OverStortinget

Barne- og ungdomskriminalitet er et tema som har fått større oppmerksomhet den siste tiden. Vi får beskjed om at kriminaliteten som blir begått, blir mer alvorlig, og at gjerningspersonene blir yngre. I valgkampen opplevde jeg at debatten om barne- og ungdomskriminalitet ble tett koblet opp til debatten om innvandring. Jeg satt en kveld sammen med en venn. Han var usikker på hva han skulle stemme, så han lurte på om jeg kunne forklare litt om de politiske forskjellene. Han sa at han tenkte at det var en god idé å redusere innvandringen, for han hadde blitt fortalt at det var ungdom med minoritetsbakgrunn som begikk mesteparten av kriminaliteten. Jeg utfordret ham på om han trodde at innvandrere har større sjanse for å bli kriminelle. Svaret hans var ganske enkelt nei. Vi hadde jo noen innvandrere i klassen vår, da vi vokste opp, og det var jo ingen av dem som var kriminelle. Hva tror du det handler om da? spurte jeg. Kanskje de ikke har noe annet valg, fikk jeg tilbake. Kanskje blir en lurt inn i et miljø som en i utgangspunktet ikke vil være i, fordi en kanskje ikke kan språket godt nok, eller fordi det er det eneste sosiale fellesskapet i nabolaget. Barne- og ungdomskriminalitet er ikke et spørsmål om hvor en kommer fra, eller hvilken hudfarge en har. Det er altfor ofte et spørsmål om sosial tilhørighet og hvilke muligheter til å lykkes som en ser. Dette handler om ungdommer som faller utenfor, ungdommer som ikke har et fellesskap, og ungdommer som har det vanskelig hjemme. Skal vi løse de utfordringene vi ser knyttet til barne- og ungdomskriminaliteten, er det mye vi må gjøre. Men det er én ting som er sikkert: Vi må alltid skape sterkere fellesskap og like muligheter for alle – aldri fremmedfrykt og rasisme.