Jeg vil bare starte med å redegjøre for at jeg ikke er sakens ordfører. Han glimrer med sitt fravær og er ingen sted å se. Jeg har forberedt et vanlig innlegg og kommer til å holde det. Saken om KNM Bergen illustrerer en utfordring jeg tror vi kommer til å se mer av framover. I en verdenssituasjon som krever et mer aktivt forsvar med mer øving og mer bruk av ressursene rundt oss, blir samordning, dialog, rutiner og gode beslutningsprosesser helt avgjørende for at vi ikke skal havne i sånne situasjoner som vi nå står i med den senkede fregatten. For meg framstår denne saken på en måte som viser at prosessen nok kunne vært bedre. Samtidig mener jeg at forsvarsministeren gir gode svar på hvorfor fregatten ikke ble senket til dypere enn 125 meter, og at man bevisst har valgt en posisjon helt i utkanten av fiskefeltet for å minimere konsekvensene for nettopp fisket. Videre vises det til alt man har gjort for å hindre utslipp fra vraket. Man har strippet det for farlig avfall og løse deler, samt fått det miljøsertifisert. Vraket er også undersøkt med drone i etterkant, og det er godt merket i kart. Det er helt klart at noen områder gjøres utilgjengelige for visse fiskeredskap med dette. For å få vite hvorvidt Forsvaret har fulgt regelverket i saken, må vi avvente utredningen fra klima- og miljøministeren. Vi må også ta inn over oss at Forsvaret faktisk trenger å trene realistisk for å sikre vår trygghet, og vi må være klar på at det kan sette begrensninger på sivil aktivitet i noen situasjoner. Likevel må vi også bestrebe oss på at denne aktiviteten – så langt det er mulig – verken skal føre til uopprettelig skade på eller unødvendig belastning for miljøet rundt oss. Kostnader ved en heving av vraket blir anslått til 250–300 mill. kr, noe vi mener ikke står i rimelig forhold til de skader og ulemper som her er, og vi vil derfor ikke støtte forslaget om en heving. Avslutningsvis håper vi at denne saken kan fungere som en pådriver for å sikre bedre beslutningsprosesser framover, sånn at militær og sivil aktivitet kan eksistere godt side om side.

Siden EØS-avtalen ble inngått, har EU gjennomgått grunnleggende endringer, både i omfang og ikke minst i innhold. EU har utviklet seg til å bli en langt mer integrert politisk aktør, der sikkerhet, økonomi, industri, teknologi og demokrati i økende grad henger sammen. EØS-avtalen, derimot, den er i hovedsak den samme som den var da den ble framforhandlet, og selv om omfanget har vokst betydelig, ser vi stadig tydeligere at avtalen ikke alltid strekker til. Vi ser f.eks. hvordan sikkerhet og økonomi smelter sammen. Handel, teknologi og energiforsyning brukes som maktmidler, og EUs svar er å sikre kritiske verdikjeder og redusere sårbarheter. Dette er beslutninger som påvirker norske arbeidsplasser og norsk industri direkte, uten at vi har noen som helst påvirkning – vi sitter altså ikke ved bordet. Tvert imot er vi i økende grad avhengig av tilleggsavtaler, avtaler på EUs premisser. Dette gjelder særlig innen sikkerhet, forsvar og beredskap, og det er nettopp på disse områdene at utviklingen nå går som raskest. Alle våre nordiske naboer er EU-medlemmer. De landene som vi er tettest knyttet til, både geografisk, kulturelt og sikkerhetspolitisk, tar del i EUs beslutningsprosesser. Island står nå foran et veivalg. Dette er noe som gjør at vi bør gjøre oss noen nye refleksjoner. I en tid med et sammensatt, uforutsigbart og grenseoverskridende trusselbilde settes både Norges og Europas sikkerhet, demokrati og handlekraft på prøve. Derfor er det ett budskap som peker seg tydelig ut: Norge blir ikke tryggere alene. Norge blir tryggere gjennom et tettere og mer forpliktende samarbeid med Europa og med EU. NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, men det er en realitet at det i økende grad er EU som utvikler de verktøyene som gjør NATO