det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA er avgjørende for vår trygghet. Det forblir tett, og det forblir viktig. Innenfor rammen av NATO har vi også knyttet oss sterkere til viktige naboer som Storbritannia, gjennom Lunna House-avtalen, og Tyskland, gjennom Hansa-avtalen. Vi har i år også formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet, for våre nærmeste naboer blir stadig viktigere i vår sikkerhetspolitiske framtid. På denne måten handler vi for å trygge landet. Vi skaffer oss flere venner som vi stiller opp for, og som vi vet stiller opp for oss. Norge må holde fast på NATO, og vi må være prinsippfaste i våre handlinger. Vi må bidra til å løse de problemene som oppstår mellom venner og allierte, for et splittet NATO er en gavepakke til våre motstandere, og en splittet vestlig verden gagner ingen andre enn Russland og de som ønsker oss svekket. Derfor må Norges rolle være å søke diplomatiske løsninger, dialog og tillit og å bygge broer.