OverStortinget

Den 27. mars 1980 er en dato som har brent seg inn i minnet. Selv gikk jeg i 2. klasse. Det er en av de nyhetshendelsene jeg tidligst husker, med bildene av den kantrede plattformen som lå med fire bein opp ned – fire bein, for ett manglet. Det brente seg fast, og det var sterke inntrykk som rullet over tv-skjermen. Jeg tror det må ha vært noen av de første ekstraordinære nyhetssendingene vi så på NRK. Det var en fryktelig katastrofe, og 123 mennesker omkom. Saksordføreren har gått grundig gjennom historien for det etterspillet som kom etter Kielland-ulykken. Det er ikke vanskelig å skjønne at det er stort behov for å komme til bunns i Kielland-komplekset. Hvordan kunne dette skje – det som åpenbart ikke burde skjedd? Hvordan kan en unngå at noe slikt skjer igjen? Det har en snakket om i alle disse årene. Saksordføreren gikk som sagt grundig gjennom dette, og jeg skal ikke gjenta det. Den nåværende rapporten fra Riksrevisjonen, som vi har til behandling, stammer fra Stortingets vedtak 5. juni i fjor. Det var helt riktig av Stortinget å be Riksrevisjonen foreta en gjennomgang, som jo Stortinget kan gjøre. Stortinget bør ikke be Riksrevisjonen om slikt altfor ofte, men i viktige og spesielle saker kan og bør Stortinget gjøre det. Kielland-saken er åpenbart en slik sak. Jeg vil gjenta, veldig kort og summarisk, det som står i rapporten. Undersøkelsen fra Riksrevisjonen sier at rapporten ikke inneholder ny, vesentlig informasjon om myndighetenes ansvar for at ulykken kunne skje, og at myndighetene ikke hadde hovedansvaret for ulykken, men at det var alvorlige svakheter i hvordan myndighetene ivaretok ansvaret sitt for ulykken, som flere har vært inne på i debatten. Det sies også – svært viktig – at nye fakta i rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at de berørte har mye helseplager og redusert livskvalitet. Rapporten fra Riksrevisjonen er nok en gang en påminnelse, nok en gang en vekker til oss. Det som skjedde 27. mars 1980, burde ikke skjedd. Det var en fryktelig katastrofe som rammet kongeriket, som rammet den nye oljenasjonen Norge, men som først og fremst rammet etterlatte, ektefeller, foreldre, venner, osv. Til slutt: Jeg skjønner at det er stor interesse for – og kanskje behov for, vil jeg legge til – å diskutere en kompensasjonsordning for Kielland-ofrene. Det er absolutt interessant å diskutere. Jeg vil bare understreke at det ikke har vært en del av Riksrevisjonens oppdrag. Riksrevisjonen har ikke gått inn på spørsmålet om kompensasjon. Det er et politisk spørsmål som selvsagt tilligger Stortinget å håndtere videre.