operativ i praksis. Ta f.eks. militær mobilitet, forsvarsindustrielt samarbeid og investeringer i kapasiteter. Alt dette er områder der EU nå setter opp tempoet. Arbeidet med militær mobilitet, evnen til raskt å kunne flytte styrker over landegrenser, kan i en krisesituasjon i Norden være avgjørende. Å stå utenfor slike ordninger er ikke et nøytralt valg – tvert imot: Det er et valg som svekker vår egen sikkerhet. Det samme gjelder deltakelsen i EUs forsvarsindustriprogram, EDIP. Gjennom EDIP styrkes europeisk produksjonskapasitet, forsyningssikkerhet og felles anskaffelser. Dette er viktig for norsk forsvarsevne og for norske arbeidsplasser i forsvarsindustrien. Derfor har også regjeringen lagt opp til å følge dette i revidert budsjett. Det handler også om vår demokratiske sikkerhet. Demokratier utfordres av desinformasjon, cyberangrep og skjult påvirkning direkte rettet mot valg, mot medier og ikke minst mot tillit til institusjoner. Dette er trusler som ingen stat kan håndtere alene. Derfor er EUs arbeid med et europeisk demokratisk skjold så viktig, for når påvirkningen rammer ett land, rammer det hele fellesskapet. Dette er ingen fjern problemstilling – tvert imot: Dette er vår virkelighet i dag. Samarbeidet med EU er derfor ikke lenger bare et spørsmål om markedstilgang. Det er også et spørsmål om sikkerhet, demokrati og nasjonal kontroll i en urolig verden. Da kan ikke løsningen være å sette vårt forhold til Europa på spill ved å ta til orde for å reforhandle EØS-avtalen, slik noen, med Fremskrittspartiet i spissen, til stadighet tar opp. Erfaringene fra Storbritannia viser med all tydelighet at alenegang ikke gir mer kontroll, men mindre innflytelse. Vårt forhold til EU blir enda viktigere i tiden som kommer, og vi er helt avhengig av en regjering som er tett på, sørger for å oppfylle EØS-avtalen og bruker de muligheter vi har for å få innpass, sånn at vi kan gjøre det vi kan for å trygge landet i en utrygg tid.

Når vi nå raskt skal bygge opp igjen et forsvar tilpasset dagens situasjon, må vi være sikre på at det vi gjør, er rett, at vi bruker midlene fornuftig, og ikke minst at de valg vi faktisk tar, øker forsvarsevnen vår. Derfor er det så viktig når vi nå velger, at vi også hører på dem som har skoene på, de som vet hvor den trykker, ikke minst om hvilket behov de har. Selv om Haslemoen leir ved første øyekast kan virke tilforlatelig som en rask og enkel løsning, skal vi ikke se bort ifra det at denne leiren faktisk allerede har blitt vurdert av Forsvaret. Leirens beskaffenhet som den framstår nå, oppfyller ikke den standarden Forsvaret ønsker å tilby dagens soldater. Forsvaret ønsker heller ikke å være lokalisert på flere steder enn nødvendig, bl.a. fordi det medfører økte kostnader. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at det blir helt feil å fastslå så å si over bordet i et representantforslag at denne leiren skal tas i bruk så raskt som mulig, som et midlertidig supplement. Samtidig skal vi heller ikke se bort ifra at Haslemoen leir kan være en del av en mer langsiktig løsning. Dersom det viser seg at eksisterende struktur, som nå er under sivilt eierskap, kan være en del av gjenoppbyggingen av Forsvaret, vil det i så fall være bra. Derfor støtter vi en sånn vurdering knyttet til langsiktighet og framtidige aktiviteter. Men det må i så fall være en løsning som bygger på solide fagmilitære råd, tilpasset de behov Forsvaret ser at man vil ha i tiden framover. Avslutningsvis: Vi skal nå bruke veldig store summer på forsvaret vårt framover, og i en sånn situasjon kan det være fristende å se seg blind på hvordan ting var før i tiden, og prøve å gjenskape dette. Resultatet blir i så fall lett helt feil. Det vi framover må gjøre i sektoren, må være bygget på gode faglige råd med et klart mål om at det vi gjør, øker forsvarsevnen vår og styrker avskrekkingen.

