OverStortinget

Det vi diskuterer i dag, handler om mer enn én enkelt skole i Oslo. Det handler om hva fellesskolen skal være, hvem den skal være til for, og hvilke rammer vi mener skal gjelde i norsk offentlig grunnskole. Jeg vil likevel starte med situasjonen på Manglerud. Over 200 elever og familier ble stilt i en usikker situasjon etter at Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet ikke ga forlengelse av prøveprosjektet med IB-linje. Det har jeg stor respekt for at er en vanskelig og krevende situasjon for dem det gjelder. Her må selvfølgelig barnas beste sikres, men dette har hele tiden vært et forsøksprosjekt. Det har kommunen visst, det har skolen visst, og det har foreldrene vært klar over. Etter å ha gått gjennom evalueringsrapporten av forsøket og regjeringens utredning, er SV helt tydelig på at vi ikke vil åpne opp for IB i den offentlige fellesskolen. Det er ikke riktig å åpne opp for at man skal kunne gå på offentlig fellesskole der undervisningsspråket i all hovedsak ikke er norsk. For det første mener vi det er feil å endre loven slik at læreplaner og tilhørende detaljerte krav for ressursbruk i den norske skolen bestemmes av noen andre enn skolemyndigheter i Norge. For det andre: Vi må være ærlige om hva dette tilbudet har vist seg å være. Det er hevet over tvil at det i praksis treffer en liten og relativt ressurssterk gruppe. Evalueringen fra Høgskolen i Innlandet viser at elevene på Manglerud primært kommer fra familier med høy inntekt, ofte fra bydeler i Oslo uten store levekårsutfordringer, og 99 pst. av foreldrene har høyere utdanning. IB er også et betydelig dyrere tilbud. På Manglerud har merkostnaden vært rundt 12 mill. kr i året. Å åpne opp for dette i loven betyr å åpne opp for at fellesskolen svekkes til fordel for et tilbud for de få. For det tredje: Det er prinsipielt problematisk å åpne opp for at barn kan gå i offentlig grunnskole i mange år i Norge uten å lære godt norsk. For familier som flytter flere ganger i løpet av grunnskoletiden, kan IB være en veldig god løsning, slik at barna slipper å tilpasse seg nye språk og nye læreplaner hele tiden. Jeg anerkjenner at det kan være en styrke og til det beste for barn som er i den situasjonen, men igjen kan vi gå til evalueringsrapporten fra Høgskolen i Innlandet og se. Der er tallenes tale klar: 69 pst. av foreldrene svarer at de enten planlegger å bo i Norge for alltid, eller veldig lenge. For barn som vokser opp i Norge og skal bo her for alltid eller i veldig mange år, mener SV det er en stor styrke for dem å lære seg norsk, og at det er det den offentlige skolen skal legge til rette for. Jeg mener likevel at kommunen, skolen og foreldrene bør få litt mer tid hvis tilbudet skal avvikles. Dette er barn som har vært i Norge i mange år, de fleste i fem år eller mer, og hvis mange av dem skal over i ordinær norskspråklig skole, krever det ressurser og litt planlegging. Derfor har SV fremmet et eget forslag, om at regjeringen godkjenner skolens søknad om to års videre drift, men at det deretter avvikles, sånn at elevene kan ivaretas før det avvikles.