OverStortinget

Mange står nå i en svært krevende situasjon, og dagen i dag har gjort utsiktene enda mer krevende framover for mange. Vi er nå der som vi har blitt advart mot i flere uker – vi får et dobbeltsjokk: prissjokk og etter hvert rentesjokk. Derfor er det behov for tiltak. Men det vi ser i dag, er først og fremst en torpedering av Arbeiderpartiets to viktigste valgløfter: skattekutt og trygg økonomisk styring. I dag varsler altså Norges Banks renteøkning ikke én, men to ganger i tiden som kommer. Arbeiderpartiet lovet rentekutt til alle. I dag samler et flertall på Stortinget – inklusive deler av Arbeiderpartiets parlamentariske grunnlag – seg om å redusere inntektene på statsbudsjettet for i år med minst 4 mrd. kr – opptil 6,3, hvis rask regning av de siste innkomne forslagene riktig – uten inndekning. Det kan man selvsagt si at er de partienes ansvar, og kanskje spesielt Høyre, som har fremmet det forslaget vi i dag diskuterer, men det er altså regjeringen og Arbeiderpartiets ansvar å sørge for flertall om sin politikk, for sitt statsbudsjett og for det de selv hevder er trygg økonomisk styring. Det vi ser, er at regjeringen går på nederlag etter nederlag i Stortinget, og at de selv gjør fint lite for å forhindre det. Det er åpenbart ingen dialog mellom partiene som har inngått statsbudsjett, eller som har pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister. I en vanlig situasjon ville det vært helt naturlig at regjeringen stilte kabinettsspørsmål når Stortinget – for alle praktiske formål – opphever statsbudsjettavtalen de styrer på. Men det er ingenting normalt med måten Arbeiderpartiet driver såkalt trygg økonomisk styring på. I Arbeiderpartiets verden er tydeligvis trygg økonomisk styring at Arbeiderpartiet har statsministeren, og ikke hva Stortinget måtte vedta. Når vi i tillegg kan lese at Arbeiderpartiets finanspolitiske talsperson mener at regjeringen på ingen måte er forpliktet til å følge Stortingets vedtak, så er parodien fullkommen og kaoset komplett. Det vi står igjen med, er en slags pekelek mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som Arbeiderpartiet er nødt til å tape, for det viser all erfaring. Så til det faktiske innholdet og de faktiske forslagene som vi nå behandler: Etter valget var det ikke måte på løfter om hvordan tidenes grønneste flertall, som de kalte seg, skulle snu opp ned på Norges klimapolitikk. Det kan vi – dessverre, kan man si – konstatere at de lykkes med, men i negativ forstand. For i stedet for en bedre og mer offensiv klimapolitikk har stortingsvalget ført til dårligere klimapolitikk og økte utslipp – med stemmene til store deler av tidenes grønneste flertall, enten helt eller delvis. Og i dag er vi altså i ferd med å ta ytterligere skritt i feil retning. Som jeg startet med, er det behov for å gjøre tiltak. Det er behov for å hjelpe folk og bedrifter i den krevende økonomiske situasjonen de står i, uten at vi samtidig undergraver klimaet – for vi kan innføre målrettede støtteordninger for næringslivet, vi kan redusere moms på mat, slik vi ser i Sverige, og vi kan gjøre mye som går direkte på lommeboken til folk uten at vi samtidig slår beina vekk under egen klimapolitikk og egne klimamål. Det er nettopp den typen tiltak Venstre foreslår i dag. Det er også mulig å be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en hasteproposisjon, slik vi gjorde utallige ganger under koronapandemien. Slik kunne vi sett utgifter og inntekter samlet, og så kunne Stortinget samlet seg om raske tiltak som hjelper her og nå, men som ikke samtidig undergraver annen viktig politikk. Vi kunne ha gjort det, men vi har en regjering som er så tafatt i møte med utfordringene folk og bedrifter står i, og vi har en regjering som ikke tar inn over seg at de ikke har flertall. Og vi har et storting som er mer opptatt av egenmarkering enn å samle seg om løsninger på en ansvarlig måte, som folk der ute faktisk trenger. Til slutt tar jeg opp Venstres forslag i saken, og så varsler jeg også om at Venstre vil stemme for forslag nr. 8 fra Arbeiderpartiet, nr. 13 fra Senterpartiet og nr. 14 fra SV.