Da historikeren Timothy Snyder nylig besøkte Bergen, sa han følgende: En av grunnene til at norske menn ikke går i uniform i dag, er Ukrainas utrettelige kamp mot Russland. Det er et alvorlig, men viktig perspektiv. Derfor er det også på sin plass å takke Ukraina og det ukrainske folket for den krigen de tar, også på vegne av oss, for de slåss ikke bare for sin egen frihet, de slåss for oss alle i Europa, for alle som har en grense mot Russland, og som befinner seg i Putins absurde interessesfære. De slåss for vår sikkerhet. I en verden som dessverre ikke mangler konflikter å rette oppmerksomheten mot, må vi likevel klare å holde fast ved den krigen som foregår på vårt eget kontinent, en krig som nå er inne i sitt femte år, og tolv år etter annekteringen av Krym. Den krigen må ikke bli glemt. Det som har preget Norges reaksjon på nettopp denne krigen, er viljen til handling på alle nivåer i samfunnet. Frivillige samlet inn utstyr og kjørte ned til fronten. Fyllingsdalen teater skaffet busser og dro ned til Ukraina for å hente krigsflyktninger til Bergen. Som ordfører den gangen gjorde det inntrykk å ta imot våre nye venner og se hele lokalsamfunn mobilisere, kommuner som gjorde alt som sto i deres makt. Norske kommuner har tatt imot om lag 100 000 ukrainere. Det betyr nye klassekamerater, nye venner i idrettslaget, nye kollegaer og nye naboer. Lærdommen vi må ta med oss, er at Norge evnet å stå sammen på alle nivåer, i alle sektorer. Regjering og storting fulgte opp med Nansen-programmet, og statsministeren har slått fast: Norge skal være der for Ukraina – gjennom krigen, når den er vunnet, og når freden igjen skal bygges. Det må vi bruke enhver anledning vi har, til å vise, ikke bare si det: at vi står ved Ukrainas side i en utmattelseskrig der utholdenheten er avgjørende. Vår evne til å stå samlet påvirker utfallet av krigen i Ukraina. Det, sammen med å straffe Russland økonomisk og styrke Ukrainas motstandskraft, er det som til slutt vil avgjøre utfallet, og dette kan vi i Norge og Europa være med og påvirke. Internasjonal solidaritet og samhold er ikke abstrakte verdier. Det er fundamentet en liten, åpen og privilegert nasjon som Norge bygger vår sikkerhet på. Vi stiller opp for andre, både fordi vi kan, og fordi vi trenger venner som stiller opp for oss når vi trenger det. Derfor er NATO-medlemskapet så viktig, og derfor er det avgjørende at vi tar et større ansvar når verden nå er preget av et USA som fører en mer uforutsigbar utenrikspolitikk, et USA som i større grad bruker sin makt for å kreve innrømmelser av både venner og fiender. Konsekvensen for NATO er klar: Europa må ta mer ansvar for egen sikkerhet. Sammen med Canada skal Europa ta et hovedansvar for det konvensjonelle forsvaret av alliansen. Derfor går vi i retning av et mer europeisk NATO. Men som utenriksministeren også var tydelig på i sin redegjørelse: Vi deler grunnleggende sikkerhetsinteresser med USA, og det bilaterale forsvarssamarbeidet mellom Norge og USA er avgjørende for vår trygghet. Det forblir tett, og det forblir viktig. Innenfor rammen av NATO har vi også knyttet oss sterkere til viktige naboer som Storbritannia, gjennom Lunna House-avtalen, og Tyskland, gjennom Hansa-avtalen. Vi har i år også formannskapet i det nordiske forsvarssamarbeidet, for våre nærmeste naboer blir stadig viktigere i vår sikkerhetspolitiske framtid. På denne måten handler vi for å trygge landet. Vi skaffer oss flere venner som vi stiller opp for, og som vi vet stiller opp for oss. Norge må holde fast på NATO, og vi må være prinsippfaste i våre handlinger. Vi må bidra til å løse de problemene som oppstår mellom venner og allierte, for et splittet NATO er en gavepakke til våre motstandere, og en splittet vestlig verden gagner ingen andre enn Russland og de som ønsker oss svekket. Derfor må Norges rolle være å søke diplomatiske løsninger, dialog og tillit og å bygge broer.

