OverStortinget

Voldtekt skal ikke foreldes, og straffen må opp igjen. Voldtekt er ikke bare et angrep på kroppen, det er et angrep på et menneskes verdighet, trygghet og identitet. For dem som rammes, varer overgrepet langt utover den natten det skjedde. Jeg har møtt mennesker som sier: Jeg venter på å bli meg selv igjen, jeg kjenner ikke kroppen min lenger. Dette er ord vi ikke skal ta lett på. Det er ord vi ikke kan sette en tidsfrist på. I denne saken pekes det tydelig på at voldtekt er så alvorlig at det bør behandles på samme måte som drap og grove overgrep mot barn når det gjelder foreldelse. Regjeringens egen gjennomgang i Prop. 132 L for 2024 –2025 viser også at fullbyrdet voldtekt allerede tidligere ble ansett så alvorlig at det ble unntatt foreldelse. For ofrene er det enda enklere: Overgrepet foreldes aldri. Traumene forsvinner ikke fordi det har gått 10 år, 15 år, 20 år. Når staten gir en tidsfrist for å søke rettferdighet, er det ikke overgriperen vi straffer. Det er den som allerede ble straffet, på det mest brutale vis. Da Stortinget i 2025 senket strafferammen for grov voldtekt fra 21 til 15 år, fjernet vi samtidig domstolenes mulighet til å reagere med den tyngden de mest brutale sakene fortjener. I dette forslaget understrekes det at dette har åpnet et gap der flere alvorlige overgrep ikke lenger faller inn under de strengeste straffebestemmelsene. Hvordan kan vi si til et menneske som er blitt knust, truet, kontrollert og fratatt sin egen kropp, at samfunnet reagerer mildere nå enn før? KrF mener dette går i feil retning. Strafferammen må opp igjen til 21 år – ikke fordi straff løser alt, men fordi straffens alvor sender et signal: Vi ser deg. Vi tror deg. Vi tar dette på det største alvor. Dette handler ikke om paragrafer, det handler om mennesker. Det handler om kvinner og menn som bærer en smerte vi ikke fullt ut kan fatte. Det handler om at staten aldri skal si at det er for sent. KrF står derfor fast ved to prinsipp: Ingen foreldelsesfrist for voldtekt, og strafferammen for grov voldtekt må tilbake til 21 år. Dette gjør vi fordi vi skylder ofrene rettferdighet, vi skylder dem verdighet, og vi skylder dem at denne salen står på deres side – ikke i det øyeblikket overgrepet skjedde, men i årene, tiårene og livet som følger etter et slikt overgrep.