OverStortinget

Jeg har fått behov for å komme med en forklaring når det gjelder det som var i replikkordskiftet her i stad. Jeg har stilt de samme spørsmålene tidligere til statsråden, og han starter alltid med at det er en merkelig måte å jobbe på, med tanke på den type avtale EØS-avtalen er. Det er mulig statsråden ikke helt forstår hva jeg spør etter, men i de tre forslagene vi har fremmet i denne saken, og som det også er en romertallsinnstilling på, er det forslag som først ber regjeringen beregne kostnadene for totalsamfunnet. Det neste – som også er et forslag til romertallsvedtak, og som er fremmet som et forslag – ber om at vi får en analyse av hva dette vil koste samlet, for den enkelte kommune og for den enkelte husstand. Jeg opplever i denne debatten at andre partier også – som Høyre, som heller ikke har stilt seg bak disse forslagene – stiller de samme spørsmålene, sågar om bruk av reservasjonsretten. Det siste er en konsekvens av de to første. Når vi politikere skal vurdere å bruke reservasjonsretten, må vi nødvendigvis ha innsyn i hvilke konsekvenser dette får. De konsekvensene som her er beskrevet, går fortsatt på kostnadene, og det går på hvordan dette skal gjennomføres rent teknisk, hvilke rensekrav som skal settes, geografiske forhold og dette med mindre følsomme områder, som da ikke blir fjernet. Det første forslaget blir det mest sannsynlig flertall for i Stortinget, og så får vi se til uken hva som skjer med de to siste. Det er jo en logisk oppbygging med tanke på hvordan man som parlamentariker faktisk skal forholde seg til reservasjonsretten. Jeg tviler ikke et sekund på at statsråden jobber for å få dette direktivet så godt som mulig, men det er klart at når man sier det skal innføres uansett, mangler man kanskje dette pressmiddelet overfor EU, at vi virkelig tar dette på alvor. Dette er et av de direktivene man virkelig må ta på alvor, fordi det får store konsekvenser, og det er en stor bruk av ressurser som mest sannsynlig da ikke er nødvendig. Det er derfor det er forslag til romertallsvedtak og flertall i komiteen også. Det er disse spørsmålene man ønsker svar på, og det skal parlamentarikere ha svar på – ikke nødvendigvis si at man gjør så godt man kan.