Trygghet og beredskap er hovedprioriteringene i regjeringens budsjettforslag for neste år. Det gjenspeiler den alvorlige tiden vi står i, der grunnleggende verdier som fred, frihet og demokrati igjen blir satt på prøve. For å møte denne tiden tar regjeringen to helt sentrale grep. Vi fortsetter å styrke Forsvaret i tråd med langtidsplanen, og vi fortsetter å gi betydelig militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Men dette handler om mer enn kroner og øre. Det handler om hvem vi er som nasjon: et fritt, demokratisk samfunn bygget på fellesskap, tillit og solidaritet. Det handler om å beskytte den livsformen vi står for, og om å støtte dem som kjemper for disse verdiene på europeisk jord. Russlands brutale krig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Norge har stått i på 80 år. Hver eneste dag kjemper ukrainere for sin frihet, men også dermed for vår frihet. Derfor er det bra at et samlet storting står støtt i sin støtte til Ukraina, både i krig og fred, når den kommer. Regjeringen foreslår å videreføre støtten gjennom Nansen-programmet med en ramme som nå altså økes til 275 mrd. kr fram til 2030. Det er et uttrykk for langsiktighet, forutsigbarhet og solidaritet. Den sivile støtten økes til 15 mrd. kr i 2026, fordi det er helt avgjørende at hjulene holdes i gang, at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdes, og at folk får tilgang til nødhjelp også nær frontlinjen. Den militære støtten utgjør 70 mrd. kr neste år, med en betydelig andel øremerket samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri og internasjonale initiativer. Alt i alt betyr dette at Norge i 2026 vil bruke om lag 3,4 pst. av BNP på forsvar. Med det tar vi vår del av byrden i NATO, og vi viser at vi bidrar aktivt til alliansens samlede sikkerhet. Som et lite land er vi avhengig av en verden der regler gjelder, og der samarbeid trumfer maktbruk. Derfor er NATO- og EØS-medlemskap helt grunnleggende for vår trygghet og vår velferd. EØS-avtalen er og blir vår viktigste internasjonale avtale. Den sikrer norsk næringsliv adgang til et marked på 450 millioner mennesker, og over 400 000 norske arbeidsplasser er direkte knyttet til denne markedsadgangen. Det er jobber i industrien, i reiselivet og i distriktet, og det er framtiden for unge mennesker som vil skape verdier i Norge. Avtalen har tjent oss godt i mer enn 30 år. Derfor er det også viktig at vi nå tar grep for å redusere etterslepet på innlemmelsen av nye EØS-rettsakter. Regjeringen styrker derfor EØS-arbeidet og bygger opp kompetansen i forvaltningen, sånn at Norge kan være en mer aktiv og kompetent partner i det europeiske samarbeidet. Og når Storbritannia under Labour-regjeringen nå igjen ønsker å bli medlem i EUs Erasmus-program, minner det oss på verdien av europeisk samarbeid. At unge mennesker får mulighet til å reise ut, lære språk, bygge vennskap og forstå verden, er i seg selv en investering i fred og forståelse. Dette budsjettet viser tydelig at Norge tar ansvar – her hjemme, i Europa og i verden. Vi står skulder ved skulder med våre allierte, vi viser solidaritet i handling, og vi bygger trygghet: for landet vårt, for demokratiet og for den framtiden vi ønsker å overlate til neste generasjon.

