OverStortinget

Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står igjen som den mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre – i familier, i lokalsamfunn og i vår historie. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke. Den handler også om svikt. Boligplattformen var aldri godkjent. Det var mange feil og mangler under driften. Dører sto åpne, og det ble gitt dispensasjoner som aldri burde vært gitt. Det er klart at staten har et ansvar og hadde et ansvar. Ikke minst har staten et ansvar for at oppfølgingen av ulykken ble så dårlig som den ble, både når det gjaldt å granske og komme til bunns i de faktiske årsaksforholdene, og når det gjaldt å ta vare på dem som ble sittende igjen – de overlevende og etterlatte. Historiene er mange og vonde. Unger som mistet pappaen sin, fikk ingen oppfølging. Mødre som ikke klarte å ta vare på ungene sine, fikk ingen hjelp. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt. Stortinget vedtok 5. juni i fjor at det skal etableres en særskilt kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte. Det var rett og nødvendig. Vi visste allerede da nok om at staten hadde et ansvar, så denne strafferunden med Riksrevisjonen var i så måte unødvendig og endrer ikke på det faktum. Når det gjelder saken som vi har til behandling i dag, stiller jeg meg i all hovedsak bak innledningen til saksordføreren. Det som haster nå, er å få satt punktum. KrF forventer at regjeringen leverer på det vedtaket som Stortinget fattet i juni, og også i trontaledebatten i oktober, om at regjeringen skal legge fram et forslag til kompensasjonsordning for ofre og etterlatte etter Kielland-ulykken denne våren.