I går fikk jeg være med på å markere den finske selvstendighetsdagen på ambassaden, for øvrig sammen med presidenten. Under en samtale med en finsk statsborger om NATO-medlemskapet, kom vi inn på Finlands forhold til Russland. Finland har som kjent en helt annen historie knyttet til det russiske naboskapet enn det vi har. Utsagnet som kom, var: We are prepared, but not scared. Jeg synes dette var en veldig god beskrivelse av hva vi i Norge også må strekke oss mot, som forsvarsløftet tar oss mot. En urolig verden krever at vi løfter oss, at vi ruster oss. Samtidig er det her FrP står til stryk. Skal vi bidra til trygghet og støtte opp om en regelstyrt verden, som særlig små land som Norge er så avhengig av, må vi evne å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må evne å se sammenhenger. Vi får ikke en tryggere verden med mindre immigrasjon og mindre kriminalitet ved å gjøre livet til de aller fattigste blant oss enda verre. Tvert imot, fattigdom fører til utrygghet, til opprør, til uro og kaos. Derfor skal vi som finnene være forberedt, og vi skal ikke være preget av frykt. Da er dette budsjettet et meget godt steg på veien. Vi evner å styrke Forsvaret, og vi evner å bidra til mer demokrati og mer ro i en urolig verden. Til slutt vil jeg trekke fram de siste dagers hendelser, med bl.a. forsvarsavtalen med Storbritannia, Lunna House, som jo var Shetlandsgjengens hovedkvarter på Shetland med Shetlands-Larsen i spissen, for øvrig den høyest dekorerte marineoffiseren, og ikke minst dagens nyhet om anskaffelsen av ytterligere to ubåter i tillegg til de fire vi allerede har bestilt. Dette viser oss både en historisk satsing på Forsvaret og at vi satser sammen med våre europeiske allierte, noe som er helt nødvendig. Med dette siste kan vi altså slå fast at det har vært en svært god uke for Haakonsvern, for Bergen, for Vestlandet og for Norge.

La oss spole tilbake til 1994, til det som kanskje var den mest splittende debatten i moderne norsk historie – tilbake til mandag 28. november. Da ble det klart at jeg sto på den tapende siden og måtte innse at selv om salige professor Frank Aarebrot klarte å overbevise meg om at norsk EU-medlemskap var det eneste rette, så altså flertallet annerledes på dette spørsmålet. Norge valgte som kjent å stå utenfor EU. I stedet valgte vi å lene oss på EØS-avtalen fra 1992. EØS-avtalen klarte i hvert fall to ting: Den både bidro til å forene et splittet folk og ikke minst har den i over 30 år fungert helt som den skulle, nemlig som en hjørnestein for norsk økonomi og arbeidsliv. Når vi i dag står i den mest alvorlige situasjonen siden andre verdenskrig, med krig i Europa, økt proteksjonisme og stormaktsrivalisering, sier det seg selv at dette ikke er tiden for å rokke med det som faktisk gir oss trygghet. Dette er tiden for å stå sammen med våre naboer, sammen med våre europeiske venner. La meg være krystallklar: EØS-avtalen er vår viktigste avtale. Den har gitt norske bedrifter markedsadgang, norske arbeidstakere trygghet og norske kommuner inntekt til velferd. Den har bidratt til høy sysselsetting og til reallønnsvekst. Hva er så alternativene? Mer byråkrati, mindre forutsigbarhet og færre rettigheter? Vel, britenes brexit-avtale er et skrekkeksempel, noe vi overhodet ikke skal kopiere. Når EU nå innfører beskyttelsestiltak på ferrolegeringer, er vi dypt uenig i det. Samtidig er det ikke Norge og EØS-landene EU her ønsker å beskytte seg mot, men billige varer fra Asia. Med en sånn uttalt intensjon må vi ikke falle for fristelsen til å svare med straffetiltak mot EU. EØS-avtalen har heller ikke noen juridiske snarveier. Nei, vi er nødt til å finne politiske løsninger på det som i bunn og grunn er en politisk avtale. Det har vi klart tidligere, både med tilleggsavtaler, med mer samarbeid og ikke minst ved å bygge tillit. Mer tillit er nøkkelen i den tiden vi lever i. Vår regjering, med våre statsråder, er ute i verden og bygger tillit hver uke og hver dag. Dagens verdenssituasjon bringer landene i Europa nærmere hverandre. Vi utvikler et tett sikkerhetssamarbeid, og vi står sammen mot Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina. Vi må altså se sammenhengen mellom økonomisk sikkerhet og nasjonal sikkerhet. Norge og EU samarbeider tett om utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette samarbeidet utfyller også vårt NATO-medlemskap og gir oss styrke i møte med ytre trusler. I en tid med krig og uro må vi bygge mer forsvar, men vi må også bygge mer tillit, ikke rive den ned med en spiral av mottiltak. Avslutningsvis vil jeg takke utenriksministeren for en god og ærlig EØS-redegjørelse. Ja, vi kommer i større grad til å merke konsekvensene av at vi står utenfor EU, og vi kommer til å diskutere vårt forhold til Europa enda mer framover. Det er bra, men la oss vokte oss for å gjenta 1990-tallets splittende debatt. Det gagner i hvert fall ikke Norge i den tiden vi lever i nå. Arbeiderpartiet står fast på EØS-avtalen. La det være klinkende klart. Vi skal bruke og utvikle de mulighetene som ligger i den.

Under høstens mange debatter var det én som særlig skilte seg ut: besøket og debatten i Bergen fengsel. Det er et sted man kanskje ikke forbinder med politisk engasjement, men nettopp derfor var denne så viktig. Her møtte vi innsatte som hadde et sterkt engasjement for demokratiet. De stilte spørsmål, de utfordret oss, og de deltok – på lik linje med resten av befolkningen. Det minner oss om noe helt grunnleggende: Demokratiet gjelder også bak murene. I Norge mister ikke innsatte stemmeretten. Det er bra, rett og viktig, for alle som soner en dom, skal en dag tilbake til samfunnet. De skal på ny bli våre naboer og våre kollegaer. Da må vi sørge for at de ikke mister troen på det samfunnet de skal tilbake til. Å legge til rette for demokratisk deltakelse blant innsatte er derfor ikke bare en formalitet. Nei, det er en investering i inkludering, i tillit og i framtid – tillit til hverandre, der vi utenfor murene må ha tillit til at de innsatte er rehabilitert når de kommer ut, og de som er innsatt, må ha tillit til at det finnes et liv utenfor kriminaliteten når de er ferdige med soningen. Derfor er det så viktig med aktivitet og normaliserende tiltak under soningen. Derfor er det så viktig for oss i Arbeiderpartiet å fortsette jobben med å gjenreise kriminalomsorgen – og ikke sånn som Fremskrittspartiet vil, med å lage butikk av fengslene, øke maksimumsstraffene og innføre mer kontroll, noe som bare resulterer i nettopp fravær av tillit. Årets valgdeltakelse var den høyeste på 36 år, og da jeg fikk tilbakemelding fra Bergen fengsel om at de innsatte hadde bidratt til denne høye valgdeltakelsen, og ikke minst at flere faktisk hadde stemt for aller første gang, ja, da ble jeg faktisk rørt. Dette viser at demokratiet vårt fungerer, og det minner oss på den store og viktige jobben vi har de neste fire årene med å legge til rette for, utvikle, verne og ikke minst styrke demokratiet vårt. Dersom vi skal lykkes med alt dette i den urolige verdenen vi lever i, må vi fortsette å styrke forsvaret vårt. Forsvarsforliket fra sist periode, som i stor grad skal forvaltes i denne perioden, stiller store krav til oss. Vi i Arbeiderpartiet er åpne for å finne brede og gode løsninger, for det er dette som tjener og gagner landet vårt best. Å sikre Norges trygghet og frihet er vår viktigste oppgave, for sikkerhet er fundamentet for alle andre samfunnsoppgaver. Det er det det hviler på, og vår jobb er å trygge Norge.